Spaltistene

-

228/I over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter. At behandlingstilbudet alltid har hatt venteliste betyr at det er etterspurt, at det dekker et behov. Kritikk fra Helsetilsynet og tendensiøse avisoppslag har ført til nedleggelse av tilbudet. Familien til ei jente som tok livet sitt ett år etter innleggelse, mente Traumeenheten hadde opptrådt uansvarlig. Det er forståelig. Siden 2011 har 16 personer tatt livet sitt mens de var under behandling ved Stavanger Universitetssjukehus. Det er mest i landet. Helsetilsynet har krevd tiltak, ingen har krevd nedleggelse. Det er også forståelig. Skulle en helseinstitusjon bli nedlagt når alvorlige avvik forekommer, ville vi hatt få slike institusjoner igjen her til lands.Med etableringen av Traumeenheten, stakk Betania hånda ned i minst fire store vepsebol. Det første er fagtradisjon. En ny tilnærming fra en privat aktør ble ikke møtt med åpne armer av institusjonen som før hadde vært enerådende om å definere den rette veien til et bedre liv. Tradisjonell psykiatrisk døgnbehandling er opptatt av symptomer og symptombehandling med bl.a. medikamenter. Den har liten erfaring med symptomforverring. Det anses som uønsket fordi det skaper uro og uro betyr merarbeid for lavt bemannede avdelinger. Traumeenheten har fokus på hva vi har opplevd og lar opplagrede følelser og uro få komme til uttrykk. Der finnes heller ingen regler for hva vi brukere kan snakke om, hvor og med hvem. Vi får snakke fritt. Og uansett tid på døgnet, får vi først tilbud om å snakke med en ansatt om vi trenger det. Pille er andrevalget. Jeg tok ingen piller.Det andre vepsebolet, er økonomi. Døgnbehandling er dyrt og landet over legges sengeplasser ned. Målet er mest mulig poliklinisk behandling. Men når utrygghet er den største følelsen i livet, er tid og ivaretagelse viktig for å få trygghet til omgivelsene og tillit til behandlerne. Jeg turte å skru opp lokket ned til vonde minner fordi jeg visste at jeg ikke måtte ut i hverdagen etterpå.Det tredje er tabuet. Nær familie kan synes det er problematisk å ha en av sine innlagt ved traumeenheten. Det blir så tydelig hva som er årsaken. Ved innleggelse i ordinær psykiatri kan man ymte om nerver og ferdig med det. Og overgriperne? De trives med et fortsatt tabu og fokus på falske minner.Det fjerde vepsebolet er psykodrama. Utøyaoverlevende fikk tilbud om eksponeringsterapi. De kunne besøke øya på nytt, eller bli med politiet på skytetrening. Mange så det som en mulighet til å møte sin egen angst. Hvordan la en overgrepsutsatt få møte sin egen angst? Etter brukernes ønske, valgte Betania psykodrama. Jeg møtte engang en sterk motstander av metoden, vedkommende satt i styret til Helse Midt Norge HRF. Han vedgikk at han aldri hadde deltatt, eller sett et psykodrama. Metoden har vært til god hjelp i min prosess.Før trodde jeg ukritisk på negative medieoppslag om Traumeenheten og forsto ikke hvordan noen kunne søke seg dit. De kunne umulig vite sitt eget beste. Helt til jeg sjøl fikk nok av år med poliklinisk behandling som ikke hjalp. Jeg stolte på legens anbefaling, ventet 1 ½ år og fikk utvidet min horisont på mange vis de ti ukene jeg var der. Men de tre psykologene og psykologspesialisten som skriver i Adressa (11.03.14:) «Slik fagmiljøet ved Betania Malvik har vært beskrevet gjennom media de siste årene er vi i økende grad bekymret for at dette traumetilbudet ikke fungerer slik det burde», har nok ikke behov for innleggelse. De vil derfor ikke få utvidet sin horisont. De gjør slik jeg gjorde, de tror uten å vite.Har mangfold og nytenking trange kår i norsk helsevesen? Lars Monsen vil trolig mene det. Han dro til Tyskland, da Norsk Borreliose Senter ble stengt. Eksperter mente behandlingen kunne ha alvorlige bivirkninger. Hvorfor trosset Monsen likevel disse ekspertene? Visste han ikke sitt eget beste? Jo, han trosset dem fordi han kjente at behandlinga hjalp. Brukere av Traumeenheten har også trosset kritiske eksperter. Fordi vi ønsker oss et bedre liv og fordi vi kjenner at behandlinga hjelper. Jeg vet om overgrepsutsatte som har dratt utenlands fordi de ikke får tilstrekkelig hjelp her hjemme. Når Traumeenheten nå blir nedlagt, vil trolig flere gjøre det samme.Seksuelle overgrep er en studie i makt og avmakt. Jeg vet hva det vil si å være prisgitt en overmakt som setter seg sjøl foran alt. Mitt behov for trygghet ble ignorert, respekt for mine intimgrenser fantes ikke, og protester møtte døve ører. Lærdommen var at andres behov er viktigere enn mine.Jeg hadde en kontaktsykepleier ved Traumeenheten som stadig spurte; «Er det noe du trenger?» Den første tida var spørsmålet så urovekkende at jeg tok det opp med henne. Hun sa hun spurte meg for å sette meg på sporet av en viktig tanke i ethvert menneskes liv: Hva trenger jeg? Mot slutten av oppholdet klarte jeg å svare henne, i stedet for å bli vippet av pinnen. Miljøarbeideren Kirsten var en av mange meget kompetente fagfolk, psykodramalederen inkludert, som hjalp meg i bearbeidelsen og til å forstå meg sjøl. Det gjør godt å endelig forstå seg sjøl. Sjølforakten forsvant, skammen også, og jeg begynte å føle at jeg var et bra menneske. Jeg ble derimot dårligere en periode. Å rense gamle, betente sår gjør vondt. Men forverring gir mening, når du får renset ut det som er livshemmende. Kreftbehandling gjør folk sykere den også, men det er allment kjent og derfor godtatt.Avmakt er ingen stor følelse i livet mitt lenger. Men den dukker opp når jeg med ujevne mellomrom møter unyanserte framstillinger av Traumeenheten. Hjelper det å by på motstand, når overmakta er så stor? Møter jeg døve ører når jeg sier at mennesket er sammensatt og traumer etter seksuelle overgrep er komplekse, og at noen derfor trenger mer enn poliklinisk behandling for å få et bedre liv? Jeg vet ikke.Jeg vet at alt jeg ønsket var et bedre liv, og det fikk jeg. Takket være Traumeenheten. Wenche Rothaug, hjemmeværende adjunkt
