Spaltistene

-

228/I over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter. At behandlingstilbudet alltid har hatt venteliste betyr at det er etterspurt, at det dekker et behov. Kritikk fra Helsetilsynet og tendensiøse avisoppslag har ført til nedleggelse av tilbudet. Familien til ei jente som tok livet sitt ett år etter innleggelse, mente Traumeenheten hadde opptrådt uansvarlig. Det er forståelig. Siden 2011 har 16 personer tatt livet sitt mens de var under behandling ved Stavanger Universitetssjukehus. Det er mest i landet. Helsetilsynet har krevd tiltak, ingen har krevd nedleggelse. Det er også forståelig. Skulle en helseinstitusjon bli nedlagt når alvorlige avvik forekommer, ville vi hatt få slike institusjoner igjen her til lands.Med etableringen av Traumeenheten, stakk Betania hånda ned i minst fire store vepsebol. Det første er fagtradisjon. En ny tilnærming fra en privat aktør ble ikke møtt med åpne armer av institusjonen som før hadde vært enerådende om å definere den rette veien til et bedre liv. Tradisjonell psykiatrisk døgnbehandling er opptatt av symptomer og symptombehandling med bl.a. medikamenter. Den har liten erfaring med symptomforverring. Det anses som uønsket fordi det skaper uro og uro betyr merarbeid for lavt bemannede avdelinger. Traumeenheten har fokus på hva vi har opplevd og lar opplagrede følelser og uro få komme til uttrykk. Der finnes heller ingen regler for hva vi brukere kan snakke om, hvor og med hvem. Vi får snakke fritt. Og uansett tid på døgnet, får vi først tilbud om å snakke med en ansatt om vi trenger det. Pille er andrevalget. Jeg tok ingen piller.Det andre vepsebolet, er økonomi. Døgnbehandling er dyrt og landet over legges sengeplasser ned. Målet er mest mulig poliklinisk behandling. Men når utrygghet er den største følelsen i livet, er tid og ivaretagelse viktig for å få trygghet til omgivelsene og tillit til behandlerne. Jeg turte å skru opp lokket ned til vonde minner fordi jeg visste at jeg ikke måtte ut i hverdagen etterpå.Det tredje er tabuet. Nær familie kan synes det er problematisk å ha en av sine innlagt ved traumeenheten. Det blir så tydelig hva som er årsaken. Ved innleggelse i ordinær psykiatri kan man ymte om nerver og ferdig med det. Og overgriperne? De trives med et fortsatt tabu og fokus på falske minner.Det fjerde vepsebolet er psykodrama. Utøyaoverlevende fikk tilbud om eksponeringsterapi. De kunne besøke øya på nytt, eller bli med politiet på skytetrening. Mange så det som en mulighet til å møte sin egen angst. Hvordan la en overgrepsutsatt få møte sin egen angst? Etter brukernes ønske, valgte Betania psykodrama. Jeg møtte engang en sterk motstander av metoden, vedkommende satt i styret til Helse Midt Norge HRF. Han vedgikk at han aldri hadde deltatt, eller sett et psykodrama. Metoden har vært til god hjelp i min prosess.Før trodde jeg ukritisk på negative medieoppslag om Traumeenheten og forsto ikke hvordan noen kunne søke seg dit. De kunne umulig vite sitt eget beste. Helt til jeg sjøl fikk nok av år med poliklinisk behandling som ikke hjalp. Jeg stolte på legens anbefaling, ventet 1 ½ år og fikk utvidet min horisont på mange vis de ti ukene jeg var der. Men de tre psykologene og psykologspesialisten som skriver i Adressa (11.03.14:) «Slik fagmiljøet ved Betania Malvik har vært beskrevet gjennom media de siste årene er vi i økende grad bekymret for at dette traumetilbudet ikke fungerer slik det burde», har nok ikke behov for innleggelse. De vil derfor ikke få utvidet sin horisont. De gjør slik jeg gjorde, de tror uten å vite.Har mangfold og nytenking trange kår i norsk helsevesen? Lars Monsen vil trolig mene det. Han dro til Tyskland, da Norsk Borreliose Senter ble stengt. Eksperter mente behandlingen kunne ha alvorlige bivirkninger. Hvorfor trosset Monsen likevel disse ekspertene? Visste han ikke sitt eget beste? Jo, han trosset dem fordi han kjente at behandlinga hjalp. Brukere av Traumeenheten har også trosset kritiske eksperter. Fordi vi ønsker oss et bedre liv og fordi vi kjenner at behandlinga hjelper. Jeg vet om overgrepsutsatte som har dratt utenlands fordi de ikke får tilstrekkelig hjelp her hjemme. Når Traumeenheten nå blir nedlagt, vil trolig flere gjøre det samme.Seksuelle overgrep er en studie i makt og avmakt. Jeg vet hva det vil si å være prisgitt en overmakt som setter seg sjøl foran alt. Mitt behov for trygghet ble ignorert, respekt for mine intimgrenser fantes ikke, og protester møtte døve ører. Lærdommen var at andres behov er viktigere enn mine.Jeg hadde en kontaktsykepleier ved Traumeenheten som stadig spurte; «Er det noe du trenger?» Den første tida var spørsmålet så urovekkende at jeg tok det opp med henne. Hun sa hun spurte meg for å sette meg på sporet av en viktig tanke i ethvert menneskes liv: Hva trenger jeg? Mot slutten av oppholdet klarte jeg å svare henne, i stedet for å bli vippet av pinnen. Miljøarbeideren Kirsten var en av mange meget kompetente fagfolk, psykodramalederen inkludert, som hjalp meg i bearbeidelsen og til å forstå meg sjøl. Det gjør godt å endelig forstå seg sjøl. Sjølforakten forsvant, skammen også, og jeg begynte å føle at jeg var et bra menneske. Jeg ble derimot dårligere en periode. Å rense gamle, betente sår gjør vondt. Men forverring gir mening, når du får renset ut det som er livshemmende. Kreftbehandling gjør folk sykere den også, men det er allment kjent og derfor godtatt.Avmakt er ingen stor følelse i livet mitt lenger. Men den dukker opp når jeg med ujevne mellomrom møter unyanserte framstillinger av Traumeenheten. Hjelper det å by på motstand, når overmakta er så stor? Møter jeg døve ører når jeg sier at mennesket er sammensatt og traumer etter seksuelle overgrep er komplekse, og at noen derfor trenger mer enn poliklinisk behandling for å få et bedre liv? Jeg vet ikke.Jeg vet at alt jeg ønsket var et bedre liv, og det fikk jeg. Takket være Traumeenheten. Wenche Rothaug, hjemmeværende adjunkt

