Ny utgave av lidelsenes bok
- Detaljer
- Publisert tirsdag 04. februar 2014 14:57
- Skrevet av Ane Bjøru Fjeldsæter
Verdens helseorganisasjon er i ferd med å revidere sitt diagnosesystem ICD (International Classification of Diseases, Injuries and Causes of Death). Den ellevte utgaven av ICD forventes å utkomme i 2017. Som psykolog er jeg mest opptatt av utviklingen av seksjon fem av ICD, den blå boka som omtaler psykiske lidelser. Seksjon fem vil være med på å definere hvem vi ser på som avvikende og behandlingstrengende i framtiden. Verdens helseorganisasjon forvalter en stor definisjonsmakt gjennom ICD. Dette gjør at boka har betydning og påvirkningskraft også utenfor helsevesenet.
Seksjon fem har et vanskelig mandat. Diagnosene skal beskrive lidelse og sikre at mennesker med redusert livskvalitet får rettigheter i helsevesenet. Samtidig er det ikke alle psykologiske tilstander som reduserer livskvaliteten for den det gjelder. I forbindelse med 22. juli-rettssaken vakte psykiatrisk diagnostikk stor allmenn interesse. Anders Behring Breivik kan stå som et eksempel på at psykologiske avvik ikke nødvendigvis er forbundet med subjektivt opplevd lidelse eller behandlingsmotivasjon hos den rammede. Ikke alle med psykiske avvik vil søke hjelp i helsevesenet. Dermed har diagnosemanualen også et normativt mandat, til å si noe om hvilke tilstander som utgjør problematiske avvik fra normen. Dette vil bidra til å forme rettspsykiatrisk praksis.
Hvordan psykiske lidelser defineres er også av økonomisk interesse. Dersom diagnosekriteriene er svært spesifikke og strenge, vil færre pasienter få diagnosen og mindre medisin vil bli foreskrevet. I USA benyttes ikke samme diagnosesystem som i Norge. Revisjonen av det amerikanske diagnosesystemet DSM har historisk medført store endringer i foreskrivingspraksis. Den forrige revisjonen medførte en sterk økning i diagnostisering og medisinering av bipolar lidelse, og den nyeste utgaven beskyldes for å tilrettelegge for økt foreskriving av antipsykotiske og antidepressive medisiner.
Psykiatriske diagnoser er videre forbundet med samfunnsutviklingen for øvrig. Eksempelvis var homofili oppført som en psykisk lidelse i ICD fram til 1990. Kritisk psykologi peker på hvordan diagnosene bidrar til å forme vår tenkning om og vår forståelse av samfunnet omkring oss. Hvordan møter vi en sykemeldt aleneforsørgende rengjøringsarbeider? Å stemple ham eller henne som utbrent kan bidra til å individualisere og sykeliggjøre en problematikk som like gjerne kan skrive seg fra dårlig tilrettelagte arbeidsforhold. Vil diagnosen utbrenthet fremme eller forhindre forståelsen av pasienten? Det er stigmatiserende å bli stemplet som syk og behandlingstrengende. En bekymringsverdig utvikling i dette henseende er økningen i antall diagnoser. Den første utgaven av DSM inneholdt 60 diagnoser. Den femte og nyeste utgaven inneholder over 350. Hvordan kan denne utviklingen tolkes? Er det så mange flere måter å avvike på nå enn det var i 1952? Det kan virke som om normaliteten krymper.
ICD-11 kommer til å være et viktig arbeidsredskap for meg som kliniker. Boka kommer til å få konsekvenser for hvem som prioriteres i behandlingskøer og hvilke ord jeg bruker for å beskrive menneskene som oppsøker meg. Jeg ønsker meg en revisjon som bidrar til å sikre lidende menneskers rettigheter i helsevesenet, med diagnostiske beskrivelser som skaper gjenkjennelse og ikke krenker den lidende. Det jeg ikke ønsker meg, er definisjoner som virker stigmatiserende eller bidrar til en videre innskrenking av normaliteten.
Ane Bjøru Fjeldsæter, humanitærarbeider og psykolog
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.
Please wait...