Spaltistene

-

228/I over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter. At behandlingstilbudet alltid har hatt venteliste betyr at det er etterspurt, at det dekker et behov. Kritikk fra Helsetilsynet og tendensiøse avisoppslag har ført til nedleggelse av tilbudet. Familien til ei jente som tok livet sitt ett år etter innleggelse, mente Traumeenheten hadde opptrådt uansvarlig. Det er forståelig. Siden 2011 har 16 personer tatt livet sitt mens de var under behandling ved Stavanger Universitetssjukehus. Det er mest i landet. Helsetilsynet har krevd tiltak, ingen har krevd nedleggelse. Det er også forståelig. Skulle en helseinstitusjon bli nedlagt når alvorlige avvik forekommer, ville vi hatt få slike institusjoner igjen her til lands.Med etableringen av Traumeenheten, stakk Betania hånda ned i minst fire store vepsebol. Det første er fagtradisjon. En ny tilnærming fra en privat aktør ble ikke møtt med åpne armer av institusjonen som før hadde vært enerådende om å definere den rette veien til et bedre liv. Tradisjonell psykiatrisk døgnbehandling er opptatt av symptomer og symptombehandling med bl.a. medikamenter. Den har liten erfaring med symptomforverring. Det anses som uønsket fordi det skaper uro og uro betyr merarbeid for lavt bemannede avdelinger. Traumeenheten har fokus på hva vi har opplevd og lar opplagrede følelser og uro få komme til uttrykk. Der finnes heller ingen regler for hva vi brukere kan snakke om, hvor og med hvem. Vi får snakke fritt. Og uansett tid på døgnet, får vi først tilbud om å snakke med en ansatt om vi trenger det. Pille er andrevalget. Jeg tok ingen piller.Det andre vepsebolet, er økonomi. Døgnbehandling er dyrt og landet over legges sengeplasser ned. Målet er mest mulig poliklinisk behandling. Men når utrygghet er den største følelsen i livet, er tid og ivaretagelse viktig for å få trygghet til omgivelsene og tillit til behandlerne. Jeg turte å skru opp lokket ned til vonde minner fordi jeg visste at jeg ikke måtte ut i hverdagen etterpå.Det tredje er tabuet. Nær familie kan synes det er problematisk å ha en av sine innlagt ved traumeenheten. Det blir så tydelig hva som er årsaken. Ved innleggelse i ordinær psykiatri kan man ymte om nerver og ferdig med det. Og overgriperne? De trives med et fortsatt tabu og fokus på falske minner.Det fjerde vepsebolet er psykodrama. Utøyaoverlevende fikk tilbud om eksponeringsterapi. De kunne besøke øya på nytt, eller bli med politiet på skytetrening. Mange så det som en mulighet til å møte sin egen angst. Hvordan la en overgrepsutsatt få møte sin egen angst? Etter brukernes ønske, valgte Betania psykodrama. Jeg møtte engang en sterk motstander av metoden, vedkommende satt i styret til Helse Midt Norge HRF. Han vedgikk at han aldri hadde deltatt, eller sett et psykodrama. Metoden har vært til god hjelp i min prosess.Før trodde jeg ukritisk på negative medieoppslag om Traumeenheten og forsto ikke hvordan noen kunne søke seg dit. De kunne umulig vite sitt eget beste. Helt til jeg sjøl fikk nok av år med poliklinisk behandling som ikke hjalp. Jeg stolte på legens anbefaling, ventet 1 ½ år og fikk utvidet min horisont på mange vis de ti ukene jeg var der. Men de tre psykologene og psykologspesialisten som skriver i Adressa (11.03.14:) «Slik fagmiljøet ved Betania Malvik har vært beskrevet gjennom media de siste årene er vi i økende grad bekymret for at dette traumetilbudet ikke fungerer slik det burde», har nok ikke behov for innleggelse. De vil derfor ikke få utvidet sin horisont. De gjør slik jeg gjorde, de tror uten å vite.Har mangfold og nytenking trange kår i norsk helsevesen? Lars Monsen vil trolig mene det. Han dro til Tyskland, da Norsk Borreliose Senter ble stengt. Eksperter mente behandlingen kunne ha alvorlige bivirkninger. Hvorfor trosset Monsen likevel disse ekspertene? Visste han ikke sitt eget beste? Jo, han trosset dem fordi han kjente at behandlinga hjalp. Brukere av Traumeenheten har også trosset kritiske eksperter. Fordi vi ønsker oss et bedre liv og fordi vi kjenner at behandlinga hjelper. Jeg vet om overgrepsutsatte som har dratt utenlands fordi de ikke får tilstrekkelig hjelp her hjemme. Når Traumeenheten nå blir nedlagt, vil trolig flere gjøre det samme.Seksuelle overgrep er en studie i makt og avmakt. Jeg vet hva det vil si å være prisgitt en overmakt som setter seg sjøl foran alt. Mitt behov for trygghet ble ignorert, respekt for mine intimgrenser fantes ikke, og protester møtte døve ører. Lærdommen var at andres behov er viktigere enn mine.Jeg hadde en kontaktsykepleier ved Traumeenheten som stadig spurte; «Er det noe du trenger?» Den første tida var spørsmålet så urovekkende at jeg tok det opp med henne. Hun sa hun spurte meg for å sette meg på sporet av en viktig tanke i ethvert menneskes liv: Hva trenger jeg? Mot slutten av oppholdet klarte jeg å svare henne, i stedet for å bli vippet av pinnen. Miljøarbeideren Kirsten var en av mange meget kompetente fagfolk, psykodramalederen inkludert, som hjalp meg i bearbeidelsen og til å forstå meg sjøl. Det gjør godt å endelig forstå seg sjøl. Sjølforakten forsvant, skammen også, og jeg begynte å føle at jeg var et bra menneske. Jeg ble derimot dårligere en periode. Å rense gamle, betente sår gjør vondt. Men forverring gir mening, når du får renset ut det som er livshemmende. Kreftbehandling gjør folk sykere den også, men det er allment kjent og derfor godtatt.Avmakt er ingen stor følelse i livet mitt lenger. Men den dukker opp når jeg med ujevne mellomrom møter unyanserte framstillinger av Traumeenheten. Hjelper det å by på motstand, når overmakta er så stor? Møter jeg døve ører når jeg sier at mennesket er sammensatt og traumer etter seksuelle overgrep er komplekse, og at noen derfor trenger mer enn poliklinisk behandling for å få et bedre liv? Jeg vet ikke.Jeg vet at alt jeg ønsket var et bedre liv, og det fikk jeg. Takket være Traumeenheten. Wenche Rothaug, hjemmeværende adjunkt

