Barnet og badevannet, en programerklæring

Detaljer

Publisert søndag 31. juli 2011 16:22

Skrevet av Albert H. Collett

Jensen først. I en kronikk i Adressa 30. april skrev han om "Presse under partipisken", en pisk han minnes med liten glede. I Arbeider-Avisa på 70-tallet ble alle Nei til EF-innlegg lagt i skuffen av ansvarlig redaktør. Jensen kommenterer: "Verre meningsundertrykkelse skal man til helt andre politiske samfunn for å finne! Vi var – om jeg husker tallene helt riktig – 17 av 23 redaksjonelle medarbeidere som rykket inn en betalt annonse på førstesiden av vår egen avis for å fortelle at vi var EF-motstandere."

Jensen forteller også at: "... den formelle partipolitiske løsrivelsen i arbeiderpressen startet først tidlig på 80-tallet. Ennå var nær halvparten av norske journalister medlem av et politisk parti. I dag ville det vært utenkelig."

Fem sider lenger bak i samme avis ytret Sven Egil Omdal seg. Hans "Medieblikk" 30. april bar tittelen "Fjorten dager før flåttnettene", og åpnet som følger: "Onsdag landet et fly med 30 norske journalister i London. Det var alt hjemmeredaksjonene kunne avse til prinsebryllupet, nå som flåttsesongen står for døren."

Omdal stiller dekningen av prinsebryllup og flått opp mot den kristelige avisen Dagens redaktør Arthur Berg som engang fnøs av at han ikke ville fylle spaltene med "kongefjas og tull". "Så ble da Dagen aldri folkelesning," kommenterer Omdal, før han konstaterer at det nettopp er de såkalte "massemarkedsavisene" som opplever kraftig tilbakegang mens nisjemarkedsavisene går fram. Omdal skriver om massemarkedsavisene:

"De som vil betjene dette markedet, må gjøre distraksjonene og fjaset viktig, de må ta tullet på alvor. Denne delen av journalistikken bygger nemlig på den grunnleggende forutsetning at flertallet ikke kan snakkes alvorlig til. Massemarkedsjournalistikken er som den beduggete mannen som lette etter nøklene sine under en gatelykt fordi det var så mørkt der han hadde mistet dem."

Omdal fortsetter: "Den andre, la oss kalle den nisjemarkedsjournalistikken, har som ambisjon å lyse opp områder hvor det er noe viktig å finne. I stedet for å gjøre tullet viktig, forsøker den å gjøre alvoret begripelig."

Mer Omdal. Medieblikket hans 11. juni bar tittelen "Journalistikk eller snabel-tv?". Der siterer han økonomen Robert Picard, som har skrevet boka "Hvem betaler journalistiken?" Picard råder redaktører og journalister til å gjenoppfinne sin rolle som ledere og idébærere.

Omdal siterer også avdøde sjefredaktør i Dagsavisen, Steinar Hansson; "Det viktigste en redaktør kan gjøre, er å sette en selvstendig vilje igjennom", og den svenske redaktøren Olof Lagercrantz' bekjennelse: "Jag var dag och natt besatt av tanken att påverka den samhälleliga debatten. Jag livades av tanken på att det var viktigst, att ingen uppgift i landet var av større betydelse, ty ur opinionen framspringer handlingen och skapas lagarna".

Robert Picard anbefaler ikke gjeninnføring av partipressen, hvor redaktørene for ofte bare var et medium for andres meninger. Det gjør ikke jeg heller. Men jeg melder meg gjerne inn i en meningsbærende tradisjon. Da Arbeideravisa fikk slik en sørgelig start for tre og et halvt år siden, skrev jeg et brev til styret som sluttet slik:

"I de erklærte målene til Arbeideravisa ligger kimen til et produkt som vil bli lagt merke til litt på samme måte som f eks Demokraten i Charlie Janssons dager: Den uredde stemmen, som nekter å bøye seg for enhver autoritet, om nødvendig også autoriteten til avisas egne eiere. I en sånn tradisjon hadde et 8. mars-oppslag om at "LO svikter kvinnene" vært et flott signal. Det er den stemmen Trondheim mangler og fortjener, og som medie-Norge er sulteforet på."

Det var dette brevet som fikk LO til å tilby meg redaktørjobben, etter at den forrige hadde gått på dagen. Det at tilbudet kom som følge av en slik programerklæring, tok og tar jeg som et solid tegn på at LO ikke har noe ønske om å legge bånd på den redaksjonelle friheten.