a-onske-seg-et-bedre-livI over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter.
Read MoreWenche Rothaug
145/ I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen. Der er imidlertid lett å være enig om at på noen områder utfordrer konsekvensene av arbeidsinnvandringen standarden arbeidsmiljøloven sier vi skal ha på norske arbeidsplasser. Kampen om håndhevelsen av arbeidsmiljøloven handler også om kampen mot organisert kriminalitet. Sist uke hadde jeg anledning til å følge en av Arbeidstilsynets dyktige inspektører på uanmeldt besøk på en byggeplass. Det hadde startet med tips fra forbipasserende som hadde sett stillaser som åpenbart ikke var i tråd med reglene. Det kunne vi bekrefte før bilmotoren var slått av etter ankomst. Hvis så elementære ting ikke er i orden, er det som regel mer. De polske arbeiderne på stedet manglet ID-kort de er pålagt å ha. Besøket påviste også en del andre ting som måtte rettes. Dessverre er dette ikke det verste som avsløres på tilsyn. Arbeidstilsynet gjennomførte i 2013 hele 16000 tilsyn på norske arbeidsplasser. 65 prosent av besøkene endte med en reaksjon. Det tallet er ikke representativt for hele arbeidslivet, siden bedriftene som får besøk velges ut fra en grundig vurdering av i hvilke bransjer det er størst sjanse for å finne feil. Innen bygg, renhold, servering og transport er det erfaringsmessig mange utlendinger og ofte mye ureglementert. Arbeidstilsynet og andre tilsynsmyndigheter som skatt og politi erfarer nå at kriminaliteten innen arbeidslivet knyttet til utenlandske arbeidstagere er økende i alvorlighetsgrad og kompleksitet. Kampen mot sosial dumping handler om at utenlandske arbeidstagere ikke skal ha dårligere lønns- og arbeidsforhold enn norske ansatte mens de jobber i Norge. I første fase av kampen handlet dette blant annet om å sørge for at arbeiderne hadde arbeidskontrakter basert på norsk lønn, at de ikke jobbet mer enn tillatt, og at norske krav til helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt. Selv om det også på disse områdene er mye som gjenstår, er det nå i tillegg nye utfordringer. Spesielt komplisert er det når virksomheter tilsynelatende har alle papirer i orden, men hvor det for eksempel finnes to sett med arbeidskontrakter: En å vise frem i Norge, og en reell hvor for eksempel lønnen er mye lavere ved at arbeidsgiver «spiser av lasset». Denne typen juks er selvfølgelig betydelig vanskeligere å avsløre og er derfor mer ressurskrevende. Den stiller også større krav til samarbeid mellom tilsynsmyndighetene. Årsaken til behovet for samarbeid er at de hver for seg ikke har nok brikker til å få frem hele bildet. Du trenger for eksempel å kombinere både arbeidskontrakter, timelistene og skatteopplysninger for å avsløre juks. Derfor må Arbeidstilsynet og skattemyndigheter opptre sammen. Både den forrige og den nåværende regjeringen har hatt disse problemene høyt på dagsordenen. Det samme har fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene. Problemet med sosial dumping er økende. Skal vi klare å løse utfordringene mens det fortsatt har et håndterbart omfang, krever det stor innsats fra myndighetene de neste årene. Mye av sosial dumping er bare mulig hvis den som bestiller tjenestene lukker øynene og aksepterer at utenlandsk arbeidskraft i vårt land har forhold vi aldri ville akseptere at norske arbeidstagere skulle ha. Norske privatpersoner og bedrifter som ikke holder seg på rett side av loven er derfor ansvarlige for utenlandske arbeidstagere som er invalidisert uten å få hjelp, skatteunndragelser og uakseptable lønninger. For noen er dette kanskje til å leve med for å få badet pusset opp billig. Men jeg tror veldig få nordmenn er interessert i at ren mafiavirksomhet skal få fotfeste i landet. Etter at fagbevegelsen har vært toneangivende i kampen mot sosial dumping i startfasen, er arbeidsgiversiden nå mer på banen etter hvert som flere bransjer merker usunn konkurranse fra virksomheter som ikke følger spillereglene. Før finanskrisen i 2008 hadde Norge 1/3 av arbeidsinnvandringen fra de østeuropeiske EU-landene til Norden. I dag har vi i følge Fafo halvparten, og antallet mennesker stiger fortsatt. Veksten i norsk økonomi er tiltrekkende. Spørsmålet er hvilke forskjeller Norge tillater mellom nordmenn med ordnede forhold og utenlandsk arbeidskraft som har forhold vi ikke ville akseptert selv. Trygve Bragstad, spaltist
ti-ar-med-fri-arbeidsinnvandring-fra-ost-europa-norske-arbeidsforhold-under-press I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen.
Read MoreTrygve Bragstad
