Utreder Mari Eifring er ansvarlig for rapporten fra Manifest.

Et halvt år etter innføringen av vikarbyrådirektivet har forholdene gått fra vondt til verre for britiske arbeidstakere. Likebehandling omgås, vikarbruken øker, lønningene synker. Det går fram av en ny rapport som ble presentert på LOs storbykonferanse i Trondheim i går.

Utreder Mari Eifring i Manifest Analyse tok utgangspunkt i tilhengernes argumenter da hun presenterte rapporten. Tilhengerne har hevdet at
- Direktivet er en seier for fagbevegelsen
- Direktivet vil føre til nedgang i bruken av vikarer
- Norge må ikke endre på arbeidsmiljølovens begrensninger for innleie
Erfaringene fra Storbritannia gir all grunn til å tvile på samtlige påstander.

Relativ seier
Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talskvinne Anette Trettebergstuen har vært den mest iherdige forsvareren av direktivet. I januar sa hun følgende:
«Innføring av vikarbyrådirektivet er en stor seier for europeisk fagbevegelse, og en klar forbedring også av det norske regelverket.»
Eifrings svar til dette er at direktivet sikkert kan føre til forbedringer der det ikke finnes rettigheter fra før, men at situasjonen i Norge er en helt annen.
Hun understreket også at de britiske erfaringene ikke er direkte overførbare, siden britene har implementert direktivet med en del unntak.

Det svenske unntaket
Hovedprinsippet i direktivet er utmerket: Vikarer skal ha samme lønn som fast ansatte. Dessverre er direktivet fullt av smutthull. Ett av dem er det såkalte svenske unntaket. Det sier at likelønn kan fravikes hvis vikaren er fast ansatt i vikarbyrået og mottar lønn mellom oppdrag.
I Storbritannia har haken med unntaket vist seg å være at lønnsnivået mellom oppdrag er halvparten av det vikaren tjente på siste oppdrag, eventuelt nasjonal minstelønn. Den er på seks pund, det vil si 57 kroner.
Dessuten har britiske vikarbyråer funnet ut at det er lett å slippe å utbetale lønn i det hele tatt. Hvis vikaren sier nei til et oppdrag på noen timer langt heimefra, mister hun retten til lønn.

Flere smutthull
Et annet smutthull er at direktivet ikke gjelder for selvstendig næringsdrivende. Den britiske bygningsbransjen er full av dette. Dermed går arbeiderne glipp av mange rettigheter og goder.
I debatten etter Eifrings innledning kom det også fram at i Polen er 23 prosent av arbeiderne selvstendig næringsdrivende. Arbeideravisa kjenner til at norske vikarbyråer bruker samme metode.
En siste mulighet er å ikke ha fast ansatte i det hele tatt. Da er det ingen ansatte å likebehandle vikarene med, og vikarbyrået kan fritt bruke minstelønn.
Lederen for Storbritannias motsvar til NNN, Jennie Formby i Unite Food, Drink and Tobacco, oppsummerer utviklingen slik:
«Det ironiske er at den reguleringen av vikarbyråene som vi alle trodde skulle forbedre vilkårene for vikarene, i virkeligheten har institusjonalisert lave lønner og minimumsvilkår.»

Færre vikarer?
Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har uttalt at hun mener vikarbyrådirektivet vil føre til nedgang i vikarbruk fordi vikarene blir dyrere når de får rett til høyere lønn. Erfaringene fra Storbritannia tyder på det motsatte. I en fersk undersøkelse sier 89 prosent av britiske arbeidsgivere at de enten vil opprettholde eller øke vikarbruken. Dette samsvarer med den faktiske utviklingen. I februar i år var vikarbruken i britisk industri hele 48 prosent høyere enn ett år tidligere. Tallet forteller dels om oppsving i britisk industri, men framfor alt at alle nyansatte er vikarer.
Det hører med til bildet at vikarbruken har gått ned i britisk service og transport det siste året, men den totale vikarbruken har likevel økt med 13 prosent. Generelt eksploderer vikarbyråsektoren i Europa. Som rapporten oppsummerer:
«Det er i beste fall en misforståelse å tro at vikarbyrådirektivet er et direktiv som har kommet for å begrense bruken av vikarer.»

