Rapport fra Manifests årskonferanse

Detaljer

Publisert onsdag 05. mars 2014 19:49

Skrevet av Berit Rusten

Årets hovedtema for konferansen var "Frihet og Fellesskap." Jeg deltok som enkeltperson, fra Panter Tanter Produksjoner, med et håp om å få innspill til en ny pamflett, en oppfølger av "Røyk ut New Public Management". Oppfølgeren har arbeidstittelen "Knus apatien-bruk fantasien-la New Public Management slippe taket på Norge!"

Flere innledere holdt gode innlegg som gir mat for en argumentasjon om at tiden er inne for felles kamp. Fellesskapet er under press.

Journalist Gunnar Thorenfeldt og malermester Jens Petter Lunde snakket om arbeidslivskriminalitet. Gunnar T. viste hvordan sosial dumping i arbeidslivet ofte er en måte for kriminelle å hvitvaske svarte penger fra geskjefter som trafficking og narkotikahandel på. Jens Petter L. var svært tydelig på at det må stilles krav til håndverkskompetanse. At nå er det for mange firma som kan registrere seg i Brønnøysund og sette i gang virksomhet, underby i anbudsrunder og få oppdrag uten faglige kvalifikasjoner. Disse firmaene får oppdrag, men murpussen de har lagt, faller av etter få år!

Den spanske rørleggeren Fran Almonte og Boye Ullmann viste hvilke menneskelige konsekvenser spekulasjonen i billig arbeidskraft kan få. Mange, mange, spesielt utenlandske arbeidere, arbeider i dag for luselønn på arbeidsplasser, med risk for eget liv. Sirkusartister, trapeskunstnere, blir bare barnemat mot den risikoen disse arbeiderne må ta hver dag, i all slags vær, for en inntekt på 120 NOK pr time. Disse to viste også hvor viktig det er at fagforeningene tar tak i problematikken med sosial dumping og at det nytter å kjempe. Fran og Boye kunne vise hvordan spanske arbeidere hadde seiret over giganten COOP, ved Gardermoen. Et eksempel til inspirasjon.

Problemstillinger rundt fagforeningenes engasjement og nødvendigheten av å gå inn også om arbeiderne i første omgang IKKE er organiserte eller tør stå frem og kjempe, var et hett tema i den uformelle pausedebatten etterpå.

Å kjempe for faget og den faglige stoltheten var tema for to innledere fra Danmark. Mattias Tesfaye, murer og forfatter av boken "Kloge hænder – Et forsvar for håndværk og faglighed", sa, i stikkordsform:

-Det er for mange høvdinger og for få indianere i arbeidslivet.
-Bygninger blir skrytt opp i skyene som "verdens beste", fordi de ser fine ut på tegnebrettet og der de står, men... håndverket.... Måten de er bygd på holder IKKE mål. Dette har sammenheng med mangel på fokus på FAGLIGHET.
-Vi må skape kvalitet i arbeidslivet. Vi må slutte å vurdere resultatene ut fra hvordan det ser ut på papiret. Det er praksis som teller. Man anmelder også mat ut i fra hvordan den smaker, ikke ut fra hva som står på menyen.
-Det må bli en aktiv dialog mellom de som sitter og planlegger og de som effektuerer dem. DIALOG!
-Historisk har det vært et skille mellom latinskolen og håndverkerne og etterhvert har latinskolen satt seg over håndverkerne. Det må bygges en BRO imellom. Kloke hender og kloke hoder, det er det som trengs!
-Om fagstoltheten forsvinner, forsvinner også respekten for FAGET.
-Fagstolthet er en motivasjonsfaktor god nok for at folk vil gjøre en innsats. De må få bruke sin fagkompetanse.
-Faget må forsvares, også av fagforeningene!
-Fagbrev er arbeiderklassens "Frihetsbrev".
-Gode arbeidsgivere må sette pris på INNSPILL!
-I dag er det for enkelt å være kjeltring i arbeidslivet!
-Venstresida må være foran. Forsvare fagligheten. Se behovet for faglighet på nye områder som fitnessinstruktører osv

