Ingen kommer undan politiken

Detaljer

Publisert søndag 04. mars 2012 11:06

Skrevet av Albert H. Collett

36 år etter at Marie Bergman sang det første gang, kommer vi fremdeles ikke unna politikken. Den er over alt. Vi er alle en del av den, og har ansvar for den. Ansvar for å bruke stemmen vår. Akkurat nå er Marie Bergman i Trondheim for å bruke sin. Og for å lytte til andres.

 Canadiske sanger med fransk tekst har ikke for vane å herje hitlistene. «Complainte pour Ste. Catherine» med Kate og Anna McGarrigle er unntaket som bekrefter regelen. Året var 1975, Marie Bergman forelsket seg hodestups.

Produsent Anders Burman ville gjerne ha den på svensk. Han hadde hjulpet Marie ut av Family Four, men akkurat da hadde Marie hendene fulle med sin lille datter Lina. Vennen og kollegaen Ola Magnell ble redningen.

- Jeg tror han laget tre eller fire versjoner. Jeg valgte tirsdagsversjonen, minnes Marie. Der er Lina sterkt til stede:

«trötta mamma, vagga lilla Lina
dumma mamma, du får inte gå
sjung en vals om blommorna och bina
städa, mamma, damma och stå på»

En hel generasjon radikale skandinaver stemte i. Siste vers gikk slik:

ingen kommer undan politiken
för att man är servil och snäll
inte ger man fan i polemiken
fast man är trött varenda kväll

Alt er politikk
Sangen kommer alltid til å følge Marie Bergman. Det har hun ingen ting imot. Den er like aktuell.
- Men jeg har aldri oppfattet den som partipolitisk. Mange har tolket den slik at jeg er kvinnesakskvinne, men jeg er først og fremst humanist og demokrat. Jeg respekterer feminismen, men jeg avskyr den militante feminismen. Jeg tror på åpen dialog. Det er det viktigste for meg.

Når det er sagt, har vi alle et ansvar for politikken. Vi er født med en fordel. Vi kan stemme. Alt er politikk: Matprisene, sykehuset, barnehagen. Det er derfor sangen har levd så lenge. Vi slipper ikke unna. Det hjelper ikke å slå av tv-en. Det blir ikke færre analfabeter i Sverige av den grunn. Faktum er at antallet vokser....

Takknemlig
Marie Bergman vokste opp i en trangbodd arbeiderheim i Stockholm. Den var ikke spesielt lykkelig. Hun så aldri foreldrene ta på hverandre, og ble aldri tatt på selv. Likevel er hun takknemlig. Hun fikk kulturen. Hun fikk spille teater, fiolin og gitar. Hun ble oppmuntret, og fikk hjelp til å betale den første gitaren.

- Foreldrene mine så på det som en frihet de ikke hadde kunnet unne seg selv. En måte å komme vekk fra det lille livet.
Jeg hadde altså kulturen, men jeg hadde ingen kropp. Likevel visste jeg at jeg fantes. Da jeg var seks, hadde jeg et lite, rundt speil som jeg gjemte under en matte. Av og til tok jeg det fram, så på meg selv, og fikk bekreftelsen: Jo, jeg fantes, selv om jeg ikke hadde noen kropp. Den kom først med gitaren. Da var jeg 11.

Faren jobbet på en arbeidsplass der han kunne ta med seg blyant og papir heim i ny og ne. Det var også kultur. Marie tegnet.
Så var det bøkene. Faren kjøpte fra tilbudseskene, samlet på de beste. Det ble et helt bibliotek, men et mørkt bibliotek. Kafka og Dostojevski. Intet lys, ingen lek.
- Lyset og gleden kom først da jeg fikk Lina.

Ljuset finns...
Så kom sangene. Der skapte hun lys.
- Da fikk jeg fred med meg selv. Det var nesten sjamanistisk. Hver klubbkveld var en seremoni. Jeg ville se lyset, freden, nåden. Nåde er et av de fineste ordene jeg vet. Det betyr ro, aksept, grunning.
Som barn var jeg rotløs. Var mye hos tantene mine. De var snille, men det fantes ingen ro. Det har nok preget meg, og er en av grunnene til at jeg har reist så mye.