«Arbeidsmiljøloven står seg»
I januar skrev Anette Trettebergstuen og Knut Storberget i et felles innlegg blant annet dette: «Ingen trenger bekymre seg for at den norske arbeidsmiljølovens begrensninger på bruk av vikarer må endres som følge av direktivet.»
Manifests rapport tar utgangspunkt i begrepet «flexicurity», satt sammen av security og flexibility. Flexicurity skal på den ene siden tilby de ansatte et visst nivå av sikkerhet, på den andre sikre arbeidsgiverne fleksible arbeidskontrakter. I følge rapporten kan vikarbyrådirektivet sees som et ledd i strategien for å skaffe EU og EØS mer flexicurity i lovverket.
Vikarbyråenes egen organisasjon Ciett beskriver denne utviklingen i stadier, der byråene beveger seg fra en juridisk gråsone via juridisk anerkjennelse til sosial toleranse og til slutt full anerkjennelse.

Brekkstang
Det er bare 12 år siden utleie av arbeidskraft var forbudt i Norge. Ennå står norsk vikarbransje bare for én prosent av de sysselsatte. Storbritannia har passert fire prosent. Ciett kaller da også Storbritannia et «velfungerende arbeidsmarked». Bransjen er helt åpen på at de vil bruke vikarbyrådirektivet til å fjerne barrierer mot vikarbruk. NHO heier på. Det får Manifest-rapporten til å avslutte som følger:
«Når man forstår vikarbyrådirektivet som et direktiv som først og fremst skal anerkjenne vikarbyråenes plass i arbeidslivet, og at rettighetene som gis vikarene anses av vikarbyråene selv som en brekkstang for å fjerne restriksjonene på vikarbruk, er det betimelig å spørre seg om ikke Norge nå har sagt ja til et direktiv som mer enn det noen gang vil være en seier for fagbevegelsen, er en seier for vikarbyråindustrien.»

Tysk motstand
Norge har ennå ikke sagt formelt ja til direktivet. Det skjer trolig i Stortinget i neste måned. LOs storbykonferanse fortsetter Folkets Hus i dag, med deltakere fra de sju største byene. De kommer trolig til å vedta en ny markering utenfor Stortinget under behandlingen av vikarbyrådirektivet. I ryggen har de ikke bare en samlet norsk fagbevegelse. Stadig større deler av europeisk fagbevegelse slutter seg til, blant annet de to største tyske fagforeningene med til sammen sju millioner medlemmer. De har for alvor fått øynene opp for den eksplosive blandingen av konkurranseutsetting og vikarbruk. Reallønna går ned, det samme gjør andelen fast ansatte, mens vikarbyråene stormer fram.

Innspurten i årets tariffoppgjør ledes for første gang av Riksmekleren. Riksmeklingsmannen er ekspedert til historiebøkene. La oss benytte anledningen, og sende nordmannen samme veg. Heretter må vi kunne være kjønnsnøytrale norsker, akkurat som danskene er dansker og svenskene svensker.

Fortsett gjerne å synge «Nordmannen», og om fedre som har kjempet og mødre som har grett, men vi må kunne være norsker nå. Vi må ha kommet såpass langt at vi kan ta i bruk en kjønnsnøytral betegnelse på oss selv. Dansker og svensker klarer det så lett som bare det.
La 2012 bli året da vi starter utfasingen av nordmenn. Så kan vi fortsette å fortelle vitsene om norsken, svensken og dansken slik vi har gjort i alle år, med det offisielle Norges velsignelse.

Vinje klarte det
Nynorskfolket har alt klart det. I Nynorskordlista står norske oppført som substantiv på linje med nordmann. Norsk Ordbok 2014 oppgir flere litterære kilder som bruker norske, deriblant Aasmund Olavsson Vinje: «…men godt dei slo, og norsken vann, og svensken rømde radt…» Det Vinje klarte for over hundre år siden, burde være en smal sak å få til nå.
Eller kanskje ikke? Språkrådet er ganske spake i målet når vi ringer. Der i gården får vi høre at det er mest til skjemt, som i vitsene med dansken og svensken, at norske blir brukt, og at det er noe helt annet enn å ta det inn som offisiell form i bokmål.

