Første skoledag, ny tidsregning

Detaljer

Publisert mandag 22. august 2011 20:35

Skrevet av Agneta Amundsson

Noen lugger legger av gårde med sekkene fulle av forventninger. Noen gruer seg. Den første skoledagen 2011 starter under alle omstendigheter etter en ny tidsregning – "etter den 22. juli, 2011". Plutselig vil noen av skolepultene gape tomme. På dagen 1 måned etter den 22. juli. Aleksander vil ikke være der mer. Ikke Håkon. Ikke Gizem. Så brått, så rått.

Svaret på de brutale handlingene i Oslo og på Utøya ble nasjonal konsensus over en natt:

Mer demokrati, mer åpenhet. Så har noen spurt – hvordan da?

Det slo meg tidlig, etter at folkets samlede reaksjon var et faktum, at dette folket har da gått i norsk skole, og i senere tid i barnehage. Så hvor har de lært å sette demokratiet og fellesskapet så høyt, om ikke i den norske skolen og barnehagen? Den norske skolen har lært det norske folk om Konfucius og Aristoteles, om 1814 og 1905, om 2. verdenskrig, om Håkon Lie, om Stortinget og om Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. I senere tid har det norske folk stemt i skolevalg, de har lært å stille krav til elevdemokrati, de har øvd samarbeid i grupper og prosjekt. Det norske folk har spilt i band og korps, de har sunget i kor, de har samlet seg til mønstringer, de har gått på tur, aldri sur, og det er ingen skam å snu. Hvordan skulle det norske folk, barn av fellesskolen, ellers reagere, om ikke ved å hegne om fellesskapet, når dette trues?

Men alt er ikke bare velstand i den norske skolen, den leksen har i hvert fall OECD, PISA og norske media terpet til gagns det siste tiår. Likevel har det samme OECD funnet at den norske befolkningen er blant de i verden med høyest utdanningsnivå, og at deltakelsen i ulike deler av samfunnet er svært høy. I et internasjonalt perspektiv oppgir norske elever stor følelse av tilhørighet på skolen, og de rapporterer om større trivsel enn gjennomsnittet for elever i OECD-land. I en rapport om likeverd (Equity in Education, 2006) anbefaler OECD at Norge beholder hovedtrekkene i det norske utdanningssystemet. Det er listet 21 anbefalinger, hvorav de 10 første dreier seg om hva Norge bør bevare eller styrke; Hovedstrukturen i det norske skolesystemet bør bevares og nåværende investeringsnivå (2006) bør opprettholdes. Felleskolen bør bevares og fokus på tilpasset opplæring bør økes. Forskning og utvikling av mobbeprogrammer bør opprettholdes og perspektivet på livslang læring bør bevares. I tillegg poengterer OECDs forsker Peter Mortimore at skandinaviske barn i stor grad slipper å oppleve å "mislykkes", i motsetning til europeiske og amerikanske barn. Dermed fortsetter de skandinaviske barna å lære og å utvikles også som voksne, altså gjør de det bra i arbeidslivet. Mortimore sin personlige slutning av disse funnene er at Norge bør være forsiktig med å innføre nye reformer; Be careful with your reforms, because you have a good system. You may loose more than you gain.

Ja, vi har et godt system. Et skolesystem bygget på tanken om at fellesskapsløsninger er til det beste for individet. Et samfunnssystem bygget på prinsippet om at "problemløsing" (helse, utdanning, eldreomsorg, kriminalitetsbekjemping, mv.) håndteres best av fellesskapets institusjoner. I dette likeverdssystemet ivaretar fagorganiserte på tvers medbestemmelse og demokratiske prosesser etter prinsippet om trepartsamarbeid. Men, som forsker Mortimore antyder, vi må ikke ta systemet for gitt.

I vår iver etter å være i front, å tilpasse småskalasamfunnet Norge til det internasjonale storsamfunnet, kan vi nemlig komme i skade for å kaste ut barnet med badevannet. Med vår nye tids måle- og tellemani, som en konsekvens av statlig vedtatt mål- og resultatstyring, setter vi gradvis vedtatt praksis og konsensus til side, til fordel for kontroll, byråkrati og tilslørende retorikk. Jeg har til gode å høre én offentlig ansatt hylle den nye måten å styre offentlig sektor på; såkalt New Public Management. Tvert i mot, det vi hører, er høylytt klaging og fortvilelse over byråkratien, skjemaene, kartleggingene, revisjonssystemene – og i andre enden de nye stillingene i direktoratene, etatene og foretakene. Hvor ble det av det faglige skjønnet, gleden, improvisasjonen, overraskelsene? Og si meg - hvor går vi, med tanke på selve Danningen?

På Utdanningsforbundets diskusjonsforum har noen uttalt at lærerne har sluttet å plystre i korridorene. Hvis det er tilfelle hjelper det lite om Erna høyner snittet på lærerutdanningen til 4 i alle fag; det vil ikke være noen der ute å rekruttere. Statsminister Jens sa, i en av sine mange utmerkede taler etter 22. juli, at vi må opptre med raushet overfor de som nå ønsker å innrømme å ha tatt feil. Kanskje Jens ville starte med seg selv, og innrømme at han ikke var helt ærlig den gang han hevdet ikke å vite hva New Public Management er? Med tanke på mer demokrati og mer åpenhet vil jeg hevde at de nye styringssystemene virker direkte kontraproduktivt på disse to kjerneverdiene. Har vi virkelig råd å drive med dette, etter det som har skjedd? Har vi råd å fortsette å late som, ved fortsatt å lovfeste flytende begrep som forsvarlig, tilstrekkelig, representativ, eller ved å bruke markeds- og revisjonsspråk i dialog med barn, unge, gamle og deres foresatte; de er blitt brukere og offentlig ansatte er blitt tjenesteytere eller karriereveiledere. Kan virkelig statsministeriet forvente mer åpenhet fra det norske folk, når de folkevalgte selv forsvarer et styringssystem bygget på kontroll og et språk bygget på tildekking av fakta?

Til spørsmålet om hvordan sørge for at det norske samfunn går videre etter 22. juli, med mer demokrati og mer åpenhet, vil jeg hevde at skolen og barnehagen er nøkkelen. Pedagoger over det ganske land vet hva som skal til – flere lærere og førskolelærere, dvs. mer tid til det enkelte barn, og mindre fokus på byråkrati og tilslørende retorikk. Dette kan våre politikere få til, hvis de vil. Den norske skolen og barnhagen ER det naturlige utgangspunktet for mer demokrati og åpenhet, men vi må som sagt ikke ta dette for gitt. For alle ofrene etter den 22. juli og for vår felles framtid vil jeg oppfordre hver enkelt som sverger til fortsatt utvikling av velferdsstaten og demokratiet å stille det viktigste spørsmålet av alle, på egen arbeidsplass og til våre politikere – hvordan skape mer demokrati og mer åpenhet hos oss? Og kreve svar!

Lykke til med oppstarten av et nytt og annerledes barnehage- og skoleår.

Agneta Amundsson
Lokallagsleder Utdanningsforbundet Trondheim