Å ønske seg et bedre liv

a-onske-seg-et-bedre-livI over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter.
Read MoreWenche Rothaug
145/ I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen. Der er imidlertid lett å være enig om at på noen områder utfordrer konsekvensene av arbeidsinnvandringen standarden arbeidsmiljøloven sier vi skal ha på norske arbeidsplasser. Kampen om håndhevelsen av arbeidsmiljøloven handler også om kampen mot organisert kriminalitet. Sist uke hadde jeg anledning til å følge en av Arbeidstilsynets dyktige inspektører på uanmeldt besøk på en byggeplass. Det hadde startet med tips fra forbipasserende som hadde sett stillaser som åpenbart ikke var i tråd med reglene. Det kunne vi bekrefte før bilmotoren var slått av etter ankomst. Hvis så elementære ting ikke er i orden, er det som regel mer. De polske arbeiderne på stedet manglet ID-kort de er pålagt å ha. Besøket påviste også en del andre ting som måtte rettes. Dessverre er dette ikke det verste som avsløres på tilsyn. Arbeidstilsynet gjennomførte i 2013 hele 16000 tilsyn på norske arbeidsplasser. 65 prosent av besøkene endte med en reaksjon. Det tallet er ikke representativt for hele arbeidslivet, siden bedriftene som får besøk velges ut fra en grundig vurdering av i hvilke bransjer det er størst sjanse for å finne feil. Innen bygg, renhold, servering og transport er det erfaringsmessig mange utlendinger og ofte mye ureglementert. Arbeidstilsynet og andre tilsynsmyndigheter som skatt og politi erfarer nå at kriminaliteten innen arbeidslivet knyttet til utenlandske arbeidstagere er økende i alvorlighetsgrad og kompleksitet. Kampen mot sosial dumping handler om at utenlandske arbeidstagere ikke skal ha dårligere lønns- og arbeidsforhold enn norske ansatte mens de jobber i Norge. I første fase av kampen handlet dette blant annet om å sørge for at arbeiderne hadde arbeidskontrakter basert på norsk lønn, at de ikke jobbet mer enn tillatt, og at norske krav til helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt. Selv om det også på disse områdene er mye som gjenstår, er det nå i tillegg nye utfordringer. Spesielt komplisert er det når virksomheter tilsynelatende har alle papirer i orden, men hvor det for eksempel finnes to sett med arbeidskontrakter: En å vise frem i Norge, og en reell hvor for eksempel lønnen er mye lavere ved at arbeidsgiver «spiser av lasset». Denne typen juks er selvfølgelig betydelig vanskeligere å avsløre og er derfor mer ressurskrevende. Den stiller også større krav til samarbeid mellom tilsynsmyndighetene. Årsaken til behovet for samarbeid er at de hver for seg ikke har nok brikker til å få frem hele bildet. Du trenger for eksempel å kombinere både arbeidskontrakter, timelistene og skatteopplysninger for å avsløre juks. Derfor må Arbeidstilsynet og skattemyndigheter opptre sammen. Både den forrige og den nåværende regjeringen har hatt disse problemene høyt på dagsordenen. Det samme har fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene. Problemet med sosial dumping er økende. Skal vi klare å løse utfordringene mens det fortsatt har et håndterbart omfang, krever det stor innsats fra myndighetene de neste årene. Mye av sosial dumping er bare mulig hvis den som bestiller tjenestene lukker øynene og aksepterer at utenlandsk arbeidskraft i vårt land har forhold vi aldri ville akseptere at norske arbeidstagere skulle ha. Norske privatpersoner og bedrifter som ikke holder seg på rett side av loven er derfor ansvarlige for utenlandske arbeidstagere som er invalidisert uten å få hjelp, skatteunndragelser og uakseptable lønninger. For noen er dette kanskje til å leve med for å få badet pusset opp billig. Men jeg tror veldig få nordmenn er interessert i at ren mafiavirksomhet skal få fotfeste i landet. Etter at fagbevegelsen har vært toneangivende i kampen mot sosial dumping i startfasen, er arbeidsgiversiden nå mer på banen etter hvert som flere bransjer merker usunn konkurranse fra virksomheter som ikke følger spillereglene. Før finanskrisen i 2008 hadde Norge 1/3 av arbeidsinnvandringen fra de østeuropeiske EU-landene til Norden. I dag har vi i følge Fafo halvparten, og antallet mennesker stiger fortsatt. Veksten i norsk økonomi er tiltrekkende. Spørsmålet er hvilke forskjeller Norge tillater mellom nordmenn med ordnede forhold og utenlandsk arbeidskraft som har forhold vi ikke ville akseptert selv. Trygve Bragstad, spaltist

