Eneste høne i kurven
- Detaljer
- Publisert tirsdag 25. mars 2014 15:08
- Skrevet av Marit By Rise
Jeg har en oppsiktsvekkende dårlig stedsans. Unnskyldningen min er at jeg vokste opp som midterste barn i en søskenflokk på fem. Jeg har derfor diltet midt inni en haug med unger – ikke foran, men heller ikke sist – og på den måten unngått å måtte følge særlig med på omgivelsene. Stort sett har jeg stolt på at noen andre har tenkt fornuftig om veivalget, og som regel har vi kommet fram dit jeg tror noen hadde tenkt at vi skulle.
For mer enn et kvart århundre siden slo jeg meg endatil sammen med en kar med en utrolig velutviklet stedsans. Etter det har jeg latt ham briljere med sin intuitive oversikt over himmelretninger, landemerker, gatestrukturer, kjøremønster og nedblåste trær. Problemet er selvsagt at jeg blir fullstendig fortapt når jeg ikke lenger har en stor eller liten flokk å dilte i hælene på. Ruter jeg har forsert flere ganger blir svært forvirrende så snart fortroppene ikke lenger er til stede. Hoteller er håpløse. Alle gangene er jo helt like. Og ikke vet vel jeg hvilken retning heisen ligger – jeg husker ikke en gang hvilken retning jeg kom til hotellrommet fra. Jeg løser det som regel med å starte med å gå i en retning, og så snur jeg igjen når jeg er helt sikker på at jeg har gått feil. Fordelen er at jeg får trim, og det er jo alltids noe.
Mens jeg var barn og diltet motstandsløst midt i denne haugen av søsken, oppdaget jeg etter hvert at jeg var den eneste jenta. Mange voksne var skrekkelig opptatt av det. «Eneste høne i kurven...», sa de med betydningsfull røst. «Så heldige dere er som i hvert fall fikk en jente i denne gutteflokken», sa noen (med stort behov for variasjon i utvalget) henvendt til mine foreldre. «Stakkars deg!» sa noen andre kategorisk. «Du må vel bli en liten prinsesse, du?» sa atter andre - meget uvitende fjols. Det var definitivt ikke mye prinsesse over meg. Klær og fottøy gikk selvsagt i arv, og det spilte da ingen rolle om det var rød, blå, brun eller grønn kulør på bekledningen. Det finnes noen få bilder av meg med noe kjolelignende på kroppen og en slags sløyfe i håret, men jeg tror det meste av pynt og fjas forsvant i et inferno av fem unger født på mindre enn ti år, 70-tallsknapphet på materielle goder og to foreldre i full jobb. Som regel trodde folk at vi var fem gutter, for det var lite som skilte meg fra brødrene. Håret var kort og vi lekte stort sett med de samme tingene. Lykken var allikevel stor da jeg fikk en ekte Tjorven-dukke i gave. Hun hadde langt, brunt hår og fregner på nesa, og var så fin at jeg nesten mistet pusten. Det varte imidlertid ikke mange dagene før jeg fant henne – naken og skalpert – ute i hagen. En misunnelig bror hadde sett sitt snitt til å innlemme dokka i «indianer og hvit»-leken.
Det tok meg mange år å skjønne at min biologiske status som jente gjorde at jeg var annerledes enn de andre ungene. Derfor var det intet mindre enn et sjokk å begynne på skolen. Du vet den følelsen når du kommer inn i en kinosal halvveis i filmen, og selv lenge etter rulletekstene har du ikke forstått hva filmen handler om. Sånn var det. Hierarki, bestevenninner, nest-bestevenninner, «herming», sladder, baksnakking, utfrysing og kleskoder var som et fremmed språk fra en fjern galakse hvor alle hadde skjønt alt og jeg ingenting. De tingene det var greit å gjøre sammen med gutta ble plutselig en utømmelig kilde til gisping, milde hvin og uforståelig hvisking. Det var absolutt ikke greit å spille fotball i friminuttene, å ha kort hår, å tørke melkeskvetter av pulten med genserermet, å ha revne på buksekneet, å ikke ha hull i ørene, men derimot gå rundt med arvet ransel og oransje pennal. Lista over «don'ts» var både lang og uforståelig, og jeg fikk vel aldri helt dreisen på det. At reglene måtte være så forskjellige for gutter og jenter er en gåte for meg den dag i dag.
Jeg tror det var omtrent på denne tiden jeg begynte å ønske meg en søster. Jeg ønsket og ønsket i ukesvis – hardt og intenst. Aller helst ville jeg ha en tvillingsøster, for da kunne vi være to jenter som ikke skjønte noe som helst. Alle andre jenter gikk to og to, så det måtte vel være løsningen. En kveld fikk jeg også nyss om at damene i min mors «syforening» hadde gått sammen om å fjernadoptere en foreldreløs jente. Mine jublende spørsmål om når hun skulle komme ble først møtt med latter - deretter omsorgsfulle forklaringer og en porsjon trøst. Etter hvert ble jeg klar over at toget for søstre – og i særdeleshet tvillingsøstre – var gått. Jeg fikk klare meg med de brødrene jeg hadde og gjøre det beste ut av det.
I voksen alder har jeg lest at søstre beskytter mot psykiske plager og at de som har søstre er mindre deprimerte enn de som er søster-løse. Brødrene mine er altså noen heldiggriser som har meg. Forskningen sa ingenting om hva brødre skal være godt for. Mitt tips er at brødre er bra for stedsansen. Jeg vet i hvert fall at å dingle midt mellom brødrene mine nå og da sørger for at jeg ikke går meg helt vill her i verden.
Marit By Rise, farmor og hyttenabo
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.
Kommentarer
Hilsen Øystein
Lillebror
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.