Å ønske seg et bedre liv

a-onske-seg-et-bedre-livI over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter.
Read MoreWenche Rothaug
145/ I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen. Der er imidlertid lett å være enig om at på noen områder utfordrer konsekvensene av arbeidsinnvandringen standarden arbeidsmiljøloven sier vi skal ha på norske arbeidsplasser. Kampen om håndhevelsen av arbeidsmiljøloven handler også om kampen mot organisert kriminalitet. Sist uke hadde jeg anledning til å følge en av Arbeidstilsynets dyktige inspektører på uanmeldt besøk på en byggeplass. Det hadde startet med tips fra forbipasserende som hadde sett stillaser som åpenbart ikke var i tråd med reglene. Det kunne vi bekrefte før bilmotoren var slått av etter ankomst. Hvis så elementære ting ikke er i orden, er det som regel mer. De polske arbeiderne på stedet manglet ID-kort de er pålagt å ha. Besøket påviste også en del andre ting som måtte rettes. Dessverre er dette ikke det verste som avsløres på tilsyn. Arbeidstilsynet gjennomførte i 2013 hele 16000 tilsyn på norske arbeidsplasser. 65 prosent av besøkene endte med en reaksjon. Det tallet er ikke representativt for hele arbeidslivet, siden bedriftene som får besøk velges ut fra en grundig vurdering av i hvilke bransjer det er størst sjanse for å finne feil. Innen bygg, renhold, servering og transport er det erfaringsmessig mange utlendinger og ofte mye ureglementert. Arbeidstilsynet og andre tilsynsmyndigheter som skatt og politi erfarer nå at kriminaliteten innen arbeidslivet knyttet til utenlandske arbeidstagere er økende i alvorlighetsgrad og kompleksitet. Kampen mot sosial dumping handler om at utenlandske arbeidstagere ikke skal ha dårligere lønns- og arbeidsforhold enn norske ansatte mens de jobber i Norge. I første fase av kampen handlet dette blant annet om å sørge for at arbeiderne hadde arbeidskontrakter basert på norsk lønn, at de ikke jobbet mer enn tillatt, og at norske krav til helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt. Selv om det også på disse områdene er mye som gjenstår, er det nå i tillegg nye utfordringer. Spesielt komplisert er det når virksomheter tilsynelatende har alle papirer i orden, men hvor det for eksempel finnes to sett med arbeidskontrakter: En å vise frem i Norge, og en reell hvor for eksempel lønnen er mye lavere ved at arbeidsgiver «spiser av lasset». Denne typen juks er selvfølgelig betydelig vanskeligere å avsløre og er derfor mer ressurskrevende. Den stiller også større krav til samarbeid mellom tilsynsmyndighetene. Årsaken til behovet for samarbeid er at de hver for seg ikke har nok brikker til å få frem hele bildet. Du trenger for eksempel å kombinere både arbeidskontrakter, timelistene og skatteopplysninger for å avsløre juks. Derfor må Arbeidstilsynet og skattemyndigheter opptre sammen. Både den forrige og den nåværende regjeringen har hatt disse problemene høyt på dagsordenen. Det samme har fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene. Problemet med sosial dumping er økende. Skal vi klare å løse utfordringene mens det fortsatt har et håndterbart omfang, krever det stor innsats fra myndighetene de neste årene. Mye av sosial dumping er bare mulig hvis den som bestiller tjenestene lukker øynene og aksepterer at utenlandsk arbeidskraft i vårt land har forhold vi aldri ville akseptere at norske arbeidstagere skulle ha. Norske privatpersoner og bedrifter som ikke holder seg på rett side av loven er derfor ansvarlige for utenlandske arbeidstagere som er invalidisert uten å få hjelp, skatteunndragelser og uakseptable lønninger. For noen er dette kanskje til å leve med for å få badet pusset opp billig. Men jeg tror veldig få nordmenn er interessert i at ren mafiavirksomhet skal få fotfeste i landet. Etter at fagbevegelsen har vært toneangivende i kampen mot sosial dumping i startfasen, er arbeidsgiversiden nå mer på banen etter hvert som flere bransjer merker usunn konkurranse fra virksomheter som ikke følger spillereglene. Før finanskrisen i 2008 hadde Norge 1/3 av arbeidsinnvandringen fra de østeuropeiske EU-landene til Norden. I dag har vi i følge Fafo halvparten, og antallet mennesker stiger fortsatt. Veksten i norsk økonomi er tiltrekkende. Spørsmålet er hvilke forskjeller Norge tillater mellom nordmenn med ordnede forhold og utenlandsk arbeidskraft som har forhold vi ikke ville akseptert selv. Trygve Bragstad, spaltist

