Opprørske oldemødre

Detaljer

Publisert mandag 28. april 2014 20:16

Skrevet av Berit Rusten

Opprørske oldemødre tar seg fram i New York.

I begynnelsen av april var jeg en av mange som så "Opprørske Oldemødre" i en fullsatt sal 5 (stor sal) på Prinsens kino i Trondheim. Dette var en førvisning, med annonsert debatt etterpå. Et samarbeid mellom Faction film, Trondheim, Miljøpartiet De Grønne, Sør-Trøndelag Natur og Ungdom, Framtiden i våre hender Trondheim, Besteforeldrenes klimaaksjon, Grønn Ungdom, Grønne Studenter og Cultura Bank. Et kjempebra konsept for oss som ønsker å la oss inspirere til å gjøre noe for klimaet og Moder Jord.

I «Opprørske oldemødre» følger vi de to gamle damene Shirley Morrison (91) og Hinda Kipnis (82), som lurer på om evig økonomisk vekst er mulig og om samfunnet virkelig trenger det. Hva skjer med jordkloden hvis vi fortsetter å vokse? Fulle av bekymring for fremtiden til sine oldebarn, legger de ut på en reise i USA for å finne svar. De kontakter Verdensbanken. De er aktive på forelesninger på universitet. (Det samme universitetet der Shirley brukte en kvinnealder på å fullføre sine eksamener, fordi hun fødte fem barn i mellomtiden). De snakker med folk på gata. De bryter inn på konferanser der «pengefolket» er samlet. Overalt stiller de høylytt spørsmålet: «Hvorfor må vi fortsette å vokse?» Selv snakker de om at jordas ressurser ikke tillater at vi vokser for alltid. Hvis alle land i verden hadde hatt et like høyt forbruk som USA per innbygger, ville det krevd ressursene av fire, fem jordkloder!

Grep som inspirer
I filmen taes grep som er inspirert av Michael Moore. Han har laget filmer som kritiserer globalisering, store selskaper, manglende våpenkontroll og eierskap til angrepsvåpen, det amerikanske helsevesenet og kapitalismen. Grepene i "Opprørske oldemødre"som ligner mest, er en slags naivistisk tilnærming til store spørsmål og der Michael Moore, så vel som de opprørske oldemødrene, prøver å få svar fra toppene. De som styrer utviklingen. For de opprørske oldemødrenes vedkommende ringer de direkte til Verdensbanken og spør: «Kan jeg få snakke med noen som kan svare meg på spørsmålet om vi må fortsette å vokse?»

Filmen tar også grep som jeg kan kjenne igjen fra Yes Mens filmer og andre stunt de har gjort. (Se: En tidligere artikkel jeg skrevet om The Yes Men i Arbeideravisa:
http://www.arbeideravisa.no/component/content/article/21-nyheter/nyheter/576-gullpenis-pa-talerstolen-yes-til-the-yes-men). Yes Mens taktikk er å intervenere konferanser med «pengefolket», gripe mikrofonen og formidle høylytt et budskap, inntil de blir stoppa. Dette får ofte presse og man sørger for at "forstyrrelsen" blir dokumentert. Det samme gjør de opprørske oldemødrene i filmen.

Filmen setter også dagens situasjon i et historisk perspektiv når Shirley forteller barnebarnet om den store depresjonen på 30-tallet, og når de ser et Youtube-klipp av Kennedys tale om at bruttonasjonalprodukt ikke er en god målenhet for å måle menneskers livskvalitet.

Mange bra grep, som gjør at filmen inspirerer. Men, filmen svarte ikke til mine forventningene. Hvorfor ikke?

ELDRE kvinner iscenesettes av UNGE menn
I motsetning til Michael Moore og Yes Men, som iscenesetter seg selv, virker det som om de opprørske oldemødrene blir iscenesatt. Som Guri Kulås skriver i Klassekampen 10/4 2014:
Det ein undrar litt på, er kva av filmhandlinga som er initiert av dei (oldemødrene,min anmerkning) og i kor stor grad dei formidlar regissør Håvard Bustnes´vekstkritiske agenda.

I omtale av oldemødrene har jeg lest at de har blitt arrestert ti ganger for sine opprørske aksjoner. De er altså kvinner med en viss modenhet, som har ERFARING med å være opprørsk. Jeg reagerer på at Shirley og Hinda blir fremstilt som forvirra oldemødre, med forkrøpla tær, som først nå har begynt å fundere over spørsmålene de stiller. I filmen fremstilles det som om de akkurat har oppdaget det eksistensielle de undersøker i filmen. De har vært politiske aktivister i mange år, noe filmens engelske tittel Two Raging Grannies hinter om. «Raging Grannies» (Se: https://www.youtube.com/watch?v=wGy0tFJ6oEQ) som Shirley har vært medlem av i ti år og er en gruppe fred, miljø og kvinneaktivister. Valget om å ikke fokusere på organisasjonen er bevisst, siden Hinda og Shirleys eskapader ikke er i regi av «Raging Grannies», men det etterlater et hull i fortellingen om hvem disse to kvinnene er. De fremstilles som pittoreske og skjøre, og den styrken de har, kommer ikke frem.

Jeg savner også kapitalismekritikken, som er typisk både for Michael Moore og Yes Men, og som jeg har på følelsen at «De opprørske oldemødrene» også står for, mer eksplisitt enn det som kommer frem i filmen.

Et kvinnefokus
Jeg er kvinne. Jeg har med mange års erfaring av opprør bak meg. Jeg vil være en opprørsk bestemor. Jeg har nettopp blitt med i det nystartede "Kvinneinitiativet" (se: https://www.facebook.com/groups/498933083551465/). Jeg har igjen begynt å lese med feministiske briller. Når jeg bruker DE brillene ser jeg at «Opprørske oldemødre» blir en fortelling om disse modne kvinnene, iscenesatt av MENN. Og i den iscenesettelsen mister de noe av sin styrke, sitt lange livs viktige erfaringer.

Det er kanskje også symptomatisk at i debatten som fulgte etter filmen 7/4, satt det kun MENN i panelet. Og probemstillingen var ikke lenger: «Kan vi fortsette å vokse?» Der riktig svar er NEI! Spørsmålet var vridd til det mere vage: «Er evig økonomisk vekst mulig med begrenset tilgang på naturressurser?»

Kvinnene må ta sin rettmessige plass!
I regi av Panter Tanter Produksjoner har jeg skapt en forestilling om Fredrikke Marie Qvam, «Coole Fredrikke». På slutten av sitt liv og på slutten i forestillingen er Fredrikke temmelig forbanna på MENNENE. Hun sier noe om at det KVINNENE setter i gang og skaper med et idealistisk engasjement, høster MENNENE av. De tjener penger, de lager institusjoner, de gir ikke KVINNENE det ROMMET de fortjener. Fredrikke er SKUFFET over mennene. Hun maner til fortsatt kvinnekamp, mange år etterat kvinnene fikk sin stemmerett. En slik følelse gir denne filmen meg også.

Joda, jeg inspireres av oldemødrenes iscenesatte aksjoner og skriver meg bak øret: «Gå direkte på makta»! Jeg inspireres eller trigges av det feministiske aspektet som uttrykkes i det som mangler, nemlig at ROMMET ikke gies i stor nok grad til å synliggjøre oldemødrenes styrke. Det ringer i ørene: "Ta tilbake 70-tallsparolen om at vi kvinner er halve himmelen. Krev ROM på alle plan for kvinnene!"
(Om noen mener dette er gammeldags og uaktuelt, begynn å telle. Se til LO i Trondheim som nettop har valgt nytt styre. Se på alle debattene om viktige saker på TV osv, osv, osv, osv).

Filmen anbefales
Jeg anbefaler selvsagt filmen. Den er et pust i diskursen om vår økonomiske fremtid. Og gir meget puff både til å bli aktiv i «Besteforeldrenes klimaaksjon» og «kvinneinitiativet».

Regi: Håvard Bustnes
Med: Shirley Morrison(91 år) og Hinda Kipnis (82 år)