188/ De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.mai har vært arbeidernes internasjonal demonstrasjonsdag siden 1889. De første kampsakene var alminnelig stemmerett og 8 timers arbeidsdag. Etter den industrielle revolusjonen som skapte arbeiderklassen hadde arbeiderne ingen innflytelse i bedriftene og i samfunnet. Arbeidstiden var lang, det eksisterte ikke sosiale ordninger, og arbeiderne hadde ikke stemmerett. 1. mai ble derfor en viktig, og den eneste dagen arbeiderene kunne markere sine krav.Selv om 1. mai ble en internasjonal og lovlig kampdag for arbeiderne, var arbeiderbevegelsens motstandere forarget. Før 1. mai ble høytidsdag i 1949 hadde ikke arbeiderne fri, men de tok seg fri en del av ettermiddagen for å delta.Kamp mot krig, for fred og frihet har alltid vært et tema, og er fortsatt krav som stilles, og ser vi ut i verden forstår vi at 1. mai fortsatt er aktuell. I mange land er det fortsatt svært aktuelt å kjempe for det vi kaller vanlige menneskerettigheter.Men hva med vårt eget land? Ja vi har kommet langt i det norske velferdssystemet, men vi må fortsatt minnes på kravet om full sysselsetting. Utvidelse av bedriftsdemokrati og medbestemmelse i samfunnet er viktige krav. Og ikke minst må vi verne om de rettighetene vi har oppnådd. Frie forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår, streikeretten som er en viktig del av vårt demokrati.Vi ser også i dag et angrep på arbeidstakeres rettigheter, krav om et mer fleksibelt arbeidsliv, en svekkelse av permitteringsloven, dyrere barnehage, og mer i kontantstøtte som er et tilbakeskritt i familiepolitikk og likestilling.For fagbevegelsen har det alltid vært viktig å skape grunnlag for likhet og likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet.Det er således fremdeles mange krav å stille i en demonstrasjon på 1. mai, i tillegg til at vi skal kjempe for å bevare det vi har oppnådd. Dagen skal brukes til å minne om at mye står igjen å utrette for rettferdig fordeling og trygghet i arbeidslivet. Kristine Svendsen, faglig ungdomssekretær LO Nord-Trøndelag
1-mai-en-dag-for-arbeiderrorsla De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.
Read MoreKristine Svendsen
159/Er du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse. Endelig, etter måneder med utsettelser, er Eskil Vogts (manusforfatter bak "Reprise" og "Oslo 31.August") regidebut klar for norske kinoer. De siste par månedene har den blitt vist under to av verdens største filmfestivaler (Berlin og Sundance) og vunnet prestisjetunge priser. Den har også høstet strålende omtale internasjonalt, blant annet fra tungvekteren indieWIRE.Jeg er litt usikker på hvor mye jeg faktisk skal skrive, siden filmen er som skapt for lange og rablende analyser, og jeg egentlig bare ønsker å få flest mulig til å se filmen selv. Så jeg foreslår at du leser denne artikkelen frem til jeg har overbevist deg om å kjøpe en billett. Vil nødig avsløre for mye. Vi får vel begynne med en trailer:https://www.facebook.com/photo.php?v=438138769649135&set=vb.214341908695490&type=2&theater"Etter nylig å ha mistet synet, trekker Ingrid seg tilbake til leiligheten sin. Et trygt skjulested hvor hun har kontroll på omverdenen. Her sitter hun dag ut og dag inn, fordypet i tanker og fantasier, mens hun venter på at ektemannen skal komme hjem fra jobben." "Blind" er en original og sjelden miks av sjangre og visuelle virkemiddel. Man kan lett skrive en tisiders analyse, både tematisk og filmatisk, eller bare tømme hodet, lene seg tilbake og nyte. Historien er sterk, karakterene interessante, og tross seriøs tematikk er det humor som hele tiden driver filmen fremover. Eskil Vogt utnytter Ingrids handikap til å bygge et unikt subjektivt filmunivers rundt henne. Elementer flyttes rundt og endres, ut fra hennes fantasi. Når hun sitter alene inne er rommet ofte helt nakent. Hun kan ikke se mange av elementene der inne, så hun fokuserer ikke på dem, og derfor kan heller ikke vi se dem. Straks ektemannen kommer hjem, spretter mange objekt tilbake på plass. Idet føttene hans møter teppet, vet Ingrid at teppet er der. Slik manipuleres virkeligheten gjennom hennes subjektive opplevelse av den hele filmen igjennom. Høres kanskje tungt og abstrakt ut, men det flyter lett og underholdende i klippen, og publikum er med hele veien.Det er noe Knausgård-aktig over samtaler og detaljer til tider. Det er f eks en scene med to gamle venner, den ene fullstendig fiktiv, som møtes igjen for første gang på årevis. Den fiktive kommer plutselig på en hendelse fra ungdommen, som muligens kan ha fått kompisen til å tro han er en stor "Star Trek"-fan. Dermed forsøker han plutselig og uventet å motbevise dette. Scenen får en ytterligere twist, når den plutselig finner sted på en buss, for å illustrere den ene kompisens opplevelse av samtalen.Mange tema flettes inn i historien, etter hvert også 22. juli. Men da på en særdeles interessant og smakfull måte. Hvordan samholdet etter katastrofen kunne gi ensomme mennesker en følelse av tilhørighet. Å la seg påvirke av medias mantra om nordmenn som verdensmestre i sorg-mestring. Men så gikk det over, og ensomme mennesker ble mer ensomme enn noensinne.Ensomhet er generelt en gjenganger i Eskil Vogts verk. Og denne gangen har han nok tatt det lenger enn noensinne før. Men også nå på en original og underholdende måte. Man både ler av, føler med og identifiserer seg med ensomheten de ulike karakterene føler. Og vi utvikler flere bånd til sjelelivet deres enn handlingene de gjennomfører.Mot slutten av filmen braker fantasi og virkelighet sammen, på en "Eternal Sunshine of The Spotless Mind"-aktig måte. Jeg skal ikke røpe for mye om disse scenene, annet enn at denne sammensmeltingen av ulike univers er gjennomført på et slikt detaljnivå rent teknisk, at den etterlatte undertegnede nesten siklende.Om du enda ikke har bestemt deg for å gå og se det som etter min mening er en av de klart beste norske spillefilmene noensinne, så sjekk ut dette klippet:https://www.facebook.com/photo.php?v=479390808857264&set=vb.214341908695490&type=2&theater Gå og se! Sverre Aune, filmnerd
blindEr du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse.
Read MoreSverre Aune

