Feltbrev fra Sør-Sudan
- Detaljer
- Publisert onsdag 05. mars 2014 18:52
- Skrevet av Ane Bjøru Fjeldsæter
Ali og Halima er tilbake. Det er tredje gang Ali legges inn for alvorlig underernæring. Det gjør alltid inntrykk på meg å møte familiene til de underernærte barna. Noen har klamret seg til håpet mot alle odds, og de kommer til klinikken med skinnende øyne selv om minstemann ser ut som et levende lik. Men vi møter også familier der håpet for lengst har bristet, mødre som allerede har begynt å sørge over barn de ennå ikke har mistet. Det er ikke så vanskelig å forstå.
Som flyktning tar du farvel med så mye at muligheten for å få beholde noe kan virke fremmed. Det er lettere å beskytte deg selv ved ikke å knytte deg for sterkt til et barn du vet skal dø. Beskyttelsen vises godt når jeg møter mødrene og barna. Samspillet blir mekanisk. Mødrene betrakter barna uten interesse, og håndterer dem nesten som gjenstander. Og til mødrenes forsvar skal det sies at alvorlig underernærte barn ikke er spesielt sjarmerende. De blir først sutrete, siden klengete, og til slutt sløve og apatiske. De slutter å henvende seg til mødrene sine. Av og til kan det virke som om mor og barn gjensidig har gitt opp hverandre.
Det er her jeg kommer inn i bildet. Hva skal en familie med en underernært unge med en psykolog egentlig? Holder det ikke å mate et sultent barn?
Barn trenger flere slags næring. Næring er ikke bare ernæring. Barn næres også av nærhet, lek, samspill, berøring og gode ord. Det er bevist at forholdet mellom mor og barn kan påvirke barnets sårbarhet for underernæring, hvor raskt et underernært barn legger på seg, og risikoen for tilbakefall.
I noen tilfeller er et underernært barn et symptom på en stresset eller ulykkelig mor. Det er kanskje ikke så overraskende at det finnes en del av dem her i flyktningleiren.
Magne barn blir underernært i forbindelse med flukt, noe som både kan skyldes dårlig tilgang på mat under flukten, kortere eller lengre perioder der barn skilles fra foreldrene, og det at omsorg nedprioriteres til fordel for overlevelse.
Gruppeterapi for mødre med underernærte barn er et viktig satsingsområde for psykososialt team i Doro. Terapien består både av tiltak rettet mot å bedre forholdet mellom mødre og barn og å styrke mødrenes til sin foreldrefunksjon, samt tiltak for å bedre mødrenes psykiske helse.
De gangene jeg har truffet Ali og Halima har jeg merket at samspillet dem imellom er fullt av sunnhetstegn. De ser på en måte litt nyforelska ut. De søker mot hverandre med blikket og når Ali trenger trøst trykker han seg tett inntil kroppen til Halima. Når de ser på hverandre speiler hun ansiktsuttrykkene hans. Hun stryker ham og kysser ham når han kommer nært henne, men oppmuntrer ham også til å engasjere seg i lek og utforsking. Hun ler og småprater med ham hele tiden og legger merke til når han tar initiativ.
Det er godt å se at Halima oppdager de små lydene og de forsiktige gestene hans. Underernærte barn blir ofte litt spake, de er ikke så høylytte og frampå som barn som er gode og mette. De taper ofte i kampen om oppmerksomheten i møte med mer velfødde søsken. Det er ikke alltid mødrene har tid eller anledning til å være til stede når barnet er innlagt heller. Søskenflokkene er ofte store. Heldigvis for Ali har hanHaima helt for seg selv. Men han er ikke enebarn. Halima er nemlig kone nummer to i en polygam familie, og Alis far har flere barn med den første kvinnen han giftet seg med.
Første gang Ali ble lagt inn var familien nyankomne i Doro. Flukten fra Sudan hadde tæret på dem fysisk og følelsesmessig. Ali kom seg sakte men sikkert. I perioder fikk han næring gjennom slange, men nå ammer Halima ham igjen. Etter utskrivelsen varte det imidlertid ikke lenge før de kom tilbake. Under denne andre innleggelsen ble vi godt kjent med Ali og Halima.
Hun fortalte mye om hvordan de hadde det i familien sin. Halima beskrev hvordan hun strevde med å bli akseptert av sin medkone. Det har ikke vært lett for første kone å godta en ny kvinne og senere et nytt barn i familien. I løpet av måneden Ali var innlagt fikk de ikke et eneste besøk av de øvrige familiemedlemmene. De har nok begge følt seg utstøtt og tilsidesatt. Det er ikke spesielt appetittvekkende følelser. Vi har snakket mye om hvordan de skal tåle denne avvisningen og finne sin plass i familien.
For et par uker siden ble Ali utskrevet og vi ønsket ham og Halima hell og lykke. Men veien fram mot bedring kan være både lang og kronglete. Et utbrudd av diaré i landsbyen sender Ali rett tilbake på intensiven. Han har ikke så mye å tære på, stakkars, så han blir veldig sårbar.
Men nå er det noe som har skjedd. En dag sitter hun der på sengekanten, førstekona. Hun spør hvordan de har det, og forteller at hun gleder seg til å få dem hjem igjen. Halima kommer til psykologsamtale med strålende øyne og flyktningleirens bredeste smil. Ali ser ikke så rent misfornøyd ut han heller. Det er som om familien deres begynner å kjønne at Halima og Ali har kommet for å bli.
Den siste uka har de hatt besøk flere ganger, og jeg har fått møte både Halimas medkone og Alis pappa. Nå venter vi bare på at diareen skal gi seg, og inni meg gruer jeg meg litt også, fordi jeg har følelsen av at det blir med denne tredje innleggelsen og at snart trenger de meg ikke lenger. Det er jo såre vel, men jeg merker at jeg kommer til å savne det gammelkloke blikket til Ali og latteren til Halima.
Ane Bjøru Fjeldsæter, humanitærarbeider og psykolog
PS: Dette feltbrevet ble skrevet fra Sør-Sudan for et år siden, og var opprinnelig stilet til givere i Leger uten grenser.
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.
Please wait...