Listige Listhaugs lister – Lure lobbyister leder landet!

Detaljer

Publisert tirsdag 29. oktober 2013 15:34

Skrevet av Trygve Bragstad

Jeg innser at det ikke gir poeng at jeg den dagen regjeringen ble utnevnt klarte å spå offentlig at ulveflokken i Akersgata (les: media) ville jage landbruksminister Sylvi Listhaug først. Det var bare for åpenbart! En ung, kvinnelig, blondine fra FrP som skulle styre landbrukspolitikken! For ikke å snakke om at hun kom fra medias hatobjekt nummer 1: PR-bransjen.

En god måte å veie politikere for å se hva de er laget av, er deres evne til å tenke prinsipielt når de fristes til å ri på misnøyens spreke hest og cashe inn lavthengende populistiske poenger. Listhaugsaken er et godt eksempel.

La meg først fastslå at det er lov å mene at lobbyistene i First House og andre kommunikasjonsbyrå burde ha åpne kundelister. Å ønske at slikt er offentlig for eksempel gjennom et lobbyregister er også helt greit. Vel å merke hvis noen mener byråkratiet som trengs for å etabler registeret gir en effekt som er verdt prisen. Noe det neppe er, siden det er umulig å fange opp det man vil unngå. Og strengt tatt liker jeg ikke tanken på at en parlamentariker ikke skal få snakke med mennesker uten at det blir loggført. I en tid overvåkningsskandalene skyller over verden, er vel ikke problemet at det kartlegges for lite? For det må jo være slik at kontakt med lobbyister må loggføres også hvis politikeren ringer lobbyisten? Eller?

Jeg synes også det er fornuftig å diskutere at det ved regjeringsskifter er så mange som kommer fra, eller går til, kommunikasjons-bransjen. Det er synd at maktutøvelse har blitt et eget fag som er mer verdt enn annen livserfaring ved en regjeringsdannelse. Men selv om man mener alt dette, er det faktisk lov å tenke prinsipielt rundt lobbyister.

Kravene om at Listhaug skal bryte taushetserklæringen hun har gitt i tidligere jobb er klart urimelige, og bør i mine øyne være ulovlig. Det virkelig håpløse i forslaget ligger imidlertid å si at et krav om å offentliggjøre kundelister skal gjelde for ansatte i et lobbyselskap. Kravet må i så fall gjelde alle yrkesgrupper. Trondheims mest kjente lobbyist jobber for eksempel ikke i et kommunikasjonsbyrå, men i et advokatselskap. Har ikke Norge slitt med å få rekruttere politikere fra næringslivet før, så hjelper ikke kravet om offentlige kundelister. Hvilken bedrift vil ansette en person man risikerer kan bli politiker og dermed møter kravet om å offentliggjøre sin tidligere bedrifts kundeliste? Et krav om offentliggjøring må jo da følges av at tidligere arbeidsgivere kan nekte ansatte å bli politikere. Det tviler jeg på at partiene ønsker. De fleste lobbyistene i Trondheim jobber forøvrig heller ikke i kommunikasjonsbyråene, men i offentlig sektor. Og er det firmaet eller den ansattes kundelister som skal offentliggjøres?

Det neste spørsmålet er jo bare om det er de som har fått betalt fra tredjepart som skal kartlegges. For hva med alle som jobber med å påvirke myndighetene på vegne av egen arbeidsgiver? Skal alle som har jobbet for frivillige organisasjoner innen kultur, miljø, kulturminnevern, etc registrere alle prosjekter de har drevet påvirkning for? De må vel det, for de er jo akkurat like inhabile som en person som har fått betalt av tredjepart for å fremme et gitt syn? Strengt tatt er de vel mer inhabile.

Det er minimal nytte i at en lobbyist offentliggjør kundelisten med mindre vedkommende også samtidig offentliggjør konkret hva oppdraget handler om. Poenget her er at det skal ekstremt mye til for å bli erklært inhabil i Norge. At man har jobbet for et selskap er ikke nok. Nå snakker jeg om den juridiske vurderingen. Så er det selvfølgelig et poeng at mange mener man er inhabil hvis det generelt sett er forhold som er egnet til å skape tvil om habilitet. Det er det Lundteigen prøver å skape inntrykk av. Ikke det juridiske. Og da er 1000-kroners spørsmålet: Ønsker Norge å innføre at inhabilitet inntrer straks en tredjepart mener en person er inhabil, selv om ikke vedkommende er det juridisk sett? Nei, det vil flertallet neppe gjøre.

Det er all grunn til å tro at Listhaug kommer til å utfordre norske bønder mer enn noen forgjenger. Hun har blant annet flagget at det er forbrukerne, underforstått ikke bøndene, som er hennes hovedfokus. Det er grunn til å minne hverandre om at et slikt fokus ikke kommer av at hun i sitt tidligere liv var leid inn av Rema. Hun mener det fordi det står i FrPs program. Det er jo ikke først og fremst departementet eller Stortinget som bør være bekymret over om den politikk Listhaug fører påvirkes av hennes tidligere jobb: Det er FrP som bør være det. Hvis spørsmålet gjelder hvem som betaler for politikk, da er ikke FrP en pølse i slaktetiden sammenlignet med andre partier med annen farge.

Jeg har selv vært både politiker og lobbyist. Også begge deler på samme tidspunkt. Det ga berettiget oppmerksomhet i media. Det medførte at firmaet jeg jobbet i, laget en «aktsomhetskurve» som klart definerte hvilke oppdrag vi mente det var etisk forsvarlig å jobbe med, og hva vi ikke kunne påta oss. Samtidig fant vi raskt ut at det ville være vanskelig å lovregulere bort virksomheten. På ett eller annet punkt må loven stole på innbyggernes evne til etiske vurderinger. I tillegg sitter det nå en tredjepart som kjenner Listhaugs tidligere arbeidsforhold og som kan vurdere inhabiliteten. Er ikke det nok?

Det store spørsmålet om lobbyister i regjeringsapparatet er ikke offentliggjøring av kundelister. Det er et større problem med de som alle kunne kjenne til hvis media slo det opp: At man henter folk fra bistandsorganisasjoner til Bistandsdepartementet, Bondelaget til Landbruksdepartementet, eller miljøvernorganisasjoner til Miljøverndepartementet. Det er det omtrent ingen oppslag om. Disse organisasjonene er åpenbart så høyverdige, i motsetning til kommunikasjonsbransjen, at man ikke stiller spørsmål ved det. Men det er jo her alarmklokken burde slå.

Mest av alt handler Listhaugsaken om at vi må få gratulere First House med en genial PR-strategi. Hvor mye gratis reklame de har fått siden oppstarten ved å utnytte journalistenes antipatier mot bransjen er helt utrolig. En bransje som i tillitsmålinger ligger helt på bunnen. For øvrig sammen med nettopp politikere og journalister. Listhaugsaken rammer dessverre ikke bare tilliten til kommunikasjonsbransjen.

Trygve Bragstad, spaltist