Innvandrere i jobb, fortellingene bak statistikken
- Detaljer
- Publisert tirsdag 28. januar 2014 11:18
- Skrevet av Berit Rusten
I Norge kan det være greit å ha et kort å vise fram før en begynner å snakke med fremmede på bussen...
Byavisa har de siste ukene hatt flere artikler om at alt for få innvandrere er i jobb. Berit Rusten har møtt mange av dem i arbeidet med Teater Polyfon. I dag er 95 prosent av dem i jobb, blant andre mesterkonditoren fra Palestina og han som fikk pris for beste arbeider på McDonald's. Hva har Teater Polyfon gjort for å oppnå sånne tall? Her er Berit Rustens egne ord:
«Byavisa har i to nummer hatt oppslag der spørsmålet har vært om prosentandelen av innvandrere som kommer ut i arbeid eller utdanning etter fullført introduksjonsprogram, er tilfredsstillende i Trondheim. I første nummer ligger fokuset på at 55% er ute i jobb og utdanning. At det ikke er tilfredsstillende. I det neste nummeret er fokus på ei jente fra Somalia som har utdannet seg, sendt ca 60 søknader og enda ikke fått jobb.
Fortellinger fra Teater Polyfon
Jeg har, i regi av Panter Tanter Produksjoner, driftet Teater Polyfon, et teater for asylsøkere og innvandrere, siden 2007. Teater Polyfon har anslagsvis15-20 deltakere i teatergruppa pr. semester. Teater Polyfon gir også tilbud, der teater blir brukt som metode i språkutvikling og integreringstrening for ca 50 pr. semester. Dette betyr at jeg har fulgt mange asylsøkere og innvandrere tett og har kjennskap til historier bak statistikken.
Om man skal oppnå bedre prosentresultat, må man ikke måle tall, men se problematikken ut ifra et kvalitativt perspektiv. Dvs, vi må se på fortellingene om menneskene som ligger bak. Jeg skal ta for meg noen fortellinger som tallene kanskje skjuler.
Kvinner som koker
Mange av de som ikke kommer ut i arbeid, er eldre innvandrere. Eldre. Kvinner. Over 50. Uten mye formell kompetanse fra hjemlandet. Men. Disse kvinnene har kompetanse som de kan og vil gi inn i samfunnet, om forholdene legges til rette. Dette kom tydelig frem i følgende historie.
Våren 2008, i samarbeid med KIA (kristelig interkulturelt senter), iscenesatte Teater Polyfon Kvinner som koker. Kvinnene som var aktører, var relativt modne kvinner. Kvinner, som ellers ikke hadde jobb og ikke kunne mye norsk (med noen unntak). Kvinner, som ellers var usynlige.
- Det gjorde noe med kvinnene når de fikk en mikrofon mellom hendene og med stolthet presenterte seg sjøl, sine fortellinger, sine synspunkter og sin mat. ( Fra Dokumentarboken om Teater Polyfon, Inntrykk. Uttrykk. Avtrykk, side 30)
Publikum på dette prosjektet uttrykte at de håpet det ble etablert et offentlig sted, der disse kvinnene kunne bruke sin kompetanse, bl.annet til å lage mat. En slags internasjonal kafe!
I ett annet prosjekt, fortsatt i samarbeid med KIA og med den samme aktørgruppen, hadde vi lesning og dramatisering av Pippi Langstrømpe.
-6-10 eldre innvandrerkvinner står på rekke, viser overarmsmusklene og sier fornøyd i kor: «Jeg er Pippi Langstrømpe-verdens sterkeste kvinne!» ( Fra Dokumentarboken om Teater Polyfon, Inntrykk. Uttrykk. Avtrykk, side 54)
Dette forteller noe om at kvinnene selv opplever de har ressurser. De har noe å bidra med.
Men, deres deltakelse krever noe annet enn CV-søknader og aktiv jobb-søking. De faller utenom «systemet». Derfor må man tilrettelegge med et imøtekommende tilbud. F.eks: Hva med å investere i et sted, drevet av Trondheim Kommune, kanskje i samarbeid med private investorer, der kvinnene kan koke mat fra ulike land, forskjellige dager i uka. Der kvinner, som lager de skjønneste retter fra egne land, kan ha matlagingskurs. Der dette stedet kan vært ramme for fortellinger fra hjemlandene osv. Et sted fylt med latter og generøsitet. Vi mangler et slikt INTERNASJONALT sted i Trondheim.
