Ny IA-avtale
- Detaljer
- Publisert onsdag 05. mars 2014 19:13
- Skrevet av Lisbet Strickert
Seniorer i norsk arbeidsliv er svært viktig, for arbeidsplassene, for samfunnet og for den enkelte; festtale eller sannhet?
God seniorpolitikk, tilrettelegging og gode tiltak er viktige virkemidler for å få folk til å bli værende i arbeidslivet. Å legge til rette for at seniorer skal kunne stå lenger i arbeid er en viktig del av livsfasepolitikken. IA-avtalen forplikter partene i arbeidslivet til målrettet arbeid for å øke den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen. Påvirkning og politisk arbeid er avgjørende for å skape en god seniorpolitikk i praksis. Dette arbeidet blir spesielt viktig ute i den enkelte kommune og fylkeskommune der seniorpolitiske tiltak skal vedtas, utvikles eller videreføres.
Partene i arbeidslivet har gjennom IA-avtalen forpliktet seg til å jobbe for at flere skal ha mulighet til å stå lenger i arbeidslivet. IA-rådet i Trøndelag har koordinerings- og oppfølgingsansvar gjennom IA-avtalen, og skal motivere partene lokalt og på arbeidsplassene til dialog om gode seniorpolitiske tiltak slik at målet om at flere ønsker å stå lengre i arbeid oppnås.
I IA-rådet i Trøndelag sitter regionale representanter for organisasjonene som er underskrivere av intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. I tillegg deltar fylkesdirektørene for NAV i Nord- og Sør-Trøndelag og ledelsen ved de to arbeidslivssentrene. De to fylkesmannsembetene og Arbeidstilsynets region Midt-Norge er også representert.
Etter hovedtariffavtalen (KS), er kommunen forpliktet til å «utvikle virkemidler for å motivere arbeidstakere til å stå lenger i arbeid». Hvilke virkemidler dette skal være er opp til de lokale parter å drøfte.
Delmål 3 i IA-avtalen er å øke avgangsalderen med et halvt år sammenliknet med 2009. Tall fra NAV viser at avgangsalderen har økt med 3-4 måneder i perioden 2010-2012. Utviklingen går i riktig retning, men ikke raskt nok til at målet ble innfridd i løpet av 2013. En rapport fra Ny Analyse og SSP (Senter for seniorpolitikk) viser at bare ved å forlenge yrkesaktiviteten med et halvt år, vil en kunne sikre 28 000 nye årsverk.
Flere kommuner har en personalpolitikk som tar hensyn til seniorene. De tilbyr ulike tiltak for eldre med helseproblemer og redusert arbeidsevne, de har særskilte helseforebyggende tiltak, oppmuntrer eldre til fortsatt kompetanse- og karriereutvikling, etter- og videreutdanning, fadder- og veiledningsordninger/mentorordninger, sabbatsordning eller de gjør andre ting for å holde på de eldste arbeidstakerne som tilbud om redusert arbeidstid, ekstra fridager mm.
Våre erfaringer tyder imidlertid på at stadig flere kommuner, grunnet økonomi, velger å avvikle eller redusere vedtatte seniorpolitiske tiltak. Dette er svært bekymringsfullt. En av kommunene i Trøndelag har til og med vedtatt seniorpolitiske tiltak for arbeidstakere fra 62 til 67 år. For arbeidstakere som er fylt 67 gjelder imidlertid ikke tiltakene lenger. Slik arbeidsgiverpolitikk gir klar beskjed til arbeidstaker om at nå er det på tide å tre ut av arbeidslivet, og det står i direkte motstrid til alle politiske signaler om hvor viktig det er å stå lengst mulig i arbeid. Det harmonerer heller ikke med IA-avtalen, avtaleverket i kommunesektoren eller Arbeidsmiljøloven. I tillegg er dette eksempelet en klar diskriminering av en gruppe arbeidstakere. Arbeidsmiljølovens § 13 forbyr diskriminering på grunnlag av alder. Forbudet mot aldersdiskriminering gjelder også ved annonsering og rekruttering av nye ansatte.
Hvor troverdig blir utsagnet om at seniorer i norsk arbeidsliv er svært viktig, for arbeidsplassene, for samfunnet og for den enkelte? Visjoner og festtaler er ikke tilstrekkelig eller troverdig. Dersom vi virkelig ønsker at folk skal stå lenger i arbeidslivet også i kommunene, så kreves det at seniorpolitiske tiltak utvikles, vedtas og tilpasses. I tillegg må det legges til rette for en forutsigbarhet og kontinuitet i arbeidslivet slik at vi utvikler varige ordninger uavhengig av kommuneøkonomi og konjunktursvingninger i arbeidslivet.
Det er ofte interessemotsetninger som preger forholdet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, men med avtalen om et inkluderende arbeidsliv er det annerledes. Her er vi enig om målsettingen, som er å øke inkluderingsevnen slik at det er plass til alle som kan og vil jobbe. For den enkelte senior kan en god seniorpolitikk bidra til bedre kvalitet i senkarrieren.
I Norge har vi en politikk og et regelverk som innebærer at det skal lønne seg å jobbe. For den enkelte senior innebærer dette at det alltid vil lønne seg økonomisk å fortsette i arbeid. I tillegg viser forskning at arbeid og aktivitet kan fremme både helse og livskvalitet.
Regjeringen og partene i arbeidslivet har nettopp fullført forhandlingene om en fjerde avtale om et inkluderende arbeidsliv. Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv ble undertegnet av myndighetene og partene i arbeidslivet første gang i oktober 2001. Forrige IA-avtale gikk ut ved årsskiftet. Avtalene forplikter alle parter til å bidra til å få ned sykefraværet, få flere i jobb og flere til å stå lenger i jobb.
Regjeringen og partene i arbeidslivet er enige om at IA-samarbeidet er viktig for å oppnå overordnede mål i sysselsettings-, arbeidsmiljø- og inkluderingspolitikken, og at godt IA-arbeid skapes i den enkelte virksomhet. Undersøkelser og forskning viser at kultur og holdninger på arbeidsplassen har stor betydning i valget mellom å fortsette i jobb eller å gå av med pensjon. Også seniorer blir motivert til ekstra innsats ved å bli sett og verdsatt av nærmeste leder. Aktiv seniorpolitikk tar seniorene på alvor, og stimulerer til deltakelse og utvikling i jobben.
Seniorer i norsk arbeidsliv er svært viktig, for arbeidsplassene, for samfunnet og for den enkelte.
Lisbet Strickert
Fylkesleder i Utdanningsforbundet Sør-Trøndelag
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.