Ti år med fri arbeidsinnvandring fra Øst-Europa: Norske arbeidsforhold under press

ti-ar-med-fri-arbeidsinnvandring-fra-ost-europa-norske-arbeidsforhold-under-press I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen.
Read MoreTrygve Bragstad
188/ De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.mai har vært arbeidernes internasjonal demonstrasjonsdag siden 1889. De første kampsakene var alminnelig stemmerett og 8 timers arbeidsdag. Etter den industrielle revolusjonen som skapte arbeiderklassen hadde arbeiderne ingen innflytelse i bedriftene og i samfunnet. Arbeidstiden var lang, det eksisterte ikke sosiale ordninger, og arbeiderne hadde ikke stemmerett. 1. mai ble derfor en viktig, og den eneste dagen arbeiderene kunne markere sine krav.Selv om 1. mai ble en internasjonal og lovlig kampdag for arbeiderne, var arbeiderbevegelsens motstandere forarget. Før 1. mai ble høytidsdag i 1949 hadde ikke arbeiderne fri, men de tok seg fri en del av ettermiddagen for å delta.Kamp mot krig, for fred og frihet har alltid vært et tema, og er fortsatt krav som stilles, og ser vi ut i verden forstår vi at 1. mai fortsatt er aktuell. I mange land er det fortsatt svært aktuelt å kjempe for det vi kaller vanlige menneskerettigheter.Men hva med vårt eget land? Ja vi har kommet langt i det norske velferdssystemet, men vi må fortsatt minnes på kravet om full sysselsetting. Utvidelse av bedriftsdemokrati og medbestemmelse i samfunnet er viktige krav. Og ikke minst må vi verne om de rettighetene vi har oppnådd. Frie forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår, streikeretten som er en viktig del av vårt demokrati.Vi ser også i dag et angrep på arbeidstakeres rettigheter, krav om et mer fleksibelt arbeidsliv, en svekkelse av permitteringsloven, dyrere barnehage, og mer i kontantstøtte som er et tilbakeskritt i familiepolitikk og likestilling.For fagbevegelsen har det alltid vært viktig å skape grunnlag for likhet og likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet.Det er således fremdeles mange krav å stille i en demonstrasjon på 1. mai, i tillegg til at vi skal kjempe for å bevare det vi har oppnådd. Dagen skal brukes til å minne om at mye står igjen å utrette for rettferdig fordeling og trygghet i arbeidslivet. Kristine Svendsen, faglig ungdomssekretær LO Nord-Trøndelag

