Faglig stolthet

Detaljer

Publisert mandag 19. september 2011 09:18

Skrevet av Agneta Amundsson

Vi hadde nettopp gleden av å høre Tellef Hansen, De Facto, snakke til oss tillitsvalgte i Utdanningsforbundet om fagforeningsbevissthet. Han har det i kjøttet, kunne han fortelle. Hakket verre enn via morsmelka, mon tro?

Så hva er fagforeningsbevissthet? Tellef listet fem forutsetninger:

- forståelse av fagets og arbeidets betydning,
- bevissthet om betydningen av et kollektivt avtaleverk,
- bevissthet om fagbevegelsens betydning for velferdssamfunnet,
- evne og vilje til å handle,
- solidaritet – ikke å forveksle med empati - dvs. å sette egne og andres behov i sammenheng.

Tellef snakket til Utdanningsforbundets medlemmer fra utsiden, og han kunne fortelle oss at vi som profesjon er i medvind. Så pass har vi forstått. For nå er nemlig alle enige om at det er læreren som er viktigst for elevens læring. Under valgkampen ble plutselig alle parti Det Store Skolepartiet; heretter skal flere lærere inn i klasserommet, og flere lærere skal inn i klasserommet, dvs. ut av papirmølla. Det gleder vi oss til. Men våger vi tro det?

Tellef var nøye med å poengtere at solidaritet ikke er en konstant absolutt (eller noe naturgitt ved fagorganiserte - mine ord), og at solidariteten vil tørke ut hvis vi ikke vil, eller evner å handle. Med det understreket han at stoltheten over å være lærer må vi slåss for selv. Og med det forstår jeg at vi nå må gjøre noe selv, for at medvinden skal vedvare.

Med utgangspunkt i Tellefs resonnement vil jeg derfor spørre hvordan vi kan få det inn i kjøttet, det å slåss for egen yrkesstolthet? En uke før Tellefs besøk, holdt Magnus Marsdal opp et speil til cirka samme forsamling, når han beskrev hvordan intervjuede lærere i hans siste bokprosjekt, Kunnskapsbløffen, tryglet ham om ikke å fremstille dem som sytete, når de beskrev den nye skolehverdagen. Magnus sammenliknet oss med "gutta på gølvet" i LO, og stilte spørsmål ved om disse gutta ville finne på å frykte hva de måtte bli oppfattet som, i det de sloss for faget sitt og egne rettigheter. Der ville det vel heller være et nederlag ikke å slåss. Så hva er vi redde for? Kan det være at vi ikke lenger er helt sikre på hva oppdraget går ut på? At vi ikke lenger kjenner oss igjen, med tanke på Tellefs første punkt; forståelsen av fagets og arbeidets betydning? Er oppdraget blitt så uklart, eller motsigelsesfullt, og rammene så uhåndterlige, at vi ikke evner å handle? Kanskje har vi mistet noe av forståelsen for de øvrige fire punkt også?

Utdanningsforbundet har en vei å gå, for å hjelpe egne medlemmer å slåss for stoltheten over å være lærer. Men medlemmene må også gå i seg selv, og det skal jeg komme tilbake til. Det er en kjensgjerning at organisasjonsgraden i nordiske land fortsatt er relativt høy sammenlignet med Europa og USA, men den er på vikende front. I senere tid er det nemlig blitt en spesielt krevende øvelse i det hele tatt å drive fagforeningsarbeid. Fagforeninger verden over møter nå aktiv motstand, ved at nasjonalstater og delstater foreslår og vedtar endringer i lovverk og tariffavtaler, som har til hensikt å innskrenke arbeidstakeres opparbeidede rettigheter. Vi trenger bare å gå til mitt eget hjemland, Sverige, for å se eksempel på hvordan det sosiale sikkerhetsnettet har smuldret opp, hvordan lovverket, laget for å beskytte arbeidstakerne, endres over natta, og hvordan fagbevegelsen taper oppslutning og terreng. I Tyskland bruker delstatene EFTA-domstolen for å erklære tariffavtaler ugyldige, og i delstaten Wisconsin, USA, fjernet republikanerne nylig retten til kollektive forhandlinger for offentlig ansatte; en rett som ble vedtatt av ILO, den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen, i 1949.

Det er mange faktorer som spiller inn hvis en skal prøve å forklare utviklingen. Vi lever i en markedsstyrt, individfokusert tid, globaliseringen bidrar til mobilitet, og nye former for arbeidsplasser skaper nye og annerledes behov. Samtidig trykker sterke økonomiske krefter på for å etablere markedsandeler innenfor nye områder, slik som vi nå ser innenfor de offentlige velferdsoppgavene. Debatten rundt PISA, TIMMS, Nasjonale prøver og andre former for rangering av elever, skoler og personell er en konsekvens av samme fenomen. Ved systematisk å sykeliggjøre skolen som institusjon, legger markedet til rette for selv å kunne forskrive sin egen medisin, som disse testapparatene utgis for å være. Og utdanningsmarkedet tjener grove penger. At PISA er et multinasjonalt milliardkonsern blir lagt lokk på av de fleste styrende organer, i hvilke mange lederskikkelser, nasjonalt som internasjonalt, har en eller annen form for aksje.

