Mennene vant på årsmøtet i LO

Detaljer

Publisert onsdag 23. april 2014 12:57

Skrevet av Albert H. Collett

Heidi Klokkervold hadde sykdomsforfall til årsmøtet. Det bidro trolig til at seansen ble enda mer mannsdominert enn den ville ha blitt uansett.

På årsmøtet til LO i Trondheim før påske beslagla mennene over nitti prosent av taletida. Møtet valgte enstemmig et nytt AU med fire menn og en kvinne, og to menn til å styre den daglige drifta. Ikke en kjeft protesterte.

Faktagrunnlaget først: Etter årsmøtet har LO i Trondheim et AU med fire menn og én kvinne, og et styre med sju menn og fire kvinner. Tar vi med varafolkene, blir det 11 menn og fem kvinner. På kontoret får nyvalgt leder John-Peder Denstad selskap av Svein Åge Samuelsen på plassen der Heidi Larsen satt. Også i valgkomiteen ble en kvinne erstattet av en mann. Dermed består komiteen av fem menn og én kvinne.

Ingen protester
Alle disse valgene skjedde enstemmig og uten en eneste innvending. Den eneste som sa noe om kjønnsfordeling, var leder Torstein Johansen i valgkomiteen. Han fortalte at de hadde prøvd å finne en kvinne til å lede ungdomsutvalget, uten å lykkes.
På årsmøtet holdt 18 menn til sammen 30 innlegg, mens tre kvinner holdt fire innlegg (med forbehold om slurvefeil). Menn holdt altså 88 prosent av innleggene. Siden mennene snakket lenger enn kvinnene, brukte de over 90 prosent av den samla taletida.

Stedegne naturlover
Handler valgene i LO i Trondheim om naturlover? De gjør seg i så fall ikke gjeldende alle andre steder. En kjapp sjekk viser at av LO-styrene som ligger tilgjengelig på nettet har Oslo seks menn og fire kvinner, Bergen har fire menn og fem kvinner, Kristiansand det samme og Tromsø tre av hvert kjønn. Eneste nettsted som oppgir AU, er Bergen, med en mann og to kvinner.
For ordens skyld: Over halvparten av LOs medlemmer er kvinner, og andelen vokser.

Klokkervold syk
Før jeg går videre med materien, fortjener LO i Trondheim at situasjonen settes litt i sammenheng. Når bare tre kvinner tar ordet og ikke en eneste årsmøtedeltaker ønsker å kommentere forslagene fra FO, heter noe av forklaringen Heidi Klokkervold. Lederen for FO Sør-Trøndelag hadde sykdomsforfall. Den spesielle atmosfæren som råder blant enkelte tillitsvalgte etter Byrkjeflot-saka kan tjene som forklaring på at heller ingen andre fra FO ba om ordet, i den grad de i det hele tatt var til stede.
Heidi Klokkervold er nok også den som hadde vært nærmest til å påpeke den skjeve kjønnsfordelinga på talerliste og i valg. Hun har vært hærfører for 8. marsfeiringa i Trondheim siden tidlig bronsealder.

Kanskje like bra
Kanskje er det like bra for alle parter at ikke Klokkervold ble gjenvalgt som vara til styret. Atmosfæren ville ha blitt særdeles anstrengt. Hun og John-Peder Denstad befant seg sterkt på hver sin fløy i Byrkjeflot-saka. Dels var nok det grunnen til at valgkomiteen valgte å erstatte henne selv om FO hadde foreslått gjenvalg. Det var nok også grunnen til at hun takket nei da andre årsmøtedeltakere ville fremme benkeforslag på henne. Dermed ble ikke det gjort.
Klokkervold hadde altså sykdomsforfall til årsmøtet, og er ute av styre og stell. Kanskje til det beste for alle parter, men det pålegger LO et ekstra ansvar for å finne andre kvinnestemmer.

Kristin klarer seg
Dette er ikke skrevet i medynk med Kristin Sæther. Hun kommer til å klare seg aldeles utmerket alene i AU med fire menn. Hun kommer til å trives, og gjøre en førsteklasses jobb. Det er ikke der problemet ligger.
Det er heller ikke skrevet fordi jeg tror mennene i LO i Trondheim er motstandere av likestilling og kvinnekamp. Jeg oppfatter alle mennene i den nye ledelsen som likandes, seriøse og hardtarbeidende tillitsvalgte som legger ned en stor innsats for medlemmene.
Få har gjort mer for å synliggjøre sviket mot kvinnene i pensjonsreformen enn Arne Byrkjeflot. John-Peder Denstad arresterte meg med rette da jeg omtalte Trondheimskonferansen som en mannsbastion med en brøkdel kvinnelige deltakere. Han påpekte at «Fakta de tre siste år er 40 % kvinnelig deltakelse og 11 menn og 9 kvinner som innledere.» Også der er de mannlige talerne i stort flertall, men tallene er uttrykk for en villet likestillingspolitikk som det ligger mye arbeid bak. Det er viktig og bra.

