Toppjurister oppfordrer Obama til å benåde fem cubanere

Detaljer

Publisert tirsdag 11. mars 2014 16:02

Skrevet av Albert H. Collett

Toppjurister fra tre kontinenter: F.v. Philippe Texier, Yogesh Sabharwal og Zak Yacoob.

Når toppjurister fra India, Sør-Afrika og Frankrike ber Obama benåde fem uskyldig dømte cubanere, handler det om mer enn jus. Det handler om storpolitikk, maktmisbruk, menneskeskjebner og solidaritet. Bli med til London og en høring i beste Bertrand Russell-tradisjon:

I Norge har vi ingen sterk tradisjon for juridiske høringer. Internasjonalt er det første Russell-tribunalet mest kjent. Det handlet om Vietnam, og ble holdt i Stockholm og Roskilde i 1967. Filosofen og Nobel-prisvinneren Russell forsvarte opprettelsen av tribunalet med et sitat av Robert Jackson, sjefsanklageren i Nürnberg-prosessen etter andre verdenskrig:
«Hvis bestemte handlinger og brudd på avtaler er forbrytelser, så er de forbrytelser uansett om det er USA eller Tyskland som begår dem. Vi har ikke tenkt å lage regler mot kriminell adferd som vi ikke ville akseptere brukt mot oss selv.»
Siden da har lignende tribunal med vekslende navn blitt holdt om alt fra det tyrkiske folkemordet på armenerne til overgrep i Palestina, Latin-Amerika, Irak, og i psykiatrien.

Ingen spirrevipper
Sist helg ble et tribunal av samme type arrangert i de ærverdige lokalene til advokatforeninga i London, The Law Society. Tittelen var «International Commission of Inquiry into the Case of the Cuban Five», direkte oversatt "Internasjonal granskingskommisjon i saken om de fem cubanerne."
Tro mot tribunaltradisjonen var det ikke spirrevipper som møttes. Møteleder Sara Chandler er leder for menneskerettsgruppa i den europeiske advokatforeninga, med over 800 000 medlemmer. Chandler og med-møteleder Elizabeth Woodcraft forklarte at en slik høring er en kvasi-rettslig prosess: En serie vitner forklarer seg for et dommerpanel, som så trekker sine konklusjoner.
I dette tilfellet besto dommerpanelet av Indias tidligere høyesterettsjustitiarius Yogesh Kumar Sabharwal og de tidligere høyesterettsdommerne Zak Yacoob fra Sør-Afrika og Philippe Texier fra Frankrike.

Hva saken handler om
For femten år har siden ble fem cubanere arrestert i Miami i USA og dømt til fengselsstraffer fra 15 år til dobbel livstid, dels for «conspiracy to commit espionage» - sammensvergelse for å spionere – dels for «conspiracy to commit murder» - sammensvergelse for å begå mord. Legg merke til ordvalget. De fem ble anklaget og dømt for å ha avtalt spionasje og mord, ikke for å ha gjennomført det.
Arrestasjonene skjedde etter at de fem på oppdrag fra cubanske myndigheter hadde infiltrert eksilmiljøene i Miami og avdekket planer om terroraksjoner på Cuba.
De varslet Havanna, som igjen varslet myndighetene i USA. I stedet for å gripe inn mot de som planla terror, gikk USAs myndigheter på jakt etter kildene for opplysningene, og fant de fem.

Protester
Svært mange har protestert. Amnesty International og åtte Nobelprisvinnere, derav tre fredsprisvinnere, fordømmer dommene. Det samme gjør en mengde organisasjoner, parlamentarikere og andre enkeltpersoner fra hele verden. LO i Trondheim og andre deler av norsk fagbevegelse har for lengst stilt seg bak kravet om frigivelse.
Høringen i London samlet deltakere fra 27 land.

Hvorfor sånt styr?
Hva er grunnen til at fem fengslede cubanere skaper slikt styr? Hvorfor det store og vedvarende engasjementet i så mange land? Uten tvil finnes det uendelig mange tragedier av langt større omfang som aldri får noen som helst oppmerksomhet.
Svaret er ganske enkelt at dette handler om politikk. På begge sider. Med mulig unntak for USAs blokade, er «Los Cinco Heroes» symbolsak nummer én på Cuba, og har vært det i årevis. Over alt finnes det plakater, veggmalerier og svære tavler med bilde av de fem, gjerne ledsaget av teksten «Volveran»: De kommer tilbake. De fem har vært tema i Fidels taler, de blir systematisk hyllet som helter, det blir arrangert landsomfattende kampanjer for deres sak.

