Anna fra Byluft

Detaljer

Publisert lørdag 08. mars 2014 08:44

Skrevet av Eldbjørg Dahling

Anna Fredriksen måtte begynne på internatskole da hun var sju, og fikk ikke snakke sitt eget språk.

Jeg tenker på luftforurensing i store byer når jeg hører begrepet byluft. Anna Fredriksen tenker på heimbygda si, ei lita grend på sørsida av Varangerfjorden. Jeg traff henne tilfeldigvis en dag på seinhøsten 2013. Vi kom i prat. Ut fra den korte samtalen fant jeg ut at hennes bakgrunn ville jeg gjerne vite mer om. Hun hadde ingen motforestillinger mot å gi meg navn og adresse. Nå har jeg besøkt henne, og jeg vil gjerne dele livshistorien hennes med flere, noe hun ga meg lov til.

Tekst og foto på kvinnedagen: Eldbjørg Dahling

På slutten av 1800-tallet var det innvandrere både fra Norge og Finland som slo seg ned i nord-vest-Russland for å finne bedre levekår. Mora til Anna vokste opp i Ura-guba. (guba er russisk og betyr fjord), ei lita bygd som ligger omtrent sju mil fra Murmansk. Foreldrene hennes var finske.

15 søsken
Da mora, Else Mirjam var 18 år, måtte hun «ut og søke tjeneste». Hun ble tjenestepike hos havnesjefen i Vadsø. Der møtte hun fiskeren Henrik Andersen Saua fra Nesseby i Varangerfjorden. Foreldrene hans var finske innvandrere. De gifta seg i 1910, og slo seg ned i Sirdagopppe/Karlebotn, innerst i Varangerfjorden. Rundt hele Varangerfjorden var det finsk bosetting. I Bugøynes, et tettsted på sørsida av fjorden, bodde det nesten bare folk fra Finland.
Ett år etter bryllupet kom deres første barn til verden. Etterhvert kom et nytt barn til verden nesten hvert år. 15 barn ble Else Mirjam og Henrik foreldre til. Den eldste, Thoralf, døde bare 4 år gammel. Anna var nr. 12 i søskenflokken.

Tiggerferd
I 1917 flytta de til Middagsbukt i Byluft. I Byluft bodde det fem familier, nesten alle var finske innvandrere. De levde hovedsakelig av fiske. Jorda var så skrinn at jordbruk og fedrift ikke ga utkomme til å leve av.
Livet var hardt for den voksende familien. Det var smått stelt med mat. De overlevde for det meste på fisk og fugle- og kobbekjøtt. Henrik rodde fiske, og var i lange perioder borte hjemmefra, og da satt kona igjen uten båt. To ganger i året passerte fjellfinnene med reintrekk forbi Middagsbukt på veg til sommerbeite, og den motsatte vegen om høsten til vinterbeite. De brukte å slakte i Middagsbukt. Da delte de gjerne av sin overflod, og familien Saua hadde gode dager ei tid framover. Kaffe, sukker og klær var mangelvarer, og det hendte at Else Mirjam måtte ut på tiggerferd. Hun måtte ta beina fatt, og fulgte en sti for det fantes ikke vei på sørsida av fjorden.

Drømmen om Ura-guba
Dagene var fulle av arbeid, men det gikk aldri en dag uten at hun tenkte på familien sin hjemme i Ura-guba. Hun drømte alltid om å få reise hjem igjen en gang, for å kunne se igjen sine kjære der. Etter den russiske revolusjon i 1917 ble grensen stengt, og da var det i hvert fall umulig å reise.
Else Mirjam fikk ikke oppfylt den drømmen i sin levetid.
I åra fra 1911 til 1935 fødte Else Mirjam 15 barn, 10 gutter og 5 jenter. Tre sønner døde, en av dem var 17 år da han døde, de to andre var småbarn. Huset de bodde i var 5 x 3,5 meter. Det besto av ett rom, en gang og en liten hems. I fjøset hadde de ei ku og noen sauer. For at kua skulle få fòr måtte de nærmest håndplukke hvert gress-strå. Sauene gikk ute hele året, og levde nok for det meste av mose og lyng. Landskapet rundt Varangerfjorden består av mosekledde vidder der vinden får et godt tak. Fjøset lå bare 15 -20 meter fra huset. Likevel hadde Else Mirjam festa et tau mellom huset og fjøset, slik at hun kunne holde seg fast i det når vinden var ekstra sterk.

