Bestemor på ville veier med GPS?
- Detaljer
- Publisert mandag 18. februar 2013 08:05
- Skrevet av Trygve Bragstad

For en tid siden hadde NRK-Trøndelags gode morgenverter noen betraktninger om GPS-merking av demente som fanget min oppmerksomhet. På riksnyhetene hadde det blitt fremmet et forslag om å tillate GPS-merking av demente. Dette ble fulgt opp på lokalradioen. De to morgenvertene la ut om hvor lurt dette var. En av dem kunne fortelle at han hadde kommet over en eldre dement dame som sto midt på en sterk trafikkert vei. Bilene kjørte på begge sider av den forskremte damen uten å stoppe. Denne historien var angivelig et godt eksempel på at GPS-merking var lurt, siden det gjorde at demente kunne være ute på egen hånd. La oss for en gangs skyld droppe de åpenbare menneskelige sidene i denne historien og holde oss til teknologien.
GPS står for Global Positioning System. Via satellitter kan du finne ut hvor en sender befinner seg. Kjekt å bruke for spore trekkmønsteret til ville dyr, eller hvordan du kommer deg fra A til B. Systemet kan for øvrig også brukes for å sende en krysserrakett til B, eller et annet egnet sted for slike, men det er et helt annet villspor i denne historien.
Så langt alt vel. Eller er det egentlig det? Til min store overraskelse er det nesten ingen som ser noen problemer med å feste sporingsenheter til mennesker. For det er jo det man gjør når man knytter en persons identitet til en GPS. Da er det ikke lenger slik at bare du profiterer på den praktiske nytten av å vite hvor du er og hvor du skal. Da vet også storesøster hvor DU er, har vært og hvor du er på vei. 29 år etter 1984 har vi åpenbart få motforestillinger mot å takke ja til et system som makthaverne i romanen 1984 av Orwell ville drømt om å ha.
Jeg har ikke noe problem med å se den praktiske nytten av å vite hvor bortkomne demente befinner seg. Og jeg er enig i at det er gøy å følge med på hundeløpet Iditarod tvers over Alaska. Uten en GPS i sledene hadde det vært vanskelig. Orientering ble også mer publikumsvennlig når tilskuerne kunne se løpernes posisjon på en skjerm og ikke bare skogbrynet de sprang inn i.
Det er altså mye moro GPS kan brukes til og den kan ha stor nytte. Er det da noen gode grunner til å si nei til å feste sporingsteknologi på mennesker? Det er i alle fall et par gode grunner til ikke bare å tenke praktisk når vi skal krysse grenser det vil være umulig å returnere tilbake til. Når spørsmålet om GPS-merking dukker opp, bruker jeg å stille spørsmålet: Hvor går den prinsipielle grensen mellom å feste GPS på demente og det å feste en på hele befolkningen? Så langt har jeg ikke fått noen gode svar. For hvis vi fester GPS på demente i dag, hvem fester vi en på i morgen? Barn for eksempel? De forsvinner jo oftere enn demente. Og hvis forbrytere på hjemmesoning med fotlenke forlater hjemmet, da er det jo praktisk å vite hvor du kan arrestere dem?
Noen vil kanskje si at det går en grense ved å si at vi bare skal GPS-merke de som er hjelpeløse. Problemet med den avgrensningen er jo at "hjelpeløs" ikke er en eksakt vitenskap. Bortkomne barn er jo også hjelpeløse. De som er tatt av snøskred eller har gått seg bort i fjellet er hjelpeløse. De vantro er ofte hjelpeløse i følge de som har et riss i øyet, og derfor er velsignet med at de kan se den rette vei. Du har sikkert tatt poenget, så jeg trenger ikke nevne alle diktatorene som ville gitt halve armen din for å få et slikt system.
Videoovervåkning som kan gjenkjenne ansikter er snart på plass i store deler av det offentlige rom. Seriekobles kameraene, kan du følge enkeltpersoner rundt omkring. Det blir etter hvert en betydelig kunnskap tilgjengelig om hvor enkeltmennesker befinner seg hvis vi i tillegg legger sammen passeringer av bomstasjoner, bruk av kredittkort og kunnskap om mobiltelefonenes plassering.
Jeg skulle gjerne sett en sterk debatt om hvor grensen skal gå for samfunnets mulighet til å vite hvem som er hvor. Finnes det noen absolutte grenser for overvåkningsmulighetene, grenser for hvem som kan se hvilke typer opplysninger, og hvem som kan koble ulik informasjon? Er det noen grenser vi kan innprente i nye generasjoner slik at de står vakt når de en gang blir bedt om å krysse den samme grensen? For det blir de. En vakker dag.
En moderne utgave av gammelt tema:
Først kom de for å GPS-merke de demente,
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke dement.
Så kom de for å GPS-merke fangene,
Men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke en fange.
Så kom de for å GPS-merke barna,
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke et barn.
Så kom de for å GPS-merke de kriminelle,
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke en kriminell.
Så kom de for å GPS-merke de opposisjonelle,
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke en opposisjonell.
Da de kom for å GPS-merke meg,
var det ingen igjen til å protestere.
Fritt etter Martin Niemöller
Trygve Bragstad, spaltist
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.