Ikke en flue fortred
De fem er erkesymbolet på USAs inhumane politikk: Hvorfor sperre inne, dels på livstid, fem personer om ikke har gjort en flue fortred, men tvert imot forsøkt å verne sine medmennesker mot terrorhandlinger?
Samtidig er de symbolet på fem modige personer som var villige til å utsette seg for stor fare i sitt lands tjeneste. Heltestatusen har ikke blitt mindre av at de fem har beholdt kampviljen og engasjementet gjennom alle år i fangenskap. De skriver dikt, de maler, de oppmuntrer til og takker for støtten, de har blitt ledestjerner og helter blant medfanger i den grad at løslatte fanger har stilt i retten for å støtte dem under ankebehandlinger.

Sentrale vitner: F.v. Elizabeth Palmeiro, kona til Ramon Labañino, Irmita González, datra til René, og Adriana Pérez, kona til Gerardo Hernández, som soner to livstidsdommer.

Ambassadører
Familiene arbeider utrettelig for saken deres, og har blitt et helt korps av cubanske ambassadører i nasjonalforsamlinger, maktkorridorer og blant fagforeningsaktivister over hele verden. Også i Trondheim. Irma González, datter av René, var her for tre år siden. Det gjorde sterkt inntrykk på forsamlingen i Folkets Hus da Irmita fikk sin månedlige telefonoppringning fra faren i fengselet midt under møtet. Hun fortalte hvor hun var, faren hilste og takket for støtten. I fjor kunne han endelig, som den første av de fem, vende hjem etter endt soning.

Massivt trykk
Men tro ikke at dette bare er en sak på Cuba og blant Cuba-venner. Mye av kjernen er nettopp engasjementet på motsatt side. Svært mye av grunnlaget for den juridiske protesten i denne saken handler om det massive trykket som ble satt inn mot de fem i Miami etter at de ble arrestert.
Settingen er uhyre spesiell. I denne delen av Miami bor det 1,5 millioner mennesker. Halvparten av dem er eksilcubanere. Deres hat mot regimet på Cuba er mildt sagt intenst. Selv om ingen eksilcubanere fikk sitte i juryen, må nødvendigvis alle ha eksilcubanere som naboer, sjefer, ansatte eller familiemedlemmer. Offisielt var ikke jurymedlemmene kjent. I praksis fulgte media med dem når de forlot retten, noterte bilnumrene deres, offentliggjorde dem, og hvor de bodde. Både de selv og familiemedlemmer ble truet.

Betalte «journalister»
Mediedekningen i Miami var omfattende. Fra og med arrestasjonene i 1998 ble det trykket i gjennomsnitt seks artikler per dag i tre år. I ettertid viste det seg at myndighetene brukte millioner av dollar på å betale «journalister» for å skrive. Ingen visste om dette da det skjedde, men seinere undersøkelser har vist at det blant disse betalte «journalistene» fantes folk som hadde vært med på invasjonen i Grisebukta og andre angrep på Cuba.
Da disse opplysningene ble kjent, sparket redaktøren i storavisa Miami Herald seks av journalistene som hadde vært kjøpt og betalt for å skrive slik de gjorde. Det sier noe om stemningen i Miami at man ikke gjør slikt ustraffet. Eksilmiljøet protesterte heftig, med den følge at redaktøren ble sparket og tre av de sparkede journalistene tatt inn igjen.