Lenker

lo-trondheim

frifagbevegelse

new-internationalist

norsk-labourstart

manifest

res-publica

minerva

steiganblogger

monbiot

opplysningskontoret

Følg Arbeideravisa

Alberts blogg

Om Wahl-Olsen, Byrkjeflot og de Beauvoir

Sist lørdag gjorde Adressas politiske redaktør Siri Wahl-Olsen et bemerkelsesverdig forsøk på å tåkelegge hva Byrkjeflot-saka handler om. Over to sider skrev hun blant annet at bråket skyldes indignerte Rødt-medlemmer som ikke tåler kjærlighetsrelasjoner på tvers av ulikheter, og at grensa går ved 20 års aldersforskjell. Hun antydet til og med at rettssikkerheten er truet for de som begår feil.

Undertegnede har tidligere markert at jeg vil være restriktiv med å slippe til nye innlegg i debatten. Det gjelder fortsatt. Når Adressas politiske redaktør bruker to hele sider på å spre forvirring, er det likevel grunn til å reagere. For oversiktens skyld kan det være greit om du leser kommentaren hennes før du leser videre hva jeg mener. Kommentaren ligger her:

http://www.adressa.no/meninger/kommentarer/siriwo/article8933177.ece

Ferdig? Da har du sett at Wahl-Olsen blant annet skriver dette:

«Det som ble «Byrkjeflot-saken», gir grunnlag for flere refleksjoner: Hva er lovlig og hva er ulovlig kjærlighet? Hvem har rett til å sette seg til doms over andre menneskers privatliv? Hva slags rettssikkerhet har den som begår en feil, og som ut fra en moralsk fordømmelse mister posisjoner og taper ansikt i offentligheten? Og hvor ble det av idealet om den frie kjærligheten?»

Det mest bemerkelsesverdige i dette avsnittet, er det som ikke står. For eksempel følgende helt sentrale refleksjoner: Hvor går grensene mellom en akseptabel relasjon og en uakseptabel relasjon, basert på skjeve maktforhold? Hvordan finner vi fram til en mest mulig presis beskrivelse av skjeve maktforhold for å unngå slike saker i framtida?

Så til det som står. Wahl-Olsen lanserer ulovlig kjærlighet og fri kjærlighet som sentrale ingredienser i saken. Hun utdyper det ved å bringe inn både Christian Krohg og Simone de Beauvoir. Med all respekt: Hvor har hun det fra at dette skulle være sentrale ingredienser? Arne Byrkjeflot har jo sjøl beklaget sin opptreden. Jeg har ikke sett noen hevde noe sted at relasjonen var akseptabel fordi det handlet om fri kjærlighet.

Fullstendig tøvete blir det når Wahl-Olsen får rettsikkerhet til å bli et relevant tema. Skal Erna Solberg gå til rettssak mot Høyre hvis hun blir kastet på neste landsmøte? I organisasjonslivet handler det ikke om rettigheter, det handler det om tillit. Tillit kan bygges og svekkes. Det er noe en gjør seg fortjent til, ikke noe en har krav på.

Jeg har også problemer med å tro at Wahl-Olsen mener alvor når hun spør: «Kan man ikke tenke seg et forhold mellom en eldre mann og en ung kvinne som ikke opplever seg selv som et offer for noe som helst?» Wahl-Olsen gjør det altså til et kriterium om den unge kvinnen selv opplever seg som offer. Hun må vite at virkeligheten er full av relasjoner der dette blir absurd. Hvis vi holder oss til yrkesetikken, bør det rekke å nevne behandler-pasientrelasjoner eller klient-juristrelasjoner som eksempler. En lege eller psykolog ligger ikke med pasienten sin. Punktum. Uansett hvor intense følelsene er, og uansett hvor lite pasienten opplever seg selv som offer. Relasjonen er per definisjon basert på skjeve maktforhold.

Dette er med respekt å melde etisk barnelærdom. Det er jeg overbevist om at Arne Byrkjeflot har skjønt for lenge siden, om ikke Siri Wahl-Olsen har gjort det. Dessverre er det langt lettere å gå vill når de formelle relasjonene ikke er så klart definert, og de uttrykte etiske retningslinjene mangler.

I tillegg til å forvirre, sprer Wahl-Olsen også om seg med feil. Blant annet skriver hun at:

«...den sentrale partiledelsen bestemte at dette var en privatsak partiet ikke skulle blande seg inn i.»

Hvorfor skriver hun det? Leser hun ikke sin egen avis? Adresseavisen 1. november siterer en redegjørelse fra partisekretær Mari Eifring i Rødt der det blant annet står:

«Ledelsen har kritisert Arne Byrkjeflot for å ha utvist dårlig dømmekraft, og vi fikk også Byrkjeflot ut av politiske verv og partipolitiske sammenhenger der de to medlemmene kunne møtes.»

For øvrig har fem av de utmeldte Rødt-medlemmene skrevet et svar på Wahl-Olsens kommentar som du finner på innleggsplass her i avisa, eventuelt her:

http://www.arbeideravisa.no/innsendte-innlegg/613-lederansvar-ikke-seksualmoral

(Innlegget er mer utfyllende enn den forkortede versjonen de fem fikk på trykk i Adressa i går.)

Det er fullstendig legitimt å ha ulike meninger om hvor sterke sanksjoner Byrkjeflots opptreden kvalifiserer til. Derimot ville det være sørgelig om den allmenne lærdommen av saka skulle ligge på Wahl-Olsens nivå. Da ville ikke fagbevegelsen ha kommet et eneste skritt videre. Vi tror bedre om fagbevegelsen enn som så.

Når det er sagt, har jeg tidligere påpekt at Trondheimskonferansen er en mannsbastion, der bare en brøkdel av deltakerne og debattantene er kvinner.
I år er to av seks hovedinnledere kvinner. Det kan passere. Men det ville tjene konferansen til ære om den for eksempel neste år tok for seg kjønnsrelasjoner i fagbevegelsen og arbeidslivet helt eksplisitt.

