ILO-konvensjoner og LO-kongressen
- Detaljer
- Publisert tirsdag 16. april 2013 08:42
- Skrevet av Arne Byrkjeflot
Det interessante er hvordan LO-ledelsen takler at forbund som representerer et flertall på kongressen har krevd arbeidslivet ut av EØS. LO-ledelsens svar er: "EØS-relevante regler skal være i samsvar med ILO-konvensjoner, Europarådets sosialpakt og den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EIK). Norske myndigheter må gå i mot begrensninger i retten til kollektive kampmidler, kollektiv forhandlingssystem og rett til nasjonal lønnsdannelse. Arbeidsrettslige regler fra EU må være minimumsregler." Etter mange vakre, men helt uforpliktende ord om å bruke handlingsrommet, følger så: "Reservasjonsmuligheten må brukes når EU-direktiver innskrenker nasjonale virkemidler mot sosial dumping og reduserer faglige rettigheter og velferdsordninger."
Det nye her er ILO-konvensjonene. Spørsmålet er om det er matnyttig, vil en slik formulering være et vern mot sosial dumping og angrep på fagbevegelsen?
Et godt lærestykke er da regjeringen innførte ILO 94 i mars 2008. Det ble gjort gjennom følgende forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter: § 5 første ledd: «Oppdragsgiver skal i sine kontrakter stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten, har lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Dette gjelder også for arbeid som skal utføres i utlandet.»
ESA sendte brev til regjeringa der de sa at forskriften var i strid med EØS-avtalen. Både arbeidsminister Bjurstrøm og LO var krystallklare på at de ikke ville nøye seg. ILO-konvensjon 94 hadde forrang framfor EØS-avtalen, sa de begge.
Hva skjedde:
1. ESA mente at det bare var minimumsbestemmelser som kunne lovfestes. Forskriften viste til det som var normalt etter tariffavtale.
Regjeringen ga seg. Nå gjelder bare minstelønna i tariffavtalene.
1. ESA mente lønns- og arbeidsbetingelser bare kunne gjelde de områder som var ramset opp i utstasjoneringsdirektivet. Forskriften hadde ingen slike begrensinger.
Regjeringen ga seg. Følgende ble innført: Med lønns- og arbeidsvilkår menes i denne sammenheng bestemmelser om minste arbeidstid, lønn, herunder overtidstillegg, skift- og turnustillegg og ulempetillegg, og dekning av utgifter til reise, kost og losji. Helt I tråd med utstasjoneringsdirektivets begrensinger.
1. ESA mente også formuleringen "normalt i vedkommende bransje og region" gikk utenfor ren minstelønn. ( Det har de rett i. Et godt eksempel er sykehjem. Fortsatt er 99 % offentlig drevet. Med denne forskrift i ryggen kunne Fagforbundet krevd offentlige vilkår i privatdreven sykehjem.)
Regjeringen ga seg. Formuleringen ble fjernet.
1. ESA mente at det skulle gå klart fram av innbydelsen hvilke minimumskrav som ble stilt. Forskriften viste til tariffavtaler, de er som kjent foranderlige.
Regjeringen ga seg. Nå skal kravene framgå av innbydelsen.
EØS sine prinsipper vant over ILOs prinsipper.
1. ILO stiller krav om normalnivå, EØS om minstesatser, EØS vant.
2. ILO sier fastsatt i landsomfattende tariffavtale eller normalt i vedkommende distrikt eller bransje. EØS sier minstesatser i landsomfattende avtale. EØS vant.
3. ILO sier lønns og arbeidsbetingelser. EØS sier det bare kan gjelde de områder som er regnet opp i utstasjoneringsdirektivet. EØS vant.
4. ILO sier lønns og arbeidsbetingelser etter tariffavtale. En tariffavtale er ikke statisk, den kan alltid endres. EØS stiller krav til at det skal fastsettes på forhånd hva avtalen inneholder, EØS vant.
EØS-relevante regler var altså ikke i samsvar med ILO-94 slik LO-ledelsen foreslår LO skal vedta. Da regjeringen skulle forsvare ILO 94 mot EØS-avtalen, så var det ILO som måtte vike. Hva gjorde LO-ledelsen med det?
Det to andre ILO-konvensjonene som er avgjørende for arbeidslivet er 87 om organisasjonsfrihet og 98 om retten til å organisere for kollektive forhandlinger. Den siste prøvde jeg som medlem av bystyret i Trondheim å bruke da Gjøvikfirmaet Bekken og Strøm nektet å inngå tariffavtale og drev fagforeningsknusing. Et enstemmig bystyre ønsket å si opp Trondheim kommunes avtale om Bekken og Strøm som hovedleverandør av arbeidstøy dersom det var juridisk mulig. Bedriften hadde skrevet under på at de skulle følge alle ILOs kjernekonvensjoner, 98 inkludert. Men også her vant EØS.
Skal dette ha noen mening så må LO kreve lovbestemmelser i tråd med ILOs intensjoner:
Forskrift i lov om offentlige anskaffelser må endres slik:
1. At den omfatter normal lønn, ikke bare minstelønn.
2. At ikke bare tariffavtale, men også normal lønn i en bransje eller region kan kreves.
3. At alle lønns og arbeidsbetingelser omfattes, også pensjon.
ILO 98 må innføres i norsk lov slik at den hjemler oppsigelse av avtale dersom en bedrift nekter å inngå tariffavtale krevd i overensstemmelse med norsk lov.
Drep meg herre konge, men ikke med graut. Slik tenker jeg når jeg leser LO-ledelsens innstilling. Jeg vil kjempe for konkrete vedtak. Veto mot Jernbanepakke 4, mot helsedirektivet og mot håndhevingsdirektivet dersom det blir slik at det fjerner viktige tiltak mot sosial dumping. At vikarbyrådirektivet må reverseres dersom veksten i bemanningsbyrå øker eller det blir brukt til angrep på vern av faste ansettelser i lov og avtaleverk. At EØS-avtalen må reforhandles dersom retten til kollektive kampmidler, kollektiv forhandlingssystem og rett til nasjonal lønnsdannelse begrenses av avtalen. Dersom slik reforhandling ikke er mulig, må avtalen sies opp.
Arne Byrkjeflot, leder LO i Trondheim
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.