En hilsen til mitt første barnebarn
- Detaljer
- Publisert tirsdag 25. februar 2014 13:02
- Skrevet av Marit By Rise
Hver gang jeg har gleden av å skrive noen ord i Arbeideravisa, tenker jeg at det jeg skriver må være dagsaktuelt. Det er viktig å ta pulsen på samfunnet, ta de viktige daglige debattene og – ikke minst - å leve i sin samtid (jeg er alltid litt i tvil om hvor man ellers skal leve...). Derfor vil jeg øyeblikkelig bemerke at jeg for to minutter siden fant ut at prinsesse Madeleine av Sverige og hennes amerikanske mann Chris O'Neill nettopp har fått en liten datter.
Media er allerede i gang med å gi henne navn, og jeg håper inderlig at verken svenske Expressen (Elouise/Desiree) eller norske Dagbladet (Tora/Therese/Marit) får i oppdrag å navngi barnet. Den nye svensk-amerikanske kongelige ble født noen dager før termin, så jeg synes Dagbladets bruk av ordet «Endelig!» var litt i overkant. Chris O'Neill er for øvrig den styrtrike fyren som begynte å grine allerede før han hadde sett snurten av bruden nederst i midtgangen. Deretter hulket og snufset han seg gjennom hele vielsen som var på både svensk og engelsk slik at alle skulle bli fornøyde og forstå litt av den.
Det er ikke sikkert Arbeideravisas lesere er like opptatt av disse tingene som jeg er. Jeg har etter hvert innsett at jeg er en av ytterst få SV-velgere som samtidig er rojalist. I min alder trenger man ikke lenger skamme seg over slike skrikende uttrykk for kognitiv dissonans. Det er helt greit å være for og mot noe i samme åndedrag. Men hovedgrunnen til at jeg har merket meg prinsesse Madeleines termindato er fordi jeg har termin dagen før. Ikke i egen person, da. Det skulle tatt seg ut. Selv ikke den mest standhaftige og kreative natur kan sørge for at denne konge-vennlige SV-dama bidrar med flere borgere. Men farmor skal jeg bli! Eller bestemor - alt ettersom. Og det er veldig like før, så alle tekstmeldinger som plinger inn kan være beskjed om at jeg er i ferd med å rykke opp en generasjon. Og jeg kan faktisk ikke unnlate å gripe denne sjansen til å skrive en hilsen til mitt aller første barnebarn:
Kjære lille venn. Det er jammen godt at du får anledning til å håndtere dette med vår verden litt etter hvert. For det er jammen ikke så greit å skjønne seg på verden og menneskene alltid. Det er ganske mye rart folk driver med, men det kan vi snakke mye om senere. Det som er helt sikkert er at du allerede er en ganske heldig jente. Du har kloke og omsorgsfulle foreldre som kommer til å gjøre en praktfull jobb som akkurat din mamma og pappa. I tillegg har du fire flotte besteforeldre (en av dem er meg!) og en praktfull skare av tanter og onkler og andre slektninger. Du blir født i et land som har vunnet i lotto og som er utrolig gode på helsetilbud, utdanning, fellesskapsløsninger og likestilling. Du kommer til å få høre en del om at vi for tiden har en ganske guffen og mørkeblå regjering. Det er det mange i familien din som er veldig opptatt av, skjønner du. Men vi regner med at disse mørkeblå folkene ikke får bestemme viktige ting så veldig lenge. Farmoren din (det er meg!) er i hvert fall overbevist om at folk kommer til å ta til vettet om ikke så lenge. Da kommer de mørkeblå til å bli litt lei seg, men det å være skuffet og lei seg er også en del av livet. Akkurat som kalde fingre og litt forsinket matservering. Heldigvis går de fleste sånne ting over.
