Om Lucy, Yanaisy og Lukas

Detaljer

Publisert mandag 21. november 2011 21:20

Skrevet av Albert H. Collett

Fotoklassen fra Sund Folkehoegskole har vaert ei uke paa Cuba. Inntrykkene er mange paa netthinner og minnebrikker. Etter en smule forviklinger kommer foerste reisebrev.

Tilbakeblikk. Havanna 98. En kveldsmoerk gate. En barnestemme roper. Foerst hoerer jeg bare lyden. Saa navnet mitt. Det er Yanaisy. Hun er ti. Vi har akkurat blitt kjent med hverandre. Jeg har faatt henne i gave. Hun, mora Lucy, onklene Wilfredo, Raoul og Bernardo, familiene deres, og dansegruppa Pasos Perdidos.

Kostymebaerer
Alle har jeg faatt i gave av spanske venner. De har insistert paa at jeg maa ta med Cuba paa turen hvis jeg foerst skal reise jorda rundt. Jeg har faatt med meg en lapp. Der staar det "Lucy Despaigne Ferrera, Refugio entre Moro y Zulueta." Lucys navn og adresse. Jeg har faatt streng beskjed om aa gaa dit med en gang, ikke vente en uke. Saann gaar det til at jeg blir opptatt som kostyme- og rekvisittbaerer for Pasos Perdidos. I en maaned foelger jeg dem rundt naar de opptrer paa skjortefabrikker, departmentskontor og restauranter. Og naar de fester. Hjemme hos Lucy og Yanaisy.

Yoruba
En kveld gaar festen over i en santería-seanse. En av danserne begynner aa rulle med oeynene, faar spasmer, fraaden staar om munnen.

Det er knapt plass til alle i Lucys ene rom, alt blir saa intenst at jeg maa trekke meg tilbake. Roemmer ut paa takterassen. Lederen for gruppa, Jorge, ser hva som skjer og foelger etter. Tar seg tid. Forklarer hvordan han bruker timer paa aa studere roettene til de svarte cubanerne. Yoruba-religionen de har tatt med seg fra Vest-Afrika og blandet med katolisisme til cubanernes helt saeregne religión santería. Alle helgenene i santería har et katolsk soeskenbarn. Slik kunne de dyrke religionen uten at det vakte mistanke blant de katolske makthaverne.

Navnet Pasos Perdidos kan tolkes paa mange maater. Det kan bety tapte skritt, eller svunne passasjer. Jorge forklarer hvordan han leter etter trinnene og tradisjonene fra Nigeria og landene omkring for aa bake dem inn i dansen til Pasos Perdidos.

Ingen gudshus
Jeg blir invitert hjem til Raoul og Elya. Faar oppleve flere santería-seanser paa naert hold. Folk kommer med problemer. Elya setter i gang. Tre timer kan det ta, med skriftlesing, tungetale, formaninger, oyne som ruller, kropper som vrir seg i spasmer, rop og sang og trommer, Elya som dypper bladrike kvister i en blanding av vann, honning og parfyme og renser de som trenger det, Elya som drikker en flaske rom i loepet av seansen men virker klin edru etterpaa. Jeg vet at det er brennevin i flaska, for hun sender den rundt, og alle maa ta en liten slurk.

Santeria har ingen gudshus. Alle hjem har sitt eget lille alter. Elya og Raoul vil ha ett som er finere. Jeg faar bli med og snekre. Naar vi moetes igjen mange aar seinere, husker de det fremdeles.

Applaus for Lukas
2011. Fotoklassen kommer til Havanna. Allerede andre kveld faar de se Yanaisy opptre. Hun har blitt 23, har gaatt i mamma Lucys fotspor og blitt profesjonell danser. Forestillingen skjer i friluft paa Plaza Vieja, en av de fine gamle plassene i Havannas gamleby. Yanaisy er med i den foerste gruppa som opptrer. Hun er slave. Nummeret framstiller hvordan de spanske makthaverne oppfoerte seg overfor sine afrikanske undersaatter. Spraaket er tydelig, kostymene flotte, dansen holder hoey klasse.

Etterpaa er vi invitert hjem til Lucy og Yanaisy. Hele klassen paa tolv faar plass i rommet, men bare saa vidt. Et par kvadratmeter er ledig midt paa gulvet. Yanaisy setter paa musikk. Utfordrer de norske gjestene til aa danse. De har jo sagt at de gjerne vil laere salsa. Alle vegrer seg. En sveitser redder aeren. Lukas viser seg aa vaere en skikkelig danseloeve. Stor applaus.