Jeg reiser fremdeles mye, men nå har jeg ro. Nå kan jeg være heime uten å bli ulykkelig. Den gamle, arvede ulykksaligheten har jeg gitt tilbake til kosmos, sier Marie, og filosoferer videre:

I menneskets natur
- Det er interessant å finne noe i oss mennesker som er meningsfylt i det lille livet. Som samspiller med eksistensen og gir oss mening. Det kan være noe så enkelt som å bake boller til skolen. Jeg tror det ligger i menneskets natur å være engasjert. Det tar fra oss det tunge vi har arvet. Med kultur, bevissthet og fokus kan vi bryte med det tunge. Jeg tror det er det jeg ubevisst har strevd med i musikken. Å finne mitt eget lys. Jeg har brukt kulturen. Jeg har erobret et språk. Jeg kan skille mitt liv og trådene. Det er viktig ikke å henge fast. Til min glede har det gitt lys til andre også.

Katarina kyrka
Marie Bergman har mange sider. Hun får flere hele tiden, og hun bruker dem. Én ting er alltid med, uansett sjanger: Stemmen.
- Den har alltid vært mitt språk. Den er klokere enn meg, den har dratt og veiledet meg til ulike metoder og uttrykk. Stemmen er det mest omveltende, den er det ordløse språket, den ga meg mange utdanninger, blant annet psykodrama og nye kunstuttrykk, sier hun.

Et av disse uttrykkene har du kanskje vært vitne til uten å vite det. Så du Kay Pollaks film «Så som i himmelen»? Da glemmer du aldri scenen der koret skal opptre på den store festivalen i Østerrike og dirigenten uteblir. Så begynner de å synge. Ordløst. Toning, kalles det, eller lydmeditasjon. Vet du hvem som instruerte? Nettopp.

Toning handler om å bruke den stemmen du har. Marie Bergman arbeider mye med toning. Hvis du googler «påsktoning Katarina kyrka», kan du se og høre en opplevelse som har blitt en tradisjon. På sin egen heimeside beskriver hun den slik:

«Når stemmene blandes, stiger og løfter seg mot den hvite, vakre kuppelen, fylles sinn og sjel med en helt spesiell glede og and-akt for alt liv og levende. Det trengs ingen stemmeerfaring eller sangstemme for å tone. Tonen fra hjertet eier alle, og den varmer oss innenfra og ut. Du kan også være stille og bare lytte. Klangen som oppstår, er vakker, inderlig og inspirerende.»

Helse
Helsearbeideren Marie Bergman skal snart til Drammen med Audun Myskja. De skal snakke om Musikk og mestring i demensomsorgen. Anledning: Konferansen Kreativ omsorg '12, i regi av blant andre Fagforbundet.

- Audun er nevrologisk energiterapeut. Vi brenner for kulturen, begge to. Stemmen er et kraftfullt instrument. Det er spennende å utforske hvordan vi kan bruke den for å nå fram til de demente. Men stemmen er også viktig for personalet, og for pårørende, uansett gruppe. Jeg ser for meg at pårørende innenfor kreftomsorgen er en gruppe som trenger glede og stimulans, som ønsker å leve verdig med situasjonen, sier Marie, før hun ikke kan holde inne med sitt ferskeste oppdrag:

Å dø før man dør
- Det svenske kulturdepartementet har bevilget 800 000 kroner til ti kommuner utenfor Stockholm for å innføre kultur i eldreomsorgen på en ny måte. Én av kommunene, Botkyrka, har bedt meg arbeide med eldre og lyd. Ikke sang, ikke terapi, men lyd som tilknytning, dialog, språk.

Utgangspunktet er hvor stygt det er når vi dør før vi dør. Jeg skal gå inn i miljøet på institusjonene og prøve å nå fram til de som har sunket inn i seg selv, prøve å finne ut hva slags lys de har i sitt indre, hente det fram. Kanskje kan vi oppnå kontakt uten ord, få dem til å bruke stemmen, det ordløse språket.