Da jeg ble født – da var jeg ikke voksen en gang og i hvert fall ikke farmor – da kunne ikke jenter gjøre akkurat det samme som gutter. Ja, jeg vet det er rart. Jenter ble som regel ikke piloter, prester, biskoper, sjefer i militæret eller statsministre. Noen ganger var det faktisk fordi noen menn hadde bestemt at de ikke fikk lov. Utrolig, men sant. Da min mormor – din tippoldemor - ble født, hadde ikke damene stemmerett en gang. Så de fikk rett og slett ikke være med og bestemme noe som helst. Da jeg var lita jente var det stort sett menn som var sjefer. Det er ganske rart å tenke på. Nå er det ingen som synes det er særlig merkelig med statsministre, direktører, dommere, prester, biskoper, piloter, dykkere eller fjellklatrere som tilfeldigvis også er jenter. Så du kan egentlig bestemme deg for hva du har lyst til å drive med her i verden – og så gjøre det. Men dersom du har lyst til å bli popstjerne og det viser seg at du synger som en skranten kråke, da kommer vi nok til å overtale deg til å finne på noe annet i stedet. Jeg kommer i hvert fall ikke til å la noen idiotiske Idol-dommere le av deg på TV. Bare så det er helt klart.
Da jeg var liten, sa morfaren min at det ikke var så farlig at jeg ikke var spesielt pen. Jeg var nemlig veldig flink på skolen. Morfaren min var en snill mann, men på den tiden trodde alle at det var veldig viktig at jenter var pene. Å være flink på skolen var også fint, men bare nest best. Så når morfaren min sa at det ikke gjorde noe at jeg ikke var pen så mente han selvfølgelig at det egentlig gjorde noe. Det kan vi skjønne av måten han sa det på. Når sant skal sies tok han feil også, for jeg var egentlig ganske pen, skjønner du. Han skjønte det bare ikke. Dessverre er det fortsatt sånn at veldig mange er opptatt av at jenter skal være pene. Noen tror at jenter skal være kjempetynne også. Derfor er mange av de jentene man ser bilder av på nettet og i blader så tynne at de nesten brekker på midten. I tillegg ser de veldig sinte ut, men det er bare fordi de er sultne hele tiden og bare tenker på all den deilige maten de går glipp av. Det er forresten ikke alltid så lett å være gutt heller. Noen mener at alle gutter skal være store, sterke og tøffe. Da er det ikke så lett å være en ganske liten gutt som synes ting er litt skumle eller som ikke liker å bråke. Nå er det heldigvis blitt sånn at det er like viktig å være smart, snill og en flink pappa som å være sterk og tøff.
Mens du vokser opp er det vår jobb - alle vi som er rundt deg - å vise deg at det er flott og bra å være akkurat sånn som man er. Og at du er fin og vakker og akkurat passe på alle måter. Det er jeg temmelig sikker på at vi skal få til. Etter hvert kommer du allikevel til å finne ut at mennesker er rare. Og som regel viser det seg at voksne er de aller rareste. Det er fordi vi har levd så lenge at vi har lært veldig mye. Noen av tingene er ganske lure. Men samtidig har vi lært flere knep for å late som om ting er annerledes enn det de egentlig er. Det kan være litt strevsomt å skjønne seg på. Mange voksne som ser veldig sterke og alvorlige ut er derfor også ganske barnslige og av og til redde på innsida. Og innimellom gjør voksne veldig dumme ting. Du er veldig heldig som allerede før du er født har foreldre og familie som skjønner seg på mange forskjellige ting her i livet og som kan hjelpe deg å finne ut av det som er kinkig.
Men jeg har jo glemt det aller viktigste! Alt det morsomme og deilige du kan glede deg til i verden: Spagetti. Å hoppe i søledammer. Å kline havregrynsgrøt ut over bordet. Tøys og tull. Folk som bommer på stolen og ramler med rompa først ned på golvet (uten å brekke noe, så klart). Ballonger. Å få fisk. Bading. Å sove. Plaskregn. Å spise blåbær i skogen. 17. mai med korps. Julenissen. Venner. Brunost som sitter fast på fingrene. Bursdager. Såpebobler. Å sprute på pappa eller mamma med hageslange. Å bli lest for. Folk som synger høyt fordi de er glade. Å lage mat. Kakao med krem. Å gå på tur. Musikk. Ordentlig smør. Vind som får trærne til å bøye seg. Prompelyder. Å lese selv. Og dette er bare bitte litt av det som finnes i verden. Det er egentlig bare å glede seg. Det gjør i hvert fall jeg!
Marit By Rise
Hyttenabo og snart farmor
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.
Please wait...
Kommentarer
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.