1. mai, en dag for arbeiderrørsla

1-mai-en-dag-for-arbeiderrorsla De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.
Read MoreKristine Svendsen
159/Er du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse. Endelig, etter måneder med utsettelser, er Eskil Vogts (manusforfatter bak "Reprise" og "Oslo 31.August") regidebut klar for norske kinoer. De siste par månedene har den blitt vist under to av verdens største filmfestivaler (Berlin og Sundance) og vunnet prestisjetunge priser. Den har også høstet strålende omtale internasjonalt, blant annet fra tungvekteren indieWIRE.Jeg er litt usikker på hvor mye jeg faktisk skal skrive, siden filmen er som skapt for lange og rablende analyser, og jeg egentlig bare ønsker å få flest mulig til å se filmen selv. Så jeg foreslår at du leser denne artikkelen frem til jeg har overbevist deg om å kjøpe en billett. Vil nødig avsløre for mye. Vi får vel begynne med en trailer:https://www.facebook.com/photo.php?v=438138769649135&set=vb.214341908695490&type=2&theater"Etter nylig å ha mistet synet, trekker Ingrid seg tilbake til leiligheten sin. Et trygt skjulested hvor hun har kontroll på omverdenen. Her sitter hun dag ut og dag inn, fordypet i tanker og fantasier, mens hun venter på at ektemannen skal komme hjem fra jobben." "Blind" er en original og sjelden miks av sjangre og visuelle virkemiddel. Man kan lett skrive en tisiders analyse, både tematisk og filmatisk, eller bare tømme hodet, lene seg tilbake og nyte. Historien er sterk, karakterene interessante, og tross seriøs tematikk er det humor som hele tiden driver filmen fremover. Eskil Vogt utnytter Ingrids handikap til å bygge et unikt subjektivt filmunivers rundt henne. Elementer flyttes rundt og endres, ut fra hennes fantasi. Når hun sitter alene inne er rommet ofte helt nakent. Hun kan ikke se mange av elementene der inne, så hun fokuserer ikke på dem, og derfor kan heller ikke vi se dem. Straks ektemannen kommer hjem, spretter mange objekt tilbake på plass. Idet føttene hans møter teppet, vet Ingrid at teppet er der. Slik manipuleres virkeligheten gjennom hennes subjektive opplevelse av den hele filmen igjennom. Høres kanskje tungt og abstrakt ut, men det flyter lett og underholdende i klippen, og publikum er med hele veien.Det er noe Knausgård-aktig over samtaler og detaljer til tider. Det er f eks en scene med to gamle venner, den ene fullstendig fiktiv, som møtes igjen for første gang på årevis. Den fiktive kommer plutselig på en hendelse fra ungdommen, som muligens kan ha fått kompisen til å tro han er en stor "Star Trek"-fan. Dermed forsøker han plutselig og uventet å motbevise dette. Scenen får en ytterligere twist, når den plutselig finner sted på en buss, for å illustrere den ene kompisens opplevelse av samtalen.Mange tema flettes inn i historien, etter hvert også 22. juli. Men da på en særdeles interessant og smakfull måte. Hvordan samholdet etter katastrofen kunne gi ensomme mennesker en følelse av tilhørighet. Å la seg påvirke av medias mantra om nordmenn som verdensmestre i sorg-mestring. Men så gikk det over, og ensomme mennesker ble mer ensomme enn noensinne.Ensomhet er generelt en gjenganger i Eskil Vogts verk. Og denne gangen har han nok tatt det lenger enn noensinne før. Men også nå på en original og underholdende måte. Man både ler av, føler med og identifiserer seg med ensomheten de ulike karakterene føler. Og vi utvikler flere bånd til sjelelivet deres enn handlingene de gjennomfører.Mot slutten av filmen braker fantasi og virkelighet sammen, på en "Eternal Sunshine of The Spotless Mind"-aktig måte. Jeg skal ikke røpe for mye om disse scenene, annet enn at denne sammensmeltingen av ulike univers er gjennomført på et slikt detaljnivå rent teknisk, at den etterlatte undertegnede nesten siklende.Om du enda ikke har bestemt deg for å gå og se det som etter min mening er en av de klart beste norske spillefilmene noensinne, så sjekk ut dette klippet:https://www.facebook.com/photo.php?v=479390808857264&set=vb.214341908695490&type=2&theater Gå og se! Sverre Aune, filmnerd

Blind

blindEr du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse.
Read MoreSverre Aune

Lenker

lo-trondheim

frifagbevegelse

new-internationalist

norsk-labourstart

manifest

res-publica

minerva

steiganblogger

monbiot

opplysningskontoret

Følg Arbeideravisa

  • Facebook
  • Twitter

Til kamp for folkeskolen

Detaljer
Publisert torsdag 06. februar 2014 10:30
Skrevet av Albert H. Collett

Til kamp for folkeskolen- Du kan godt si at jeg hører til den gamle sorten. Jeg ser på lærergjerningen som et kall, sier Agneta Amundsson.

De mest fossile av oss gikk på folkeskolen. Den var offentlig, og lik for alle. Nå ivrer sterke krefter for at barn skal siles, sorteres og privatiseres. Slikt avler motkrefter. Noen av dem har samlet seg, løftet blikket og stiftet «Framtidas Fellesskole». Agneta Amundsson er skolesjef.

Enkelte klarer ikke å sitte stille. Enkelte av de som ikke klarer å sitte stille, klarer heller ikke å bake cupcakes. For å holde seg friske, er de avhengige av å engasjere seg i samfunnsspørsmål. Agneta Amundsson er sånn. Hun rakk knapt å forlate vervet som leder av Utdanningsforbundet i Trondheim før hun hadde skaffet seg et nytt verv.

Ap og SV snudde
- Det var aldri meningen at jeg skulle slutte å engasjere meg. Da hadde jeg ikke søkt denne jobben, unnskylder hun seg når vi oppsøker henne på faglederkontoret på Sverresborg skole.
Når det er sagt, var det ikke hennes idé verken å starte organisasjonen og tenketanken «Framtidas Fellesskole», eller å bli leder:
- Det startet på et styremøte i Utdanningsforbundet i Trondheim. Styret har en lang tradisjon for å invitere fagfolk til å innlede. Denne gangen var det to innledere fra PLU, den praktisk-pedagogiske lærerutdanningen på NTNU. Tine Arntzen Hestbek og Cecilie Haugen hadde skrevet kronikk i Klassekampen om offentliggjøring av nasjonale prøver.
Forhistorien var at bystyret hadde snudd i saken. Merethe Ranum i Høyre ville bruke offentlighetsloven som brekkstang for å offentliggjøre resultatene. Da snudde SV og Ap, som hadde vært imot, og sa at da kunne like gjerne skole-eier gjøre det.