Tid for Per Egil Hegge. Han har ikke uttalt seg om saken i det hele tatt, men vi journalister elsker som kjent å ta ting fullstendig ut av sin sammenheng. Derfor siterer jeg med glede de første ordene fra en lengre artikkel Hegge skrev om noe helt annet i Dag og Tid 15. april:

"Det er alltid til hjelp for ein tilhøyrar, lesar eller lyttar å få kjennskap til grunnhaldninga ein talar eller skribent har til det emnet han tek opp. Det er tenleg at talaren deklarerer seg, som det heitte i eldre tider. Kan henda har tilhøyraren eit slags krav på det."

Enig. Derfor er det noe som ikke rimer for meg når Johan O. Jensen skriver at i dag ville det være utenkelig at halvparten av norske journalister skulle være medlemmer av et politisk parti. Tilsynelatende mener han det er bra at de ikke er det. Underforstått: Journalister skal være "nøytrale". Samtidig forteller han at 17 av 23 journalister i Arbeider-Avisa rykket inn en annonse på førstesida av egen avis for å fortelle at de var motstandere av EF. Slik jeg leser kronikken hans, framstiller han annonsen som noe positivt. Med forbehold om at jeg har oppfattet ham rett, kommer han dermed i skade for å slå seg selv på truten. I mine øyne er annonsen positiv. Journalistene brukte sin selvsagte demokratiske rett til å ytre sin mening. Arbeider-Avisa ble ikke mindre troverdig av den grunn. Det ville den heller ikke ha vært om alle var medlemmer av et politisk parti, så lenge flere meninger slapp til.

Jeg er ikke medlem av noe parti, men jeg hører til dem som synes det var fjollete da Alf Hildrum meldte seg ut av Arbeiderpartiet den dagen han ble sjef for TV2. Hvem i all verden tror at han vasket av seg standpunktene sine med en slik utmelding? Ble TV2 mer uavhengig av en slik symbolhandling? Selvfølgelig ikke.

Sven Egil Omdal skriver det slik: "Hva vil skje hvis redaktørene går foran og forteller leserne hva som er viktig, i stedet for å gå bak dem og meningsmåle hva de allerede liker? Journalistene kan gjenskape sitt fag ved å våge å velge det viktige fra det uvesentlige, ha mot til å tolke de fakta som velges ut, og frimodig argumentere for hvilke konsekvenser de bør få for "handlingen och lagarna"."

Slo vi barnet ut med badevannet da vi kvittet oss med partipressa? Ja. Det var bra at vi kvittet oss med partipressa, men det hjalp ikke stort så lenge vi erstattet partipisk med skrekkoppslag om flått.

Heldigvis er det lysår fra News of the World til Adresseavisen. Trondheims monopolavis er delvis svært god, men bare delvis. Den domineres ikke av flått, men den representerer helt andre interesser enn arbeiderbevegelsens selv om den ikke alltid roper så høyt om det. Av avisas egen årsrapport framgår det at den er "«forankret i et uavhengig konservativt verdigrunnlag». Men det er det et uavhengig redaksjonsråd som forteller, ikke avisa selv. Redaksjonsrådets rapport, undertegnet av Marit Breivik, Gry Cecilie Sydhagen og Per Edgar Kokkvold, foreslår at avisa flagger disse verdiene i framtidige årsrapporter, og konkluderer som følger:

"Ingen medier behøver å skamme seg over å ha slike visjoner. Det er i virkeligheten en viktig del av den offentlige samtale at man har medier som våger å ta standpunkt, som formidler verdier og målbærer holdninger – forskjellige standpunkter, forskjellige verdier og forskjellige holdninger."

Enig. Det vil Arbeideravisa.no også gjøre. Ofte vil det være andre standpunkter, andre verdier og andre holdninger enn Adressas. Disse standpunktene, verdiene og holdningene vil komme til uttrykk både i hva vi velger å skrive om, og hvordan.

Selvsagt er det svært begrenset hva en knøttliten nettavis, i hovedsak basert på frivillig arbeid, kan få til, men vi lover å prøve. Vi lover å gi fagbevegelsen større oppmerksomhet og sympati enn den er vant til hos monopolisten, og på ett område lover vi å slå Adressa ned i støvlene: I siste årsrapport måtte de beskjemmet innrømme at 77 prosent av kildene, over tre fjerdedeler, var menn.

Som første og hittil eneste norske avis, lover vi at minst halvparten av skribentene og intervjuobjektene i Arbeideravisa.no skal være kvinner.