Det står i formålsparagrafen til Adresseavisen at den skal være konservativ. Når ei sånn avis kaller fagbevegelsen reaksjonær, er det grunn til å følge med. Da handler det antagelig om at de konservative føler seg tråkket på tærne. Derfor fortjener lørdagens lederartikkel i Adresseavisen oppmerksomhet. Det er den andre på kort tid der motstanden mot EUs vikarbyrådirektiv får gjennomgå. Avisa skriver:

«Kampen mot vikarloven er ikke radikal. Den er reaksjonær. Den er usolidarisk overfor for eksempel polske håndverkere og svenske servitører, som fagbevegelsen med venstresidens støtte vil utelukke fra høyst rimelige arbeidsbetingelser. Arbeidsfolk, som 1. mai går i tog for solidaritet, bør kjenne sin besøkelsestid. Vikarloven er kjempet fram av den europeiske fagbevegelsen. Tilsvarende kamp for vikarer er utenkelig i Norge.»

I et tenkt tilfelle kunne Adressa hatt rett. Selvsagt kan fagbevegelsen innta reaksjonære standpunkter. Enhver organisasjon med makt og goder å forsvare, risikerer det. Det er absolutt mulig å tenke seg en situasjon der fagbevegelsen ga blaffen i vikarer og uorganiserte for å forsvare privilegiene til egne medlemmer. Problemet for Adressa er at sånn er ikke virkeligheten. Verre enn det, Adressa skriver som de gjør mot bedre vitende. De vet utmerket godt at fagbevegelsen er for likebehandling av vikarer, og at regler om dette kan innføres i norsk arbeidsliv i morgen, helt uavhengig av vikarbyrådirektivet. Ingenting hindrer norske politikere i å gjøre det.

Det Adressas også vet, er at vikarbyrådirektivet kan, og kommer til å bli stilt opp mot Arbeidsmiljøloven. Dessverre hjelper det ikke når arbeidsminister Hanne Bjurstrøm slår fast at «vi har som en grunnleggende forutsetning at Norge kan beholde sine regler i arbeidsmiljøloven». Dessverre hjelper det heller ikke når hun viser til at det ikke er uvanlig med restriksjoner på innleie i andre europeiske land, eller at Belgia og Frankrike har lignende restriksjoner som Norge og har opplyst at de vil beholde sine regler ved innføring av direktivet.

Problemet for Adressa og ledelsen i Arbeiderpartiet er at EUs dømmende myndigheter har vist en lei, gjentakende og økende vilje til å trosse slike gode intensjoner. EU-domstolen omgjorde elegant utstasjoneringsdirektivet fra en garanti mot underbetaling til et pålegg om det samme. De folkevalgte står maktesløse igjen. Det er disse realitetene en samlet fagbevegelse har tatt inn over seg. Det er disse realitetene som ligger til grunn for Utenriksdepartementets klare forbehold når de vurderer direktivet opp mot norske lover og regler med følgende oppsummering:
«Det understrekes imidlertid at vurderingen er utpreget skjønnsmessig, slik at en ubetinget konklusjon vanskelig kan gis.»
Og det er de samme realitetene som får NHO til å rasle med sablene og varsle at de vil utfordre Arbeidsmiljøloven i EFTA-domstolen.

Da hjelper det dessverre ikke, slik partisekretær Raymond Johansen gjorde på fylkesårsmøtet i Nordland Arbeiderparti i helga, å slå fast at «Formålet med vikarbyrådirektivet er å gi vikarer like lønns- og arbeidsbetingelser som deres fast ansatte kolleger.» Formålet er flott, de juridiske realitetene ikke fullt så flotte.

«Vikarloven er kjempet fram av den europeiske fagbevegelsen», skriver Adressa. Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen sier det sånn på partiets hjemmeside:
«Vikarbyrådirektivet er kjempet fram av europeisk fagbevegelse, mot liberalistiske krefter på høyresiden som mener direktivet vil gi for gode vilkår til arbeidstakere. Den europeiske fagbevegelsen (Euro-LO) har jobbet for å få innført direktivet i EU-landene fordi de mener det er et sterkt og effektivt virkemiddel mot sosial dumping. De er særlig fornøyd med likebehandlingsprinsippet og mener direktivet er svært viktig i en tid hvor vi ser vikarbyråer operere over landegrensene. Svensk LO ber den svenske regjeringen å ”kraftfullt agera för at bemanningsdirektivet antas för att uppnå likabehandling”.»

Problemet med denne påpekningen er todelt. Dels underslår den, som nevnt, at Norge utmerket godt kan innføre likebehandlingsprinsippet i morgen, helt uavhengig av direktivet. Dels «glemmer» den at fagbevegelsen i EU kjemper en helt annen kamp enn den norske. For å sette det på spissen: Hvis normalarbeidsdagen i land X er 12 timer, ville det selvsagt være et skritt i rett retning om fagbevegelsen i X krevde titimersdag. Men det ville være fullstendig absurd om norsk fagbevegelse skulle kreve titimersdag av den grunn. DET ville være reaksjonært.

I klartekst: Adresseavisen må gjerne fortsette å felle krokodilletårer for polske håndverkere. I virkelighetens verden er det nok arbeidsgivernes rett til å skalte og valte med arbeidsfolk de er mest opptatt av.

Lederartiklene i Adresseavisen er ofte overraskende tannløse i forhold til å kommentere sterkt innhold i egen avis. Mandag tok de igjen, for da handlet det om fagbevegelsen. Da kjenner arrogansen ingen grenser.

Hilsenen til fagbevegelsen kom i form av en lederartikkel om EUs vikarbyrådirektiv. Avisa skrev blant annet:

«Markeringen i en rekke byer sist onsdag kunne feiltolkes som om en samlet fagbevegelse går imot EUs vikarbyrådirektiv. Men motstanden har svak klangbunn i store deler av fagbevegelsen.»

Det Adressa kaller svak klangbunn er følgende: Krav om veto fra 80 prosent av LOs medlemsmasse, inkludert de to suverent største forbundene Fagforbundet og Fellesforbundet. Mye tyder også på at LOs sekretariat ender på samme standpunkt når de skal behandle saken mandag. LO-leder Roar Flåthen har allerede gått langt i å antyde det.

Den svake klangbunnen inkluderer også Unio, Norges nest største hovedsammenslutning, med 300 000 medlemmer. Flere YS-forbund har også krevd veto.

Når Adressa får seg til å kalle et krav om veto fra forbund og sammenslutninger som representerer over en million fagorganiserte for «svak klangbunn i store deler av fagbevegelsen», så handler det selvsagt ikke om at de ikke vet bedre. Det handler om politisk ståsted. Det handler om at avisa faktisk ønsker å uttrykke forakt for den demokratiske prosessen som ligger bak alle disse vedtakene, og forakt for interessene til de over en million fagorganiserte som har uttrykt viljen sin gjennom vedtakene.

I dagens utgave av Adressa har sekretær John-Peder Denstad i LO i Trondheim fått på trykk et tilsvar. (Innlegget står også i Arbeideravisa.) Bildeteksten illustrerer den samme forakten. Der har Adressa skrevet: «Ifølge LO har forbund som utgjør over 80 prosent av LOs medlemsmasse krevd veto mot vikarbyrådirektivet.»

Språk er makt. Adressa vet selvsagt utmerket godt at formuleringen «I følge LO» framstiller opplysningene om de 80 prosentene som en påstand fra LOs side, altså ikke et faktum. Det avisa gjør med denne språkbruken, er å så tvil om opplysningen. De reduserer et uomtvistelig faktum til en påstand fra en part i en konflikt.

Denne maktbruken må Adressa gjerne bedrive så lenge de vil, men dermed må de også finne seg i å bli plassert i bås med de fagforeningsfiendtlige. Det rimer for så vidt godt med formålsparagrafen, som sier at avisa skal være «forankret i et uavhengig konservativt verdigrunnlag». Avisas redaksjonelle råd, med Marit Breivik, Gry Cecilie Sydhagen og Per Edgar Kokkvold som medlemmer, mener Adressa gjerne må bli flinkere til å flagge disse verdiene i framtidige årsrapporter, og at

«ingen medier behøver å skamme seg over å ha slike visjoner. Det er i virkeligheten en viktig del av den offentlige samtale at man har medier som våger å ta standpunkt, som formidler verdier og målbærer holdninger – forskjellige standpunkter, forskjellige verdier og forskjellige holdninger.»

Helt enig. Så vet vi hvor vi har dem. I Adressas tilfelle er det et helt annet sted enn i fagbevegelsens tjeneste.

Etter gårsdagens markeringer mot EUs vikarbyrådirektiv skriver Kirsti Grinde følgende på Arbeideravisas Facebook-side:

«Er selv medlem i AP og kjenner utallige mange andre medlemmer. Kjenner da også endel stortingsrepresentanter fra AP…….Kjenner INGEN som vil ha direktivet.»

Det gir håp. Som kjent er det ingen skam å snu. Det er en god regel i fjellet hvis uværet setter inn, men det er en like god regel hvis en oppdager at en er i ferd med å begå en betydelig bommert, slik Arbeiderpartiet står i fare for å gjøre i denne saken.

Fjellvett er bra å ha, men det fins flere gode leveregler. En av dem er at den vet best hvor skoen trykker som har den på. Når motstanden mot vikarbyrådirektivet er så unison i fagbevegelsen, bør det få alarmklokkene til å ringe. Det er de fagorganiserte som ser i praksis hva økt vikarbruk fører til: Dårligere rettigheter, dårligere lønn, dårligere helse. Retten til fast arbeid er helt fundamental i et anstendig arbeidsliv.

På et eneste punkt kan det være grunn til å forstå intensjonene til Arbeiderpartiets arbeids- og sosialpolitiske talskvinne Annette Trettebergstuen. Det er når hun viser til at direktivet vil sikre vikarer likebehandling med fast ansatte. Men gode intensjoner er én ting. Realiteter er noe annet.

Lar seg lure
Dessverre lar Trettebergstuen seg lure to ganger. For det første når hun tror at EU-domstolen vil vedta dommer som sikrer arbeidsfolks interesser. Laval-dommen bør være stikkord nok. For det andre lar hun seg lure når hun automatisk går ut fra den positive innstillingen til direktivet i deler av fagbevegelsen i EU betyr at direktivet også vil fungere bra her. Situasjonen i EU er mye, mye verre enn her. Det som kan fungere for vikarer i EUs «Texas-regime», betyr en bokstavelig talt livsfarlig uthuling av arbeidsmiljøloven her til lands.
Siden en god ting ikke kan skrives for ofte, gjentar vi: Det er ingen skam å snu.

Forslaget til ny Trondheimsresolusjon holder de 100 år gamle fanene fra fagopposisjonen høyt i hevd. Det er helt i Martin Tranmæls ånd når forslaget vil blankpusse våpnene streik, sympatistreik, boikott og obstruksjon. Det er også i god, opposisjonell ånd at LO-styret i Trondheim vil forkaste EØS-avtalen. (Du finner hele resolusjonsforslaget på www.arbeideravisa.no.) Trondheimskonferansen om to uker blir neppe veldig kjedelig.

At Ingar Dragset og Michael Elmgreen skal utsmykke området ved Trondheim sentralstasjon påkaller et stort hurra! Det er rett og slett en fantastisk nyhet. Tanken på at de for eksempel kan sette sitt preg på den nye gangbrua er ikke bare egnet til å framkalle gåsehud, det kan i tillegg sette Trondheim på kartet som internasjonalt reisemål.
På oppdrag fra en herværende konkurrent hadde Arbeideravisas redaktør gleden av å intervjue de to da de stilte ut i London for noen år siden. Utstillingen var strålende! Siden har vi hatt gleden av å se noen av de samme elementene da de stilte ut i Trondheim Kunstforening.
Her har vi å gjøre med et særdeles oppegående kunstnerpar, som både er i stand til å kommentere sin samtid på uhyre sterkt vis, og som eier en trygghet i uttrykket som bare kan framkalle jubel. Det betyr samtidig at vi ikke aner hva vi har i vente. Her er det bare å vente i åndeløs spenning til 2015.
All ære til Trondheim kommune, som har initiert prosjektet, og igjen: HURRA!

Tusen takk til dere fagforeningsmedlemmer som tegner betalt, individuelt abonnement for det nye året til tross for at dere kunne ha fortsatt å lese avisa gratis til over sommeren. Slik støtte varmer og inspirerer til videre innsats!

Berit Rustens beretning om moras Alzheimer, publisert i går, gjør inntrykk. Både fordi hun selv sliter seg fullstendig ut i arbeidet med å skaffe mora hjelp, og fordi tilbudet hele tida er på etterskudd i forhold til moras tilstand. En tankevekker.

I Adressa i går skriver Per Morten Schiefloe om voldtekt. Det er forstemmende lesning av to grunner. Den første gir seg selv. Den andre er alle mytene og vrangforestillingene Schiefloe nører opp under.

Første setning går bra. Der skriver han at «Voldtekt er noe av det verste man kan gjøre mot mennesker.» Helt enig. Dessverre går det galt allerede i andre setning. Den lyder «Og i de siste månedene har det vært mye – alt for mye – av slike overgrep.»

Hadde det vært så «vel». At det bare var de siste månedene det hadde vært alt for mye av slike overgrep. Det Schiefloe gjør med denne setningen, er å fortelle oss at det har blitt mye verre de siste månedene. Han viser selvsagt til Oslo. Der har media fått det til at antallet overfallsvoldtekter er doblet fra 24 i fjor til 48 i år.

Epler og bananer
Stopp en halv. Sosiolog Marianne Sætre er stipendiat ved Politihøgskolen. I en kronikk i Klassekampen 4/11 skriver hun:
«Media henter tallet 24 for anmeldte overfallsvoldtekter i 2010 fra Oslo politidistrikts rapport fra mai, Voldtekt i den globale byen. Som medforfatter av rapporten har media ringt meg flere ganger for å få kommentarer til det de mener er årets vekst i overfallsvoldtekter. Når jeg svarer at dette trolig er den forventede veksten i anmeldelser som alltid følger av stor medieeksponering av et lovbrudd, legger de på. Kommentaren er uinteressant. De ringer andre isteden.»
I tillegg poengterer Sætre at media sammenligner epler og bananer. De sammenholder tall fra statistikker som ikke er sammenlignbare.

Sinte og frustrerte?
Per Morten Schiefloe skriver videre om situasjonen i Oslo at der er «mange titalls kvinner brutalt overfalt og misbrukt, i mørke gater, i parker, i gårdsrom, og i trappeoppgangen på vei inn i sin egen bolig. I følge politiet er så godt som alle slike overfallsvoldtekter begått av menn fra Afrika eller Midt-Østen – sinte og frustrerte menn med bakgrunn fra samfunn der kvinner møter lite respekt og er lite verdt.»
Jeg har møtt mange sinte og frustrerte menn i mitt liv. Jeg håper inderlig at ingen av dem har voldtatt. Derfor spør jeg meg: Hva får en professor i sosiologi til å henge merkelappen sinte og frustrerte på arabere og afrikanere? Hva oppnår han, annet enn å stigmatisere? Er vestlige voldtektsmenn blide og joviale? Det han gjør, er for øvrig akkurat det samme som Dagsrevyen gjør når de melder om en voldtekt og sier at den mistenkte hadde «afrikansk utseende». Sier de «nordisk utseende» når overfallsmannen ikke er svart? Hør etter neste gang og sjekk! Hva gjør Dagsrevyen og Schiefloe hver gang de deler ut slike merkelapper bare til én gruppe? Hvor mange hjelper vi med det?

Et eksperiment
La oss gjøre et tankeeksperiment. Si at du bor i Uganda, og at Kampala blir ridd av en bølge overfallsvoldtekter. Si at gjerningsmennene i hovedsak var europeere. Hvor vel ville du føle deg som nordmann hvis politiet og media hele tiden terpet på det var europeere som sto bak? Hvor gunstig ville det være for samkvemmet mellom europeere og ugandere? Ville ikke terpingen skape helt unødig frykt for alle europeere? Hvor mye ville denne stadige påpekningen være til hjelp for deg som nordmann og for ugandere flest så lenge overgriperne viste seg å være fire dansker som var krigsskadd i Afghanistan?
Hva om vi kunne erkjenne at bruken av etnisitet for å beskrive overgripere har mye større kostnader enn gevinster? Hva om vi for eksempel heller kunne si at enkelte, ofte sterkt traumatiserte menn dessverre begår voldtekt, og at disse mennene må vi sette inn tiltak overfor, både i for- og etterkant?

Belegg?
Så skriver Schiefloe om det han mener er tre viktige forskjeller mellom overfallsvoldtekter og de overgrepene som skjer innendørs: «Den første har å gjøre med mengden vold som utøves. Få av overgrepene som skjer innendørs innebærer massiv voldsbruk.»
Schiefloe forteller ikke hvorfor han påpeker dette. Det er likevel nærliggende å tro at han mener massiv voldsbruk gjør skadene større.
To spørsmål:
1. Har Schiefloe belegg i forskningen for at få innendørs voldtekter innebærer massiv voldsbruk?
2. Er følgene verre for den voldtatte ved massiv voldsbruk?
Svaret på spørsmål to er ikke gitt. Mange voldtatte føler seg i større eller mindre grad medskyldige, blant annet fordi de ikke har tort å gjøre motstand. Denne følelsen kan være sterkt traumatiserende. Det er ikke unaturlig å tenke seg at voldsbruk kan redusere denne følelsen, at kvinnen i større grad føler at hun ikke hadde noe valg.

«Voldtekt = overfall»
Når Schiefloe innleder med å skrive «Voldtekt er noe av det verste man kan gjøre mot mennesker. Og i de siste månedene har det vært mye – alt for mye – av slike overgrep.», så sier han implisitt at voldtekt = overfallsvoldtekt. De er ille nok, hver eneste en av dem kan ødelegge et helt liv, men de utgjør tross alt et lite mindretall av alle de voldtektene vi klassifiserer som voldtekt.
Og da har vi ennå ikke nevnt incest med et ord: De aller verste overgrepene, de som skjer mot barn i nære relasjoner. Mellom fem og ti prosent av alle gutter og mellom ti og tjue prosent av alle jenter blir utsatt for seksuelle overgrep fra en nærstående person. Disse tallene er dessverre universelle, uavhengig av kultur, uavhengig av klasse. Sagt med andre ord: Forskningen gir over hodet ingen holdepunkter for at incest er mer utbredt i Uganda eller Ungarn enn i Norge. Etnisitet og kultur spiller altså ingen rolle. Alvdal-saker forekommer over hele verden.

Utvisning er tingen
Avslutningen til Schiefloe er kanskje det tristeste med hele innlegget. Etter å ha vurdert holdningskampanje som botemiddel, konkluderer han som følger:
«I forhold til potensielle overfallsmenn som lever i periferien av det norske samfunnet, som knapt snakker norsk, og som verken ser norsk fjernsyn eller tar til seg skriftlig informasjon, er slike tiltak sannsynligvis ganske verdiløse. Det eneste virkemiddelet her er bedre belysning, mer politi på gatene og en effektiv sanksjonskjede, med fortløpende etterforskning, pågripelse, varetekt, dom, soning og utvisning.»
En kan bli bekymret for Schiefloes fagfelt sosiologien av mindre. Hvor er ønsket om å vite mer om hvem som voldtar? Hvor er etterlysningen av vellykkede tiltak andre steder på kloden?

Litt rett har han jo
En smule ydmykhet til slutt: Schiefloe har uten tvil rett i at overfallsvoldtekter sprer frykt, og således rammer mange flere enn den voldtatte. Han har også rett i at for eksempel tromsøværinger er sterkt underrepresentert på statistikken for overfallsvoldtekter i forhold til andre, lett identifiserbare grupper. Og at det er viktig å finne ut hvem overgriperen er. Der stanser også lyspunktene.
Vi har alle fordommer. De gjør hverdagen enklere. Schiefloes spredning av sine i avisspaltene bidrar dessverre minimalt til en konstruktiv debatt om hvordan vi kommer seksuelle overgrep til livs.

Som den våkne leser av Arbeideravisa vil ha oppdaget, har vi tatt inn en pressemelding i saken om Petter Stordalens ansettelsesmetoder.

Snedig nok fikk vi ikke pressemeldingen fra Clarion Hotel & Congress Trondheim. Dette til tross for at det var direktør Stig Hillestad vi hadde bedt om en kommentar. Nei, avsender var en navngitt tekstforfatter i Bennett Reklamebyrå.

Selvsagt må hvem som helst få lov til å delegere oppgaver. Det sto også presisert at vi gjerne måtte ringe Hillestad hvis vi hadde oppfølgingsspørsmål. Når vi likevel valgte å presentere pressemeldingen slik den kom, var det ikke minst for å illustrere hvordan næringsliv og andre med makt stadig oftere forholder seg til media: Via stedfortredere.

Her i Norge lever vi fremdeles i den rene uskyld på dette området. Prøv å nå en statsråd eller toppsjef i England. Eller nei, ikke gjør det. Glem det. Du har ikke sjangs. Enn så lenge har du det her til lands, men tallet på “informasjonsmedarbeidere” vokser som sopp her også. I ni av tilfeller er de der for å skjerme makta. Hvor tjent demokratiet er med den slags skjerming, er en lang diskusjon.

Så til innholdet i pressemeldingen. Tittelen først. “Talentjakten utelukker ikke fagbrev” er det viktigste Choice/Bennett vil formidle. Tenk det! Enrique Mora og andre kokker og servitører som kan tenke seg å jobbe på nyhotellet kan gå på audition selv om de har fagbrev! Er det ikke flott?

Så får vi vite at målet med audition er å “få frem bredden og potensialet til søkerne”. Veldig bra! Tenk hvor mye bredde og talent man får vist fram på to minutter!
Selvsagt er det også sånn at en audition gir anledning til å vise fram “dynamisk kroppsspråk”, slik stillingsannonsen etterlyser. Fellesforbundet må jo også skjønne at slike egenskaper kommer dårlig fram i fagbrev. Og hva er vel en svindyktig kokk med fagbrev uten dynamisk kroppsspråk? Ikke stort, det skjønner de fleste.

Det må også være betryggende for Fellesforbundet å få vite at de “tar feil når de hevder at vi rekrutterer kun etter utseende.” Det nytter altså ikke å stille på audition med kokkehatt eller servitørmine hvis du bare er vakker.

Så var det punktet om engelske jobbtitler. Hvorfor heter det room stylist, chef og waiter? “Vi blir et kongresshotell som skal operere i et internasjonalt marked, og da er det viktig med et språk alle gjester forstår”, svarer Choice/Bennett.
Nettopp. Stillingsannonsen for kokker, servitører og renholdere må altså stå på engelsk fordi mange av gjestene ikke forstår norsk.

Så får det heller være med de potensielle gjestene som ikke forstår engelsk. Her viser for så vidt Choice/Bennett storsinn. Noen smuler kan de alltids la falle fra de rikes bord. En franskmann eller godt voksen nordmann kan de gjerne avse til Rica og Britannia. Dette bør også Fellesforbundet applaudere, av hensyn til norsktalende medlemmer på konkurrerende hoteller. I det hele tatt: All honnør til Choice/Bennett.

Gårsdagens Brennpunkt på NRK1 holdt godt under middels nivå. Det hadde vel ikke vært nødvendig å bruke en halv time på å fortelle folk at de burde skifte krypteringsmetode? Programmet var også skjemmet av insisterende, ledende spørsmål. Og hvorfor tok de seg ikke bryet med å vise hvordan man skifter kode? Eller å fortelle at det går an å bruke kabel når man er hjemme? Programmet sa heller ikke et ord om hvor sikkert mobilt bredbånd er. Nei, Brennpunkt, dere kan bedre enn dette. Skjerpings!