Ti år med fri arbeidsinnvandring fra Øst-Europa: Norske arbeidsforhold under press

ti-ar-med-fri-arbeidsinnvandring-fra-ost-europa-norske-arbeidsforhold-under-press I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen.
Read MoreTrygve Bragstad
188/ De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.mai har vært arbeidernes internasjonal demonstrasjonsdag siden 1889. De første kampsakene var alminnelig stemmerett og 8 timers arbeidsdag. Etter den industrielle revolusjonen som skapte arbeiderklassen hadde arbeiderne ingen innflytelse i bedriftene og i samfunnet. Arbeidstiden var lang, det eksisterte ikke sosiale ordninger, og arbeiderne hadde ikke stemmerett. 1. mai ble derfor en viktig, og den eneste dagen arbeiderene kunne markere sine krav.Selv om 1. mai ble en internasjonal og lovlig kampdag for arbeiderne, var arbeiderbevegelsens motstandere forarget. Før 1. mai ble høytidsdag i 1949 hadde ikke arbeiderne fri, men de tok seg fri en del av ettermiddagen for å delta.Kamp mot krig, for fred og frihet har alltid vært et tema, og er fortsatt krav som stilles, og ser vi ut i verden forstår vi at 1. mai fortsatt er aktuell. I mange land er det fortsatt svært aktuelt å kjempe for det vi kaller vanlige menneskerettigheter.Men hva med vårt eget land? Ja vi har kommet langt i det norske velferdssystemet, men vi må fortsatt minnes på kravet om full sysselsetting. Utvidelse av bedriftsdemokrati og medbestemmelse i samfunnet er viktige krav. Og ikke minst må vi verne om de rettighetene vi har oppnådd. Frie forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår, streikeretten som er en viktig del av vårt demokrati.Vi ser også i dag et angrep på arbeidstakeres rettigheter, krav om et mer fleksibelt arbeidsliv, en svekkelse av permitteringsloven, dyrere barnehage, og mer i kontantstøtte som er et tilbakeskritt i familiepolitikk og likestilling.For fagbevegelsen har det alltid vært viktig å skape grunnlag for likhet og likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet.Det er således fremdeles mange krav å stille i en demonstrasjon på 1. mai, i tillegg til at vi skal kjempe for å bevare det vi har oppnådd. Dagen skal brukes til å minne om at mye står igjen å utrette for rettferdig fordeling og trygghet i arbeidslivet. Kristine Svendsen, faglig ungdomssekretær LO Nord-Trøndelag