Bakteppet
Dette massive engasjementet danner bakteppet for at de fem dro til Miami. Siden 1959 er 3 500 drept i angrep i regi av eksilmiljøet i Miami.
Utover på 90-tallet var det tallrike bombeeksplosjoner og andre angrep, inkludert et attentatforsøk mot Fidel Castro i Panama. Avlinger ble påtent, produksjon sabotert, bomber detonert på hotell og restauranter med det erklærte målet å ramme turisttrafikken til Cuba.
Blant de mest aktive var gruppa «Brothers to the Rescue». De gjennomførte tallrike krenkelser av cubansk territorium, og slapp tusenvis av flygeblad fra lav høyde over Havanna. Lederen for «Brothers to the Rescue», José Basulto, skrøt åpent av handlingene, kalte dem «sivil ulydighet», og oppfordret cubanerne til det samme.
Mot slutten av 1995 og begynnelsen av 1996 protesterte cubanske myndigheter gjentatte ganger og ba amerikanske myndigheter gripe inn for å stanse trafikken.

Ingen kontakt
Denne aktiviteten var opptakten til saken mot Gerardo Hernández, den eneste av de fem som er dømt for «conspiracy to commit murder». Han soner en dom på dobbel livstid. Det henger sammen med at Havanna informerte han om møter med amerikanske myndigheter på høyeste nivå der Cuba hadde varslet at de ville skyte ned flyene hvis det kom flere provokasjonsflygninger fra Miami. Han ble også bedt om å passe på at ingen av hans cubanske medinfiltratører ble med på flygninger de neste dagene.
Aktor mente Hernández var delaktig i sammensvergelse for å begå mord når han satt på denne kunnskapen. Problemet er Hernández ikke hadde kontakt med de som fløy, og dermed vanskelig kunne anklages for noe som helst.
Fire mennesker døde i nedskytingen av to fly 24. februar 1996. Det skjedde etter gjentatte advarsler som beviselig hadde kommet fram til amerikanske myndigheter, som i sin tur hadde advart provokatørene. Nedskytingen skjedde i cubansk luftrom. USA hevder at den skjedde i internasjonalt luftrom, men har til dags dato nektet å legge fram satellittfoto som de åpenbart sitter på og som kunne bevise påstandene deres.

En solidaritetshøring
Dommerne understreket at totaliteten i angrepene på Cuba var bakgrunnen for høringen. Dommer Sabharwal sa ganske tidlig:
- Denne saken handler ikke bare om de fem, den handler om så mange familier.
Dommer Zak Yacoob fra Sør-Afrika fulgte opp:
- Selvsagt skal vi høre alle vitnemålene og stille alle spørsmålene før vi trekker våre konklusjoner, men det er ingen grunn til å legge skjul på hvorfor vi er her. Jeg kommer fra Sør-Afrika, der gårsdagens terrorister er dagens ledere. Jeg hadde ikke vært her hvis jeg ikke var tilhenger av en rettferdig rettergang. Et sivilisert samfunn kan ikke tillate noe annet.
Helt på tampen sa dommer Texier det slik:
- Dette er en juridisk høring, mens det er også en solidaritetshøring.

Pausepoesi: Mirta Rodriguez lytter til etterforsker Roberto Hernández. Han leser høyt fra boka «Stemmer fra fengselet», skrevet av de fem. Mirta er mor til Antonio Guerrero, som har ti år igjen å sone.

Vitnemålene
Selv om verden er full av langt alvorligere menneskeskjebner, gjør det inntrykk når Mirta Rodriguez spør om hun skal få oppleve å få sønnen sin heim igjen. Hun er over 80, og sønnen har ti år igjen å sone.
Det gjør inntrykk når Adriana Pérez forteller hvordan det føles å bli nektet å besøke sin dobbelt livstidsdømte mann fordi «hun er en fare for USA», eller når hun først slipper inn i USA etter mange søknader for så å bli sendt tilbake uten å få møte mannen. Uten forklaring.
Det gjør inntrykk når Olga Salanueva beretter hvilket sjokk det var å få vite at mannen og flygeren René González hadde hoppet av og flyktet til Miami i 1990. Hun satt igjen med datteren Irma på åtte:
- Jeg hadde vært gift og fått barn med en helt annen person enn jeg trodde. Jeg avsluttet forholdet. Jeg kunne ikke ha med en sånn person å gjøre.
«Avhoppingen» var nødvendig for at mannen skulle vinne innpass i eksilmiljøet han skulle infiltrere i Miami. Først seks år seinere ble de gjenforent.