Faren flytta
Det var ikke godt forhold mellom faren og resten av familien. Da de eldste barna var gamle nok til å være til hjelp for mor og de mindre barna, flytta faren og kom aldri heim mer.
Den eldste jenta, Ale, gifta seg tidlig. Hun fikk også mange barn, og familien slo seg ned på samme sted som mora og søskena til Ale. Dessuten hadde Else Mirjam tatt til seg en pleiesønn. Det var jo
unger nok fra før, men det er nærliggende å anta at en fikk noe kompensasjon fra kommunen for å oppfostre et pleiebarn.
Mor Else Mirjam hadde en stor, finsk bibel, og fra den leste hun høyt for barna sine på søndager og helligdager.
Det var ikke greit å komme seg til kirke for å få døpt barna, verken for familien Saua eller andre som bodde langt fra kirkestedet. Det var vanlig at en prest eller en predikant som hadde godkjenning til å foreta kirkelige handlinger reiste rundt og foretok hjemmedåp.

Ingen forsto
Anna ble født i 1928, og skulle begynne på skolen i 1935. Det er vondt å tenke på hvordan det måtte være for henne, og mange andre barn i samme situasjon. Reise fra mor og far og resten av familien, bo på internat sammen med mange barn, og ikke kunne snakke med noen. Ingen forsto deg, og du forsto ikke hva de andre sa.
I 1898 kom en instruks fra Kirke- og undervisningsdepartementet om bruken av finsk og samisk i skolen: «Børnene skal tale det norske sprog». Barna fikk ikke en gang bo heime. De lærte fortere det norske språket når de var omgitt av bare norsktalende, var teorien. Hva den vesle gutten eller jenta som var borte fra heimen for første gang, og ikke ble forstått og ikke kunne forstå, brydde de brave politikere i Christiania seg ikke om. Både på internatet og på skolen var alle de voksne norske. Ikke nok med det, barna fikk ikke en gang snakke morsmålet sitt med hverandre.
Anna gikk på internatskole i Karlebotn, et sted lenger inne i fjorden. De var 20-30 barn på internatet. Skolegangen ble uregelmessig på grunn av krigen.
En kan kanskje si at noe godt kom det ut av det. I dag snakker Anna både finsk, norsk og samisk.
Etter hvert ble det trangt om plassen i Middagsbukt. Noen av de eldste guttene i søskenflokken var
borte på fiske i lange perioder, men Ale (eldstesøstera) og mannen hadde mange barn, så de gikk i gang med husbygging. Det nye huset sto ferdig en gang rundt 1937-38, og da kunne de boltre seg på stue, kjøkken og to rom på loftet. De var helt overgitte over slik velstand!

Krigen
Selv om Byluft nesten ikke finnes på noe kart, skulle den annen verdenskrig komme til å prege familien resten av livet.
Tyskerne hadde leir i Gandvik, ikke langt fra Byluft. Det var lange kolonner med soldater som passerte Byluft på veg til Østfronten. Noen var bare i 16-17 årsalderen, jevngamle med noen av
Else Mirjams egne sønner. Hun tenkte at de hadde sikkert også mødre og fedre som var glade i dem og var redde for dem. Soldatene gikk i fullt marsjutstyr, og var varme og svette. Kunne hun gi noen av dem ei øse med vann gjorde hun gjerne det. Kanskje var hennes gode gjerning den siste moderlige omsorg den enkelte av dem fikk føle før de møtte døden på Litzafronten.

Tyskerne tok huset
Høsten 1944 ble huset okkupert av tyskerne. Det gamle huset var forfalt og ubeboelig, men som finske innvandrere hadde de badstu, så nå ble badstua redningen, den ble tatt i bruk som bolig.
Det var harde tider, og om det hadde vært dårlig med mat før, ble det ikke bedre under krigsåra.
Det var helt nødvendig å ha skytevåpen for å kunne ha mat på bordet. Tyskerne konfiskerte alle våpen, og hvis de kom over noen som hadde skjult våpen, var straffen hard. To av brødrene ble overasket av tyskere en gang de var på jakt for å skaffe mat. De ble tatt og sendt til leir i Jarfjord.
Etter en tid ble de sluppet fri, men ingen av dem ville fortelle noe når de ble spurt om tida i fangeleiren.
Anna ble konfirmert under krigen. Anna og to andre jenter bodde hos presten i Nesseby under konfirmasjonsforberedelsene.

Voksenliv
Etter konfirmasjonen fikk hun huspost hos lensmannen i Nesseby. Han var nazist.
Følgende episode har brent seg fast i Annas hukommelse 70 år etter hendelsen. Anna hadde sin
ukentlige friettermiddag, og hadde lyst til å gå ut. Det måtte hun spørre lensmannsfruen om å få lov til. Det var for så vidt helt greit, det var krig, og den nykonfirmerte ungjenta måtte det tas vare på.
Fru Mikkelsen het Erna, og det ble hun kalt av mannen naturlig nok, men også av barna. Anna sa også Erna til henne, men det passet ikke lensmannsfruen å bli tiltalt med fornavn av den finske
jenta. Fru Mikkelsen rista henne skikkelig, og Anna fikk beskjed om at tjenestejenta ikke skulle tiltale henne med fornavn.