1. mai, en dag for arbeiderrørsla

1-mai-en-dag-for-arbeiderrorsla De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.
Read MoreKristine Svendsen
159/Er du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse. Endelig, etter måneder med utsettelser, er Eskil Vogts (manusforfatter bak "Reprise" og "Oslo 31.August") regidebut klar for norske kinoer. De siste par månedene har den blitt vist under to av verdens største filmfestivaler (Berlin og Sundance) og vunnet prestisjetunge priser. Den har også høstet strålende omtale internasjonalt, blant annet fra tungvekteren indieWIRE.Jeg er litt usikker på hvor mye jeg faktisk skal skrive, siden filmen er som skapt for lange og rablende analyser, og jeg egentlig bare ønsker å få flest mulig til å se filmen selv. Så jeg foreslår at du leser denne artikkelen frem til jeg har overbevist deg om å kjøpe en billett. Vil nødig avsløre for mye. Vi får vel begynne med en trailer:https://www.facebook.com/photo.php?v=438138769649135&set=vb.214341908695490&type=2&theater"Etter nylig å ha mistet synet, trekker Ingrid seg tilbake til leiligheten sin. Et trygt skjulested hvor hun har kontroll på omverdenen. Her sitter hun dag ut og dag inn, fordypet i tanker og fantasier, mens hun venter på at ektemannen skal komme hjem fra jobben." "Blind" er en original og sjelden miks av sjangre og visuelle virkemiddel. Man kan lett skrive en tisiders analyse, både tematisk og filmatisk, eller bare tømme hodet, lene seg tilbake og nyte. Historien er sterk, karakterene interessante, og tross seriøs tematikk er det humor som hele tiden driver filmen fremover. Eskil Vogt utnytter Ingrids handikap til å bygge et unikt subjektivt filmunivers rundt henne. Elementer flyttes rundt og endres, ut fra hennes fantasi. Når hun sitter alene inne er rommet ofte helt nakent. Hun kan ikke se mange av elementene der inne, så hun fokuserer ikke på dem, og derfor kan heller ikke vi se dem. Straks ektemannen kommer hjem, spretter mange objekt tilbake på plass. Idet føttene hans møter teppet, vet Ingrid at teppet er der. Slik manipuleres virkeligheten gjennom hennes subjektive opplevelse av den hele filmen igjennom. Høres kanskje tungt og abstrakt ut, men det flyter lett og underholdende i klippen, og publikum er med hele veien.Det er noe Knausgård-aktig over samtaler og detaljer til tider. Det er f eks en scene med to gamle venner, den ene fullstendig fiktiv, som møtes igjen for første gang på årevis. Den fiktive kommer plutselig på en hendelse fra ungdommen, som muligens kan ha fått kompisen til å tro han er en stor "Star Trek"-fan. Dermed forsøker han plutselig og uventet å motbevise dette. Scenen får en ytterligere twist, når den plutselig finner sted på en buss, for å illustrere den ene kompisens opplevelse av samtalen.Mange tema flettes inn i historien, etter hvert også 22. juli. Men da på en særdeles interessant og smakfull måte. Hvordan samholdet etter katastrofen kunne gi ensomme mennesker en følelse av tilhørighet. Å la seg påvirke av medias mantra om nordmenn som verdensmestre i sorg-mestring. Men så gikk det over, og ensomme mennesker ble mer ensomme enn noensinne.Ensomhet er generelt en gjenganger i Eskil Vogts verk. Og denne gangen har han nok tatt det lenger enn noensinne før. Men også nå på en original og underholdende måte. Man både ler av, føler med og identifiserer seg med ensomheten de ulike karakterene føler. Og vi utvikler flere bånd til sjelelivet deres enn handlingene de gjennomfører.Mot slutten av filmen braker fantasi og virkelighet sammen, på en "Eternal Sunshine of The Spotless Mind"-aktig måte. Jeg skal ikke røpe for mye om disse scenene, annet enn at denne sammensmeltingen av ulike univers er gjennomført på et slikt detaljnivå rent teknisk, at den etterlatte undertegnede nesten siklende.Om du enda ikke har bestemt deg for å gå og se det som etter min mening er en av de klart beste norske spillefilmene noensinne, så sjekk ut dette klippet:https://www.facebook.com/photo.php?v=479390808857264&set=vb.214341908695490&type=2&theater Gå og se! Sverre Aune, filmnerd

Blind

blindEr du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse.
Read MoreSverre Aune

Lenker

lo-trondheim

frifagbevegelse

new-internationalist

norsk-labourstart

manifest

res-publica

minerva

steiganblogger

monbiot

opplysningskontoret

Følg Arbeideravisa

  • Facebook
  • Twitter

Siste tog fra Oslo S

Detaljer
Publisert tirsdag 23. august 2011 13:45
Skrevet av Albert H. Collett
Ida_Jenshus_3- Jeg har aldri følt sånn mening som da vi sang i Steinkjer-kirka.

Ida Jenshus satt på det siste toget som forlot Oslo før Norge gikk i svart. Ei uke seinere hadde hun møtt mange berørte på nært hold.

Ida var på vei til Halden, og Down on the Farm. Da omfanget i Oslo og Utøya kom for en dag, ble siste festivaldag avlyst. Ida og bandet satte seg i bilen. De kjørte heimover mot Trondheim med en følelse av hjelpeløshet.

This Darkest Day
Så ringte telefonen. Det var Chip Taylor. Han hadde skrevet en sang, This Darkest Day. Han ville gjerne ha med artistene som skulle ha opptrådt på festivalen på en støttekonsert i Halden samme kveld.
Ida hadde kommet for langt. Det var for seint å snu.
Dagen etter ringte Nord-Trøndelag Arbeiderparti. De spurte om hun kunne være med på en minnekonsert i Steinkjer kirke. Nå var det hennes tur til å ringe Chip Taylor. Om han ville komme til heimbyen hennes?

Aldri følt sånn mening
- Å se ungdommene i kirka. Styrken da vi sang. Jeg har aldri følt sånn mening, sier Ida.
- Jeg blir skjelven og tom og redd når jeg tenker på 22. juli. Sangen er en måte å omgjøre frykten til noe styrkende. Å ta tilbake hverdagen, og bruke stemmen sin. Det føltes mer viktig enn noen gang.
Etter opptredenen i Steinkjer, dro Chip og Ida til den planlagte konserten på Byscenen under Olavsfestdagene. Samme følelse der.
- Alle var inne i det samme. Det var en helt spesiell stemning og kommunikasjon. Jeg følte at hvis vi kan bety noe, noe større, så er det nå.
Chip Taylor utsatte returen til USA, booket studio, spilte inn This Darkest Day med Pål Flaata og Ida. Samarbeidet med den 71 år gamle singer/songwriter-veteranen fra New York ble ekstraordinært.
- Hele uka var spesiell. Og det å ha et menneske som Chip med seg disse dagene var sterkt, han er et engasjert forbilde og en fantastisk artist. Vi knyttet et nært bånd gjennom dette, og kommer til å samarbeide mer.