Hunden i rommet
Det gjør inntrykk når Irma forteller hvordan hun ble vekket av væpnet politi som stormet inn på soverommet hennes da hun var 14 og faren ble arrestert.
De påfølgende 17 månedene sitter alle fem i isolat. Når Renés yngste datter Ivette får se faren etter to år, er hun selv to og et halvt. Hun får se en mann hun ikke kjenner. Han sitter lenket på hender og føtter. Hun spør med barnets uskyld om faren er en hund. Irma refererer morens svar:
- Det er ikke han som er hunden i rommet.

Nektet visum
Han som ikke var hunden i rommer, René González, skulle være det opplagte hovedvitnet under høringa. Han hadde vært med fra start, hadde gjennomlevd alt, og han var fri.
Men så, noen få dager før høringa skulle starte, kom beskjeden: René González fikk ikke visum til England. Den formelle begrunnelsen var at han hadde blitt dømt for en forbrytelse med mer enn fire års straff. Da hjalp det ikke at det nettopp var for å snakke om denne «forbrytelsen» og straffen at han var invitert til London i en høring med over 300 betalende tilhørere fra 27 land, og med topp kvalifiserte dommere fløyet inn fra halve kloden.

Farligere enn Mandela?
Arrangørene satte naturlig nok himmel og jord i bevegelse for å få omgjort beslutningen, men til ingen nytte. Riktig nok sto det i avslaget at bestemmelsen kunne fravikes ved tungtveiende hensyn, men myndighetene fant ikke at slike hensyn var til stede i denne saken.
Det må de åpenbart ha gjort i tilfellet til den kjente terroristen Nelson Mandela tidligere. Han hadde sonet 27 år for langt alvorligere forbrytelser, men slapp likevel inn, til og med på Buckingham Palace.
Generalsekretæren i engelsk LO ba innenriksminister Theresa May innstendig om å omgjøre beslutningen, til ingen nytte. Avslaget er selvsagt patetisk, uansett om det skyldes direkte påtrykk fra Washington eller ikke. Framfor alt viser det at til og med den engelske regjeringen mener saken til de fem cubanerne er en så stor belastning for USA at de var villige til å stikke kjepper i hjulene for høringen.

Vitnet på Skype
Visumnekten førte likevel ikke til at René González' vitnemål uteble. Han forklarte seg på Skype fra Havanna, og fikk mange spørsmål fra dommerne.
Dommer Yacoob avsluttet med å spørre:
- Nektet du noen gang for at du var tilhenger av Cuba og regimet?
- Nei. Fra første dag forsvarte vi oppdraget vårt, som var å verne cubanske liv.
- Da er det vanskelig for meg å si noe annet enn at du er en modig mann med høy moralsk integritet.

Skarpskodd: En av USAs mest framtredende jurister, Martin Garbus, t.v., lytter til USAs tidligere justisminister Ramsey Clark.

Nei, nei, nei
Siden dette var en høring med juridiske tungvektere til stede, spilte de juridiske spørsmålene en stor rolle: Var det hold i anklagene? Hadde rettssakene foregått på skikkelig vis? Var dommene i samsvar med sakens fakta og gjeldende lovverk?
Det enkle svaret på alle tre spørsmål er nei.
Den første som tok for seg spørsmålene, var Martin Garbus. Han er en av USAs mest anerkjente advokater, har undervist på verdens mest prestisjetunge universiteter og holdt foredrag for nasjonalforsamlinger. En av sakene hans for amerikanske høyesterett har blitt beskrevet som den kanskje viktigste i forrige århundre. Den engelske avisa Guardian omtaler Garbus slik: «I sin vilje til å slåss for frihet, er Garbus like amerikansk som ørna i riksvåpenet.»

«En av de verste»
Garbus konstaterte at rettssaken fant sted i en forgiftet politisk atmosfære. Han spurte også hvorfor det tok amerikanske myndigheter tre og et halvt år fra flyene til «Brothers to the Rescue» ble skutt ned til de fem ble anklaget.
- Det har aldri tidligere skjedd i amerikansk rettshistorie at journalister har blitt betalt millioner av dollar for å spre påtalemyndighetenes syn i tre år forut for rettssaken. Det er ingen overdrivelse å si at dette er en av de verste rettssakene i amerikansk historie, sa Garbus, før han introduserte flere vitner.

