Når sølv er verdt mindre enn sin vekt i møkk
- Detaljer
- Publisert onsdag 19. mars 2014 21:32
- Skrevet av Trygve Bragstad
Verdien av edelt metall bestemmes i hovedregel av hva andre mennesker er villig til å betale for det. Noen ganger verdsetter eieren ting ut fra hva de subjektivt mener om tingen. Det tenkte jeg å skrive om i dag. Nærmere bestemt idrettsutøvere som mener at sølvmedalje ikke er verdt en dritt.
Jeg vet egentlig ikke hva verdien på møkk er, men jeg antar det er lite. Et av eksemplene på møkka-verdien kom etter cupfinalen i fotball mellom Molde og Rosenborg. RBK tok som noen sikkert husker sølv. Det gjorde de, for de som måtte ha glemt det, også i serien. Dette fikk en RBK-spiller til å uttale i media at to sølvmedaljer som dette ikke var verdt noen ting. Sesongen var så vidt jeg kunne skjønne en stor fiasko. Han var åpenbart ikke alene om å tenke slik. Jeg var på den nevnte cupfinalen, og satt godt plassert i RBK-svingen. Da Molde fikk tomålsledelse begynte de som prøver å fremstå som RBK-fan i medgang å forlate tribunene før kampen var ferdig. Da kampen var over og nederlaget et faktum, ble RBK-svingen tømt særdeles hurtig. Det eneste som holdt RBK-supporterne nevneverdig tilbake var den dårlige kapasiteten i døren på vei ut av Ullevål. Det var så vidt noen spillere fra RBK rakk å samle seg å løpe bort for å takke publikum mens det var nok igjen til at det ikke ble pinlig. Det var på det tidspunktet leeeeenge igjen til utdeling av sølv og gull. På Moldesiden var det naturlig ingen som hadde gått.
Jeg har en mistanke om at hvis det var for eksempel Sogndal som hadde tatt sølv, så hadde supporterne stått igjen og applaudert spillerne sine på det tidspunktet laget deres fikk sølvmedaljene. De er kanskje ikke så mette på suksess som RBK-maskineriet er.
Mitt andre eksempel er den trønderske skiløperen som kom seg til OL og der uttalte at sølvmedalje var ræva og ikke noe å samle på.
Jeg skjønner at toppidrettsutøvere må tenke gull for å motivere seg til å yte maksimalt på det nivået de er. Men er det for mye forlangt at de tenker over hva de sier før de åpner munnen? Og at de gjerne reflekterer litt om hvordan det de sier egentlig kan forstås? For hva er det egentlig de sier når sølv er møkk? Vel, vi kan jo starte med å sette en verdi på de norske bronsemedaljevinnerne i OL. Er de en gjeng tapere? Åpenbart. For ikke å snakke om alle de i OL som ikke tok medalje. Hvis du har sett alle tusen som strømmer inn under innmarsjen under åpningen vet du at bare en liten promille tar gull. Jeg trodde lenge det var flotte idrettsatleter som kom inn under åpningen. Nå har jeg skjønt at det åpenbart er en gjeng fremtidige tapere. Jeg antar de som ikke kom seg til OL må begå harakiri for å ikke ligge samfunnet til byrde?
For meg handler det å være en stor idrettsutøver ikke bare om å kunne vinne. Det handler også om å kunne tape. Eller rettere sagt hvordan de takler å tape. Alle skjønner at en idrettsutøver som nettopp har tapt kan være lei seg, frustrert eller forbannet. Det er det lov å gi uttrykk for der og da. Men det er et rimelig krav til ungdommens forbilder at de klarer å riste det av seg rimelig raskt? Hvis toppidrett ikke også skal inneholde noen verdier i tillegg til de fysiske ferdighetene, trenger vi vel ikke statsfinansiere den? Da bør pengene brukes på breddeidrett stedet.
I tillegg til de etiske verdier, sier devalueringen av sølv til møkk litt om idrettsutøvernes evne til logikk. For hvis verdien på sølv er møkk, så sier vel det også litt om verdien på gull? En stadig trøndersk skiløper ble berømt for at han under triumfen etter en seier kalte løpet et barneskirenn. Javel? Fyren har altså trent ørten timer i uken i mange år. Og etter å ha slått konkurrenten med noen sekunder har han vunnet et barneskirenn! Det er vel logisk sett ikke spesielt imponerende? For det må vel være slik at det må være imponerende å ta sølv for at det skal være imponerende å ta gull? Er det for mye forlangt at voksne idrettsutøvere kan skjønne slikt og evne å formidle det i de intervjuene hvor de ikke kan påberope seg affekt rett etter et forsmedelig tap? Dette var et retorisk spørsmål, og riktig svar er NEI.
Marit Bjørgen kom tilbake etter en kraftig nedtur hvor hun stort sett ble avskrevet som fremtidig skiløper. Kanskje er nedturen en av årsakene til at hun i dag fremstår med sunne verdier både når hun vinner og taper. Jeg elsker å se dårlige tapere tape. La oss håpe flere kan bruke nylig oppståtte nedturer til å etablere noen sunne holdninger. Kanskje hjelper sunne verdier og litt logikk til med å bli en bedre idrettsutøver også.
Trygve Bragstad, spaltist
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.