Feigt!
Likestillings- og diskrimineringsombudet er ikke stort bedre. Presserådgiver Trine Rom Giving forteller først at problemstillinga ikke har vært oppe før.
- Det er jo mange småord som ikke kommer til behandling, sier hun.
Jeg protesterer, og sier at nordmann slett ikke er noe småord, og at avskaffingen av Riksmeklingsmannen er en gyllen anledning til å ta tak i materien.
Rom Giving er åpen for det. Hun lover å ringe tilbake etter å ha sjekket internt.
Like etter ringer hun, og forteller at ombudet ikke mener noe som helst om betegnelsen nordmann. Feigt, spør du meg.
Da får vi ta saken i egne hender. Spre ryktet: Heretter er vi norsker.

Tirsdag morgen skrev jeg en oppfordring til Yngve Brox, H, og Kristian Dahlberg Hauge, Frp, om at de meldte seg som appellanter under nazidemonstrasjonen i Trondheim lørdag. Samtidig sendte jeg dem oppfordringen direkte. Begge reagerte spontant positivt.
Siden ser jeg at alle partiene i bystyret er invitert, mens NKP har meldt seg og fått nei. Med tanke på kommunistenes innsats under andre verdenskrig og Sovjets helt spesielle rolle i kampen mot nazistene, vil jeg oppfordre arrangørene til å tenke gjennom avgjørelsen gang til.

Yngve Brox og Kristian Dahlberg Hauge, hvis dere ikke har gjort det allerede: Meld dere som appellanter under lørdagens markering mot nazisme i Trondheim!

For å ta det siste først: Arbeideravisa har svært liten sans for Fremskrittspartiet. Likevel bedyrer de selv gang på gang at de er demokratiske og tar sterkt avstand fra alle autoritære systemer. I det siste har partiet også hatt anstendighet nok til å be om en fornyet gjennomgang av utsendingsvedtaket for 450 flyktningbarn. Derfor bør de få sjansen til å bli inkludert i det demokratiske selskap når Trondheim forhåpentligvis tar massivt avstand fra nazisme førstkommende lørdag.

At Høyre hører med blant appellantene, er selvsagt. Når det kommer til å forsvare vårt demokratiske styresett, bør fronten være breiest mulig. Derfor er det vel og bra at ordfører Rita Ottervik og SVs Snorre Valen har meldt seg til tjeneste, men her bør hele det demokratiske spekteret inviteres. På Facebook har også krigsveteranene blitt nevnt. Selvsagt! Parolen «Aldri mer!» hører definitivt med lørdag.

Gå kvinne og mann av huse!

I blant oppstår magiske øyeblikk; ett av dem i Tromsø i 1978. Det er lenge siden, så ta detaljene med en klype salt. Jørn Hoel jobbet på fritidskontoret på Åsgård, det psykiatriske sykehuset. Han hadde en drøm den gangen også. Den handlet om å skape en festival til glede for pasienter, ansatte og omgivelser, Åsgårdfestivalen. Til den aller første hadde han hentet en svensk visesanger, Marie Bergman.
Om kvelden spilte hun på Prelaten, den gangens legendariske vannhull. Det var da magien oppsto. En artist med sine musikere, inkludert mannen Lasse Englund, gikk opp i en høyere enhet med et publikum fullstendig på bølgelengde. Atmosfære, budskap, intensitet, tilstedeværelse, alt stemte.
Prelaten var litt som en familie den gangen. Mange kjente mange. Var der flere ganger i uka. En felles tone oppsto. Marie Bergman fant den tonen. Hadde den med seg. Ble ett med publikum. Kvelden endte ikke slik sånne kvelder pleier å ende. Den endte med at publikum, stående, sang Ellinors vise for Marie Bergman. Ingen som var der vil glemme det noen gang. Ikke Marie, heller.
Jeg var ikke der. Jeg var der kvelden etter. Den var ikke så verst, den heller….
Marie er still going. Svært still going. Møt henne inne i Arbeideravisa.no.