Hvordan skal den for eksempel best mulig takle det særs synlige faktum at frontfagene ikke vil ha pensjon inn i årets tariffoppgjør? Hva gjør dette med solidariteten innad i fagbevegelsen? Hvilken risiko kan det innebære for fagbevegelsens styrke hvis de typiske kvinneyrkene virkelig sakker akterut i lønns- og pensjonskampen?

En annen problemstilling: I går startet programserien «Fittstim» på svensk tv, 15 år etter at boka med samme navn kom ut. Ordet ble en het potet og etter hvert altså en boktittel i Sverige da daværende LO-leder Stig Malm brakte det til offentligheten (arrester meg om jeg tar feil) som en folkelig betegnelse på feminister. Hvordan er forholdet mellom fag- og kvinnebevegelsen i dag?

Et tredje mulig tema: Norges særdeles kjønnsdelte arbeidsmarked, og følgene det har for lønnsdannelse, arbeidsmiljø osv. Fagbevegelsen gjør allerede en del på dette feltet, men kan helt sikkert gjøre mer. Sekstimersdagen er delvis en del av akkurat denne materien.

Herved er utfordringen servert. God helg!

Share

Kommentarer   

 
+2 #14 Kristin Bjørlykke 21-01-2014 20:03
Om det er kjærlighet som er grunnlaget for tukten, så anbefaler jeg litt mer skjerping og refleksjon rundt settingen neste gang tukt-trangen melder seg: Plutselig å røre sammen egne betraktninger rundt Wahl-Olsen, Byrkjeflot og de Beauvoir, med ukorrekte opplysninger rundt kjønnsbalansen i LO i Trondheim/Trond heimskonferanse n, er ikke akkurat strategi for å bygge venstresida. Når gymnastikken i tillegg utøves på nettet, så slår det rett og slett bare dårlig ut. Bland ikke kortene, bygg på fakta, da kan kritikk fungere konstruktivt, om den er berettiget.
Rapportèr til admin
 
 
0 #13 Boye Ullmann 21-01-2014 16:40
En slektning var gift, ble forelsket i en regissør som var mye eldre. Hun var ung og ble t.o.m gravid med den eldre regissøren mens hun da var gift.Familien var delt i to - den ene delen var organisatorisk tilknyttet "Moralsk Opprustning" - amerikansk sådann. De tok kraftig avstand fra kvinnen - dømte henne nord og ned. De gav seg aldri dvs det tok 20 år. Den andre delen - sosialistisk og liberal - tolererte dette. Det var sikkert assymetri og mye annet som ikke var i vater. Kan Hr. Collet peke på et forhold fri for assymetri? Her er det mye moralens vokter og jeg forstår godt at Collet reagerer på Adressa sin kommentar som gledelig problematiserer kjærligheten mange sider denne gangen framfor gapestokken. Collets dekning av saka og deretter lage billige poenger rundt Trondheimskonfe ransen får meg til å takke for seg. Albert - kutt meg ut fra e-postlista. Jeg bruker heller tid og kalorier til å fremme fagbevegelsens sak på andre arenaer.
Rapportèr til admin
 
 
0 #12 Albert H. Collett 21-01-2014 09:37
Kristin Bjørlykke skriver om LO i Trondheim: «Man kan undre seg over motivene til de som plutselig har fått slikt behov for å snakke organisasjonen ned.» Jeg håper ikke hun regner meg inn i denne gruppa. For et år siden skrev jeg følgende her i avisa:

«I dag er jeg redaktør for Arbeideravisa, utgitt av LO i Trondheim. Jeg kan vanskelig tenke meg et bedre sted å være. Arbeiderklassen og fagbevegelsen i Europa er på defensiven. Kapitalens angrep er massivt, jeg vil tippe verre enn på 30-tallet. I denne situasjonen er fagbevegelsen velferdsstatens viktigste forsvarere. LO i Trondheim har vært og er stolte fanebærere for den viktige venstresida innafor denne bevegelsen.»

Det mener jeg fremdeles. Men den man elsker, tukter man. Våpnene må holdes blanke. Derfor mener jeg også fremdeles at det ville være en god idé om Trondheimskonfe ransen neste år tok for seg kjønnsrelasjone r i fagbevegelsen og arbeidslivet helt eksplisitt slik jeg foreslår i ovenstående artikkel.
Rapportèr til admin
 
 
0 #11 Kristin Bjørlykke 21-01-2014 00:21
Jeg har engasjert meg i Samorg/LO i Trondheim siden begynnelsen på 1990-tallet, først i ungdomsutvalget , senere i styret. Grunnen til at jeg har engasjert meg over så lang tid i denne organisasjonen er at den oppleves utviklende, og er et unikt politisk verksted. Her drives viktige diskusjoner og utvikles sentral politikk. LO i Trondheim har fungert som viktig støttespiller for mange personer og foreninger i konflikt i arbeidslivet, og er også en inkluderende organisasjon som ønsker å få flest mulig til å engasjere seg i faglig og sosial politikk, både kvinner og menn. Man kan undre seg over motivene til de som plutselig har fått slikt behov for å snakke organisasjonen ned. Det fremstår som en lapskaus av usaklig synsing og uetterrettelige påstander. Til de som skulle være i tvil, her kommer en rapport fra innsida: Kvinner blir ikke skviset i debatten i LO i Trondheim. Dere er tvert i mot veldig velkomne!
Rapportèr til admin
 