Fra innledning til organisasjon
Arntzen Hestbek og Haugen tok utgangspunkt i offentliggjøringen, men gikk bredere til verks. De tok også for seg resultatstyring, kartlegging og standardiserte tester, og diskuterte kunnskapsinnholdet i lærerutdanning og skole.
- Der Gudmund Hernes' Reform 97 var opptatt av metodikk og innrettet på temaprosjektarbeid, ga Kristin Clemet smekk på fingrene for metodikk, sier Amundsson.
Innledningen til Arntzen Hestbek og Haugen skapte særdeles engasjert debatt i styret for Utdanningsforbundet, og førte til at innlederne gikk heim og forfattet et notat.
Det ble grunnlaget for Framtidas Fellesskole, der begge sitter i styret. I tillegg til disse tre sitter blant annet en rektor, en fagleder, en elev, en student, flere lærere og forskere, pluss en foreldrerepresentant.
Framtidas Fellesskole skal ikke ha medlemsavgift. Derfor søker de nå støtte viden omkring i organisasjonsliv og hos myndigheter. En tenketank trenger både materielt og idémessig drivstoff, må vite.
Foreløpig er Framtidas Fellesskole Trondheims-basert. Organisasjonen blir gjerne landsomfattende, men vil skynde seg langsomt.
- Det er heller ikke tilfeldig at vi er født akkurat her. Vi har gode tradisjoner for samarbeid mellom fagmiljø og fagbevegelse, poengterer Amundsson.

Kjernen
Organisasjonen er dannet for å forsvare lovverkets mål om at skolen skal gjøre barn til «gagns menneske».
- Kjernen er motsetningen mellom et instrumentelt læringssyn og et danningsperspektiv. Vi mener det ikke er nok å lære seg togtabeller. Vi er opptatt av profesjonens etiske plattform. Vi ønsker å ivareta dannelsen, sier Amundsson.
Sagt med andre ord: Framtidas Fellesskole er mer opptatt av boka «Ulikhetens pris» av Kate Pickett og Richard Wilkinson, enn av Pisa-undersøkelsene:
- Vi er ikke så sikre på at Pisa-resultatene kan brukes til noe. Derimot mener vi fellesskolen kan bidra til å motvirke ulikhet, og at det er et mål. Derfor er vi også bekymret når vi opplever at Torbjørn Røe Isaksen omgår Stortinget med hastebehandling som åpner for private skoler i storbyene.

En drømmesituasjon
Framtidas Fellesskole ønsker å favne bredt, men vil stimulere til debatt, blant annet gjennom en skrivestafett. En idé om månedlige, åpne møter på et lett tilgjengelig sted i Trondheim sentrum er under bearbeiding. Kanskje kan noen finne ut at det er lurt å se til Finland. Der er ikke skolen en partipolitisk kasteball. Der er undervisningen overlatt til profesjonen. Skolen får ro til å drive utdanning.
- Det hadde vært en drømmesituasjon for oss, om vi hadde fått ro til å utvikle skolen i vårt eget tempo, sier Amundsson.
Kanskje kunne forskerne finne ut mer om hvordan det er fornuftig å bruke tida. Her til lands bruker elevene like mange timer i uka på RLE som på naturfag. I USA har de 40 emner, i Japan 5. Handler læring om å huke av på et skjema at man har vært innom?

Menneskesynet er viktigst
Amundsson er også bekymret for utviklinga i EU, og deres «Rethinking Education». Der er nettbasert undervisning og offentlig privat samarbeid på full fart inn: Nedlegging av fellesskolen kan være på full fart ut.
På heimesida til Framtidas Fellesskole ligger således advarsler mot det engelske fenomenet «Pearsons's Plan for Education». Den engelske læremiddelgiganten Pearson er i gang med å kommersialisere skolevesenet i flere land, og har allerede sine folk i gangene på lærerutdanninga ved NTNU.
Hele vegen er det snakk om innføring av målbare regimer, sertifisering og andre mekanismer som plukker vekk det profesjonelle skjønnet.
Amundsson er mer enn skeptisk:
- Du kan godt si at jeg hører til den gamle sorten. Jeg ser på lærergjerningen som et kall. Viktigst av alt er menneskesynet. Derfor blir det en viktig oppgave for Framtidas Fellesskole å fore medlemmene våre med gode spørsmål om den utviklinga vi er vitne til. Det overordnede spørsmålet vil være hvorvidt mennesket i framtidas skole skal være et middel eller et mål i seg selv.

Modige Fugelli
PS1: Kjære leser! Hvis du har en ledig halvtime etter å ha lest dette, og gjerne vil bruke den til noe verdifullt, så klikk her:

http://new.livestream.com/accounts/2698249/events/1996825/videos/40173631/player?autoPlay=false&height=360&mute=false&width=640

 Da kommer du til et halvtimes foredrag om mot og dannelse som Per Fugelli nettopp holdt på Høgskolen i Oslo og Akershus. Vi garanterer at du ikke vil angre!