Ninna Thomsen, omsorgsbyråd i København (SF), som gikk ut og arbeidet på gulvet før hun startet på sitt virke som omsorgsbyråd, sa i stikkordsform:
- Folk må få mulighet til sjøl å vurdere hva som trengs på et gitt arbeidsområde.
-Selvfølgelig må arbeidet dokumenteres, men IKKE i den grad som det skjer nå. Ikke med stoppeklokker og skjema. Der TIDEN står i fokus og ikke faget, ikke menneskene.
-Tillid: tænkepauser 4" af Gert Tinggaard Svendsen anbefales!
-Jo mer tillit, jo mer produktivitet.
-Mennesker kan ikke plasseres som pakkeløsninger.
-Bort med stoppeklokkeomsorg og minutt-tyranniet!
-Finn en annen balanse.
-Om man ønsker endring, må man forvente motstand i byråkratiet! Byråkratene stoler på datasystemenes kontroll.
-Det viser seg at data som samles inn gjennom datarapporter, ikke brukes i særlig grad. Datamengden er enorm. Verken lederne eller mellomlederne bruker disse.
- Om folk får ansvar, tar de det og bruker sin faglighet til å vurdere behovene.
-Om det ikke er klokka som dirigerer, kan man spørre: "Hvordan går det i dag?" når man er på hjemmebesøk. Da kan man igjen SE menneskene!
-Det er IKKE de som sitter på kontorene som vet hva som skjer.
- Dette er generelle tendenser i samfunnet.

Så sang INGRID OLAVA "You´re still a warrior" av Bob Dylan og jeg skrev at Panter Tanter Produksjoner igjen må sette "Revolution" på sitt repertoar.

Det var mye om skole. Om hvordan fritt skolevalg IKKE fører til bedre kvalitet i skolen. Men, derimot til segregering og økt fokus på hudfarge. Bakgrunnsinformasjon for disse påstander var hentet fra Sverige, som har hatt denne valgfriheten siden 1990-tallet og som nå går bort fra det.

Helten fra læreropprøret i Sandefjord, Marius Andersen, fortalte om målemanien i skolen. Om hvordan politikerne og byråkratene setter opp 70 gange jeg husker ikke mål, som unger skal vurderes ut fra. Hvilken kompetanse har de for dette?

Kompetanse. Faglighet. Igjen og igjen kom dette opp. Fagligheten må settes i fokus og da må man bort fra mye av systemet som fungerer i dag. For meg var dette som et ekko fra min kommunistpappa og hans kameraters diskusjoner på 1950 og 60 tallet. De mente også at det var grunnplanets kompetanse som burde lyttes til. De drømte om et samfunn der arbeiderne skulle ha overskudd til fritid, kultur og demokratisk deltakelse. Det var også et ekko fra 70-tallet. Fra kvinnekampen. Fra sangen vi sang om ei tid der det skulle bli like fint å jobbe som å sanse.
Hva skjer det av samfunnsendringer om fagligheten settes høyere?

Kanskje som naturlig oppfølger av dette fokuset med faglig kvalitet, ble sekstimersdagen satt på dagsorden på Manifestkonferansen. Audun Lysbakken satte det i perspektiv med likhet, rettferdighetstanken og miljøet. Ebba Wergeland så det i et kvinneperspektiv og et aldersperspektiv. Og jeg er enig med Linn Stalsberg i Klassekampen 5/3 2014 om at 6-timersdagen er viktig i et deltakelse- eller demokratiperspektiv. 6-timersdagen på blokka gir mange og nye tanker inn i samfunnsdebatten.

Ali Esbati viste at vi har råd. Til velferd og 6-timersdagen. Det er bare et spørsmål om verdivalg og prioritering. Og, med sine grafer kunne han berolige de fleste. Det behøver ikke engang å bli en revolusjon for å få det til.

Det var mange ulike mennesker på konferansen. Og flere innlegg. De jeg har nevnt, er de jeg ble inspirert av. Jeg tenker at deltakelse på Manifestkonferanser er bra for å kjenne den politiske diskursen på pulsen.

Den innvendingen jeg har er at jeg stadig savner forum der vi sammen diskuterer slike tema, men der det ikke bare er tema og ideer som presenteres. På Manifestkonferansen gikk kommunikasjonen profesjonelt fra scene til sal. Etter en halv dag begynte apatien å sige inn. Og det er jo den jeg vil til livs, blant annet med å gjøre en ny pamflett.

Hva skjer om iscenesettelsesformen blir dialogisk? Om 1000 engasjerte mennesker spør: HVA MÅ GJØRES?
Kanskje kommer svaret på neste konferanse. Så, sett av tid til Manifestkonferansen 2015.