Det står i formålsparagrafen til Adresseavisen at den skal være konservativ. Når ei sånn avis kaller fagbevegelsen reaksjonær, er det grunn til å følge med. Da handler det antagelig om at de konservative føler seg tråkket på tærne. Derfor fortjener lørdagens lederartikkel i Adresseavisen oppmerksomhet. Det er den andre på kort tid der motstanden mot EUs vikarbyrådirektiv får gjennomgå. Avisa skriver:

«Kampen mot vikarloven er ikke radikal. Den er reaksjonær. Den er usolidarisk overfor for eksempel polske håndverkere og svenske servitører, som fagbevegelsen med venstresidens støtte vil utelukke fra høyst rimelige arbeidsbetingelser. Arbeidsfolk, som 1. mai går i tog for solidaritet, bør kjenne sin besøkelsestid. Vikarloven er kjempet fram av den europeiske fagbevegelsen. Tilsvarende kamp for vikarer er utenkelig i Norge.»

I et tenkt tilfelle kunne Adressa hatt rett. Selvsagt kan fagbevegelsen innta reaksjonære standpunkter. Enhver organisasjon med makt og goder å forsvare, risikerer det. Det er absolutt mulig å tenke seg en situasjon der fagbevegelsen ga blaffen i vikarer og uorganiserte for å forsvare privilegiene til egne medlemmer. Problemet for Adressa er at sånn er ikke virkeligheten. Verre enn det, Adressa skriver som de gjør mot bedre vitende. De vet utmerket godt at fagbevegelsen er for likebehandling av vikarer, og at regler om dette kan innføres i norsk arbeidsliv i morgen, helt uavhengig av vikarbyrådirektivet. Ingenting hindrer norske politikere i å gjøre det.

Det Adressas også vet, er at vikarbyrådirektivet kan, og kommer til å bli stilt opp mot Arbeidsmiljøloven. Dessverre hjelper det ikke når arbeidsminister Hanne Bjurstrøm slår fast at «vi har som en grunnleggende forutsetning at Norge kan beholde sine regler i arbeidsmiljøloven». Dessverre hjelper det heller ikke når hun viser til at det ikke er uvanlig med restriksjoner på innleie i andre europeiske land, eller at Belgia og Frankrike har lignende restriksjoner som Norge og har opplyst at de vil beholde sine regler ved innføring av direktivet.

Problemet for Adressa og ledelsen i Arbeiderpartiet er at EUs dømmende myndigheter har vist en lei, gjentakende og økende vilje til å trosse slike gode intensjoner. EU-domstolen omgjorde elegant utstasjoneringsdirektivet fra en garanti mot underbetaling til et pålegg om det samme. De folkevalgte står maktesløse igjen. Det er disse realitetene en samlet fagbevegelse har tatt inn over seg. Det er disse realitetene som ligger til grunn for Utenriksdepartementets klare forbehold når de vurderer direktivet opp mot norske lover og regler med følgende oppsummering:
«Det understrekes imidlertid at vurderingen er utpreget skjønnsmessig, slik at en ubetinget konklusjon vanskelig kan gis.»
Og det er de samme realitetene som får NHO til å rasle med sablene og varsle at de vil utfordre Arbeidsmiljøloven i EFTA-domstolen.

Da hjelper det dessverre ikke, slik partisekretær Raymond Johansen gjorde på fylkesårsmøtet i Nordland Arbeiderparti i helga, å slå fast at «Formålet med vikarbyrådirektivet er å gi vikarer like lønns- og arbeidsbetingelser som deres fast ansatte kolleger.» Formålet er flott, de juridiske realitetene ikke fullt så flotte.

«Vikarloven er kjempet fram av den europeiske fagbevegelsen», skriver Adressa. Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen sier det sånn på partiets hjemmeside:
«Vikarbyrådirektivet er kjempet fram av europeisk fagbevegelse, mot liberalistiske krefter på høyresiden som mener direktivet vil gi for gode vilkår til arbeidstakere. Den europeiske fagbevegelsen (Euro-LO) har jobbet for å få innført direktivet i EU-landene fordi de mener det er et sterkt og effektivt virkemiddel mot sosial dumping. De er særlig fornøyd med likebehandlingsprinsippet og mener direktivet er svært viktig i en tid hvor vi ser vikarbyråer operere over landegrensene. Svensk LO ber den svenske regjeringen å ”kraftfullt agera för at bemanningsdirektivet antas för att uppnå likabehandling”.»