Intenst
Dagen etter er fridag. De fleste vil paa stranda. En liten busstur unna ligger Playas del Este. Reisevante norske ungdommer er imponerte. Den fineste stranda de har sett. Om kvelden nytt moete med Yanaisy. Denne gangen i hennes egen gruppe Cuatro Vientos, fire vinder. Mamma Lucy er direktoer, Yanaisy koreograf. De holder oppvisning spesielt for oss i et lokale paa Prado, den staselige paradegata i gamlebyen. Fire unge dansere, flere musikere. De er tett paa, intensiteten hoey. Etter hvert blir alle ungdommene trukket ut paa gulvet. Etterpaa ber jeg dem skrive en liten setning om hva som har gjort mest inntrykk hittil. Det er raatt parti med saa ferske inntrykk.

"Det beste jeg har sett hittil er dansinga paa Prado. Der laerte jeg at absolutt alle mennesker i hele verden kan danse, uansett hvilken form eller humoer de er i," skriver en. "Var utrolig goey aa se dem danse og hvor hoey energien deres var," skriver en annen.

En smule diare
Fotoklassen paa Sund har hatt India som reisemaal i flere aar. Turen til Cuba er den foerste. Dermed blir vi noedvendigvis litt proevekaniner. Guiden vaar, Yobel, er ung og samvittighetsfull og gjoer sitt beste for at vi skal ha det bra. Av og til litt i meste laget, synes nok noen. Dessuten er han statsansatt og mer opptatt enn de fleste nordmenn ville vaere av aa framstille landet sitt saa plettfritt som mulig. Her finnes ingen problemer med maten, til tross for at han faar oppleve paa kroppen at halve gruppa bruker dobbelt saa lang tid paa do som vanlig og maa dit ofte.

Siden vi reiser i regi av et statlig reisebyraa, er det med synlig uvilje og skepsis vi faar gjennomslag for i det minste en eneste natt i privathus. Cuba har sitt eget system med "casas particulares", der private faar leie ut under streng kontroll og hoey skatt. Til tross for denne kontrollen, presiserer Yobel at bussen ikke kan slippe oss av utenfor huset vi skal til i Viñales. Heldigvis har bussjaafoer Nivaldo godt humoer, slik bussjaafoerer har, er dobbelt saa gammel som Yobel, litt mer tilbakelent og spoer meg direkte om vegen til huset. Han kjoerer helt til doera. Yobel unnlater aa protestere. Alt ordner seg. Men saa har ogsaa Nivaldo faat hoere oss synge "En bussjaafoer, en bussjaafoer....".

Che Guevara
Innimellom dette har vi vaert paa guidet spasertur i gamlebyen i Havanna og laert om dens historie, vi har besoekt Revolusjonsmuseet og Che Guevaras hus, vi har vaert paa et fotosenter og moett fotografen bak en artig utstilling om den kalde krigen, i dette tilfellet svarthvitt-bilder av amerikanske og russiske kjoeleskap, vi har besoekt et barnekultursenter og en liten gesatestump full av kreative dekorasjoner og installasjoner. I Pinar del Rio besoekte vi en sigarfabrikk, og i Viñales ble vi fraktet i baat gjennom en lang hule og besoekte et enormt maleri paa fjellveggen.

Traktor i magen
Vi kom tilbake til Havanna fra Viñales i gaar. Endelig skulle ungdommene faa gaa ut og danse salsa paa et ordentlig ungdomssted. Yanaisy inviterte. Stor suksess. Fetter Bernardo ga seg ikke foer han hadde faat samtlige nordmenn ut paa dansegulvet. Yobel dukket ogsaa opp, siden stedet laa naer hjemmet hans, og ble med. I dag ny fridag. De fleste er paa stranda. Halvparten med diare, noen litt plaget, men latteren er aldri langt unna. Vertinnene i Viñales fikk seg en god en de ogsaa da de fikk hoere at en traktor hadde kjoert rundt i magen til Marius hele natta.....

I morgen gaar turen Cienfuegos.

PS: Den opprinnelige versjonen av denne artikkelen var klar for oversending fredag. Ti sekunder etter at Arbeideravisas pc var koblet opp paa nettet og klar til overfoering, tok den kvelden. Stein doed. Dermed maa vi be leserne baere over med Arbeideravisa extra light og uten norske tegn under Cuba-oppholdet. Bilder kan det ogss bli smaatt med. Her maa det improviseres.