Våre medlemmer må som sagt gå i seg selv. Her hjemme er vi nordmenn fortsatt "mette", eller hva verre er, og fagforeningsmedlemmer flest opplever ingen reelle trusler med hensyn til eget medlemskap eller egne ansettelsesforhold. Likevel er det tvingende nødvendig nå å stresse graden av engasjement og vilje til handling, nettopp fordi forståelsen av både faget og kollektivet er truet, og opparbeidede rettigheter står i fare for å innskrenkes, eller inndras. Om to år vil Arbeidsmiljøloven, som av vesen er en unik lov – til fordel for den svake part - kunne være truet. På sikt vil svekkede fagforeninger kunne føre til økt sosial dumping og større ulikhet, fordi faglærte fagorganiserte skyves ut til fordel for tilfeldige, rimeligere og mindre kravstore vikarbyråtilsatte, noe som på sikt vil gå ut over kvaliteten på offentlige tilbud og tjenester. I andre enden får vi økte klasseforskjeller, siden de med god råd vil kunne velge å betale for private utdannings- og helsetilbud.

For å bruke utdanning som faglig eksempel, så er ikke dette lenger kun en viktig del av kunnskapsøkonomien, men selve basisen for den. Likevel begynner flere utdanningsforskere, sosiologer og antropologer nå å ta til orde for at vi overvurderer utdanning som den eneste veien til velstand for den enkelte. Universitetene driver i økende grad økonomisk lønnsom produksjon av yrkesutdannelse, såkalte profesjonsstudier, uten hensyn til samfunnsbehovet på lang sikt; studenter ut betyr penger inn. Professorene er pålagt å tjene penger, publisering i internasjonale tidskrift er viktigere enn undervisning, fag som ikke regnes som lønnsomme legges ned og forskningsresultater er blitt bestillingsvare for institusjoner og storselskaper på makronivå. Paradoksalt nok viser flere studier at mange unge strever med å finne det meningsfullt å lære i skolen. Vi har fri tilgang til all slags informasjon men det er samtidig blitt stadig vanskeligere å orientere seg. Noen mener at den individuelle valgfriheten i praksis er blitt til en ufrihet, fordi vi ikke lenger kan velge ikke å velge. Hvis vi gjør det, så settes vi i bås, som frafalne.

I etterkrigstidens oppbygging av velferdssamfunnet var det stort behov for ufaglært muskelkraft, i dag anerkjennes kun faglært hjernekraft. For få år siden var mor eller andre omsorgspersoner hjemmeværende, i dag finner vi tilnærmet 100 % av alle etnisk norske 1- til 5-åringer i barnehagen. Og i barnehagen er fokus på læring, utvikling og samfunnsnytte et overordnet men underliggende motiv, samtidig som omsorgsbehovet og leken er nedtonet. Selve mennesket er i ferd med å omdannes til et samfunnsnyttig produkt, stadig under konstruksjon og i påvente av neste utviklingsfase. Ikke en gang pensjonisttilværelsen er fredet, fordi den nye arbeidslinja krever at du står i arbeid til du stuper. Avpolitisering av arbeidslivet (jf. Ingar Kaldal, KK 03.09.11,) er satt i system, og mennesket må tilpasse seg arbeidet, ikke omvendt.

Å nærme seg en beskrivelse av hva stolthet over faget innebærer, krever etter min mening at både faget og kollektivet defineres, og da spørs det hvem som sitter med definisjonsmakten? Vi har fortsatt en utmerket formålsparagraf for grunnopplæringen, men den blir stadig parkert av den økte politiseringen og markedsrettingen av skolen. Jo større grad av politisk-/ markedsmessig markeringsbehov, jo større andel fremmede innholdselement (tester, kartlegginger, byråkrati, evidensprogram, m.v.) For å bruke Finland som eksempel på såkalte vellykkede skolefremganger (det er flere sider ved en sak) så er en av de store forskjellene mellom norsk og finsk skole at man i Finland har nasjonal konsensus om hva skole skal være; man har overlatt til profesjonen å definere innholdet. Her til lands ser det nå ut til at lærerkollektivet selv må samles, for å ta faget tilbake, eller for å bruke Tellefs ord, for å slåss for det. Hvis norske lærere mener det er viktigere å fremstå som troverdige, med KS sitt omdømmebyggingsmantra for øyet, enn å være troverdige (i kjøttet), da har man frasagt seg definisjonsmakten.

Med eller uten medvind; jeg velger å vende tilbake til Tellefs enkle oppskrift av fagforeningsbevissthet. Med utgangspunkt i fagbevegelsen som kjernen i den norske velferdsmodellen, vil jeg hevde at en samlet fagbevegelse har definisjonsmakt nok til å sette tingene på plass igjen. Men medlemmene trenger en organisasjon som lar seg definere – av medlemmene.

Apropos medvind så passer det avslutningsvis å igjen vise til Finland, ved Rabbe Enckel:

Har du inte alltid en sandstorm imot deg, så har du fuskat deg til klart väder!

Agneta Amundsson, lokallagsleder, Utdanningsforbundet Trondheim