Engasjert
Det finnes mange måter artister kan engasjere seg på.
- For meg er det bare viktig å la låtene få komme, å skrive om ting som rokker ved meg, som rører meg, sier Ida:
- En trenger ikke lage kampsanger eller tilhøre en bestemt sjanger for å være en politisk person eller artist. Det går mer ut på å vise at man er engasjert gjennom å tørre å stå for egne meninger, og ønsket om å bidra for at folk skal ha det bra sammen. Hvis jeg skriver om kjærlighetssorg, så kan jeg vise på andre måter at jeg bryr meg.
Engasjementet kan for eksempel brukes til å støtte MOT:
- Jeg liker retningen MOT har tatt. De har blitt flinkere til å sørge for at alle blir sett. Det er ikke kun sunne idrettsutøvere som er idealene, Selv om det er vel og bra, trenger også ungdom som havner utenfor i lokalmiljøene, kanskje ofte de som ikke er gode i idrett eller tilbud man har på bygda, å bli sett for det de er gode til. Om det er musikk, streetdance, snekring eller matlaging spiller ingen rolle, men det at de kan få en motivasjon og en feedback til å fortsette med dette og vite at de er gode til noe. Jeg husker selv hvor viktig det var da jeg var yngre, og jeg ser det nå, når jeg jobber for MOT, hvordan det lyser i øynene på ungene når de blir sett, når de får tilbakemelding. Da er det ikke så viktig om en har annerledes hår eller vekt eller hudfarge.

Ida_Jenshus_2Idas hender gjør mer enn å skrive og spille...
Ida har enda en jobb, men den vil hun ikke snakke så høyt om:
- Jeg har en jobb som krever mye selvdisiplin, og det blir mye fokus på seg selv og egne mål hele tiden. Det er et veldig egosentrert yrke. Da jeg hadde turnert etter første plata, var jeg litt tom og trengte mer å fylle dagene på Bakklandet med. Jeg er ikke den som klarer å sette av lange perioder med kun å skrive låter, kun tenke på musikk, da blir jeg lei og gal. Jeg ville bidra, gjøre noe. Få andre perspektiver. Så fikk jeg øye på en jobbannonse som miljøarbeider i Trondheim. Jeg hadde aldri sendt fra meg en CV, og aldri vært på jobbintervju, men jeg fikk jobben. Der får jeg god anledning til å tenke på andre enn meg selv.

Livredd Tor Endresen
Vi har hoppet over starten. For Idas del var den sånn omkring toårsalderen. Hun sto på stuebordet og deltok med liv og lyst hver gang Rune Larsen og Tor Endresen serverte Lollipop. Tre år seinere var forholdet slutt.
- Pappa tok meg med på et kjøpesenter for å se Tor Endresen. Det endte med at jeg ble geleidet ut mens jeg hylskreik. Jeg har aldri hørt Endresen igjen.
- Hva skjedde?
- Det var så høyt! Jeg ble vettskremt!
Da hun var ti, gikk hun inn i stua til pappa og spurte om han ville høre en sang. Det ville han. Da hun var ferdig, spurte hun hvem han trodde hadde skrevet den. Han mente det måtte være en engelsk eller amerikansk låtskriver. Han tok feil. Ida hadde skrevet sangen selv.

Energi av å spille
Så kom ungdomsskolen og musikklærer Johan Brandtzæg. Hun ble vokalist i gruppa hans, Nordsia Vel, ble godt kjent med den akustiske tradisjonen, og trivdes der.
Videregående var ikke like stas. Hun ville gjerne være flink pike, men oppdaget at kreativiteten og musikkgleden forsvant. I andre sluttet hun, for å satse på musikken.
- Fikk du kjeft?
- Nei. Vi gikk noen runder og hadde noen møter, men jeg har hele tiden fått full støtte heimefra.
- Har du angret?
- Nei!!!! Jeg er ikke mot læring, men vi yter alltid best når vi brenner for noe.

Ida_Jenshus_1- Det vil forundre meg mye om jeg forlater det organiske.

Glad i det organiske
Artister liker ikke å bli satt i bås. For de helt uinnvidde kan vi opplyse at Ida Jenshus ikke driver med kinesisk falsettsang. På heimesida hennes står det countryrock og folkrock. Om den siste plata, No Guarantees, sier hun selv:
- Den er et slags dypdykk i Americana. Kjernen framover blir melodien. Jeg er glad i det organiske, å spille live. Det ville forundre meg mye om jeg forlater det.
Og så er det sånn at jeg sjelden er fornøyd selv. Det er fint med priser, det gir energi og motivasjon, men magien oppstår ved gleden man får av å skape og når man møter folk og de liker det jeg gjør.