 
+1 #10 Karim Essahli 20-01-2014 21:19
Albert.
Det er underlig at når du skal kritisere journalist SWO så ber du leserne om å lese artikkelen hennes men så skriver du selv:
"Det mest bemerkelsesverd ige ..., er det som ikke står."
Er din oppgave som journalist å kommentere det som 'står' eller det som ikke står?
Videre:
"... helt sentrale refleksjoner: Hvor går grensene mellom en akseptabel relasjon og en uakseptabel relasjon, basert på skjeve maktforhold?"
Du kommer selv til en bastant men ikke presis konklusjon som du legitimerer med ditt eksempel om lege og psykolog. Mener du at en tillitsvalgt på lik linje med Lege/psykolog, ikke kan innlede et forhold til noen medlemmer eller andre tillitsvalgte? Går det an å lage en parallell her? Du t o m setter et 'Punktum' på en pågående diskusjon?
På lik linje med mange av oss andre, snakker du uten bedre viten om detaljer i saken. Forskjellen er at du er journalist, ikke de andre. Om SWO tar feil, hun maner til refleksjon, ikke verst...
Rapportèr til admin
 
 
0 #9 Albert H. Collett 20-01-2014 13:57
John-Peder Denstad: Jeg må ta umiddelbar sjølkritikk på formuleringen "brøkdel av deltakerne". 9 av 20 innledere er også svært bra. Jeg tillater meg likevel å sitere følgende fra referatet etter Raymond Johansens innledning for et år siden:

"De tre siterte kvinnene representerte for øvrig en gledelig korrigering av de tidligere debattene på årets Trondheimskonfe ranse, der det nesten bare har vært menn på talerstolen. Raymond Johansen fikk motinnlegg fra 16 kvinner og 27 menn, og støtte fra én kvinne."

Dette er og blir en utfordring.
Rapportèr til admin
 
 
+2 #8 John-Peder Denstad 20-01-2014 13:14
Jeg velger ikke å skrive mye om dette. Kun et par små kommentarer: Berit Rusten bør være mer etterrettelig når det gjelder hennes henvisninger til påstått kontakt med sekretær i LO i Trondheim (jeg antar det er undertegnede hun sikter til).
Til redaktøren: Jeg synes det er trist å oppleve det jeg mener er en negativ vinkling på Trondheimskonfe ransen. Og når det gjelder bruk av ordet "mannsbastion" og "brøkdel av deltakerne" kan det synes som det stort sett er menn til stede. Fakta de tre siste år er 40 % kvinnelig deltakelse og 11 menn og 9 kvinner som innledere.
Rapportèr til admin
 
 
0 #7 Albert H. Collett 20-01-2014 08:52
Svein Olav Aarlott: Du skriver at jeg plutselig kommer med en sekvens om Trondheimskonfe ransen midt inne i artikkelen. Da må jeg be deg lese en gang til. Det jeg gjør, er å utfordre Trondheimskonfe ransen etter å ha oppsummert at jeg tror fagbevegelsen har lært mer av denne saken enn Siri Wahl-Olsen har gjort. Det er ikke noe annet enn å prøve å bringe saken videre til et generelt nivå.

Du spør om jeg mener det er en sammenheng. Ja, i en viss forstand mener jeg faktisk det. Sammenhengen er denne: Debatten i etterkant viser etter min mening at deler av fagbevegelsen har en veg å gå for å forstå makt i relasjoner.

Svaret på det neste spørsmålet ditt er nei: Jeg mener ikke at du som tillitsvalgt per definisjon vil utnytte skjeve maktforhold til din gunst. Ikke per definisjon. Poenget er å være seg bevisst skjeve maktforhold for å unngå at det skjer. Dermed blir svaret nei også på siste spørsmål: Jeg mener ikke at alle menn er potensielle voldtektsforbry tere.
Rapportèr til admin
 
 
+2 #6 Svein olav aarlott 19-01-2014 23:48
I LO Trondheims nettavis, arbeideravisa.n o, skriver redaktøren indignert over Siri Wahls Olsens og Adressas refleksjon over byrkjeflot saken, og midt i innlegget kommer det plutselig en sekvens der han fremhever at trondheimskonfe ransen er en mannsbastion. Mener redaktøren at det er en sammenheng her? Jeg er mann og fått gullnåla for 20 års sammenhengende tillitsvalgtsar beid i kvinneforbundet norsk kommuneforbund/ fagforbundet og har deltatt på alle disse konferansene. Skal jeg tolke redaktøren dit hen at også jeg som tillitsvalgt pr definisjon vil utnytte "skjeve maktforhold" til min gunst? For snart 40 år siden var det en reaksjonær kvasifeministis k parole som sa at " alle menn er potensielle voldtekstforbry tere". Er det dit du vil redaktør?
Rapportèr til admin
 
 
0 #5 Eli Svendsen 19-01-2014 11:43
Kan man ikke snart la navnet Arne Byrkjeflot ligge og diskutere sak og prinsipper??? For en utenforstående som meg dreier denne saken seg nå om makt og interesser. Og den diskusjonen må vel i all anstendighet kunne gå uten å ha Arne Brykjeflot stående i gapestokk i det uendelige...
Rapportèr til admin
 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode

For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.