Øyeblikkelig anke
Blant dem var Philip Horowitz, forsvareren til René González. Han fortalte om kravet om at rettssaken ble flyttet. En domstol fire mil unna ville ha vært nok til at andelen eksilcubanere i befolkningen ville ha falt fra 50 til to prosent.
I en ankesak vedtok en jury på tre enstemmig at de fem ikke hadde fått rettferdig behandling fordi det var umulig å oppnå i en befolkning med så sterke meninger om regimet på Cuba. Juryen vedtok derfor at de fem hadde krav på ny rettsbehandling. Denne avgjørelsen ble øyeblikkelig anket av amerikanske myndigheter, som vant fram.
Snedig nok ble nøyaktig samme argument godtatt i nøyaktig samme område i en annen rettssak fire år seinere.
Angela Wright fra Amnesty International vitnet også. Hun forfattet en rapport i 2010 som trakk de samme konklusjonene om tvilsom rettergang.

«Obama bør benåde alle fem»
Etter å ha lyttet til et 20-talls vitner i to lange dager, la dommerne fram en foreløpig oppsummering på tampen av høringen. Der slo de blant annet fast følgende:
- Det er høyst tvilsomt at rettssaken var rettferdig, både fordi de fem ble holdt i isolasjon i 17 måneder, fordi de selv og forsvarerne deres bare fikk tilgang til en brøkdel av dokumentene i saken, fordi de fikk svært lite tid til å forberede seg til rettssaken sammen med forsvarerne, og på grunn av den massive, betalte mediedekningen som rettens medlemmer ikke hadde mulighet for å beskytte seg mot.
- Virksomheten til de fem var ikke rettet mot USA. De var kun ute etter å beskytte cubanske liv og verdier.
- Selv om de fem hadde vært skyldige i det de ble tiltalt og dømt for, var dommene alt for strenge etter gjeldende lover og regler. Normale dommer for tilsvarende forbrytelser ville ha vært fra tre til fem år.
- Obama bør benåde alle fem. En slik handling vil fremme fred og rettferdighet, og vil vise at USA forholder seg til egne og internasjonale regler for rettferdig og moralsk framferd.

Washington i juni
Kampanjen for de fem har pågått i mange år, og stanser selvsagt ikke med høringen. Dommerne skal nå trekke sine konklusjoner. De vil bli lagt fram i et omfattende dokument som skal presenteres både for president Obama, for kongressrepresentanter, og på et stort møte i Washington DC i juni.
For selvsagt handler ikke denne saken bare om jus. Den handler om det store, imperialistiske dyret i nord som benytter enhver anledning til å trakassere en trassig nabo i sør.
Derfor er det på sin plass å fortsette kampen, gjerne ved å minne om ordene til dobbelt livstidsdømte Gerardo Hernández da de fem hadde sittet inne i ti år:
«Vi vet at sannheten er på vår side, men for å oppnå virkelig rettferdighet, trenger vi en jury på millioner av mennesker fra hele verden, og vi trenger dere, forsvarerne av rettferdige saker, til å gjøre historien vår kjent.»

Alice Walker: - Jeg var 14 da Fidel og de andre kom ned fra Sierra Maestra. Det gjorde varig inntrykk. Hvilken fryd det er å våkne hver dag som en gammel revolusjonær!

PS.
Som små brekkpunkter i høringen ble det arrangert panel der folk som ikke var direkte involvert slapp til. Blant dem var USAs tidligere justisminister Ramsey Clark og Alice Walker, framfor alt kjent for romanen «The Colour Purple». Walker deltok også på den fullsatte solidaritetskonserten i Barbican Hall med blant andre Omara Portuondo og Eliades Ochoa fra Buena Vista Social Club.
Walker var første kvinne ut i Barbican, og etterlot liten tvil om eget ståsted:
- Jeg vet hva makthaverne i landet mitt er i stand til. Jeg vokste opp på en plantasje i sørstatene. Vi fikk 75 cent per dag. Jeg var 14 da Fidel og de andre kom ned fra Sierra Maestra. Det gjorde varig inntrykk. Hvilken fryd det er å våkne hver dag som en gammel revolusjonær!