Den brente jords taktikk
Høsten 1944 begynte panikken å bre seg blant tyskerne. Hele Øst-Finnmark ble tvangsevakuert sørover. Mange rømte opp i fjellene og overvintret i huler.
Fra fjæra i Byluft kunne en se at tyskerne hadde satt både Vadsø og Vestre Jakobselv i brann. Heller ikke i Byluft ble de spart for den brente jords taktikk. Huset som familien hadde bodd i, og som tyskerne tidligere hadde okkupert, ble nå brent. Da var det bare Else Mirjam med fire
mindreårige barn, og en søster som også hadde fire små barn som oppholdt seg i Middagsbukt.

Uventet besøk
En kveld etter at familien var gått til ro i badstua, og veslegutten Benjamin (Benti) sov trygt bak mors rygg, ble døra sparket opp. Det var fem russere som kom. Mor, Else Mirjam ble meget redd, for hun hadde hørt hvordan den røde armé hadde gått fram under revolusjonen. En av russerne kunne finsk, så Else Mirjam ble beroliget og fikk høre nytt om krigens gang. Han beroliget henne, pekte på lille Bentti som var i 9-årsalderen og sa: «Så lenge den gutten lever, skal det aldri mer bli krig!»
En maidag i 1945 med fint og vårlig vær kom nabokona med fredsbudskapet. Benti hadde gjemt et «17. mai flagg». Han fant noen rustne spiker og en trestokk som fikk klare seg som flaggstang, så feiret de freden i Middagsbukt.

Ut i verden
Etter krigen reiste Anna til Bodø, der hun arbeidet på hotell ett år, før hun reiste heim til Byluft igjen. Mora hadde da sju voksne gutter, de to yngre søstrene til Anna og lillebror Benti heime. Guttene bygde opp huset før de reiste ut for å skaffe seg arbeid. De hadde ikke båt, og uten båt var det umulig å livberge seg heime. Anna ble heime over sommeren. Om høsten reiste hun til øya Orten utafor Molde, der ble hun husholderske i en familie der kona var syk og sengeliggende. Etter å ha vært der i ett år, gikk turen videre til Bergen, og der ble det jobb på hotell igjen. Hun hadde en god venninne som jobbet på samme hotell. Begge fylte 21 år omtrent samtidig, og myndighetsdagen ble feiret med 1/2 flaske Martini. Nå var de voksne og myndige, og planen var å ta hyre på en båt i utenriksfart. De gikk sammen på hyrekontoret og meldte seg som hyresøkende.

En kjekk ung gutt
Etterpå venta de spent på brev med melding om at en båt venta på dem i en fjern havn. Venninna hadde kjærest, og en dag kom hun og fortalte Anna at hun MÅTTE gifte seg. Det ble ingen tur til sjøs for Anna, for hun hadde ikke mot til å reise uten venninna.
Anna tok hurtigruta heim til mor. Så en tur til sjøs ble det jo, men ikke slik hun hadde tenkt seg.
På kaia i Kirkenes sto Ole, en kjekk ung gutt som Anna kjente litt fra før, da han hadde hatt arbeid med brøyting på vegen forbi Middagsbukt. En veg som tyskerne hadde anlagt. Det Anna ikke visste da, var at det var hennes framtidige ektemann som sto der.

14 mil
Helga etter kom Ole fra Kirkenes til Byluft på sykkel for å besøke Anna. Sju mil hver veg! Det endte som det som oftest gjør når to unge møtes og varme følelser oppstår. De gifta seg, slo seg ned i Jarfjord, og fikk etterhvert fire barn, to gutter og to jenter. Ole hadde arbeid i Sør-Varanger Gruveselskap, og Anna arbeidet i Forsvaret etter at ungene ble større.
I dag er en av sønnene død, de andre tre barna gifta seg med trøndere og bosatte seg i Trøndelag. Sønnen bor på Frøya, døtrene i Buvika og i Trondheim.
Etter at Ole og Anna var blitt pensjonister, flytta de til Trondheim.

Klimaflyktning
Anna fyller 86 år til sommeren. Hun er dårlig til beins, men ellers ved god helse. Hun bor i samme hus som dattera Solgunn. Det gir en ekstra trygghet.
Hun sier hun er «klimaflyktning» ettersom hun bor i Jarfjord om sommeren og i Syden en stor del av vinteren.
Norge er et langstrakt land med vekslende natur og klima. Det gjør at levevilkåra også blir forskjellige. Det som har gjort størst inntrykk på meg med Annas historie er hvordan norsk-opplæringa var. For at den samiske befolkning skal fungere likt med resten av Norges befolkning, er det sjølsagt helt nødvendig at barna lærer norsk. Men måten det ble gjort på er kritikkverdig, særlig når en vet at dette ikke er lenge siden. Det lever mange finnmarkinger enda som har lært norsk på den måten.