Spaltistene

-

228/I over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter. At behandlingstilbudet alltid har hatt venteliste betyr at det er etterspurt, at det dekker et behov. Kritikk fra Helsetilsynet og tendensiøse avisoppslag har ført til nedleggelse av tilbudet. Familien til ei jente som tok livet sitt ett år etter innleggelse, mente Traumeenheten hadde opptrådt uansvarlig. Det er forståelig. Siden 2011 har 16 personer tatt livet sitt mens de var under behandling ved Stavanger Universitetssjukehus. Det er mest i landet. Helsetilsynet har krevd tiltak, ingen har krevd nedleggelse. Det er også forståelig. Skulle en helseinstitusjon bli nedlagt når alvorlige avvik forekommer, ville vi hatt få slike institusjoner igjen her til lands.Med etableringen av Traumeenheten, stakk Betania hånda ned i minst fire store vepsebol. Det første er fagtradisjon. En ny tilnærming fra en privat aktør ble ikke møtt med åpne armer av institusjonen som før hadde vært enerådende om å definere den rette veien til et bedre liv. Tradisjonell psykiatrisk døgnbehandling er opptatt av symptomer og symptombehandling med bl.a. medikamenter. Den har liten erfaring med symptomforverring. Det anses som uønsket fordi det skaper uro og uro betyr merarbeid for lavt bemannede avdelinger. Traumeenheten har fokus på hva vi har opplevd og lar opplagrede følelser og uro få komme til uttrykk. Der finnes heller ingen regler for hva vi brukere kan snakke om, hvor og med hvem. Vi får snakke fritt. Og uansett tid på døgnet, får vi først tilbud om å snakke med en ansatt om vi trenger det. Pille er andrevalget. Jeg tok ingen piller.Det andre vepsebolet, er økonomi. Døgnbehandling er dyrt og landet over legges sengeplasser ned. Målet er mest mulig poliklinisk behandling. Men når utrygghet er den største følelsen i livet, er tid og ivaretagelse viktig for å få trygghet til omgivelsene og tillit til behandlerne. Jeg turte å skru opp lokket ned til vonde minner fordi jeg visste at jeg ikke måtte ut i hverdagen etterpå.Det tredje er tabuet. Nær familie kan synes det er problematisk å ha en av sine innlagt ved traumeenheten. Det blir så tydelig hva som er årsaken. Ved innleggelse i ordinær psykiatri kan man ymte om nerver og ferdig med det. Og overgriperne? De trives med et fortsatt tabu og fokus på falske minner.Det fjerde vepsebolet er psykodrama. Utøyaoverlevende fikk tilbud om eksponeringsterapi. De kunne besøke øya på nytt, eller bli med politiet på skytetrening. Mange så det som en mulighet til å møte sin egen angst. Hvordan la en overgrepsutsatt få møte sin egen angst? Etter brukernes ønske, valgte Betania psykodrama. Jeg møtte engang en sterk motstander av metoden, vedkommende satt i styret til Helse Midt Norge HRF. Han vedgikk at han aldri hadde deltatt, eller sett et psykodrama. Metoden har vært til god hjelp i min prosess.Før trodde jeg ukritisk på negative medieoppslag om Traumeenheten og forsto ikke hvordan noen kunne søke seg dit. De kunne umulig vite sitt eget beste. Helt til jeg sjøl fikk nok av år med poliklinisk behandling som ikke hjalp. Jeg stolte på legens anbefaling, ventet 1 ½ år og fikk utvidet min horisont på mange vis de ti ukene jeg var der. Men de tre psykologene og psykologspesialisten som skriver i Adressa (11.03.14:) «Slik fagmiljøet ved Betania Malvik har vært beskrevet gjennom media de siste årene er vi i økende grad bekymret for at dette traumetilbudet ikke fungerer slik det burde», har nok ikke behov for innleggelse. De vil derfor ikke få utvidet sin horisont. De gjør slik jeg gjorde, de tror uten å vite.Har mangfold og nytenking trange kår i norsk helsevesen? Lars Monsen vil trolig mene det. Han dro til Tyskland, da Norsk Borreliose Senter ble stengt. Eksperter mente behandlingen kunne ha alvorlige bivirkninger. Hvorfor trosset Monsen likevel disse ekspertene? Visste han ikke sitt eget beste? Jo, han trosset dem fordi han kjente at behandlinga hjalp. Brukere av Traumeenheten har også trosset kritiske eksperter. Fordi vi ønsker oss et bedre liv og fordi vi kjenner at behandlinga hjelper. Jeg vet om overgrepsutsatte som har dratt utenlands fordi de ikke får tilstrekkelig hjelp her hjemme. Når Traumeenheten nå blir nedlagt, vil trolig flere gjøre det samme.Seksuelle overgrep er en studie i makt og avmakt. Jeg vet hva det vil si å være prisgitt en overmakt som setter seg sjøl foran alt. Mitt behov for trygghet ble ignorert, respekt for mine intimgrenser fantes ikke, og protester møtte døve ører. Lærdommen var at andres behov er viktigere enn mine.Jeg hadde en kontaktsykepleier ved Traumeenheten som stadig spurte; «Er det noe du trenger?» Den første tida var spørsmålet så urovekkende at jeg tok det opp med henne. Hun sa hun spurte meg for å sette meg på sporet av en viktig tanke i ethvert menneskes liv: Hva trenger jeg? Mot slutten av oppholdet klarte jeg å svare henne, i stedet for å bli vippet av pinnen. Miljøarbeideren Kirsten var en av mange meget kompetente fagfolk, psykodramalederen inkludert, som hjalp meg i bearbeidelsen og til å forstå meg sjøl. Det gjør godt å endelig forstå seg sjøl. Sjølforakten forsvant, skammen også, og jeg begynte å føle at jeg var et bra menneske. Jeg ble derimot dårligere en periode. Å rense gamle, betente sår gjør vondt. Men forverring gir mening, når du får renset ut det som er livshemmende. Kreftbehandling gjør folk sykere den også, men det er allment kjent og derfor godtatt.Avmakt er ingen stor følelse i livet mitt lenger. Men den dukker opp når jeg med ujevne mellomrom møter unyanserte framstillinger av Traumeenheten. Hjelper det å by på motstand, når overmakta er så stor? Møter jeg døve ører når jeg sier at mennesket er sammensatt og traumer etter seksuelle overgrep er komplekse, og at noen derfor trenger mer enn poliklinisk behandling for å få et bedre liv? Jeg vet ikke.Jeg vet at alt jeg ønsket var et bedre liv, og det fikk jeg. Takket være Traumeenheten. Wenche Rothaug, hjemmeværende adjunkt
