Eierstyring og styring av eiere
- Detaljer
- Publisert tirsdag 31. januar 2012 21:42
- Skrevet av Anita Utseth
Det oppnås ikke kontakt med abonnenten er ei ikke uvanlig melding fra Telenor. Men selskapet har tydelig oppnådd kontakt med næringsministeren, både via telefon, sms og på nachspiel etter NHOs årskonferanse. Eller det var heller omvendt, næringsministeren kom i kontakt med Telenor. Telenors salg av TV2-aksjer har utløst stort engasjement. Et engasjement som gikk ut over de rammer som er beskrevet i statens eierskapspolitikk. Ministerens innblanding førte til at styreleder i Telenor Harald Norvik holdt en pressekonferanse hvor han lekset opp for næringsministeren når det gjaldt statlig eierstyring.
Politikk og eierskap skaper hodepine for de fleste politikere, og kan virke ganske uforståelig for den jevne mann og kvinne i gata. I helsepolitikken viser ministrene alltid til styrene i de regionale og lokale helseforetakene. Upopulære nedlegginger, sammenslåinger og oppsigelser møtes alltid med å vise til styrets ansvar. Et motsatt eksempel var fra i høst da flere framtredende politikere krevde at olje- og energiministeren skulle instruere Statoil til å slutte sitt engasjement i oljesand. Typisk nok sto en av av disse politikerne sammen med resten av opposisjonen og sa det motsatte i Telenor-saken.
I eierskapsmeldingen behandlet av Stortinget, beskrives statens engasjement i Telenor slik: "Målet med statens eierskap i Telenor asa er å bidra til nasjonal forankring av eierskapet, at hovedkontorfunksjonene og sentrale forsknings- og utviklingsaktiviteter forblir i Norge og sikrer en god industriell utvikling av selskapet." I samme melding, kommer det klart fram at det er styret som har ansvaret for at selskapet skal drives på forretningsmessig grunnlag. For å få et velfungerende aksjemarked, må staten være bevisst sin rolle som eier i børsnoterte selskap. En overivrig stat kan skremme internasjonale investorer og redusere tilgangen til risikovillig kapital. Dilemmaet er at det er vanskelig å forstå at når staten eier 71 prosent eller 54 prosent i et selskap, hvorfor kan ikke regjeringens medlemmer ta en telefon til styreleder og si sin mening. For utenforstående kan det synes som at i et privat selskap vil den største eier, enten hun eier 20 eller 40 prosent så har denne større muligheter til å påvirke. Hagen eide 17 prosent i Orkla da han sparket ledelsen og satte seg selv inn som styreleder.
Prinsippene for statens eierstyring er klare og våre folkevalgte har tilsluttet seg disse. Staten skal gjennom de styremedlemmene de utpeker, la disse styre etter de regler som gjelder for og på forretningsmessig grunnlag. Norske politikere kan ha synspunkt om Statoils utenlandsengasjement og Telenors innsatsområder, men har selv valgt at de børsnoterte selskapene hvor staten har eierskap skal fungere etter forretningsmessige prinsipp. Det må ikke bli sånn at politikerne skyver alt ansvar til styret når det tas upopulære beslutninger som de egentlig støtter, og omvendt når styret tar upopulære beslutninger som politikerne ikke støtter.
For mannen og kvinnen i gata er det ikke alltid lett å forstå forskjellen på hva som er handling eller mangel på handling, og styrebeslutninger kan framstå som å være åpenbart i strid med politiske mål. For å sikre legitimitet må statens eierstyring og Statens rolle jevnlig diskuteres, enten vi snakker om våre største bedrifter eller i helseforetakene. Våre folkevalgte politikere er avhengige av å ha forståelse og legitimitet i samfunnet. Ved å ha en bevisst eierpolitikk som samsvarer med tydelige formidlede mål og ryddighet i roller, unngår vi diskusjonen om det er styrene som styrer staten som eier eller om staten styrer sine eierinteresser. Alle er tjent med ryddighet, enten vi snakker om Telenor, helseforetak, Statoil eller regjeringsmedlemmer.
Anita Utseth, direktør for forretningsstøtte i Det norske oljeselskap, leder i Trondheim Senterparti
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.
Please wait...