Klar og tydelig
- Hvordan er du som person?
- Veldig målretta. Jeg gir meg ikke. Går jeg inn for noe, så er det hundre prosent.
Veldig dårlig på stress. Mest rundt release. Oppmerksomhet takler jeg dårlig. Det er livet mitt jeg synger om. Å greie at oppmerksomheten er en del av jobben min, og hente energi ut av det, er noe jeg må prøve å lære.
Rastløs. Jeg må lage, må ut, må reise, må turnere. Det får jeg energi av.
Ekstrem på kontroll. Alle detaljer om booking. Hver minste bassgang hvis vi spiller inn plate. Heldigvis har jeg blitt flinkere til å samarbeide. Det er en læringsprosess.
Bekymret. Jeg er en bekymret person. "Slutt å tenke på det nå," sier mine nærmeste.
Tydelig og klar på hva jeg vil. Jeg tror det er derfor jeg har så mye bra folk rundt meg. Fordi jeg ikke later som. Jeg mener det.
- Og hva er det beste du vet?
- Alt annet kommer i skyggen av følelsen av å stå på scenen, tankeløs, naken, i noe. Det er ikke forsvinning, ikke flukt. Det er derfor jeg lever.

PS
This Darkest Day er særdeles vakker og trøstende, og kan lastes ned gratis. Du finner den på heimesida til Ida.
En strofe setter seg fast: What is a man, if he's not a friend? He is nothing, in the end...

Share

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode

For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.

Alberts blogg

281/Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London. Den omhandler saken til The Cuban Five, på Cuba kjent som Los Cinco Heroes, De fem heltene. Femten år har gått siden de ble arrestert i USA og dømt til fengselsstraffer fra 15 år og oppover for spionasje. Det skjedde etter at de på oppdrag fra cubanske myndigheter hadde infiltrert eksilmiljøene i Miami og avdekket planer om terroraksjoner på Cuba. De varslet Havanna, som igjen varslet myndighetene i USA. I stedet for å gripe inn mot de som planla terror, gikk USAs myndigheter på jakt etter kildene for opplysningene, og fant de fem. Svært mange har protestert mot dommene. Amnesty International og åtte Nobelprisvinnere, derav tre fredsprisvinnere, fordømmer dommene. Det samme gjør en mengde organisasjoner, parlamentarikere og andre enkeltpersoner fra hele verden. LO i Trondheim og andre deler av norsk fag bevegelse har for lengst stilt seg bak kravet om frigivelse. Irma González, datter til René, har vært i Norge for å tale fangenes sak. René var den første av fangene som slapp fri. Før helga ble også Fernando Gonzalez satt fri, men de siste tre har fengselsstraffer opp i 35 år. Arbeideravisa intervjuet Irma González sist i Havanna i november, og er på veg for å dekke høringen i London. Høringen er et nytt høydepunkt i støttearbeidet for de fem. Den blir arrangert av juristforeningen i London. Der vil dommen mot de fem bli belyst av internasjonalt kjente jurister, inkludert Indias tidligere høyesterettsjustitiarius Yogesh Sabharwal, tidligere dommer i grunnlovsdomstolen i Sør-Afrika Zac Jacoob, og USAs tidligere justisminister Ramsey Clark. En rekke vitner vil bli avhørt. Dommene vil bli vurdert opp mot både USAs og internasjonale lover og regler. Resultatene av høringen vil bli lagt fram for president Barack Obama. I denne situasjonen er det altså engelske myndigheter finner ut at de ikke vil gi visum til det mest sentrale vitnet av alle, René González. Arbeideravisa sitter på avslaget. Der står det i klartekst at avslaget kommer fordi han har vært dømt til mer enn fire år i fengsel. Dermed synes det klart at vedkommende som i sin tid ga Nelson Mandela innreiseløyve må ha begått en alvorlig tjenesteforsømmelse og bør straffes. Avgjørelsen om å nekte González adgang er selvsagt utelukkende basert i gjeldende regelverk. Å antyde at dette skulle ha noe som helst med politikk å gjøre, enn si press fra USA, ville ikke ramle oss inn. God Jul!

Hvem slapp inn Mandela?

Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London.Les mer
Mer fra Alberts blogg