a-onske-seg-et-bedre-livI over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter.
Read MoreWenche Rothaug
145/ I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen. Der er imidlertid lett å være enig om at på noen områder utfordrer konsekvensene av arbeidsinnvandringen standarden arbeidsmiljøloven sier vi skal ha på norske arbeidsplasser. Kampen om håndhevelsen av arbeidsmiljøloven handler også om kampen mot organisert kriminalitet. Sist uke hadde jeg anledning til å følge en av Arbeidstilsynets dyktige inspektører på uanmeldt besøk på en byggeplass. Det hadde startet med tips fra forbipasserende som hadde sett stillaser som åpenbart ikke var i tråd med reglene. Det kunne vi bekrefte før bilmotoren var slått av etter ankomst. Hvis så elementære ting ikke er i orden, er det som regel mer. De polske arbeiderne på stedet manglet ID-kort de er pålagt å ha. Besøket påviste også en del andre ting som måtte rettes. Dessverre er dette ikke det verste som avsløres på tilsyn. Arbeidstilsynet gjennomførte i 2013 hele 16000 tilsyn på norske arbeidsplasser. 65 prosent av besøkene endte med en reaksjon. Det tallet er ikke representativt for hele arbeidslivet, siden bedriftene som får besøk velges ut fra en grundig vurdering av i hvilke bransjer det er størst sjanse for å finne feil. Innen bygg, renhold, servering og transport er det erfaringsmessig mange utlendinger og ofte mye ureglementert. Arbeidstilsynet og andre tilsynsmyndigheter som skatt og politi erfarer nå at kriminaliteten innen arbeidslivet knyttet til utenlandske arbeidstagere er økende i alvorlighetsgrad og kompleksitet. Kampen mot sosial dumping handler om at utenlandske arbeidstagere ikke skal ha dårligere lønns- og arbeidsforhold enn norske ansatte mens de jobber i Norge. I første fase av kampen handlet dette blant annet om å sørge for at arbeiderne hadde arbeidskontrakter basert på norsk lønn, at de ikke jobbet mer enn tillatt, og at norske krav til helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt. Selv om det også på disse områdene er mye som gjenstår, er det nå i tillegg nye utfordringer. Spesielt komplisert er det når virksomheter tilsynelatende har alle papirer i orden, men hvor det for eksempel finnes to sett med arbeidskontrakter: En å vise frem i Norge, og en reell hvor for eksempel lønnen er mye lavere ved at arbeidsgiver «spiser av lasset». Denne typen juks er selvfølgelig betydelig vanskeligere å avsløre og er derfor mer ressurskrevende. Den stiller også større krav til samarbeid mellom tilsynsmyndighetene. Årsaken til behovet for samarbeid er at de hver for seg ikke har nok brikker til å få frem hele bildet. Du trenger for eksempel å kombinere både arbeidskontrakter, timelistene og skatteopplysninger for å avsløre juks. Derfor må Arbeidstilsynet og skattemyndigheter opptre sammen. Både den forrige og den nåværende regjeringen har hatt disse problemene høyt på dagsordenen. Det samme har fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene. Problemet med sosial dumping er økende. Skal vi klare å løse utfordringene mens det fortsatt har et håndterbart omfang, krever det stor innsats fra myndighetene de neste årene. Mye av sosial dumping er bare mulig hvis den som bestiller tjenestene lukker øynene og aksepterer at utenlandsk arbeidskraft i vårt land har forhold vi aldri ville akseptere at norske arbeidstagere skulle ha. Norske privatpersoner og bedrifter som ikke holder seg på rett side av loven er derfor ansvarlige for utenlandske arbeidstagere som er invalidisert uten å få hjelp, skatteunndragelser og uakseptable lønninger. For noen er dette kanskje til å leve med for å få badet pusset opp billig. Men jeg tror veldig få nordmenn er interessert i at ren mafiavirksomhet skal få fotfeste i landet. Etter at fagbevegelsen har vært toneangivende i kampen mot sosial dumping i startfasen, er arbeidsgiversiden nå mer på banen etter hvert som flere bransjer merker usunn konkurranse fra virksomheter som ikke følger spillereglene. Før finanskrisen i 2008 hadde Norge 1/3 av arbeidsinnvandringen fra de østeuropeiske EU-landene til Norden. I dag har vi i følge Fafo halvparten, og antallet mennesker stiger fortsatt. Veksten i norsk økonomi er tiltrekkende. Spørsmålet er hvilke forskjeller Norge tillater mellom nordmenn med ordnede forhold og utenlandsk arbeidskraft som har forhold vi ikke ville akseptert selv. Trygve Bragstad, spaltist
ti-ar-med-fri-arbeidsinnvandring-fra-ost-europa-norske-arbeidsforhold-under-press I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen.
Read MoreTrygve Bragstad