PS 2: Heimesida til Framtidas Fellesskole finner du her:

http://framtidasfellesskole.no/

PS 3: Artikkelen "Beware! Pearson's Plan for Education Is Coming to a Country Near You" i Huffington Post finner du her:

http://www.huffingtonpost.com/alan-singer/pearson-plan-for-education_b_4628520.html?utm_hp_ref=politics&ir=Politicse

Den inneholder blant annet følgende passasjer:

"Between May 2010 and November 2012 the number of academized schools increased from about 200 to almost 2,500."

"In praise of Pearson for-profits high-stakes testing programs, the Pearson Think Tank quoted Michael Gove, Great Britain's Conservative Party Education Secretary who defended the tests as "tools of social mobility" based on human nature because "humans are hard-wired to seek out challenges"; sources of "satisfaction and contentment" for students on "a job well done"; and the basis to "ensure that a solid base of learning is complete before progressing on to further learning." The tests are great because they "drive creativity" and "signal that a person is ready to take on greater challenge and responsibility." Unfortunately, there was no research cited to support these over-the-top claims."

Share

Kommentarer   

 
+1 #2 Ellen Andenæs 06-02-2014 13:51
Deilig å se at gode skolefolk organiserer motstand og alternativer. Takk til både organisasjonen og avisa!
Rapportèr til admin
 
 
0 #1 Einar Lundemo 06-02-2014 11:07
Sist på 1970-tallet eksisterte faktisk Sosialistisk Skoleforum i Trondheim. Et bra initiativ. Ikke bare sosialister var til stede på møtene. Ved siden av weben: Tid og sted for førstkommende møte ?
Rapportèr til admin
 

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode

For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.

Alberts blogg

281/Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London. Den omhandler saken til The Cuban Five, på Cuba kjent som Los Cinco Heroes, De fem heltene. Femten år har gått siden de ble arrestert i USA og dømt til fengselsstraffer fra 15 år og oppover for spionasje. Det skjedde etter at de på oppdrag fra cubanske myndigheter hadde infiltrert eksilmiljøene i Miami og avdekket planer om terroraksjoner på Cuba. De varslet Havanna, som igjen varslet myndighetene i USA. I stedet for å gripe inn mot de som planla terror, gikk USAs myndigheter på jakt etter kildene for opplysningene, og fant de fem. Svært mange har protestert mot dommene. Amnesty International og åtte Nobelprisvinnere, derav tre fredsprisvinnere, fordømmer dommene. Det samme gjør en mengde organisasjoner, parlamentarikere og andre enkeltpersoner fra hele verden. LO i Trondheim og andre deler av norsk fag bevegelse har for lengst stilt seg bak kravet om frigivelse. Irma González, datter til René, har vært i Norge for å tale fangenes sak. René var den første av fangene som slapp fri. Før helga ble også Fernando Gonzalez satt fri, men de siste tre har fengselsstraffer opp i 35 år. Arbeideravisa intervjuet Irma González sist i Havanna i november, og er på veg for å dekke høringen i London. Høringen er et nytt høydepunkt i støttearbeidet for de fem. Den blir arrangert av juristforeningen i London. Der vil dommen mot de fem bli belyst av internasjonalt kjente jurister, inkludert Indias tidligere høyesterettsjustitiarius Yogesh Sabharwal, tidligere dommer i grunnlovsdomstolen i Sør-Afrika Zac Jacoob, og USAs tidligere justisminister Ramsey Clark. En rekke vitner vil bli avhørt. Dommene vil bli vurdert opp mot både USAs og internasjonale lover og regler. Resultatene av høringen vil bli lagt fram for president Barack Obama. I denne situasjonen er det altså engelske myndigheter finner ut at de ikke vil gi visum til det mest sentrale vitnet av alle, René González. Arbeideravisa sitter på avslaget. Der står det i klartekst at avslaget kommer fordi han har vært dømt til mer enn fire år i fengsel. Dermed synes det klart at vedkommende som i sin tid ga Nelson Mandela innreiseløyve må ha begått en alvorlig tjenesteforsømmelse og bør straffes. Avgjørelsen om å nekte González adgang er selvsagt utelukkende basert i gjeldende regelverk. Å antyde at dette skulle ha noe som helst med politikk å gjøre, enn si press fra USA, ville ikke ramle oss inn. God Jul!

Hvem slapp inn Mandela?

Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London.Les mer
Mer fra Alberts blogg