Innsendt

124/Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook. En innsender reagerte med å spørre: "Hva er galt med parlamentarisme i kommunen når vi har det nasjonalt?" Et relevant spørsmål. Det er derfor nødvendig å si noe om hva som er forskjellen på en nasjonal parlamentarisme og kommunal parlamentarisme.Selv om det høres ut som det samme er det i virkelighetens verden det motsatte. For å forklare det må vi gå litt tilbake i tida.Da Grunnloven ble skrevet i 1814 (som vi i disse dager feirer) medførte det ingen forandring i embetsmannstyret i norske byer og bygder. Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som en svakhet nå som nordmenn skulle fri seg fra diktat fra svenskekongen og hans embetsmenn som var plassert ut i byer og bygder.Det ble fremsatt krav om lokalt selvstyre – en inspirasjon fra idealene i den franske revolusjonen og fra grunnlovens ånd. Utgangspunktet var at de som finansierte lokale tiltak gjennom skatt også måtte styre bruken av dem, ikke embetsmenn oppnevnt av svenskekongen. I 1833 brukte kongen sin vetorett til å stoppe ny lovgiving på dette området, men i 1837 fikk Norge nye lover om formannskap – formannskapslovene.Disse lovene gav folkevalgte (selv om bare menn med eiendom hadde stemmerett) kimen til et lokalt folkestyre som ble viden kjent som progressivt og brøt radikalt med embetsmannsstaten og elitistiske styreformer.Formannskapslovene i kommunal forvaltning fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 1884 da Norge gjennomførte sin nasjonale variant ved at Den norske Storting ikke lenger aksepterte at kongen i Sverige skulle ha vetorett eller utsettende virkning på de lover og forordninger den norske regjeringa vedtok.Da Norge i 1905 gjennom folkeavstemning stemte for oppløsning av unionen med Sverige, ble endelig Norge et sjølstendig land uten innflytelse fra den svenske kongen. I stede importerte de en prins fra Danmark som aksepterte denne formen for parlamentarisme, der Stortinget, ikke kongen, oppnevner regjering."Parlamentarisme" er betegnelsen på en politisk styreform der parlamentet står sentralt. Litt vanskeligere kan vi si at basis for den politiske autoritetsutøvelsen ligger i et parlament.I parlamentarismen skal regjeringen velges fra parlamentet, og etter at det er valgt, står den samme regjering til ansvar for parlamentet. Med andre ord er regjeringen en slags utøvende komité for nasjonalforsamlingen.I den norske diskusjonen om kommunal parlamentarisme handler det om å frata det folkevalgte organet (bystyret) makta etter at de har valgt et byråd. Formannskapslovene av 1837 og innføringen av parlamentarismen av 1884 var å frata kongen og embetsmennene makta, mens den moderne kommunale parlamentarismen er å frata det folkevalgte kommunestyret eller bystyret makta og føre den over til et byråd som sikrer seg all makt.I min første artikkel skrev jeg at dette er å gjenopprette embetsmannsveldet, altså å gå bakover i bakstreversk retning. Kjernen i parlamentarismen er "all makt i denne sal", altså i det folkevalgte organ. I virkelighetens verden er kommunal parlamentarisme det motsatte.Kjernen i demokratiet er at flertallet ikke skal ha alle fullmakter. Flertallet skal sikre mindretallet rett til å kritisere, rett til å komme med forslag og ytringer, og også retten til å mobilisere folkelig kamp mot flertallet. Demokrati er ikke flertallsdiktatur eller flertallstyranni, men en styringsform som sikrer at flertallet til syvende og sist kan ta avgjørelser etter at mindretallet har fått kommet med sine synspunkter.Kommunal parlamentarisme kan medføre flertallsdiktatur ved at flertallet overfører alle fullmakter til et elitistisk byråd, som i hemmelige møter kan kjøre over og tilsløre overfor offentligheten. Formannskapsmøtene i dag, der både flertall og mindretall er representert, er et åpent forum for både beboere og media. Dette er et viktig demokratisk prinsipp. Et lukka byråd representerer ei tid som våre nasjonale strateger rundt 1814 ville bekjempe. Det er de vi feirer i år, ikke de som vil innføre kommunal parlamentarisme. Svein Olav Aarlott
350/Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak. Det gjelder vedtak både på nasjonalt og kommunalt plan. Som kommune utmerker Trondheim seg med å unnlate å følge opp både nasjonale føringer, og ta i bruk de økonomiske ressurser staten stiller til disposisjon. Dette er føringer og midler gitt for å sikre utviklingshemmede et verdig liv. Gruppen utviklingshemmede er ofte et resultat av livets lotto. Fødselsskader, arvelighetsfaktorer og tilfeldige genfeil rammer blindt. Det kan ramme alle familier som velger å få barn. Gruppen utviklingshemmede - barn og voksne - utgjør et større mangfold enn andre grupper. Utviklingshemmede og deres familier er helt avhengig av politiske vedtak i bystyret for å få et verdig liv. Det handler om å tilføre ressurser og tjenester- Gruppen barn er avhengig av et kommunalt tjeneste-/støtteapparat som setter barns utvikling i fokus i barnehage og skole. Samtidig skal resten av familien – voksne og søsken – få anledning til å delta i det ordinære samfunnsliv. Dette krever målrettede tiltak innenfor områdene avlastning og tilbud før og etter skoletid gjennom hele skoleløpet fra 6-20 år.- Ved overgangen skole-voksenliv svikter kommunene i stor grad. I flere sammenhenger har Norsk forbund for utviklingshemmede pekt på kommunens manglende bo-tilbud for utviklingshemmede. Avlastningstilbudet i Trondheim har gjennomgått kommunens knallharde effektivisering. Begge dissse faktorene gjør det tungt, ikke bare for brukerne, men også for deres familier.- Det har også vært en dramatisk nedgang i ressursene til området dagaktiviteter. Kommunens effektiviseringsprogram har ført til en så redusert kvalitet at det nå nærmest må beskrives som oppbevaring. Utvilsomt har antall brukere som mottar tilbudet økt, men ingen ressurser har fulgt med. Dette har forsterket den uforsvarlige situasjonen. Politikernes vedtak om å redusere de individuelle tiltakene, har ført til at flere pårørende merker at deres voksne sønn eller datter har hatt dramatiske funksjonsfall. Det utvikles etter hvert en kultur i Trondheim kommune der dagtilbudene på grunn av ressursmangel ikke satser på målrettede funksjonsforbedrende/-bevarende aktiviteter. Dette fører ikke bare til funksjonstap for den utviklingshemmede, men også manglende kompetanseutvikling for de ansatte som skal gi tjenester til brukere med et mangfold av behov. For de enkelte som rammes, er dette dramatisk. I flere år har det vært en dramatisk nedbygging av tjenesten.De politiske vedtak i formannskapet rundt høringen om "Brukerstyrt personlig assistent"- BPA - tyder på en positiv holdning til funksjonshemmede generelt. Det er derfor skremmende at politikerne gjennom budsjettet vedtar "å redusere støtten til følge til arbeidsplassen for utviklingshemmede". Det må ikke bli slik at IQ bestemmer hvem som skal få eller ikke få individuell hjelp med offentlig støtte.Trondheim kommune mottok i 2013 nesten 600.000 kr til hver utviklingshemmed over 16 år, som har et vedtak om kommunale tjenester. I alt er det ca 500 utviklingshemmede i denne gruppen. Levekårsreformen for utviklingshemmede - HVPU-reformen på 90-tallet - la opp til statlige overføringer som var gunstige for kommunene. Overføringer gjennom rammetilskuddsordningen, særtilskudd for tunge brukere og andre innbyggertilskudd er gode ordninger for kommunene. Dette er ordninger som har ført til at Trondheim kommune har et regnskapsmessig overskudd i forhold til sin innsats for utviklingshemmede. De utviklingshemmede betaler skatt av sin uføretrygd. Det gjør også de ansatte innenfor tjenestetiltakene for utviklingshemmede. Resultatet er at Trondheim kommune isolert sett har et overskudd i det totale regnskapet på mer enn 100 mill kr på tjenestene til utviklingshemmede. Alle nedskjæringer og såkalt effektiviseringstiltak innenfor dette området er derfor en skamplett for det styrende flertall i Trondheim kommune. Hvert år siden 2009 har kommunen hatt en merinntekt i forhold til det budsjetterte statstilskuddet for tunge brukere. Det er en skam at denne merinntekten ikke tilbakeføres til tjenestene for de utviklingshemmede når regnskapsoverskuddet disponeres. Trondheim 21.03.2014Norsk forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag Steinar Johnsen