Problemet med denne påpekningen er todelt. Dels underslår den, som nevnt, at Norge utmerket godt kan innføre likebehandlingsprinsippet i morgen, helt uavhengig av direktivet. Dels «glemmer» den at fagbevegelsen i EU kjemper en helt annen kamp enn den norske. For å sette det på spissen: Hvis normalarbeidsdagen i land X er 12 timer, ville det selvsagt være et skritt i rett retning om fagbevegelsen i X krevde titimersdag. Men det ville være fullstendig absurd om norsk fagbevegelse skulle kreve titimersdag av den grunn. DET ville være reaksjonært.

I klartekst: Adresseavisen må gjerne fortsette å felle krokodilletårer for polske håndverkere. I virkelighetens verden er det nok arbeidsgivernes rett til å skalte og valte med arbeidsfolk de er mest opptatt av.

Lederartiklene i Adresseavisen er ofte overraskende tannløse i forhold til å kommentere sterkt innhold i egen avis. Mandag tok de igjen, for da handlet det om fagbevegelsen. Da kjenner arrogansen ingen grenser.

Hilsenen til fagbevegelsen kom i form av en lederartikkel om EUs vikarbyrådirektiv. Avisa skrev blant annet:

«Markeringen i en rekke byer sist onsdag kunne feiltolkes som om en samlet fagbevegelse går imot EUs vikarbyrådirektiv. Men motstanden har svak klangbunn i store deler av fagbevegelsen.»

Det Adressa kaller svak klangbunn er følgende: Krav om veto fra 80 prosent av LOs medlemsmasse, inkludert de to suverent største forbundene Fagforbundet og Fellesforbundet. Mye tyder også på at LOs sekretariat ender på samme standpunkt når de skal behandle saken mandag. LO-leder Roar Flåthen har allerede gått langt i å antyde det.

Den svake klangbunnen inkluderer også Unio, Norges nest største hovedsammenslutning, med 300 000 medlemmer. Flere YS-forbund har også krevd veto.

Når Adressa får seg til å kalle et krav om veto fra forbund og sammenslutninger som representerer over en million fagorganiserte for «svak klangbunn i store deler av fagbevegelsen», så handler det selvsagt ikke om at de ikke vet bedre. Det handler om politisk ståsted. Det handler om at avisa faktisk ønsker å uttrykke forakt for den demokratiske prosessen som ligger bak alle disse vedtakene, og forakt for interessene til de over en million fagorganiserte som har uttrykt viljen sin gjennom vedtakene.

I dagens utgave av Adressa har sekretær John-Peder Denstad i LO i Trondheim fått på trykk et tilsvar. (Innlegget står også i Arbeideravisa.) Bildeteksten illustrerer den samme forakten. Der har Adressa skrevet: «Ifølge LO har forbund som utgjør over 80 prosent av LOs medlemsmasse krevd veto mot vikarbyrådirektivet.»

Språk er makt. Adressa vet selvsagt utmerket godt at formuleringen «I følge LO» framstiller opplysningene om de 80 prosentene som en påstand fra LOs side, altså ikke et faktum. Det avisa gjør med denne språkbruken, er å så tvil om opplysningen. De reduserer et uomtvistelig faktum til en påstand fra en part i en konflikt.

Denne maktbruken må Adressa gjerne bedrive så lenge de vil, men dermed må de også finne seg i å bli plassert i bås med de fagforeningsfiendtlige. Det rimer for så vidt godt med formålsparagrafen, som sier at avisa skal være «forankret i et uavhengig konservativt verdigrunnlag». Avisas redaksjonelle råd, med Marit Breivik, Gry Cecilie Sydhagen og Per Edgar Kokkvold som medlemmer, mener Adressa gjerne må bli flinkere til å flagge disse verdiene i framtidige årsrapporter, og at

«ingen medier behøver å skamme seg over å ha slike visjoner. Det er i virkeligheten en viktig del av den offentlige samtale at man har medier som våger å ta standpunkt, som formidler verdier og målbærer holdninger – forskjellige standpunkter, forskjellige verdier og forskjellige holdninger.»