Manglende språktrening
Veldig tidlig i arbeidet med Teater Polyfon opplevde jeg at asylsøkere og innvandrere er svært ivrige på å lære norsk. De benytter seg aktivt av tilbudene de får om norskopplæring. De studerer selv, via nettet. Likevel er det kanskje språktreningen som er den viktigste hindringen for å komme ut i arbeid eller utdannelse. Mange har språkpraksis på arbeidsplasser der kollegaene også er innvandrere, eller på arbeidsplasser der man ikke har tid til å lære bort norsk. Mange havner i rengjøringsbransjen. Å snakke med en mopp gir ikke mye norsktrening.
«Vi vil bare snakke mere med nordmenn», er et omkved som går igjen.
«Det er ikke lett, for nordmenn snakker ikke engang med hverandre på bussen», sier aktørene i Teater Polyfon. En påstand som resulterte i kampanjen «Snakk med hverandre på bussen!», som ble presentert som følger:
-For at vi alle skal inspireres til å bli en del av kampanjen, har vi laget noen kort. Disse kortene kan brukes når du har lyst å snakke med noen på bussen. Du tar opp kortet, viser de til sidemannen og starter å snakke. Så lenge du har kortet, vil alle forstå at du ikke er full eller gal, men bare endel av Teater Polyfon sin kampanje. (Fra Dokumentarboken om Teater Polyfon, Inntrykk. Uttrykk. Avtrykk, s 37)
Jeg tror det ville være fruktbart om arbeidsgivere i større grad tar høyde for at kompetente innvandrere, med noe dårlig norskkunnskaper, bør gies sjanse. Arbeidsplassene kunne organisert språkgrupper, med støtte av fagforeninger og arbeidsgivere. Konkrete tiltak kreves!
I dag er det for mange arbeidsplasser som benyttes som praksisplasser, der arbeidsgiver får billig/gratis arbeidskraft og der man ikke er spesielt interessert i å utvikle kompetanse slik at praksisdeltakerne får faste jobber!
Om 55% er et lavt prosenttall for integrering i arbeidsliv og utdanning, bør vi også tenke hvordan hver enkelt kan bidra og hvordan den prosentoppnåelsen er vårt alles ansvar. F.eks: Ei jente fra Eritrea tok utfordringen. «Jeg går og snakker med nabokona». Hun ringte på og sa: «Jeg vil gjerne snakke litt norsk med deg!». Nabokona sa: «Jeg vil ikke snakke med deg!» Så lukket hun døra.
Flere innvandrere forteller at de gjerne vil invitere folk på te, om de kommer i snakk med noen. Dette blir ofte misforstått. Vi nordmenn slipper ikke mennesker tett på, så fort.
Begrensede muligheter til å bruke kompetanse fra hjemlandet
Høsten 2013 iscenesatte Teater Polyfon et lite stykke av Eshan Rajabi, på ISAK.
Stykket utspant seg på NAV, og viste på et humoristisk vis, hvordan attester om utdanning fra høyere læresteder, f.eks fra Bagdad, blir neglisjert. Etter fremføring, var det samtaler mellom publikum og aktørene. Da fortalte mange av aktørene ut ifra egne erfaringer, om hvordan deres kompetanse ikke blir tatt på alvor, når de ønsker å komme i gang i Norge.
F.eks: En dyktig ingeniør innen telesystemet blir ikke brukt i arbeidslivet i Trondheim. Han har ordnet seg arbeid gjennom internasjonale forbindelser i London og India. Søknaden hans om å få godkjent utdannelsen, som er innenfor samme system som i England, har ligget på vent i flere år.
Hvor butter det egentlig for å få opp prosentandelen?
En sendt CV er ikke nok.
Slik jeg leser den andre artikkelen i Byavisa, har den somaliske kvinnen sendt mange søknader med CV. Min personlige erfaringer:
1)Jeg har aldri opplevd at NAV har skaffet en jobb. Det må man klare sjøl.
2) Som regel får man jobb gjennom bekjente.
3) Man må uansett oppsøke den arbeidsplassen man kan tenke seg å arbeide på.
4) Noen ganger er man for gammel.
I Teater Polyfon hadde vi en superdyktig konditor fra Palestina. Han var svært aktiv på søknadsendning, men fikk ikke jobb. Han fikk beskjed fra oss i Teater Polyfon «Du må vise deg frem!» Det koster litt å rette seg opp og gå og spørre om jobb. Han gjorde det. Da var det bra å ha fått erfaring og selvtillit som aktør i Teater Polyfon. Eller som en annen aktør sier, etter å ha gjennomført en forestillingsprosess:
«Jeg var istand til å snakke høyt og tydelig. Jeg fikk mot til å snakke med alle, ikke være redd» (Fra Dokumentarboken om Teater Polyfon, Inntrykk. Uttrykk. Avtrykk, s 27)
Vår palestinske konditor fikk jobb på Rica Nidelven og er i dag konditorsjef på et stort hotell i Førde. En dag skal jeg dit og fråtse i hans kakefat.
