Kvinnene i Rinnanbanden
- Detaljer
- Publisert mandag 27. februar 2012 06:21
- Skrevet av Bjørn Nilsen
Henry Oliver Rinnan og hans beryktede bande under krigen er etter hvert blitt beskrevet i flere bøker. Foreløpig siste tilvekst er Idar Linds "Kvinnene i Rinnanbanden", som kom på Samlaget i fjor. Boka er på tre hundre tette sider, med omfattende kildehenvisninger og noteapparat. Et stort arbeid og mye research må ligge bak. Forlaget har ordene sine i behold, når det sier at denne historia ikke er fortalt tidligere.
Idar Lind har delt opp det omfattende stoffet i mer enn førti korte kapitler, lagt kronologisk etter hverandre i tida fra januar 1942 til februar 1947, da henrettinga av de fleste dødsdømte foregikk på Kristiansten festning. Mange konkrete detaljer gir beretninga nærhet og liv, åpner den og gjør den lettere å ta til seg. Også for en som sjøl har gravd i de samme arkivene, har lest de fleste bøkene om banden og har lagd tv-serie om stoffet, er dette en fordel og en god ting. Tida og de historiske omgivelsene står fram, og mange faktiske opplysninger er lette å nikke gjenkjennende til.
En uttalt hensikt med boka er å avlive myter og vektlegge fakta rundt de kvinnelige bande-medlemmenes virksomhet. De var ikke først og fremst såkalte lokkeduer, slik folkesnakket gjorde dem til, men mer spioner, etterretningsagenter og reisende angivere på linje med mennene. At flere av dem var både unge og vakre, og på den måten hadde tiltrukket seg bandesjefens oppmerksomhet, er en annen sak.
Ved å hente fram mange hendelser – noen velkjente og med kvinnene nesten fraværende – lykkes Idar Lind med å "normalisere" kvinnenes aktiviteter. Samtidig blir det vanskeligere å skape profiler og lage helhetsbilder av de fleste. De kommer og går inn og ut av teksten og blir like ofte uviktige statister som viktige aktører.
Både faktisk og språklig ønsker altså Lind å markere avstand til oppfatninger og klisjeer som tidlig festnet seg. At det ikke er enkelt, kommer fram allerede i det første lille kapitlet fra Trondheim tinghus, april 1946. Her beskrives de kvinnelige tiltalte slik: "Velstelte satt dei kalde og kyniske kvinnene i tiltaleboksen, . . .." Fristelsen til å sprite opp sakprosateksten med høyst subjektive forfatterinnsmett, er også lett å registrere, som når Rinnan etter ei nyttelaus jakt på flyktninger i Ålesund "drog tilbake til Grand, tok seg ein stiv konjakk og ønskte agentane sine god tur til England."
En hel del nytt stoff kommer fram i boka, og gjennomgangen av dommene de kvinnelige medlemmene av banden fikk, er interessant. Ellers virker flertallet av portrettene som nevnt utydelige og til dels mangelfulle, og gjør at kvinnene framstår mer som vanlige bandemedlemmer enn spesifikt som kvinner. Dermed blir hele boka en skildring av liv og aktivitet i Rinnanbanden gjennom hendelsesrike år, mer enn beskrivelsen av de enkelte kvinneskjebnene og de enkeltes plasseringer som kvinner i sammenhengene.
Som ofte ellers under arbeid med stoff fra krigen, blir jeg slått av hvor unge aktørene var. De fleste var rundt tjue eller tidlig i tjueårene, altså ungdommer uten altfor mye livserfaring, men fulle av energi og tiltakslyst. Krigen sjøl trer fram som ei svært sammensatt tid, der de fleste dagene gikk uten uvanlige og sjokkerende begivenheter. Samtidig drev Rinnan og hans kumpaner sitt negative dobbeltspill som motstandsfolk med tortur og mishandling. Drap og henrettelser forekom på begge sider uten å skape altfor mye oppstyr. Indirekte sier det mye om hvilken unntakstilstand krigen skapte i disse årene, også i vårt temmelig fredelige land.
Idar Lind sier ingenting om hvordan og hvorfor han har valgt ut episodene han løfter fram. De fleste står på egne bein som små beretninger, noe som blir både en styrke og en svakhet. De fleste forteller interessante sjølstendige historier, men de henger ikke naturlig sammen. Dermed skal det godt gjøres for lesere som ikke er inne i stoffet fra før å finne sammenhenger og få detaljene på plass til en løpende framstilling. Om noen på egen hånd vil dukke ned i alle fakta som fins, ikke minst rettsreferatene, vil de lett lide drukningsdøden. Mengden er enorm, bortimot uoverkommelig.
For å illustrere dette poenget: Da vi i NRK i sin tid lagde tv-serien "Skyggespill" om Rinnanbandens meritter, brukte jeg år på å finne veteraner og aktører – på begge sider - som fortjente å få fortelle om hva de hadde vært utsatt for og eventuelt deretter å bli intervjuet. Av videointervjuene ble bare små bruddstykker med i den endelige serien. Da vi var ferdige med materialet, sørget jeg for å overlate alle originalbåndene til Falstadsenteret i Nord-Trøndelag. Der fins alle svarene til eventuelle gjennomkjøringer og påsyn for interesserte. Men det er en tidkrevende jobb å høre igjennom de mange timene med intervjuer!
Bjørn Nilsen
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.