Helt enig. Så vet vi hvor vi har dem. I Adressas tilfelle er det et helt annet sted enn i fagbevegelsens tjeneste.

Etter gårsdagens markeringer mot EUs vikarbyrådirektiv skriver Kirsti Grinde følgende på Arbeideravisas Facebook-side:

«Er selv medlem i AP og kjenner utallige mange andre medlemmer. Kjenner da også endel stortingsrepresentanter fra AP…….Kjenner INGEN som vil ha direktivet.»

Det gir håp. Som kjent er det ingen skam å snu. Det er en god regel i fjellet hvis uværet setter inn, men det er en like god regel hvis en oppdager at en er i ferd med å begå en betydelig bommert, slik Arbeiderpartiet står i fare for å gjøre i denne saken.

Fjellvett er bra å ha, men det fins flere gode leveregler. En av dem er at den vet best hvor skoen trykker som har den på. Når motstanden mot vikarbyrådirektivet er så unison i fagbevegelsen, bør det få alarmklokkene til å ringe. Det er de fagorganiserte som ser i praksis hva økt vikarbruk fører til: Dårligere rettigheter, dårligere lønn, dårligere helse. Retten til fast arbeid er helt fundamental i et anstendig arbeidsliv.

På et eneste punkt kan det være grunn til å forstå intensjonene til Arbeiderpartiets arbeids- og sosialpolitiske talskvinne Annette Trettebergstuen. Det er når hun viser til at direktivet vil sikre vikarer likebehandling med fast ansatte. Men gode intensjoner er én ting. Realiteter er noe annet.

Lar seg lure
Dessverre lar Trettebergstuen seg lure to ganger. For det første når hun tror at EU-domstolen vil vedta dommer som sikrer arbeidsfolks interesser. Laval-dommen bør være stikkord nok. For det andre lar hun seg lure når hun automatisk går ut fra den positive innstillingen til direktivet i deler av fagbevegelsen i EU betyr at direktivet også vil fungere bra her. Situasjonen i EU er mye, mye verre enn her. Det som kan fungere for vikarer i EUs «Texas-regime», betyr en bokstavelig talt livsfarlig uthuling av arbeidsmiljøloven her til lands.
Siden en god ting ikke kan skrives for ofte, gjentar vi: Det er ingen skam å snu.

Forslaget til ny Trondheimsresolusjon holder de 100 år gamle fanene fra fagopposisjonen høyt i hevd. Det er helt i Martin Tranmæls ånd når forslaget vil blankpusse våpnene streik, sympatistreik, boikott og obstruksjon. Det er også i god, opposisjonell ånd at LO-styret i Trondheim vil forkaste EØS-avtalen. (Du finner hele resolusjonsforslaget på www.arbeideravisa.no.) Trondheimskonferansen om to uker blir neppe veldig kjedelig.

At Ingar Dragset og Michael Elmgreen skal utsmykke området ved Trondheim sentralstasjon påkaller et stort hurra! Det er rett og slett en fantastisk nyhet. Tanken på at de for eksempel kan sette sitt preg på den nye gangbrua er ikke bare egnet til å framkalle gåsehud, det kan i tillegg sette Trondheim på kartet som internasjonalt reisemål.
På oppdrag fra en herværende konkurrent hadde Arbeideravisas redaktør gleden av å intervjue de to da de stilte ut i London for noen år siden. Utstillingen var strålende! Siden har vi hatt gleden av å se noen av de samme elementene da de stilte ut i Trondheim Kunstforening.
Her har vi å gjøre med et særdeles oppegående kunstnerpar, som både er i stand til å kommentere sin samtid på uhyre sterkt vis, og som eier en trygghet i uttrykket som bare kan framkalle jubel. Det betyr samtidig at vi ikke aner hva vi har i vente. Her er det bare å vente i åndeløs spenning til 2015.
All ære til Trondheim kommune, som har initiert prosjektet, og igjen: HURRA!