Innsendt

124/Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook. En innsender reagerte med å spørre: "Hva er galt med parlamentarisme i kommunen når vi har det nasjonalt?" Et relevant spørsmål. Det er derfor nødvendig å si noe om hva som er forskjellen på en nasjonal parlamentarisme og kommunal parlamentarisme.Selv om det høres ut som det samme er det i virkelighetens verden det motsatte. For å forklare det må vi gå litt tilbake i tida.Da Grunnloven ble skrevet i 1814 (som vi i disse dager feirer) medførte det ingen forandring i embetsmannstyret i norske byer og bygder. Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som en svakhet nå som nordmenn skulle fri seg fra diktat fra svenskekongen og hans embetsmenn som var plassert ut i byer og bygder.Det ble fremsatt krav om lokalt selvstyre – en inspirasjon fra idealene i den franske revolusjonen og fra grunnlovens ånd. Utgangspunktet var at de som finansierte lokale tiltak gjennom skatt også måtte styre bruken av dem, ikke embetsmenn oppnevnt av svenskekongen. I 1833 brukte kongen sin vetorett til å stoppe ny lovgiving på dette området, men i 1837 fikk Norge nye lover om formannskap – formannskapslovene.Disse lovene gav folkevalgte (selv om bare menn med eiendom hadde stemmerett) kimen til et lokalt folkestyre som ble viden kjent som progressivt og brøt radikalt med embetsmannsstaten og elitistiske styreformer.Formannskapslovene i kommunal forvaltning fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 1884 da Norge gjennomførte sin nasjonale variant ved at Den norske Storting ikke lenger aksepterte at kongen i Sverige skulle ha vetorett eller utsettende virkning på de lover og forordninger den norske regjeringa vedtok.Da Norge i 1905 gjennom folkeavstemning stemte for oppløsning av unionen med Sverige, ble endelig Norge et sjølstendig land uten innflytelse fra den svenske kongen. I stede importerte de en prins fra Danmark som aksepterte denne formen for parlamentarisme, der Stortinget, ikke kongen, oppnevner regjering."Parlamentarisme" er betegnelsen på en politisk styreform der parlamentet står sentralt. Litt vanskeligere kan vi si at basis for den politiske autoritetsutøvelsen ligger i et parlament.I parlamentarismen skal regjeringen velges fra parlamentet, og etter at det er valgt, står den samme regjering til ansvar for parlamentet. Med andre ord er regjeringen en slags utøvende komité for nasjonalforsamlingen.I den norske diskusjonen om kommunal parlamentarisme handler det om å frata det folkevalgte organet (bystyret) makta etter at de har valgt et byråd. Formannskapslovene av 1837 og innføringen av parlamentarismen av 1884 var å frata kongen og embetsmennene makta, mens den moderne kommunale parlamentarismen er å frata det folkevalgte kommunestyret eller bystyret makta og føre den over til et byråd som sikrer seg all makt.I min første artikkel skrev jeg at dette er å gjenopprette embetsmannsveldet, altså å gå bakover i bakstreversk retning. Kjernen i parlamentarismen er "all makt i denne sal", altså i det folkevalgte organ. I virkelighetens verden er kommunal parlamentarisme det motsatte.Kjernen i demokratiet er at flertallet ikke skal ha alle fullmakter. Flertallet skal sikre mindretallet rett til å kritisere, rett til å komme med forslag og ytringer, og også retten til å mobilisere folkelig kamp mot flertallet. Demokrati er ikke flertallsdiktatur eller flertallstyranni, men en styringsform som sikrer at flertallet til syvende og sist kan ta avgjørelser etter at mindretallet har fått kommet med sine synspunkter.Kommunal parlamentarisme kan medføre flertallsdiktatur ved at flertallet overfører alle fullmakter til et elitistisk byråd, som i hemmelige møter kan kjøre over og tilsløre overfor offentligheten. Formannskapsmøtene i dag, der både flertall og mindretall er representert, er et åpent forum for både beboere og media. Dette er et viktig demokratisk prinsipp. Et lukka byråd representerer ei tid som våre nasjonale strateger rundt 1814 ville bekjempe. Det er de vi feirer i år, ikke de som vil innføre kommunal parlamentarisme. Svein Olav Aarlott
350/Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak. Det gjelder vedtak både på nasjonalt og kommunalt plan. Som kommune utmerker Trondheim seg med å unnlate å følge opp både nasjonale føringer, og ta i bruk de økonomiske ressurser staten stiller til disposisjon. Dette er føringer og midler gitt for å sikre utviklingshemmede et verdig liv. Gruppen utviklingshemmede er ofte et resultat av livets lotto. Fødselsskader, arvelighetsfaktorer og tilfeldige genfeil rammer blindt. Det kan ramme alle familier som velger å få barn. Gruppen utviklingshemmede - barn og voksne - utgjør et større mangfold enn andre grupper. Utviklingshemmede og deres familier er helt avhengig av politiske vedtak i bystyret for å få et verdig liv. Det handler om å tilføre ressurser og tjenester- Gruppen barn er avhengig av et kommunalt tjeneste-/støtteapparat som setter barns utvikling i fokus i barnehage og skole. Samtidig skal resten av familien – voksne og søsken – få anledning til å delta i det ordinære samfunnsliv. Dette krever målrettede tiltak innenfor områdene avlastning og tilbud før og etter skoletid gjennom hele skoleløpet fra 6-20 år.- Ved overgangen skole-voksenliv svikter kommunene i stor grad. I flere sammenhenger har Norsk forbund for utviklingshemmede pekt på kommunens manglende bo-tilbud for utviklingshemmede. Avlastningstilbudet i Trondheim har gjennomgått kommunens knallharde effektivisering. Begge dissse faktorene gjør det tungt, ikke bare for brukerne, men også for deres familier.- Det har også vært en dramatisk nedgang i ressursene til området dagaktiviteter. Kommunens effektiviseringsprogram har ført til en så redusert kvalitet at det nå nærmest må beskrives som oppbevaring. Utvilsomt har antall brukere som mottar tilbudet økt, men ingen ressurser har fulgt med. Dette har forsterket den uforsvarlige situasjonen. Politikernes vedtak om å redusere de individuelle tiltakene, har ført til at flere pårørende merker at deres voksne sønn eller datter har hatt dramatiske funksjonsfall. Det utvikles etter hvert en kultur i Trondheim kommune der dagtilbudene på grunn av ressursmangel ikke satser på målrettede funksjonsforbedrende/-bevarende aktiviteter. Dette fører ikke bare til funksjonstap for den utviklingshemmede, men også manglende kompetanseutvikling for de ansatte som skal gi tjenester til brukere med et mangfold av behov. For de enkelte som rammes, er dette dramatisk. I flere år har det vært en dramatisk nedbygging av tjenesten.De politiske vedtak i formannskapet rundt høringen om "Brukerstyrt personlig assistent"- BPA - tyder på en positiv holdning til funksjonshemmede generelt. Det er derfor skremmende at politikerne gjennom budsjettet vedtar "å redusere støtten til følge til arbeidsplassen for utviklingshemmede". Det må ikke bli slik at IQ bestemmer hvem som skal få eller ikke få individuell hjelp med offentlig støtte.Trondheim kommune mottok i 2013 nesten 600.000 kr til hver utviklingshemmed over 16 år, som har et vedtak om kommunale tjenester. I alt er det ca 500 utviklingshemmede i denne gruppen. Levekårsreformen for utviklingshemmede - HVPU-reformen på 90-tallet - la opp til statlige overføringer som var gunstige for kommunene. Overføringer gjennom rammetilskuddsordningen, særtilskudd for tunge brukere og andre innbyggertilskudd er gode ordninger for kommunene. Dette er ordninger som har ført til at Trondheim kommune har et regnskapsmessig overskudd i forhold til sin innsats for utviklingshemmede. De utviklingshemmede betaler skatt av sin uføretrygd. Det gjør også de ansatte innenfor tjenestetiltakene for utviklingshemmede. Resultatet er at Trondheim kommune isolert sett har et overskudd i det totale regnskapet på mer enn 100 mill kr på tjenestene til utviklingshemmede. Alle nedskjæringer og såkalt effektiviseringstiltak innenfor dette området er derfor en skamplett for det styrende flertall i Trondheim kommune. Hvert år siden 2009 har kommunen hatt en merinntekt i forhold til det budsjetterte statstilskuddet for tunge brukere. Det er en skam at denne merinntekten ikke tilbakeføres til tjenestene for de utviklingshemmede når regnskapsoverskuddet disponeres. Trondheim 21.03.2014Norsk forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag Steinar Johnsen