Ingen sier et ord
Så langt jeg har kunnet observere, er LO i Trondheim også helt konsekvente i å sørge for lik kjønnsfordeling ved valg av møteledere og referenter. Såpass forstår de. Men så svikter beredskapen, igjen og igjen. Ikke en eneste av 67 årsmøtedeltakere finner grunn til å si et ord om kjønnsbalansen når Roar Aas blir foreslått valgt inn som AU-medlem, slik at AU får fire menn og én kvinne. Forståelsen stikker ikke dypt nok når det systematisk dukker opp faktorer som er viktigere enn likestilling der og da. I dette tilfellet var den viktigere faktoren blant annet å få inn en sosialdemokratisk tungvekter i AU når sjansen dukket opp. Hele årsmøtet ønsket det, og med god grunn. Roar Aas vil helt sikkert tilføre LO i Trondheim mye verdifullt. Forslaget og valget var godt. Men INGEN problematiserer kjønnsbalansen. Jeg drister meg til å tippe at Heidi Klokkervold ville ha gjort det. Men hun var ikke der, og noe er feil når en forsamling på 67 er avhengig av en enkelt person for å se og påtale slikt. Og selvsagt kunne årsmøtet ha gjort noe med det. Det kunne som et minimum ha supplert AU med en kvinne til. Eventuelt overlatt til det nye styret å supplere med en kvinne.

Krever særskilt oppmerksomhet
Dette, kjære LO i Trondheim, er alvorlig. Dette må dere ta tak i. Dette må dere vie særskilt oppmerksomhet. Jeg har tidligere skrevet at det ville tjene Trondheimskonferansen til ære om den neste år tok for seg kjønnsrelasjoner i fagbevegelsen og arbeidslivet helt eksplisitt. Hvordan skal fagbevegelsen for eksempel best mulig takle det særs synlige faktum at frontfagene ikke ville ha pensjon inn i årets tariffoppgjør? Hvor mye hadde denne uviljen å si for de svakhetene Arne Byrkjeflot påpeker i frontfagenes forhandlingsresultat? Hva gjør dette med solidariteten innad i fagbevegelsen? Hvilken risiko kan det innebære for fagbevegelsens styrke hvis de typiske kvinneyrkene virkelig sakker akterut i lønns- og pensjonskampen?
En annen problemstilling: Hvordan er forholdet mellom fag- og kvinnebevegelsen? En tredje:
Norges særdeles kjønnsdelte arbeidsmarked, og følgene det har for lønnsdannelse, arbeidsmiljø osv. Fagbevegelsen gjør allerede en del på dette feltet, men kan helt sikkert gjøre mer. Sekstimersdagen er delvis en del av akkurat denne materien.

En oppfordring
Forskningsstiftelsen Fafo har sett på kvinners representasjon i fagbevegelsen i flere omganger. Den siste rapporten ble lagt fram i 2008, og var bestilt av LO. Der heter det blant annet:

«I en del tilfeller finner vi høyere mannsandel i forbundenes grunnorganisasjoner enn på sentralt nivå. Dette gjelder også for LOs lokalorganisasjoner. Mens valgkomiteer og vedtekter kan påvirke sammensetningen for de verv og posisjoner som det tilligger landsmøtet å utpeke, er det helt andre typer tiltak som må til for å gjøre noe med rekrutteringen på organisasjonenes grunnplan. Samtidig er dette viktige posisjoner i et likestillingsperspektiv. Ledervervene lokalt er posisjoner som ofte ligger til grunn for representasjon på landsmøter og LOs kongress, og dermed for rekruttering inn i enda mer sentrale verv.»

Her har Fafo-rapporten bare delvis rett. Selvsagt kan valgkomité og vedtekter påvirke sammensetningen og rekrutteringen i LO i Trondheim.

LO-kongressen i fjor vedtok en handlingsplan der de fire første hovedpunktene var disse:

1. Arbeid til alle
2. Likestilling mellom kvinner og menn
3. Et godt arbeidsliv
4. Lønns- og arbeidsvilkår

Det betyr at LO er forbi stadiet der likestilling ble tatt med som pynt til slutt. Handlingsplanen sier eksplisitt:

«Kvinner må sikres en sterkere posisjon i fagbevegelsen. Kjønnskvotering, egne skoleringer og motivasjonsarbeid for at kvinner skal bli valgt og la seg velge til verv på alle nivåer er viktige virkemidler.»

Min oppfordring er enkel: LO i Trondheim bør vedtektsfeste minst 40 prosent av hvert kjønn i alle organer. Det er rett og slett litt flaut at Ansgar Gabrielsen har skjønt noe som LO i Trondheim ikke har skjønt.