Ett år skal jeg holde på, én time i uka skal jeg møte dem på hvert sted. Vi har intet pålegg om å lykkes, men alt skal evalueres. Kanskje kommer vi til å bli forsket på.

Kanskje blir personalet den største utfordringen. Kanskje vil de gi mest motstand før de skjønner at det kommer til å lette arbeidet deres hvis jeg gjør en toning. Jeg vet at det virker, det er et krystall der inne, men det gjør ikke de.

(Red: Dette avsnittet er litt endret 10/3. I originalen hadde jeg misforstått Marie slik at hun hadde fått hele bevilgningen på 800 000 og skulle arbeide i alle kommunene. Beklager.)

«Spill, for helvete»
Terapeuten Marie driver ikke musikkterapi, men samarbeider med terapeuter og bruker terapeutiske verktøy.
- Jeg har fått en gullgruve av mine foreldre i at jeg aldri ble tatt på. Jeg har måttet kjempe meg til tilknytning. Det har blitt en ressurs. Jeg forstår de som mangler tilknytning, og vet at det finnes måter å komme tilbake på. Det hjelper meg i dag. Jeg forstår at folk kan bli destruktive, også selvdestruktive. Mer enn én gang har jeg fått telefoner fra ungdommer som vil skade seg selv. «Spill, for helvete! Ta gitaren,» sier jeg da. Det funker.

«Min største sorg»
Ingen kommer undan politiken, men Marie Bergman blir stille et øyeblikk når hun blir spurt om sitt forhold til fagbevegelsen.
- Jeg er jo frilanser, så egentlig har jeg ikke noe personlig forhold til den. Derimot ser jeg godt at fast ansatte trenger rettigheter, lønn, helse og muligheter til å utvikle seg i jobben.

Min største sorg er forfallet i det svenske sosialdemokratiet, hetsen mot Mona Sahlin, gubbeveldet. Der blir jeg feminist! Den tiden burde være forbi da det gikk an å si «Du er så søt når du blir sint».

Jeg er sosialdemokrat, det er et godt sted å være, men jeg blir lei meg når jeg tenker på hvordan Mona Sahlin ble behandlet. Hun fikk ikke gjort noen ting. Kanskje blir jeg nødt til å stemme på Miljøpartiet....

Trondheim
Marie Bergman har et forhold til Trondheim. Har spilt utallige ganger i Samfundet. Har oppdrag på Institutt for musikk på NTNU. Er her stadig vekk, blant annet nå i helga, for å holde kurs med sin mangeårige samarbeidspartner Mai Antonsen på Trondheim Psykodramainstitutt.

Med årene har hun utviklet et ritual. Hver gang hun er her, oppsøker hun et ikon i Nidarosdomen: Jesus med det bløte skjegget. Det er stort, og henger høyt og mørkt oppe på veggen i samme skip som Håkon Gullvågs små forundringsskap.

- Jeg er ikke spesielt kristen, men dette ikonet kan jeg snakke lenge med. Selv om det er mørkt, går det an å fange øynene. De følger deg. Jeg har en drøm om å finne ut mer om det ikonet.

Blackbird
En ting til slutt. Artisten Marie Bergman. Ikke å forglemme.
- Artisteriet er mitt lys. Det jeg skaper. Men jeg har aldri forstått det der med ego. Jeg går inn i sangen, den blir større enn meg selv, en enhet med publikum. Jeg lytter etter resonans og dissonans. Prøver å samskape. Det er alltid en dialog der, sier hun.

Kanskje er denne manglende insisteringen på eget ego en av grunnene til at Marie Bergman lever så vel med en sang som ikke er hennes egen. Hun har ikke laget verken tekst eller melodi til «Ingen kommer undan politiken». Likevel er den sterkt personlig.

På samme vis har hun, vel vitende om sin egen betydelige produksjon, valgt andres tekst på nettsiden bergmanvoice.com. Der ligger Beatles' uendelig vakre «Blackbird»:

«Blackbird singing in the dead of night....
...blackbird fly, into the light of the dark black night."

- Det er jo det det handler om, forklarer Marie: - Det er alltid lys i mørket.