Nasjonal vs kommunal parlamentarisme

Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook.Les mer

Krisen forsterkes for utviklingshemmede

Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak.Les mer
Flere innsendte innlegg

Gratis

Skriv navn og e-post her, og få nyhetsbrev to-tre ganger i uka.



Helt kort

148/Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder. Det øvrige styret ser slik ut: Espen Andresen (Malvik) Kasserer / AURandi Reese (Trondheim) StyremedlemRakel S. Trondal (Malvik) StyremedlemJørund Leknes (Trondheim) StyremedlemMadeleine Mittet (Trondheim) Styremedlem Astrid Kjelsnes (Trondheim) 1.varaKjell Rønningsbakk (Orkdal) 2.varaAndreas Noteng (Melhus) 3.varaOttar Michelsen (Trondheim) 4.varaÅshild Tungen (Trondheim) 5.vara
160/Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag. Det ble servert av daglig leder Lasse Overgaard i Murarbeid AS. - Etter min mening er dette et ganske urimelig utsagn, og ikke minst at det blir satt på trykk. Murarbeid har aldri vært kunde hos oss. Vi jobber med kompetansebaserte prosesser, gir avlønning etter reglene i vikarbyrådirektivet, og har et nært samarbeid med både Arbeidstilsynet og Fellesforbundet, poengterer Berg Svendsen.- Våre medarbeidere behandles med respekt, og vi følger til en hver tid Arbeidsmiljøloven. Vi velger våre kunder med omhu og har kun samarbeid med seriøse aktører, sier hun.Berg Svendsen reagerer på at Jobzone blir trukket inn i en sak som ikke handler om dem.
152/Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka. Leder Tore Kristiansen i FO Oslo opplyser at fylkeslaget nå har trukket påmeldingen. Det samme opplyser fylkesleder Ingunn Strand Johansen i Akershus:- Vi meldte oss på tidlig fordi Trondheimskonferansen er et viktig politisk verksted. Nå velger vi å forholde oss lojalt til landsstyrets oppfordring, og har derfor trukket påmeldinga, sier Strand Johansen.

Nytt styre i Sør-Trøndelag SV

Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder.
Les mer

Jobzone reagerer på omtale

Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag.
Les mer

Oslo og Akershus trekker seg

Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka.
Les mer