Alberts blogg

281/Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London. Den omhandler saken til The Cuban Five, på Cuba kjent som Los Cinco Heroes, De fem heltene. Femten år har gått siden de ble arrestert i USA og dømt til fengselsstraffer fra 15 år og oppover for spionasje. Det skjedde etter at de på oppdrag fra cubanske myndigheter hadde infiltrert eksilmiljøene i Miami og avdekket planer om terroraksjoner på Cuba. De varslet Havanna, som igjen varslet myndighetene i USA. I stedet for å gripe inn mot de som planla terror, gikk USAs myndigheter på jakt etter kildene for opplysningene, og fant de fem. Svært mange har protestert mot dommene. Amnesty International og åtte Nobelprisvinnere, derav tre fredsprisvinnere, fordømmer dommene. Det samme gjør en mengde organisasjoner, parlamentarikere og andre enkeltpersoner fra hele verden. LO i Trondheim og andre deler av norsk fag bevegelse har for lengst stilt seg bak kravet om frigivelse. Irma González, datter til René, har vært i Norge for å tale fangenes sak. René var den første av fangene som slapp fri. Før helga ble også Fernando Gonzalez satt fri, men de siste tre har fengselsstraffer opp i 35 år. Arbeideravisa intervjuet Irma González sist i Havanna i november, og er på veg for å dekke høringen i London. Høringen er et nytt høydepunkt i støttearbeidet for de fem. Den blir arrangert av juristforeningen i London. Der vil dommen mot de fem bli belyst av internasjonalt kjente jurister, inkludert Indias tidligere høyesterettsjustitiarius Yogesh Sabharwal, tidligere dommer i grunnlovsdomstolen i Sør-Afrika Zac Jacoob, og USAs tidligere justisminister Ramsey Clark. En rekke vitner vil bli avhørt. Dommene vil bli vurdert opp mot både USAs og internasjonale lover og regler. Resultatene av høringen vil bli lagt fram for president Barack Obama. I denne situasjonen er det altså engelske myndigheter finner ut at de ikke vil gi visum til det mest sentrale vitnet av alle, René González. Arbeideravisa sitter på avslaget. Der står det i klartekst at avslaget kommer fordi han har vært dømt til mer enn fire år i fengsel. Dermed synes det klart at vedkommende som i sin tid ga Nelson Mandela innreiseløyve må ha begått en alvorlig tjenesteforsømmelse og bør straffes. Avgjørelsen om å nekte González adgang er selvsagt utelukkende basert i gjeldende regelverk. Å antyde at dette skulle ha noe som helst med politikk å gjøre, enn si press fra USA, ville ikke ramle oss inn. God Jul!
Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London.Les mer

Innsendt

124/Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook. En innsender reagerte med å spørre: "Hva er galt med parlamentarisme i kommunen når vi har det nasjonalt?" Et relevant spørsmål. Det er derfor nødvendig å si noe om hva som er forskjellen på en nasjonal parlamentarisme og kommunal parlamentarisme.Selv om det høres ut som det samme er det i virkelighetens verden det motsatte. For å forklare det må vi gå litt tilbake i tida.Da Grunnloven ble skrevet i 1814 (som vi i disse dager feirer) medførte det ingen forandring i embetsmannstyret i norske byer og bygder. Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som en svakhet nå som nordmenn skulle fri seg fra diktat fra svenskekongen og hans embetsmenn som var plassert ut i byer og bygder.Det ble fremsatt krav om lokalt selvstyre – en inspirasjon fra idealene i den franske revolusjonen og fra grunnlovens ånd. Utgangspunktet var at de som finansierte lokale tiltak gjennom skatt også måtte styre bruken av dem, ikke embetsmenn oppnevnt av svenskekongen. I 1833 brukte kongen sin vetorett til å stoppe ny lovgiving på dette området, men i 1837 fikk Norge nye lover om formannskap – formannskapslovene.Disse lovene gav folkevalgte (selv om bare menn med eiendom hadde stemmerett) kimen til et lokalt folkestyre som ble viden kjent som progressivt og brøt radikalt med embetsmannsstaten og elitistiske styreformer.Formannskapslovene i kommunal forvaltning fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 1884 da Norge gjennomførte sin nasjonale variant ved at Den norske Storting ikke lenger aksepterte at kongen i Sverige skulle ha vetorett eller utsettende virkning på de lover og forordninger den norske regjeringa vedtok.Da Norge i 1905 gjennom folkeavstemning stemte for oppløsning av unionen med Sverige, ble endelig Norge et sjølstendig land uten innflytelse fra den svenske kongen. I stede importerte de en prins fra Danmark som aksepterte denne formen for parlamentarisme, der Stortinget, ikke kongen, oppnevner regjering."Parlamentarisme" er betegnelsen på en politisk styreform der parlamentet står sentralt. Litt vanskeligere kan vi si at basis for den politiske autoritetsutøvelsen ligger i et parlament.I parlamentarismen skal regjeringen velges fra parlamentet, og etter at det er valgt, står den samme regjering til ansvar for parlamentet. Med andre ord er regjeringen en slags utøvende komité for nasjonalforsamlingen.I den norske diskusjonen om kommunal parlamentarisme handler det om å frata det folkevalgte organet (bystyret) makta etter at de har valgt et byråd. Formannskapslovene av 1837 og innføringen av parlamentarismen av 1884 var å frata kongen og embetsmennene makta, mens den moderne kommunale parlamentarismen er å frata det folkevalgte kommunestyret eller bystyret makta og føre den over til et byråd som sikrer seg all makt.I min første artikkel skrev jeg at dette er å gjenopprette embetsmannsveldet, altså å gå bakover i bakstreversk retning. Kjernen i parlamentarismen er "all makt i denne sal", altså i det folkevalgte organ. I virkelighetens verden er kommunal parlamentarisme det motsatte.Kjernen i demokratiet er at flertallet ikke skal ha alle fullmakter. Flertallet skal sikre mindretallet rett til å kritisere, rett til å komme med forslag og ytringer, og også retten til å mobilisere folkelig kamp mot flertallet. Demokrati er ikke flertallsdiktatur eller flertallstyranni, men en styringsform som sikrer at flertallet til syvende og sist kan ta avgjørelser etter at mindretallet har fått kommet med sine synspunkter.Kommunal parlamentarisme kan medføre flertallsdiktatur ved at flertallet overfører alle fullmakter til et elitistisk byråd, som i hemmelige møter kan kjøre over og tilsløre overfor offentligheten. Formannskapsmøtene i dag, der både flertall og mindretall er representert, er et åpent forum for både beboere og media. Dette er et viktig demokratisk prinsipp. Et lukka byråd representerer ei tid som våre nasjonale strateger rundt 1814 ville bekjempe. Det er de vi feirer i år, ikke de som vil innføre kommunal parlamentarisme. Svein Olav Aarlott
350/Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak. Det gjelder vedtak både på nasjonalt og kommunalt plan. Som kommune utmerker Trondheim seg med å unnlate å følge opp både nasjonale føringer, og ta i bruk de økonomiske ressurser staten stiller til disposisjon. Dette er føringer og midler gitt for å sikre utviklingshemmede et verdig liv. Gruppen utviklingshemmede er ofte et resultat av livets lotto. Fødselsskader, arvelighetsfaktorer og tilfeldige genfeil rammer blindt. Det kan ramme alle familier som velger å få barn. Gruppen utviklingshemmede - barn og voksne - utgjør et større mangfold enn andre grupper. Utviklingshemmede og deres familier er helt avhengig av politiske vedtak i bystyret for å få et verdig liv. Det handler om å tilføre ressurser og tjenester- Gruppen barn er avhengig av et kommunalt tjeneste-/støtteapparat som setter barns utvikling i fokus i barnehage og skole. Samtidig skal resten av familien – voksne og søsken – få anledning til å delta i det ordinære samfunnsliv. Dette krever målrettede tiltak innenfor områdene avlastning og tilbud før og etter skoletid gjennom hele skoleløpet fra 6-20 år.- Ved overgangen skole-voksenliv svikter kommunene i stor grad. I flere sammenhenger har Norsk forbund for utviklingshemmede pekt på kommunens manglende bo-tilbud for utviklingshemmede. Avlastningstilbudet i Trondheim har gjennomgått kommunens knallharde effektivisering. Begge dissse faktorene gjør det tungt, ikke bare for brukerne, men også for deres familier.- Det har også vært en dramatisk nedgang i ressursene til området dagaktiviteter. Kommunens effektiviseringsprogram har ført til en så redusert kvalitet at det nå nærmest må beskrives som oppbevaring. Utvilsomt har antall brukere som mottar tilbudet økt, men ingen ressurser har fulgt med. Dette har forsterket den uforsvarlige situasjonen. Politikernes vedtak om å redusere de individuelle tiltakene, har ført til at flere pårørende merker at deres voksne sønn eller datter har hatt dramatiske funksjonsfall. Det utvikles etter hvert en kultur i Trondheim kommune der dagtilbudene på grunn av ressursmangel ikke satser på målrettede funksjonsforbedrende/-bevarende aktiviteter. Dette fører ikke bare til funksjonstap for den utviklingshemmede, men også manglende kompetanseutvikling for de ansatte som skal gi tjenester til brukere med et mangfold av behov. For de enkelte som rammes, er dette dramatisk. I flere år har det vært en dramatisk nedbygging av tjenesten.De politiske vedtak i formannskapet rundt høringen om "Brukerstyrt personlig assistent"- BPA - tyder på en positiv holdning til funksjonshemmede generelt. Det er derfor skremmende at politikerne gjennom budsjettet vedtar "å redusere støtten til følge til arbeidsplassen for utviklingshemmede". Det må ikke bli slik at IQ bestemmer hvem som skal få eller ikke få individuell hjelp med offentlig støtte.Trondheim kommune mottok i 2013 nesten 600.000 kr til hver utviklingshemmed over 16 år, som har et vedtak om kommunale tjenester. I alt er det ca 500 utviklingshemmede i denne gruppen. Levekårsreformen for utviklingshemmede - HVPU-reformen på 90-tallet - la opp til statlige overføringer som var gunstige for kommunene. Overføringer gjennom rammetilskuddsordningen, særtilskudd for tunge brukere og andre innbyggertilskudd er gode ordninger for kommunene. Dette er ordninger som har ført til at Trondheim kommune har et regnskapsmessig overskudd i forhold til sin innsats for utviklingshemmede. De utviklingshemmede betaler skatt av sin uføretrygd. Det gjør også de ansatte innenfor tjenestetiltakene for utviklingshemmede. Resultatet er at Trondheim kommune isolert sett har et overskudd i det totale regnskapet på mer enn 100 mill kr på tjenestene til utviklingshemmede. Alle nedskjæringer og såkalt effektiviseringstiltak innenfor dette området er derfor en skamplett for det styrende flertall i Trondheim kommune. Hvert år siden 2009 har kommunen hatt en merinntekt i forhold til det budsjetterte statstilskuddet for tunge brukere. Det er en skam at denne merinntekten ikke tilbakeføres til tjenestene for de utviklingshemmede når regnskapsoverskuddet disponeres. Trondheim 21.03.2014Norsk forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag Steinar Johnsen
Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook.Les mer
Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak.Les mer