188/ De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.mai har vært arbeidernes internasjonal demonstrasjonsdag siden 1889. De første kampsakene var alminnelig stemmerett og 8 timers arbeidsdag. Etter den industrielle revolusjonen som skapte arbeiderklassen hadde arbeiderne ingen innflytelse i bedriftene og i samfunnet. Arbeidstiden var lang, det eksisterte ikke sosiale ordninger, og arbeiderne hadde ikke stemmerett. 1. mai ble derfor en viktig, og den eneste dagen arbeiderene kunne markere sine krav.Selv om 1. mai ble en internasjonal og lovlig kampdag for arbeiderne, var arbeiderbevegelsens motstandere forarget. Før 1. mai ble høytidsdag i 1949 hadde ikke arbeiderne fri, men de tok seg fri en del av ettermiddagen for å delta.Kamp mot krig, for fred og frihet har alltid vært et tema, og er fortsatt krav som stilles, og ser vi ut i verden forstår vi at 1. mai fortsatt er aktuell. I mange land er det fortsatt svært aktuelt å kjempe for det vi kaller vanlige menneskerettigheter.Men hva med vårt eget land? Ja vi har kommet langt i det norske velferdssystemet, men vi må fortsatt minnes på kravet om full sysselsetting. Utvidelse av bedriftsdemokrati og medbestemmelse i samfunnet er viktige krav. Og ikke minst må vi verne om de rettighetene vi har oppnådd. Frie forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår, streikeretten som er en viktig del av vårt demokrati.Vi ser også i dag et angrep på arbeidstakeres rettigheter, krav om et mer fleksibelt arbeidsliv, en svekkelse av permitteringsloven, dyrere barnehage, og mer i kontantstøtte som er et tilbakeskritt i familiepolitikk og likestilling.For fagbevegelsen har det alltid vært viktig å skape grunnlag for likhet og likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet.Det er således fremdeles mange krav å stille i en demonstrasjon på 1. mai, i tillegg til at vi skal kjempe for å bevare det vi har oppnådd. Dagen skal brukes til å minne om at mye står igjen å utrette for rettferdig fordeling og trygghet i arbeidslivet. Kristine Svendsen, faglig ungdomssekretær LO Nord-Trøndelag
1-mai-en-dag-for-arbeiderrorsla De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.
Read MoreKristine Svendsen
159/Er du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse. Endelig, etter måneder med utsettelser, er Eskil Vogts (manusforfatter bak "Reprise" og "Oslo 31.August") regidebut klar for norske kinoer. De siste par månedene har den blitt vist under to av verdens største filmfestivaler (Berlin og Sundance) og vunnet prestisjetunge priser. Den har også høstet strålende omtale internasjonalt, blant annet fra tungvekteren indieWIRE.Jeg er litt usikker på hvor mye jeg faktisk skal skrive, siden filmen er som skapt for lange og rablende analyser, og jeg egentlig bare ønsker å få flest mulig til å se filmen selv. Så jeg foreslår at du leser denne artikkelen frem til jeg har overbevist deg om å kjøpe en billett. Vil nødig avsløre for mye. Vi får vel begynne med en trailer:https://www.facebook.com/photo.php?v=438138769649135&set=vb.214341908695490&type=2&theater"Etter nylig å ha mistet synet, trekker Ingrid seg tilbake til leiligheten sin. Et trygt skjulested hvor hun har kontroll på omverdenen. Her sitter hun dag ut og dag inn, fordypet i tanker og fantasier, mens hun venter på at ektemannen skal komme hjem fra jobben." "Blind" er en original og sjelden miks av sjangre og visuelle virkemiddel. Man kan lett skrive en tisiders analyse, både tematisk og filmatisk, eller bare tømme hodet, lene seg tilbake og nyte. Historien er sterk, karakterene interessante, og tross seriøs tematikk er det humor som hele tiden driver filmen fremover. Eskil Vogt utnytter Ingrids handikap til å bygge et unikt subjektivt filmunivers rundt henne. Elementer flyttes rundt og endres, ut fra hennes fantasi. Når hun sitter alene inne er rommet ofte helt nakent. Hun kan ikke se mange av elementene der inne, så hun fokuserer ikke på dem, og derfor kan heller ikke vi se dem. Straks ektemannen kommer hjem, spretter mange objekt tilbake på plass. Idet føttene hans møter teppet, vet Ingrid at teppet er der. Slik manipuleres virkeligheten gjennom hennes subjektive opplevelse av den hele filmen igjennom. Høres kanskje tungt og abstrakt ut, men det flyter lett og underholdende i klippen, og publikum er med hele veien.Det er noe Knausgård-aktig over samtaler og detaljer til tider. Det er f eks en scene med to gamle venner, den ene fullstendig fiktiv, som møtes igjen for første gang på årevis. Den fiktive kommer plutselig på en hendelse fra ungdommen, som muligens kan ha fått kompisen til å tro han er en stor "Star Trek"-fan. Dermed forsøker han plutselig og uventet å motbevise dette. Scenen får en ytterligere twist, når den plutselig finner sted på en buss, for å illustrere den ene kompisens opplevelse av samtalen.Mange tema flettes inn i historien, etter hvert også 22. juli. Men da på en særdeles interessant og smakfull måte. Hvordan samholdet etter katastrofen kunne gi ensomme mennesker en følelse av tilhørighet. Å la seg påvirke av medias mantra om nordmenn som verdensmestre i sorg-mestring. Men så gikk det over, og ensomme mennesker ble mer ensomme enn noensinne.Ensomhet er generelt en gjenganger i Eskil Vogts verk. Og denne gangen har han nok tatt det lenger enn noensinne før. Men også nå på en original og underholdende måte. Man både ler av, føler med og identifiserer seg med ensomheten de ulike karakterene føler. Og vi utvikler flere bånd til sjelelivet deres enn handlingene de gjennomfører.Mot slutten av filmen braker fantasi og virkelighet sammen, på en "Eternal Sunshine of The Spotless Mind"-aktig måte. Jeg skal ikke røpe for mye om disse scenene, annet enn at denne sammensmeltingen av ulike univers er gjennomført på et slikt detaljnivå rent teknisk, at den etterlatte undertegnede nesten siklende.Om du enda ikke har bestemt deg for å gå og se det som etter min mening er en av de klart beste norske spillefilmene noensinne, så sjekk ut dette klippet:https://www.facebook.com/photo.php?v=479390808857264&set=vb.214341908695490&type=2&theater Gå og se! Sverre Aune, filmnerd
blindEr du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse.
Read MoreSverre Aune

