Bare rolig, alt er som det burde være. Det har vært mange den siste tiden som høylydt har ytret bekymring over den økende spredningen av personlig informasjon. I følge visse (en anelse paranoide) skribenter, ja til og med noen nevrotiske røster her i Arbeideravisa, blir stadig mer personlig informasjon stadig mer tilgjengelig for offentligheten. Men ærlig talt, la oss ta disse dommedagsprofetiene for den skremselspropagandaen de er. Om man tar et rolig og avmålt steg tilbake fra den øyeblikkelige situasjonen, kan man tydelig se at den begrensede og fragmenterte informasjonen som faktisk er tilgjengelig er helt ufarlig.

Trondheim som by har mye å være stolt av. Vi er ledende på mange forskningsområder; vi tilbyr blant annet fremtidens løsninger innenfor fornybar energi og vindmøller til havs. Det har vi blitt fordi vi har våget å satse. Vi har gitt rom for nyskapende miljøer og prosjekter, og skapt en by tilrettelagt for studenter.

Som ungdom uten arbeidserfaring har jeg mest sannsynlig flere år som student med usikre vikarjobber i vente. Alle studenter som ikke sponses av pappabanken er nødt til å ta de jobbene de får for å finansiere utdanningen sin, og da tar man gjerne det man får.

Daglig jobber tillitsvalgte i LO med å håndtere arbeidsgivere som aktivt går inn for å utbytte sine ansatte. Slike kjipe arbeidsgivere har LO lang erfaring med å takle, og stort sett viser det seg at fagbevegelsen i slike saker har rett. Men langt verre er det å leve med at politikere på Stortinget later som at de spiller på lag med arbeidsfolk når de samtidig motarbeider en samlet fagbevegelse i en sak som har enorm betydning for det arbeidslivet folk ønsker.

Livet, som vi kjenner det i dag, kan kokes ned til et stort paradoks på mange måter. Når man er et barn, ønsker man å være voksen; og når man omsider blir voksen, lengter man etter barndommen igjen. «Man blir ikke voksen før man er barn» heter et uttrykk, og dette finnes det stor sannhet i. Men hva er det med den barnslige tankegangen og væremåten som er så unik, som er så vanskelig å etterligne, som gjør at vi bruker den største delen av livsløpene våre til å savne den tiden? Hvorfor har barn et så frigjort sinn som kan romme kreativitet, pur glede og lite kontroll over fornuft og følelser? Kort sagt: hva er det med barn?