Arbeideravisa til Cuba
- Detaljer
- Publisert søndag 13. november 2011 21:51
- Skrevet av Albert H. Collett

De neste tre ukene kommer Arbeideravisa til å handle om Cuba. Siden redaktørstillingen foreløpig er på deltid, må redaktøren pent følge med når resten av stillingsinnehaveren skal ut i annet oppdrag. I dette tilfellet som assisterende reiseleder for fotoklassen på Sund folkehøgskole. Han lover å rapportere fra et særdeles fargerikt samfunn som gjennomgår spennende endringer.
Den rykende ferske sisteutgaven av Lonely Planets Cuba-guide skriver omtrent følgende i innledninga: "De fleste besøkende er overrasket over å ankomme Havanna og finne, ikke en slags grå kommunistisk misere, men et særdeles frodig samfunn der drosjesjåførene siterer Hemingway og selv hardbarkede kynikere blir fengslet av fasettene og romantikken."
Noe helt annet
Jeg var i Moskva i 1974. Det var en grå, kommunistisk misere. Alt var grått, inkludert folks ansikter. Til dags dato er det den tristeste reiseopplevelsen jeg har hatt.
Cuba er noe helt annet. Aldri har jeg opplevd folk leve sånn som der. De mangler mye, men de har et godt helsevesen, grunnleggende utdanning og de sulter ikke. Det gjør cubanerne dramatisk mye bedre stilt enn mange av naboene i det karibiske hav.
Beskrivelsen i Lonely Planet har mye for seg. Første gang jeg så noen danse mens de jobbet, var i gamlebyen i Havanna. Bygningsarbeidere blandet sement med salsatrinn. Strålende! Kulturen er allestedsnærværende. Dans, musikk, teater, religionsutøvelse, ofte i heftig blanding.
Svær prosess
Ja, Cuba er grått. Det også. Forfallet er massivt. Korrupsjonen allestedsnærværende. Revolusjonen har fått ganske tykk snerk etter over 50 år med de samme folkene ved makta. Mer enn én vennligsinnet besøkende har fått vondt i sosialisten sin ved første besøk.
Et parti som ikke har hatt kongress på 14 år skulle selvsagt skamme seg. Men nå skjer det ting. Nå har de faktisk hatt den kongressen. Prosessen i forkant overgår det meste av hva vi ellers definerer som demokratiske samfunn. Først en enorm spørreundersøkelse der flere millioner uttalte seg om hva slags sosialisme de ville ha i framtida. Deretter skal det ha blitt holdt 168 000 møter over hele landet. De endte i tre millioner endringsforslag. Kongressen vedtok 313 reformer.
Raoul rører
Med lillebror Raoul Castro ved roret er reformene i ferd med å bli satt ut i livet. Snerken rører på seg. Folk kan ta i bruk jord som ligger brakk, og selge avlingene. De kan kjøpe og selge hus og biler, og de kan reise til utlandet.
Hva er forskjellen på Fidel og Raoul? En samtalepartner under forrige besøk sa det slik:
- Fidel kunne besøke en fabrikk og gi beskjed om at de og de tiltakene måtte settes i verk. Så glemte han hele greia. Raoul er annerledes. Han kommer tilbake etter et halvt år og sjekker at ting faktisk er gjort.
En annen sentral Fidel-egenskap som ikke blir savnet, er vilkårligheten. I boka "Dette er Cuba, alt annet er løgn" av Vegard Bye og Dag Hoel fortelles tallrike historier om hvordan Fidel kunne bestemme at nå skulle det satses på det ene eller andre, massive ressurser ble satt inn på å bygge opp kompetanse og anlegg, så plutselig ombestemte Fidel seg.
Yoruba
I de kommende ukene vil dere blant annet få møte Lucy og datteren Yanaisy, som leder dansegruppa Cuatro Vientos (Fire vinder) i Havanna. Første gang jeg møtte Yanaisy, var hun ti og måtte nøye seg med å danse ved siden av når mor Lucy og resten av hennes gruppe opptrådte. Gruppa den gangen Pasos Perdidos. Tittelen er mangetydig, og kan bety tapte trinn eller forsvunne passasjer. Den henspiller blant annet på forbindelsen til yoruba-kulturen i Vest-Afrika som mange cubanere kommer fra. Pasos Perdidos la stort arbeid i å studere disse røttene grundig. Dansen deres var sterkt preget av dette, tidvis med sterke islett av santería, mange cubaneres religion, med samme røtter.
I dag er Yanaisy en skolert danser, og har overtatt ansvaret for koreografi og instruksjon i Cuatro Vientos, men røttene er de samme.
Sliten spansk syklist foran sliten støtte til de fem fengslede.
The Cuban Five
Forhåpentligvis får dere også møte Irma Gonzáles, som besøkte Trondheim tidligere i år. Hun er datter av René Gonzáles, en av fem cubanere som har sittet fengslet i USA i 13 år. De er dømt for spionasje. Cubanernes versjon er at de prøvde å varsle USAs myndigheter om et planlagt terrorangrep mot Cuba i regi av eksilcubanere i Miami.
En årelang internasjonal kampanje har pågått for å få satt fri de fem, kjent i den engelskspråklige verden som The Cuban Five, på Cuba som "Los Cinco Heroes", de fem heltene. En serie nobelprisvinnere og en hærskare parlamentarikere fra hele verden støtter kampanjen.
Telefon fra fengselet
Irma forlater tidvis psykologjobben sin i Havanna for å delta i kampanjen. I mars var hun i Trondheim, blant annet for å takke for at Trondheimskonferansen i januar enstemmig vedtok å foreslå de fem til Nobels fredspris. Det gjorde sterkt inntrykk da faren ringte henne fra fengselet i USA midt under møtet i Trondheim, og hun kunne fortelle om den norske solidariteten.
Vi håper også å møte igjen gjestene fra den cubanske fagbevegelsen CTC som nylig gjestet Trondheim som del i samarbeidet mellom fagbevegelsen i de to landene.
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.