Fare for etisk glideflukt

Detaljer

Publisert torsdag 16. februar 2012 08:34

Skrevet av Albert H. Collett

- Utviklingshemmede har det best med få og nære relasjoner, sier Anna Kittelsaa.

Om få uker legger Trondheim kommune fram en plan for å fjerne boligkøen for utviklingshemmede. Forskere og pårørende advarer mot tendenser til å plassere hjelpetrengende i stadig større gettoer i håp om å spare penger.

For et halvt år siden skrev Arbeideravisa at voksne utviklingshemmede må vente i opptil seks år for å få egen bolig i Trondheim. Siden den gangen har bystyret bedt administrasjonen lage en plan for å komme køen til livs. Kommunaldirektør for helse og velferd, Helge Garåsen, opplyser at arbeidet med planen pågår for fullt, og vil være ferdig i løpet av få uker.

Forskere og pårørende venter i spenning, og ikke uten en viss engstelse. Årsaken er både tidligere kommunale vedtak i Trondheim om at en skal få mer omsorg ut av hver krone, og tendenser til å plassere ulike grupper hjelpetrengende sammen, og i stadig større bofellesskap.

Få og nære relasjoner
Seniorforsker Anna Kittelsaa ved NTNU Samfunnsforskning er medforfatter av rapporten «Store bofellesskap for personer med utviklingshemming» som ble publisert i fjor. Hun mener den faglige begrunnelsen fra ansvarsreformen i 1991 står fast:

- Bofellesskap med flere enn fire beboere er faglig uheldig fordi mange av disse beboerne har svikt i sin evne til å kommunisere med andre. Derfor trenger de oversiktlige og forutsigbare omgivelser. Når de får flere relasjoner innenfor bofellesskapet, mestrer de færre utenfor og blir mer sosialt isolert. De blir også mer forvirrede når de får flere ansatte å forholde seg til. Det de trenger, er et lite antall nære relasjoner med mennesker som behersker deres måte å kommunisere på.
Nå har vi ferske tall som viser opptil 15 tjenesteytere per beboer i løpet av en måned. Hva slags omsorg er det, spør Kittelsaa.

Mye er bedre, men...
Kittelsaa understreker at mye er bedre enn før reformen. Beboerne har egne leiligheter med langt høyere bostandard, andelen flinke fagfolk har økt, og mange har det bra.

Samtidig viser rapporten fra i fjor flere foruroligende utviklingstrekk:
Etter å ha fulgt sentrale retningslinjer om fire beboere per fellesskap etter reformen, har det inntrådt en markant økning fra 2001. I de ferskeste tallene fra 2010 er snittet oppe i over åtte. Et annet sentralt utviklingstrekk er at ulike grupper plasseres sammen, eksempelvis utviklingshemmede, fysisk funksjonshemmede og personer med psykiske lidelser.

Skrekkens eksempel
Norsk Forbund for Utviklingshemmede, NFU, har nok av utfordringer. For to år siden mente de ei grense var nådd, og gikk til rettssak mot Sandnes kommune, som ville samlokalisere 24 utviklingshemmede og psykisk syke i samme bofellesskap. NFU mente den såkalte «brukerblokka» stred mot utviklingshemmedes rettigheter slik de er nedfelt i ansvarsreformen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Saken endte med forlik.

Forliket ser ikke ut til å ha skremt nabokommunen Stavanger, som er i full gang med å bygge et akkurat like stort bofellesskap stikk i strid med statlige føringer. Så seint som i fjor viste en samlet helse- og omsorgskomité på Stortinget til retningslinjene om to til fem boenheter ved samlokalisering, og uttalte følgende:
«Komiteen slutter seg til denne vurderingen og understreker forpliktelsene som følger av den.»

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet skrev brev til Stavanger kommune om saken i juli i fjor. Først i januar kom svaret. Det inneholder en samling nytale George Orwell verdig. Substansen er at det er trangt om plassen i Stavanger og at kommunen gjør så godt de kan. Sagt på en annen måte: Kommunen gir blaffen i de statlige føringene. Det kan de trygt gjøre, for det følger ingen statlige sanksjonsmuligheter med retningslinjene.
Det demper ikke akkurat bekymringen for at noe lignende kan skje i Trondheim. Fylkesleder Nina Braadland i NFU Sør-Trøndelag sier det slik:
- Vi har en bestemt følelse av at de store byene snakker sammen.

Kjenner seg ikke igjen
Kommunaldirektør Garåsen sier planen er like om hjørnet:
- Vi er midt oppi arbeidet med å få den ferdig. Håpet er å ha den klar i løpet av et par uker.
- Kommer dere til å følge de statlige føringene om maksimalt fire-fem per boenhet?
- Det vil variere litt. Det jeg kan si helt sikkert er at vi ikke vil gå over ni, og at vi ikke vil få mange enheter over seks.

Garåsen kjenner seg ikke helt igjen i fjorårets rapport fra NTNU, og sier dagens snitt ligger på omkring fem. Han godtar heller ikke at enheter med flere enn seks beboere per definisjon er uheldig:

- Utformingen er det viktigste. Vi har eksempler på enheter med flere enn seks som fungerer godt. Vi må også ta hensyn til at mange står i kø, og at det er et mål å fjerne køen.
- Mener dere at det blir billigere å bygge stort?
- Dette handler like mye om driftsøkonomi som om investering. Vi er på jakt etter løsninger som sikrer stabil og kompetent bemanning i et døgntilbud, og der vi kan spille på øvrige ressurser hvis noe skjer. Hvordan vi skal løse dette i praksis må vi komme tilbake til, sier Garåsen.

Skremmende
Da bystyret behandlet boligprogrammet i fjor, sto følgende å lese i innstillingen:
«Rådmannen vurderer at større bofellesskap er mer kostnadseffektive, gir større muligheter for å etablere relasjoner mellom brukerne, og legger til rette for økt fagkompetanse.»

NTNU-rapporten fra i fjor slår utvetydig fast at poenget med relasjoner mellom brukerne rett og slett er et svært dårlig argument. Relasjoner med mange brukere går ut over relasjonene med samfunnet utenfor, og hindrer dermed integrering og et mest mulig likeverdig liv. Samlokalisering med andre grupper skaper engstelse. Det utløser i sin tur økt hjelpebehov. Dermed er det definitivt en fare for at kommunene sparer seg til fant på denne måten.

Rapporten tilbakeviser også at større bofellesskap gir økt fagkompetanse.

Da gjenstår økonomiargumentet. Det er grundig undersøkt av den engelske forskeren Jim Mansell. Han konkluderer med at større bofellesskap ikke er billigere i utgangspunktet, men at det er lettere å gjøre dem billigere ved å redusere standarden, for eksempel ved å kutte i antall ansatte. Det åpner for en etisk glideflukt med skremmende perspektiver, og bør få de kommunale planleggerne til å tenke seg nøye om de nærmeste ukene.