Nasjonal vs kommunal parlamentarisme

Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook.Les mer

Krisen forsterkes for utviklingshemmede

Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak.Les mer
Flere innsendte innlegg

Gratis

Skriv navn og e-post her, og få nyhetsbrev to-tre ganger i uka.



Helt kort

148/Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder. Det øvrige styret ser slik ut: Espen Andresen (Malvik) Kasserer / AURandi Reese (Trondheim) StyremedlemRakel S. Trondal (Malvik) StyremedlemJørund Leknes (Trondheim) StyremedlemMadeleine Mittet (Trondheim) Styremedlem Astrid Kjelsnes (Trondheim) 1.varaKjell Rønningsbakk (Orkdal) 2.varaAndreas Noteng (Melhus) 3.varaOttar Michelsen (Trondheim) 4.varaÅshild Tungen (Trondheim) 5.vara
160/Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag. Det ble servert av daglig leder Lasse Overgaard i Murarbeid AS. - Etter min mening er dette et ganske urimelig utsagn, og ikke minst at det blir satt på trykk. Murarbeid har aldri vært kunde hos oss. Vi jobber med kompetansebaserte prosesser, gir avlønning etter reglene i vikarbyrådirektivet, og har et nært samarbeid med både Arbeidstilsynet og Fellesforbundet, poengterer Berg Svendsen.- Våre medarbeidere behandles med respekt, og vi følger til en hver tid Arbeidsmiljøloven. Vi velger våre kunder med omhu og har kun samarbeid med seriøse aktører, sier hun.Berg Svendsen reagerer på at Jobzone blir trukket inn i en sak som ikke handler om dem.
152/Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka. Leder Tore Kristiansen i FO Oslo opplyser at fylkeslaget nå har trukket påmeldingen. Det samme opplyser fylkesleder Ingunn Strand Johansen i Akershus:- Vi meldte oss på tidlig fordi Trondheimskonferansen er et viktig politisk verksted. Nå velger vi å forholde oss lojalt til landsstyrets oppfordring, og har derfor trukket påmeldinga, sier Strand Johansen.

Nytt styre i Sør-Trøndelag SV

Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder.
Les mer

Jobzone reagerer på omtale

Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag.
Les mer

Oslo og Akershus trekker seg

Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka.
Les mer