Noen trenger lengre tid
Noen kommer til Norge, fra en helt annen kultur og en annen språkfamilie. Tenk selv. Hvor lang tid ville det tatt for deg å lære kinesisk, arabisk eller japansk.? Hvor lang tid ville det tatt før du hadde kunnet ta språket i bruk. Igor Dunderovic sier i et intervju i "Jungeltelegrafen ", se: http://radio.nrk.no/serie/jungeltelegrafen/mkmr29000214/11-01-2014#t=9m10s , at han lærte språket på noen måneder, han snakket det ganske bra etter et par år, men det tok femten år før han virkelig trodde på seg selv , slik at han kunne uttrykke seg på norsk.
For noen tar det laaaaaaang tid, og uansett må man ha sjøltillit.
Hvordan bygger man opp sjøltillit i et nytt, fremmed land?
Hvis man dyrker frem svar på spørsmålet, vil det kunne påvirke statistikken.
«Et land, som gjør at man kan føle seg svært liten, til tross at man kanskje har vært stor/kjempe i hjemlandet», som en aktør sa, da han sammenlignet sin erfaring med settingen der Gulliver møter kjempene. Dette er forøvrig tittel på Teater Polyfons produksjon vår 2014.
Teater Polyfon - en del av svaret?
Min påstand er: Ingen arbeider så hardt for å få en jobb eller en utdanning som asylsøkerne og innvandrerne! Jeg føler meg noen ganger lat, når jeg opplever hvor aktiv mange er, nettopp for å kunne bli integrert. I Teater Polyfon har vi en god del gjennomtrekk. Ikke fordi at deltakerne ikke regner seg som Polyfonere, men fordi de etter å ha fullført introduksjonsprogrammet, og ofte før også, jobber og studerer og ikke har tid til fritid. Til å delta, slik det kreves for å skape en teaterforestilling.
I Teater Polyfon kan deltakerne vise til et annet prosentresultat. 95%, som jeg har oversikt på, har skaffet seg jobb eller holder på med utdannelse, av de som har fullført eller fått opphold i Norge. I dette prosenttallet ligger mange runder med praksis, mange og tålmodige kursdeltakelser. Tallet står. 95%. En fikk pris for beste arbeider innenfor McDonald's i 2012. Ei har fått mange A underveis i sin masterutdanning. De 5% som ikke er i arbeid eller utdanning, tilhører de over 50 eller har kanskje noen tunge bører å bære på, som tar all kraft.
Hvorfor er statistiskken for Teater Polyfon så god?
Fordi Teater Polyfon er et moderne integreringsprosjekt.
-Å være aktør i en teaterforestilling, krever at man snakker tydelig og kommunisererer. De må lære mange og noen ganger vanskelige tekster utenat.
-Å gjennomføre en teaterforestilling gjør at man blir positivt synlig.
Som en aktør sa etter at Teater Polyfon gjorde Innvandrernes Kardemommeby våren 2007. «Jeg er nesten kjendis i byen. Mange stopper meg og sier de var publikum og så meg på scenen. De sier jeg var bra!»
-Å skape teater er en kollektiv prosess. Derfor får Teater Polyfonerne et nettverk. De får en slags ny familie. Det er viktig, særlig om man er alene i Norge. De lærer å jobbe i gruppeprosesser. De blir gode på å skape, sammen.
-En teaterforestilling er en risikosport. Teknikk kan gå galt. Noen kan bli sjuke. Kanskje har vi ikke finansiering. (Det har vi aldri!) Av dette lærer deltakerne å ha is i magen og aldri gi opp. Never give up! Never! Never! Never!
Blandt annet på grunn av dette har Teater Polyfon denne prosentoppnåelsen. Uten at vi har tenkt et øyeblikk på det. Vårt mål er å lage gode forestillinger. Å gi stemme til asylsøkere og innvandrere. Å gi noe inn til det norske samfunnet. Til Trondheim. Fordi.
-Jeg har adoptert Norge eller Norge har adopert meg." (Fra Dokumentarboken om Teater Polyfon, Inntrykk. Uttrykk. Avtrykk, side 57)»
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.