Jon Leirfall i storm og stille
- Detaljer
- Publisert torsdag 07. februar 2013 08:12
- Skrevet av Bjørn Nilsen
- Om det står whisky på etiketten utanpå ei flask, e det itj sekkert det e innholdet i flaska.
Han ble både berømt og frykta for sin slagferdighet. Likevel kunne nettopp evnen til raskt å komme med ei råkende formulering også bli et problem for ham. Formuleringsevnen kunne rett og slett komme i veien for en dypere forståelse av hva han mente og hva han egentlig ville fram til. Mange kunne komme i tvil om hva han egentlig sto for, og hvilke saker han over tid hadde øverst på agendaen. Kanskje var noe av årsaken også at han var så snar til å komme ut med markerte synspunkter eller spissformuleringer. I tillegg spente engasjementet hans over et vidt interessefelt.
Jon Leirfall var heile livet igjennom en stridens mann, og han lot stemmen sin høre i mange kontroversielle sammenhenger. Han var våkent med i viktige diskusjoner, og påvirket utfallet gjennom klare og kunnskapsrike innlegg. Et godt eksempel er debatten etter Kings Bay-ulykka. Der bidro han til at den politiske stormen ble et prinsipielt oppgjør med Arbeider-partiets mangelfulle utøvelse av statlig eierskap, mer enn en kritikk av detaljer som førte til ei tragisk arbeidsulykke. Han har også en god del av æren for at de borgerlige partiene i den saken sto løpet ut sammen, noe som gjorde det lettere for dem å legge grunnen til et troverdig felles alternativ til et regjeringsparti som var blitt både maktfullkomment og arrogant gjennom total dominans i en lang periode.
Kjell Håve har levert en omfangsrik biografi over nordtrønderen og hans lange politiske arbeidsdag. Han har kalt den "Heller storm enn stille", en tittel som dekker bra, og som dessuten peker direkte mot Leirfalls ega memoarbok "I storm og stille".
Håve har samla mye materiale og mange interessante fakta om sentrale hendinger og aktører i 1920- og særlig 1930-årenes urolige politiske Norge. Problemet er at mengden av opplysninger og detaljer ofte blir lagt fram uten at de følges opp av nærmere vurderinger eller klargjørende konklusjoner. Eller de fører til slutninger som forfatteren bare delvis synes å stå inne for ved at han presenterer dem som åpne muligheter gjennom utsagn av typen "sannsynlegvis" eller "truleg".
Boka inneholder mye stoff som egentlig peker i to forskjellige retninger. Forfatteren spenner opp et stort lerret som behandler den tida og den epoken Jon Leirfall levde og virket i. En del interessant blir trukket fram om forholdet til fascismen og nazismen som vokste fram ute i Europa. Men det blir mer brokker og bruddstykker enn forsøk på å klargjøre og lete etter linjer. Kanskje var hendelsene så filtret inn i hverandre og så sammensatte at de er vanskelige å rydde i og framstille klart. Forfatteren makter i hvert fall dårlig å gå opp løyper og bidra med perspektiver.
Det samme gjelder glimtene fra det kaotiske politiske miljøet i Norge og de mange personlige motsetningene som eksisterte mellom viktige aktører. Vi får vite mangt, men blir lite klokere på linjer og sammenhenger. Hovedpersonen Jon Leirfall løser seg også delvis opp i enkeltepisoder og morsomme anekdoter.. Mye blir fortalt om ham, men lite som bidrar til å tegne et samlet bilde av politikeren og replikk-kunstneren, humoristen og lokalhistorikeren. Hvem var han egentlig? Boka bidrar lite til klargjøring, og gir få svar på det spørsmålet.
Bjørn Nilsen
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.