Lenker

lo-trondheim

frifagbevegelse

new-internationalist

norsk-labourstart

manifest

res-publica

minerva

steiganblogger

monbiot

opplysningskontoret

Følg Arbeideravisa

- Venezuela: En bedre verden er mulig!

- Venezuela: En bedre verden er mulig!- Det vanskeligste med å vende tilbake til Norge, er stillheten. Mangelen på kontakt og kommunikasjon. Vår tid på planeten er begrenset. Vi bør bruke tida til å skape et annet samfunn.

1. mai. I Thornæsparken. De samme fanene og parolene som alltid. Plutselig dukker Anne Kristin Araya opp. Oljeingeniør og aktivist. Hun bærer tre plakater. En av Che Guevara. En av Chavez. Og en med krav om at USA må legge ned Guantamo-basen. Med den største selvfølgelighet plasserer hun sine hjemmelagede paroler godt synlig i parken. Etterpå i vinduene på Anna´s kafe.

Så i 1. mai toget, der hun etterhvert får en liten hale av folk som synes parolene er forfriskende. Og tilslutt. På Olavs pub. Hun tar plassen og fronter Chavez og co med den største selvfølgelighet. Det er det ikke mange som gjør i Trondheim. Derfor dette intervjuet.

Var der under valget
- Du var i Venezuela under presidentvalget i Venezuela i april. Hvorfor?
- Fordi jeg delvis bor der og har stemmerett ved lokalvalg, ikke ved presidentvalg. Jeg ville selvsagt delta i arbeidet for Nicolas Maduro ved Venezuelas siste presidentvalg. Maduro var han som Hugo Chavez pekte ut som sin arvtaker. I tida rundt presidentvalget var jeg med på alt som foregikk. Tilrettelegging av logistikk for valgdeltakelse. Kontroll på at alt fungerte under valget. Og selvsagt feiringa i gatene etter valget.

På jobb for Statoil
- Hvordan havnet du i Venezuela?
- Jeg kom med Statoil, for å jobbe med oppstarten av tungoljeanleggene. Det er ca 13 år siden. Jeg visste ikke så mye om Chavez eller Venezuela da jeg først kom. Jeg visste bare at regjeringen hadde støtte både fra militære og sivile og at Chavez ønsket FORANDRING. Venezuela hadde fått en ny grunnlov året før, i 1999. Den ga presidenten utstrakte muligheter til å ta grep for forandring. Chavez var en mann av folket, så makten ga og gir folket store muligheter til å forandre landet.

Stor ulikhet
- Var du Chavez-tilhenger fra første stund?
- Jeg kom dit som sagt for å jobbe. Ulikhetene var det første en så, de store forskjellene mellom fattig og rik, det går ikke an å bare observere dette. Da Chavez kom til makten i 1998 var 80% av befolkningen fattig. Den ekstreme fattigdommen var på 25%. Den er nå redusert til 6%. De rike brukte privathelikopter for å ta seg frem fra et sted til et annet. De fattige bodde i blikkskur. I begynnelsen deltok jeg ikke aktivt i noe støttearbeid for Chavez, men skjønte fort at Chavez virkelig sto for forandring. Han gjorde noe for å skape endring. Tida var turbulent. 11. april 2002 var det et kupp mot Chavez. Jeg jobbet på dette tidspunktet 16 timer i døgnet. Var som sagt med på oppstarten av et stort anlegg.

Ble aktivist
- Men, etterhvert ble du Chavez-aktivist?
- Ja. Etterhvert. Jeg fikk kontakt med noen som arbeidet med et sosialt program i nærmiljøet. Fra 2003 startet jeg å engasjere meg direkte i den type arbeid. Jeg arrangerte kurs for lokalbefolkningen i alt fra industri-elektrisitet, frisør til kakebaking. Dette var tema folk ønsket skolering i. De fikk kompetanse som de kunne bygge videre på. Dette var i samarbeid med en nabokomité og en organisasjon som jobbet i en av de barrioene (bydelene) som var ekstremt fattig. Det er mye vold, og de som bor der er også redd for volden.

Støtte fra Statoil
- Gjennom å delta i disse sosiale programmene fikk jeg kontakt inn i de
politiske miljøene. Så ble jeg med på alfabetiseringskampanjene, og dro langt ut på landsbygda. Overalt. Jeg husker spesielt en 90-åring som lærte seg å lese. Det var flott. FN har oppsummert at det ikke eksisterer analfabetisme i Venezuela etter 2005.
Jeg fikk støtte fra Statoil i Norge til å bygge en barnehage. Dette var utifra et behov som nærmiljøet selv hadde definert.
Etter høsten 2004 var det en folkeavstemning. Det var opposisjonen som hadde samlet underskrifter og krevd denne. For eller mot Chavez. Da var jeg blitt Chavez-aktivist, og jeg var med på møter overalt. På dette tidspunkt var jeg blitt overbevist. Chavez representerte håpet for endring.

TMV
- Hadde du vært politisk engasjert tidligere?
- Ja da. Jeg har alltid vært engasjert mot urettferdighet og vært imponert over Che Guevara sine handlinger og hans idealer. Jeg var aktivt med i TMV-festivalen, som hadde en tydelig antirasistisk og solidarisk profil, i alle fall de første årene.
Jeg ble aktivist fordi jeg så hva Chavez gjorde i forhold til helse, på alle nivåer. F.eks: Legene som arbeidet i programmet «Barrio adentro».

Wikipedia skriver om Barrio adentro:
The program seeks to provide comprehensive publicly funded health care, dental care, and sports training to poor and marginalized communities in Venezuela. Barrio Adentro features the construction of thousands of iconic two-storey medical clinics—consultorios or doctor's offices—as well as staffing with resident certified medical professionals. Barrio Adentro constitutes an attempt to deliver a de facto form of universal healthcare, seeking to guarantee access to quality and cradle-to-grave medical attention for all Venezuelan citizens. The Latin American branch of the World Health Organization and UNICEF both praised the program. According to WHO statistics infant mortality fell from 23 to 20 in males and 19 to 17 in females per 1000 births between 2003 and 2005.

Gratis legetilbud
Anne Kristin fortsetter. Det trengs ikke lenger spørsmål for å få henne på sporet:
- Dette er gratis legetilbud i barrioene. Alment legetilbud. I nærmiljøet. Mange cubanske leger deltar i disse programmene. Etterhvert fikk folk spesialiserte tilbud. Røntgen. Operasjoner osv. Gratis. Før hadde nesten ingen råd til å benytte seg av helsetilbud. Disse helsetilbudene ble møysommelig bygd opp, trinn for trinn. Disse tilbudene er det som opposisjonen nå prøver å ødelegge. Etter presidentvalget i vår prøvde opposisjonen å sette fyr på flere slike helsesenter. I det hele tatt. Opposisjonen prøver å ødelegge det som er bygd opp.

Sabotasje
Hun er ikke helt ferdig med årstallene tidlig på 2000-tallet.
- Etter kuppet tok Chavez kontroll over PDVSA (Petróleos de Venezuela). Dette førte til mye industri-sabotasje og så mange som 20000 møtte ikke på jobb.
Når man er i et land og landet strever for å få til noe nytt, noe som kan forbedre levevilkårene for de mange, da må man delta. Og. Noe er rett. Noe er galt. Men. På dette tidspunktet er det store flertallet i Venezuela på veg til å erobre tilbake sin verdighet. Dette medfører selvsagt en pågående maktkamp.
På dette tidspunktet (og senere) var media hele tiden i mot Chavez. Det man får vite gjennom media, i Venezuela eller i Norge, er noe helt annet enn den kunnskapen som et besøk i en barrio eller et opphold på gata gir. Chavez hadde og har en enorm støtte blant de brede lag av folket. I 2006 vant han med over 60%. Blant de høyere utdanna og de rike, var det mange som dro fra Venezuela på dette tidspunktet. Kommunistspøkelset herjet. Spøkelset tok form av overtro. Man trodde at Chavez ville ta barna fra foreldrene. At husene ville bli tatt fra dem. Tenk. Dette var det høyt utdannede folk som tenkte. Det Chavez gjorde, var at han tok kontroll over oljeindustrien. Før var det bare de rike som fikk fordeler av denne industrien.

Ultrademokratisk
I forhold til kommunistspøkelset og diktatorstemplet vil jeg bare understreke: Chavez har ikke rørt media. Hoveddelen av media er på private hender i Venezuela. Han har egentlig vært ultrademokratisk. Det han har gjort, er å starte noen nye kanaler der det som skjer blant folk vises som TVES. Det har vært gjennomført 18 valg på14 år. Chavez har vunnet alle, unntatt ett. Og valgsystemet er det beste i verden. Mest automatisert. Det beste revisjonssystemet, dvs at kontrollstemmene som telles manuelt er forholdsvis flere enn i andre land. Det er Jimmy Carter som har hevdet at dette systemet er verdens beste.

Tapt kontroll
- Her i Norge har vi stort sett fått et bilde av Chavez som diktator og klovn. Hvorfor tror du det er dette spriket mellom den informasjonen du sitter inne med og det vi i Norge får høre?
- Fordi Norge, vesten og USA har mista kontrollen over Venezuela. Kontrollen over oljen. Chavez har bidratt til en stabilisering av oljeprisene. Det er jeg ikke så sikker på at resten i vesten liker. Han har etablert flere samarbeidsnettverk av økonomisk og politisk karakter, utenfor vestens kontroll. F.eks ALBA.
December 14, 2004, Venezuelan President Hugo Chávez and Cuban President Fidel Castro signed into law the creation of the Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América – Tratado de Comercio de los Pueblos (Bolivarian Alternative of the Americas ALBA).
To understand the nature of the Bolivarian Alliance of the Americas (ALBA) we must travel back to the dawn of South American independence. It is there, in the grand visions and hard-fought battles of South America's founding fathers, that we find the seed of the ALBA. It grew from the idea of Simón Bolívar to establish Gran Colombia from what today are Venezuela, Colombia and Ecuador. In this, Bolívar envisioned one powerful Latin American nation, subordinate to the will of one maximum caudillo and steadfast in its opposition to the United States. It was, Bolívar believed, the only way South America would be able to stand up and prosper in the face of what he could see, even at that early moment, would be a powerful giant and rival to the north. http://www.americasquarterly.org/hirst/article

ALBA. Her er det ikke profitt-tanken som styrer, men samarbeid og støtte landene imellom.

Nye sosiale systemer
- Men. Hva har du gjort og erfart etter 2003-2004?
- Det skjer nye ting hele tida. En stund var jeg med på prosjekt som hjalp gamle og handicappede. Langt inne i bushen. Jeg husker rullestoler og gamle mennesker som lå i hengekøyer. I disse prosjektene drar folk frivillig for å hjelpe, men ut fra en plan. Mulig dette er Cuba-inspirert! Husk. Bare å få registrert folk og de behovene som finnes, er et stort arbeid. Gjennom disse prosjektene etableres nye sosiale systemer som ikke har vært der før. Tidligere var de som var fattige, avhengig av HJELP eller ALMISSER fra de rike. De levde som husmenn. Det er i denne sammenhengen man også må se volden. Det har ikke vært et sosialt sikkerhetsnett. Det bygges opp av chavistene i dag, med opposisjonen som klare motstandere.

Deltakende demokrati
Folket er en del av et DELTAKENDE DEMOKRATI. Alle må organisere seg i lag og grupper. Alle må arbeide for å registrere behov og lage prosjekter ut fra dette. Dette er å ta hand om egen situasjon. Alle deltar på alle plan. Folket spiller hovedrollen i byggingen av det nye samfunnet. Dette er forskjellen. I Norge har vi et REPRESENTATIVT demokrati. I Venezuela må og vil alle som er FOR å skape et annet samfunn, delta. De bygger infrastruktur. Hus bygges en masse. Husbyggingsprosjektene er gigantiske. I Venezuela får de som er utsatt for flom og ras førsteprioritet og så kommer de som står på lister, ut fra behov. Ca 300 000 leiligheter bygges hvert år. Dette har pågått de siste 3-4 årene.

Byttet jobb
- Nå forteller du generelt om utviklingen i Venezuela. Jeg vil høre mere om dine egne erfaringer!
- Jeg sluttet i Statoil i 2009. Da begynte jeg i PDVSA (Petróleos de Venezuela). Der vet alle hvorfor og for hvem de jobber. Det er en bra plass å jobbe, og mange muligheter. Man er ikke fremmedgjort i forhold til arbeidsplassen. I 2007, etter nasjonaliseringen, måtte de utenlandske selskapene bidra mere inn i statskassa. Skattene økte fra 1%. Dessuten skulle PDVSA ha en eierandel på 60% i disse selskapene. Noen selskaper, som Exxon og Conoco trakk seg ut. Chevron, Statoil og Total ble. Så fra 2007 til 2009 arbeidet jeg allerede tett på PDVSA. Jeg opplevde at de hadde en mer sosial profil.
Det jeg før hadde måttet gjøre på fritida, kunne jeg nå gjøre som en del av denne profilen. Alle i PDVSA må bidra med sosialt arbeid. Dette er bra. Det forhindrer «nerderi», dvs at man ikke ser lengre enn sin egen navle eller fag. Man ser faget i et samfunnsmessig perspektiv. Dette sosiale perspektivet gjør at man oppdager at det finnes andre grupper enn ens egen «stamme». Man begynner å bry seg om andre. Man ser hva som trengs i samfunnet, ikke bare ut fra egne behov, men også andres. Dette burde vi i Norge lære av! Vi kan gjøre noe, bidra til forandring, om vi ser utover hytteveggen.
Tusen ting å gjøre
I Venezuela ser folk at det er tusenvis av ting som må gjøres og alt kan ikke gjøres på en gang. Veger skal legges. Kloakk må bygges. Hus. Helse. osv.
De som kommer til Venezuela og bor på et femstjerners hotell, får ingen følelse av denne bevegelsen.

I forbindelse med valget tegnet media i Norge et annet bilde. Exilvenezuelanere ble intervjua. De drømte om å vende tilbake til et Venezuela slik det var før.
De rike i Venezuela har fortsatt sine rikdommer. Revolusjonen har vært fredelig. Kanskje har de rike blitt tatt på med for mye silkehansker. De har jo blant annet kontroll på mye av matvaresalget. Derfor kan de bruke dette til fordel for sin opposisjon. Både i 2002 og nå etter at Chavez døde, høsten 2012, ble matvarer holdt tilbake fra butikkene. Heldigvis etablerte Chavez egne statlige butikker, nettopp for å demme opp mot denne typen sabotasje.

Hårfin valgseier
- Men. Maduro vant så vidt bare!
- Ja. Maduro hadde en oppslutning på 50,6 prosent. Opposisjonskandidaten Henrique Capriles fikk 49,1 prosent. Maduro har ikke samme karisma. Men han er en ærlig mann. En bussjåfør. En mann av folket. Klart ulvene sto klare til å ta over makta. Men. Folk i Venezuela som støtter Chavez og Maduro, kaller seg chavister. De er bevisstgjorte. De skjønner at dette ikke dreier seg om personer. De støtter opp om programmet for at den bolivariske revolusjonen skal kunne fortsette i Venezuela. De støtter opp om de fem punktene som Chavez skisserte som sin arv. Plan Simon Bolivar- 2013-18.
• Defend, expand and consolidate the most precious we have reconquisted after 200 years; The national independence
• Continue to construct the bolivarian socialism of the 21 century en Venezuela, as an alternative to the destructive and savage system of capitalism and by that assure «the highest sum of social security, highest sum of political stability and the highest sum of happines» for our people
• Transform Venezuela into a powerful country regarding social, economical and political issues within the rising power of Latin America and Caribbean, that will guarantee the conformation of a peace zone in our America.
• Contribute to the development of a new international geopolicy, where a mulicentrical and pluripolar center will permit the equilibrium of the universe and guarantee the world peace
• Preserve the life on the planet and save the human specie
(Punktene er hentet fra en presentasjon Anne Kristin Araya har laget)

Krakilske
Motstanderne av dette programmet blir mere og mere krakilske. De bruker fascistiske metoder. F.eks i dagene etter valget tente betalte grupper (blant annet motorsykkelgjenger) på helsestasjoner og noen av de nye boligene. De drepte ca 10 mennesker. Maduro oppfordret folk til å holde seg i ro og sa:
«For hver helsestasjon de ødelegger, bygger vi tre nye.»
Disse fascistgruppene har stor internasjonal støtte. Fra vesten. Fra USA. Vi kjenner igjen mønstret fra andre land i Latinamerika som har prøvd å skape en bedre verden for de mange. Chile. Guatemala. Nicaragua.

Til ettertanke
- De som er så skeptiske til utviklingen i Venezuela bør tenke over følgende:
Blir det en bedre verden om man opprettholder et samfunn der kun noen få er ekstremt rike? Er det ikke selvfølgelig at de som var og er ekstremt rike i Venezuela, ønsker at den bolivariske revolusjonen skal lide nederlag?
Jeg tenker på slike som Thor Halvorsen, som leder Human Rights Foundation, og som får en god del norsk statsstøtte for å gjennomføre Oslo Freedom Forum hvert år. Thor Halvorsens hjemland er Venezuela. Han inviterer årlig sin fetter som innleder. Fetteren var delaktig i kuppet mot Chavez.
Av 22 rapporter dette forumet har skrevet, handler 12 om Venezuela. (Info fra Klassekampen 24/5 2013). Selvsagt ønsker Thor Halvorsen og hans likesinnede seg tilbake til det gamle Venezuela. Og typisk nok bruker de demokrati og frihet som termer de slår rundt seg med, for å undergrave den bolivariske revolusjonen.
Man kan også stille spørsmål til den røde/grønne regjeringens standpunkt. Hvorfor har de nettopp flyttet den norske ambassaden som lå i Caracas til Bogota?

Den vanskelige stillheten
Anne Kristin avslutter filosofisk:
- Det vanskeligste med å vende tilbake til Norge, er stillheten. At folk passerer hverandre uten å snakke sammen. Mangelen på kontakt og kommunikasjon. Og den eksisterende individualismen. Venezuela, Caracas, er for meg noe annet. En verden vi kan la oss inspireres av. Fullt med folk. Musikk. Bevegelse. Jeg har lært at det er viktig å tenke mere med hjertet. Jeg prøver å se folk rundt meg. Få øye på hverdagen. Vi er de samme. Vi har de samme behov og rettigheter. Sammen kan vi oppnå noe. Vår tid på planeten er begrenset. Vi bør bruke tida til å skape et annet samfunn.

PS
Tittelen på artikkelen er nå endret. Berit Rustens opprinnelige tittel var svært lang, og redaksjonen endret den til "Fra Statoil til Chavez". Anne Kristin Araya har meddelt at hun ikke synes det er en dekkende tittel. Derfor har vi endret den en gang til etter hennes ønske, til "- Venezuela: En bedre verden er mulig!"

Share

Kommentarer   

 
+2 #7 belu grau 06-06-2013 00:23
Ana un orgullo total leer tus palabras , gracias , gracias por hacernos tomar conciencia y gracias por pensar que puede haber un mundo mas justo si todos nos lo proponemos , un fuerte abrazo desde Argentina. Te esperamos siempre
Rapportèr til admin
 
 
+2 #6 Vegard 04-06-2013 23:31
Chavez vive, la lucha sigue!!
Hasta la victoria siempre! Venceremos!
Rapportèr til admin
 
 
+3 #5 florgo 04-06-2013 16:45
Grandeee ana!!! gran persona, grandes ideales y mucha conciencia... Fue un gran placer conocerte. muchos saludos desde argentina!
Rapportèr til admin
 
 
+3 #4 Arnfinn Monsen 02-06-2013 15:33
Enn om vi hadde fått folk i Norge til å lese dette. Jeg skal gjøre mitt.
Rapportèr til admin
 
 
+4 #3 Knut Eide 31-05-2013 23:04
En fantastisk kvinne som virkelig vet hva hun snakker om. Vi er utrolig heldige som har en slik kamerat i vår midte!
Rapportèr til admin
 
 
+3 #2 Carmen Gloria 31-05-2013 16:06
Fantastikk, :roll:
Rapportèr til admin
 
 
+6 #1 Olav Gundersen 31-05-2013 11:05
Imponerende!!
Rapportèr til admin
 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode

For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.

Alberts blogg

281/Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London. Den omhandler saken til The Cuban Five, på Cuba kjent som Los Cinco Heroes, De fem heltene. Femten år har gått siden de ble arrestert i USA og dømt til fengselsstraffer fra 15 år og oppover for spionasje. Det skjedde etter at de på oppdrag fra cubanske myndigheter hadde infiltrert eksilmiljøene i Miami og avdekket planer om terroraksjoner på Cuba. De varslet Havanna, som igjen varslet myndighetene i USA. I stedet for å gripe inn mot de som planla terror, gikk USAs myndigheter på jakt etter kildene for opplysningene, og fant de fem. Svært mange har protestert mot dommene. Amnesty International og åtte Nobelprisvinnere, derav tre fredsprisvinnere, fordømmer dommene. Det samme gjør en mengde organisasjoner, parlamentarikere og andre enkeltpersoner fra hele verden. LO i Trondheim og andre deler av norsk fag bevegelse har for lengst stilt seg bak kravet om frigivelse. Irma González, datter til René, har vært i Norge for å tale fangenes sak. René var den første av fangene som slapp fri. Før helga ble også Fernando Gonzalez satt fri, men de siste tre har fengselsstraffer opp i 35 år. Arbeideravisa intervjuet Irma González sist i Havanna i november, og er på veg for å dekke høringen i London. Høringen er et nytt høydepunkt i støttearbeidet for de fem. Den blir arrangert av juristforeningen i London. Der vil dommen mot de fem bli belyst av internasjonalt kjente jurister, inkludert Indias tidligere høyesterettsjustitiarius Yogesh Sabharwal, tidligere dommer i grunnlovsdomstolen i Sør-Afrika Zac Jacoob, og USAs tidligere justisminister Ramsey Clark. En rekke vitner vil bli avhørt. Dommene vil bli vurdert opp mot både USAs og internasjonale lover og regler. Resultatene av høringen vil bli lagt fram for president Barack Obama. I denne situasjonen er det altså engelske myndigheter finner ut at de ikke vil gi visum til det mest sentrale vitnet av alle, René González. Arbeideravisa sitter på avslaget. Der står det i klartekst at avslaget kommer fordi han har vært dømt til mer enn fire år i fengsel. Dermed synes det klart at vedkommende som i sin tid ga Nelson Mandela innreiseløyve må ha begått en alvorlig tjenesteforsømmelse og bør straffes. Avgjørelsen om å nekte González adgang er selvsagt utelukkende basert i gjeldende regelverk. Å antyde at dette skulle ha noe som helst med politikk å gjøre, enn si press fra USA, ville ikke ramle oss inn. God Jul!
Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London.Les mer