Gratis

Skriv navn og e-post her, og få nyhetsbrev to-tre ganger i uka.



Helt kort

148/Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder. Det øvrige styret ser slik ut: Espen Andresen (Malvik) Kasserer / AURandi Reese (Trondheim) StyremedlemRakel S. Trondal (Malvik) StyremedlemJørund Leknes (Trondheim) StyremedlemMadeleine Mittet (Trondheim) Styremedlem Astrid Kjelsnes (Trondheim) 1.varaKjell Rønningsbakk (Orkdal) 2.varaAndreas Noteng (Melhus) 3.varaOttar Michelsen (Trondheim) 4.varaÅshild Tungen (Trondheim) 5.vara
160/Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag. Det ble servert av daglig leder Lasse Overgaard i Murarbeid AS. - Etter min mening er dette et ganske urimelig utsagn, og ikke minst at det blir satt på trykk. Murarbeid har aldri vært kunde hos oss. Vi jobber med kompetansebaserte prosesser, gir avlønning etter reglene i vikarbyrådirektivet, og har et nært samarbeid med både Arbeidstilsynet og Fellesforbundet, poengterer Berg Svendsen.- Våre medarbeidere behandles med respekt, og vi følger til en hver tid Arbeidsmiljøloven. Vi velger våre kunder med omhu og har kun samarbeid med seriøse aktører, sier hun.Berg Svendsen reagerer på at Jobzone blir trukket inn i en sak som ikke handler om dem.
152/Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka. Leder Tore Kristiansen i FO Oslo opplyser at fylkeslaget nå har trukket påmeldingen. Det samme opplyser fylkesleder Ingunn Strand Johansen i Akershus:- Vi meldte oss på tidlig fordi Trondheimskonferansen er et viktig politisk verksted. Nå velger vi å forholde oss lojalt til landsstyrets oppfordring, og har derfor trukket påmeldinga, sier Strand Johansen.
Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder.
Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag.
Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka.