Alberts blogg

Trist om voldtekt

Detaljer

Publisert onsdag 14. desember 2011 01:00

Skrevet av Albert H. Collett

I Adressa i går skriver Per Morten Schiefloe om voldtekt. Det er forstemmende lesning av to grunner. Den første gir seg selv. Den andre er alle mytene og vrangforestillingene Schiefloe nører opp under.

Første setning går bra. Der skriver han at «Voldtekt er noe av det verste man kan gjøre mot mennesker.» Helt enig. Dessverre går det galt allerede i andre setning. Den lyder «Og i de siste månedene har det vært mye – alt for mye – av slike overgrep.»

Hadde det vært så «vel». At det bare var de siste månedene det hadde vært alt for mye av slike overgrep. Det Schiefloe gjør med denne setningen, er å fortelle oss at det har blitt mye verre de siste månedene. Han viser selvsagt til Oslo. Der har media fått det til at antallet overfallsvoldtekter er doblet fra 24 i fjor til 48 i år.

Epler og bananer
Stopp en halv. Sosiolog Marianne Sætre er stipendiat ved Politihøgskolen. I en kronikk i Klassekampen 4/11 skriver hun:
«Media henter tallet 24 for anmeldte overfallsvoldtekter i 2010 fra Oslo politidistrikts rapport fra mai, Voldtekt i den globale byen. Som medforfatter av rapporten har media ringt meg flere ganger for å få kommentarer til det de mener er årets vekst i overfallsvoldtekter. Når jeg svarer at dette trolig er den forventede veksten i anmeldelser som alltid følger av stor medieeksponering av et lovbrudd, legger de på. Kommentaren er uinteressant. De ringer andre isteden.»
I tillegg poengterer Sætre at media sammenligner epler og bananer. De sammenholder tall fra statistikker som ikke er sammenlignbare.

Sinte og frustrerte?
Per Morten Schiefloe skriver videre om situasjonen i Oslo at der er «mange titalls kvinner brutalt overfalt og misbrukt, i mørke gater, i parker, i gårdsrom, og i trappeoppgangen på vei inn i sin egen bolig. I følge politiet er så godt som alle slike overfallsvoldtekter begått av menn fra Afrika eller Midt-Østen – sinte og frustrerte menn med bakgrunn fra samfunn der kvinner møter lite respekt og er lite verdt.»
Jeg har møtt mange sinte og frustrerte menn i mitt liv. Jeg håper inderlig at ingen av dem har voldtatt. Derfor spør jeg meg: Hva får en professor i sosiologi til å henge merkelappen sinte og frustrerte på arabere og afrikanere? Hva oppnår han, annet enn å stigmatisere? Er vestlige voldtektsmenn blide og joviale? Det han gjør, er for øvrig akkurat det samme som Dagsrevyen gjør når de melder om en voldtekt og sier at den mistenkte hadde «afrikansk utseende». Sier de «nordisk utseende» når overfallsmannen ikke er svart? Hør etter neste gang og sjekk! Hva gjør Dagsrevyen og Schiefloe hver gang de deler ut slike merkelapper bare til én gruppe? Hvor mange hjelper vi med det?

Et eksperiment
La oss gjøre et tankeeksperiment. Si at du bor i Uganda, og at Kampala blir ridd av en bølge overfallsvoldtekter. Si at gjerningsmennene i hovedsak var europeere. Hvor vel ville du føle deg som nordmann hvis politiet og media hele tiden terpet på det var europeere som sto bak? Hvor gunstig ville det være for samkvemmet mellom europeere og ugandere? Ville ikke terpingen skape helt unødig frykt for alle europeere? Hvor mye ville denne stadige påpekningen være til hjelp for deg som nordmann og for ugandere flest så lenge overgriperne viste seg å være fire dansker som var krigsskadd i Afghanistan?
Hva om vi kunne erkjenne at bruken av etnisitet for å beskrive overgripere har mye større kostnader enn gevinster? Hva om vi for eksempel heller kunne si at enkelte, ofte sterkt traumatiserte menn dessverre begår voldtekt, og at disse mennene må vi sette inn tiltak overfor, både i for- og etterkant?

Belegg?
Så skriver Schiefloe om det han mener er tre viktige forskjeller mellom overfallsvoldtekter og de overgrepene som skjer innendørs: «Den første har å gjøre med mengden vold som utøves. Få av overgrepene som skjer innendørs innebærer massiv voldsbruk.»
Schiefloe forteller ikke hvorfor han påpeker dette. Det er likevel nærliggende å tro at han mener massiv voldsbruk gjør skadene større.
To spørsmål:
1. Har Schiefloe belegg i forskningen for at få innendørs voldtekter innebærer massiv voldsbruk?
2. Er følgene verre for den voldtatte ved massiv voldsbruk?
Svaret på spørsmål to er ikke gitt. Mange voldtatte føler seg i større eller mindre grad medskyldige, blant annet fordi de ikke har tort å gjøre motstand. Denne følelsen kan være sterkt traumatiserende. Det er ikke unaturlig å tenke seg at voldsbruk kan redusere denne følelsen, at kvinnen i større grad føler at hun ikke hadde noe valg.

«Voldtekt = overfall»
Når Schiefloe innleder med å skrive «Voldtekt er noe av det verste man kan gjøre mot mennesker. Og i de siste månedene har det vært mye - alt for mye – av slike overgrep.», så sier han implisitt at voldtekt = overfallsvoldtekt. De er ille nok, hver eneste en av dem kan ødelegge et helt liv, men de utgjør tross alt et lite mindretall av alle de voldtektene vi klassifiserer som voldtekt.
Og da har vi ennå ikke nevnt incest med et ord: De aller verste overgrepene, de som skjer mot barn i nære relasjoner. Mellom fem og ti prosent av alle gutter og mellom ti og tjue prosent av alle jenter blir utsatt for seksuelle overgrep fra en nærstående person. Disse tallene er dessverre universelle, uavhengig av kultur, uavhengig av klasse. Sagt med andre ord: Forskningen gir over hodet ingen holdepunkter for at incest er mer utbredt i Uganda eller Ungarn enn i Norge. Etnisitet og kultur spiller altså ingen rolle. Alvdal-saker forekommer over hele verden.

Utvisning er tingen
Avslutningen til Schiefloe er kanskje det tristeste med hele innlegget. Etter å ha vurdert holdningskampanje som botemiddel, konkluderer han som følger:
«I forhold til potensielle overfallsmenn som lever i periferien av det norske samfunnet, som knapt snakker norsk, og som verken ser norsk fjernsyn eller tar til seg skriftlig informasjon, er slike tiltak sannsynligvis ganske verdiløse. Det eneste virkemiddelet her er bedre belysning, mer politi på gatene og en effektiv sanksjonskjede, med fortløpende etterforskning, pågripelse, varetekt, dom, soning og utvisning.»
En kan bli bekymret for Schiefloes fagfelt sosiologien av mindre. Hvor er ønsket om å vite mer om hvem som voldtar? Hvor er etterlysningen av vellykkede tiltak andre steder på kloden?

Litt rett har han jo
En smule ydmykhet til slutt: Schiefloe har uten tvil rett i at overfallsvoldtekter sprer frykt, og således rammer mange flere enn den voldtatte. Han har også rett i at for eksempel tromsøværinger er sterkt underrepresentert på statistikken for overfallsvoldtekter i forhold til andre, lett identifiserbare grupper. Og at det er viktig å finne ut hvem overgriperen er. Der stanser også lyspunktene.
Vi har alle fordommer. De gjør hverdagen enklere. Schiefloes spredning av sine i avisspaltene bidrar dessverre minimalt til en konstruktiv debatt om hvordan vi kommer seksuelle overgrep til livs.