Innsendt

124/Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook. En innsender reagerte med å spørre: "Hva er galt med parlamentarisme i kommunen når vi har det nasjonalt?" Et relevant spørsmål. Det er derfor nødvendig å si noe om hva som er forskjellen på en nasjonal parlamentarisme og kommunal parlamentarisme.Selv om det høres ut som det samme er det i virkelighetens verden det motsatte. For å forklare det må vi gå litt tilbake i tida.Da Grunnloven ble skrevet i 1814 (som vi i disse dager feirer) medførte det ingen forandring i embetsmannstyret i norske byer og bygder. Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som en svakhet nå som nordmenn skulle fri seg fra diktat fra svenskekongen og hans embetsmenn som var plassert ut i byer og bygder.Det ble fremsatt krav om lokalt selvstyre – en inspirasjon fra idealene i den franske revolusjonen og fra grunnlovens ånd. Utgangspunktet var at de som finansierte lokale tiltak gjennom skatt også måtte styre bruken av dem, ikke embetsmenn oppnevnt av svenskekongen. I 1833 brukte kongen sin vetorett til å stoppe ny lovgiving på dette området, men i 1837 fikk Norge nye lover om formannskap – formannskapslovene.Disse lovene gav folkevalgte (selv om bare menn med eiendom hadde stemmerett) kimen til et lokalt folkestyre som ble viden kjent som progressivt og brøt radikalt med embetsmannsstaten og elitistiske styreformer.Formannskapslovene i kommunal forvaltning fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 1884 da Norge gjennomførte sin nasjonale variant ved at Den norske Storting ikke lenger aksepterte at kongen i Sverige skulle ha vetorett eller utsettende virkning på de lover og forordninger den norske regjeringa vedtok.Da Norge i 1905 gjennom folkeavstemning stemte for oppløsning av unionen med Sverige, ble endelig Norge et sjølstendig land uten innflytelse fra den svenske kongen. I stede importerte de en prins fra Danmark som aksepterte denne formen for parlamentarisme, der Stortinget, ikke kongen, oppnevner regjering."Parlamentarisme" er betegnelsen på en politisk styreform der parlamentet står sentralt. Litt vanskeligere kan vi si at basis for den politiske autoritetsutøvelsen ligger i et parlament.I parlamentarismen skal regjeringen velges fra parlamentet, og etter at det er valgt, står den samme regjering til ansvar for parlamentet. Med andre ord er regjeringen en slags utøvende komité for nasjonalforsamlingen.I den norske diskusjonen om kommunal parlamentarisme handler det om å frata det folkevalgte organet (bystyret) makta etter at de har valgt et byråd. Formannskapslovene av 1837 og innføringen av parlamentarismen av 1884 var å frata kongen og embetsmennene makta, mens den moderne kommunale parlamentarismen er å frata det folkevalgte kommunestyret eller bystyret makta og føre den over til et byråd som sikrer seg all makt.I min første artikkel skrev jeg at dette er å gjenopprette embetsmannsveldet, altså å gå bakover i bakstreversk retning. Kjernen i parlamentarismen er "all makt i denne sal", altså i det folkevalgte organ. I virkelighetens verden er kommunal parlamentarisme det motsatte.Kjernen i demokratiet er at flertallet ikke skal ha alle fullmakter. Flertallet skal sikre mindretallet rett til å kritisere, rett til å komme med forslag og ytringer, og også retten til å mobilisere folkelig kamp mot flertallet. Demokrati er ikke flertallsdiktatur eller flertallstyranni, men en styringsform som sikrer at flertallet til syvende og sist kan ta avgjørelser etter at mindretallet har fått kommet med sine synspunkter.Kommunal parlamentarisme kan medføre flertallsdiktatur ved at flertallet overfører alle fullmakter til et elitistisk byråd, som i hemmelige møter kan kjøre over og tilsløre overfor offentligheten. Formannskapsmøtene i dag, der både flertall og mindretall er representert, er et åpent forum for både beboere og media. Dette er et viktig demokratisk prinsipp. Et lukka byråd representerer ei tid som våre nasjonale strateger rundt 1814 ville bekjempe. Det er de vi feirer i år, ikke de som vil innføre kommunal parlamentarisme. Svein Olav Aarlott
350/Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak. Det gjelder vedtak både på nasjonalt og kommunalt plan. Som kommune utmerker Trondheim seg med å unnlate å følge opp både nasjonale føringer, og ta i bruk de økonomiske ressurser staten stiller til disposisjon. Dette er føringer og midler gitt for å sikre utviklingshemmede et verdig liv. Gruppen utviklingshemmede er ofte et resultat av livets lotto. Fødselsskader, arvelighetsfaktorer og tilfeldige genfeil rammer blindt. Det kan ramme alle familier som velger å få barn. Gruppen utviklingshemmede - barn og voksne - utgjør et større mangfold enn andre grupper. Utviklingshemmede og deres familier er helt avhengig av politiske vedtak i bystyret for å få et verdig liv. Det handler om å tilføre ressurser og tjenester- Gruppen barn er avhengig av et kommunalt tjeneste-/støtteapparat som setter barns utvikling i fokus i barnehage og skole. Samtidig skal resten av familien – voksne og søsken – få anledning til å delta i det ordinære samfunnsliv. Dette krever målrettede tiltak innenfor områdene avlastning og tilbud før og etter skoletid gjennom hele skoleløpet fra 6-20 år.- Ved overgangen skole-voksenliv svikter kommunene i stor grad. I flere sammenhenger har Norsk forbund for utviklingshemmede pekt på kommunens manglende bo-tilbud for utviklingshemmede. Avlastningstilbudet i Trondheim har gjennomgått kommunens knallharde effektivisering. Begge dissse faktorene gjør det tungt, ikke bare for brukerne, men også for deres familier.- Det har også vært en dramatisk nedgang i ressursene til området dagaktiviteter. Kommunens effektiviseringsprogram har ført til en så redusert kvalitet at det nå nærmest må beskrives som oppbevaring. Utvilsomt har antall brukere som mottar tilbudet økt, men ingen ressurser har fulgt med. Dette har forsterket den uforsvarlige situasjonen. Politikernes vedtak om å redusere de individuelle tiltakene, har ført til at flere pårørende merker at deres voksne sønn eller datter har hatt dramatiske funksjonsfall. Det utvikles etter hvert en kultur i Trondheim kommune der dagtilbudene på grunn av ressursmangel ikke satser på målrettede funksjonsforbedrende/-bevarende aktiviteter. Dette fører ikke bare til funksjonstap for den utviklingshemmede, men også manglende kompetanseutvikling for de ansatte som skal gi tjenester til brukere med et mangfold av behov. For de enkelte som rammes, er dette dramatisk. I flere år har det vært en dramatisk nedbygging av tjenesten.De politiske vedtak i formannskapet rundt høringen om "Brukerstyrt personlig assistent"- BPA - tyder på en positiv holdning til funksjonshemmede generelt. Det er derfor skremmende at politikerne gjennom budsjettet vedtar "å redusere støtten til følge til arbeidsplassen for utviklingshemmede". Det må ikke bli slik at IQ bestemmer hvem som skal få eller ikke få individuell hjelp med offentlig støtte.Trondheim kommune mottok i 2013 nesten 600.000 kr til hver utviklingshemmed over 16 år, som har et vedtak om kommunale tjenester. I alt er det ca 500 utviklingshemmede i denne gruppen. Levekårsreformen for utviklingshemmede - HVPU-reformen på 90-tallet - la opp til statlige overføringer som var gunstige for kommunene. Overføringer gjennom rammetilskuddsordningen, særtilskudd for tunge brukere og andre innbyggertilskudd er gode ordninger for kommunene. Dette er ordninger som har ført til at Trondheim kommune har et regnskapsmessig overskudd i forhold til sin innsats for utviklingshemmede. De utviklingshemmede betaler skatt av sin uføretrygd. Det gjør også de ansatte innenfor tjenestetiltakene for utviklingshemmede. Resultatet er at Trondheim kommune isolert sett har et overskudd i det totale regnskapet på mer enn 100 mill kr på tjenestene til utviklingshemmede. Alle nedskjæringer og såkalt effektiviseringstiltak innenfor dette området er derfor en skamplett for det styrende flertall i Trondheim kommune. Hvert år siden 2009 har kommunen hatt en merinntekt i forhold til det budsjetterte statstilskuddet for tunge brukere. Det er en skam at denne merinntekten ikke tilbakeføres til tjenestene for de utviklingshemmede når regnskapsoverskuddet disponeres. Trondheim 21.03.2014Norsk forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag Steinar Johnsen
Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook.Les mer
Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak.Les mer

Gratis

Skriv navn og e-post her, og få nyhetsbrev to-tre ganger i uka.



Helt kort

148/Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder. Det øvrige styret ser slik ut: Espen Andresen (Malvik) Kasserer / AURandi Reese (Trondheim) StyremedlemRakel S. Trondal (Malvik) StyremedlemJørund Leknes (Trondheim) StyremedlemMadeleine Mittet (Trondheim) Styremedlem Astrid Kjelsnes (Trondheim) 1.varaKjell Rønningsbakk (Orkdal) 2.varaAndreas Noteng (Melhus) 3.varaOttar Michelsen (Trondheim) 4.varaÅshild Tungen (Trondheim) 5.vara
160/Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag. Det ble servert av daglig leder Lasse Overgaard i Murarbeid AS. - Etter min mening er dette et ganske urimelig utsagn, og ikke minst at det blir satt på trykk. Murarbeid har aldri vært kunde hos oss. Vi jobber med kompetansebaserte prosesser, gir avlønning etter reglene i vikarbyrådirektivet, og har et nært samarbeid med både Arbeidstilsynet og Fellesforbundet, poengterer Berg Svendsen.- Våre medarbeidere behandles med respekt, og vi følger til en hver tid Arbeidsmiljøloven. Vi velger våre kunder med omhu og har kun samarbeid med seriøse aktører, sier hun.Berg Svendsen reagerer på at Jobzone blir trukket inn i en sak som ikke handler om dem.
152/Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka. Leder Tore Kristiansen i FO Oslo opplyser at fylkeslaget nå har trukket påmeldingen. Det samme opplyser fylkesleder Ingunn Strand Johansen i Akershus:- Vi meldte oss på tidlig fordi Trondheimskonferansen er et viktig politisk verksted. Nå velger vi å forholde oss lojalt til landsstyrets oppfordring, og har derfor trukket påmeldinga, sier Strand Johansen.
Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder.
Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag.
Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka.