Spaltistene

-

228/I over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter. At behandlingstilbudet alltid har hatt venteliste betyr at det er etterspurt, at det dekker et behov. Kritikk fra Helsetilsynet og tendensiøse avisoppslag har ført til nedleggelse av tilbudet. Familien til ei jente som tok livet sitt ett år etter innleggelse, mente Traumeenheten hadde opptrådt uansvarlig. Det er forståelig. Siden 2011 har 16 personer tatt livet sitt mens de var under behandling ved Stavanger Universitetssjukehus. Det er mest i landet. Helsetilsynet har krevd tiltak, ingen har krevd nedleggelse. Det er også forståelig. Skulle en helseinstitusjon bli nedlagt når alvorlige avvik forekommer, ville vi hatt få slike institusjoner igjen her til lands.Med etableringen av Traumeenheten, stakk Betania hånda ned i minst fire store vepsebol. Det første er fagtradisjon. En ny tilnærming fra en privat aktør ble ikke møtt med åpne armer av institusjonen som før hadde vært enerådende om å definere den rette veien til et bedre liv. Tradisjonell psykiatrisk døgnbehandling er opptatt av symptomer og symptombehandling med bl.a. medikamenter. Den har liten erfaring med symptomforverring. Det anses som uønsket fordi det skaper uro og uro betyr merarbeid for lavt bemannede avdelinger. Traumeenheten har fokus på hva vi har opplevd og lar opplagrede følelser og uro få komme til uttrykk. Der finnes heller ingen regler for hva vi brukere kan snakke om, hvor og med hvem. Vi får snakke fritt. Og uansett tid på døgnet, får vi først tilbud om å snakke med en ansatt om vi trenger det. Pille er andrevalget. Jeg tok ingen piller.Det andre vepsebolet, er økonomi. Døgnbehandling er dyrt og landet over legges sengeplasser ned. Målet er mest mulig poliklinisk behandling. Men når utrygghet er den største følelsen i livet, er tid og ivaretagelse viktig for å få trygghet til omgivelsene og tillit til behandlerne. Jeg turte å skru opp lokket ned til vonde minner fordi jeg visste at jeg ikke måtte ut i hverdagen etterpå.Det tredje er tabuet. Nær familie kan synes det er problematisk å ha en av sine innlagt ved traumeenheten. Det blir så tydelig hva som er årsaken. Ved innleggelse i ordinær psykiatri kan man ymte om nerver og ferdig med det. Og overgriperne? De trives med et fortsatt tabu og fokus på falske minner.Det fjerde vepsebolet er psykodrama. Utøyaoverlevende fikk tilbud om eksponeringsterapi. De kunne besøke øya på nytt, eller bli med politiet på skytetrening. Mange så det som en mulighet til å møte sin egen angst. Hvordan la en overgrepsutsatt få møte sin egen angst? Etter brukernes ønske, valgte Betania psykodrama. Jeg møtte engang en sterk motstander av metoden, vedkommende satt i styret til Helse Midt Norge HRF. Han vedgikk at han aldri hadde deltatt, eller sett et psykodrama. Metoden har vært til god hjelp i min prosess.Før trodde jeg ukritisk på negative medieoppslag om Traumeenheten og forsto ikke hvordan noen kunne søke seg dit. De kunne umulig vite sitt eget beste. Helt til jeg sjøl fikk nok av år med poliklinisk behandling som ikke hjalp. Jeg stolte på legens anbefaling, ventet 1 ½ år og fikk utvidet min horisont på mange vis de ti ukene jeg var der. Men de tre psykologene og psykologspesialisten som skriver i Adressa (11.03.14:) «Slik fagmiljøet ved Betania Malvik har vært beskrevet gjennom media de siste årene er vi i økende grad bekymret for at dette traumetilbudet ikke fungerer slik det burde», har nok ikke behov for innleggelse. De vil derfor ikke få utvidet sin horisont. De gjør slik jeg gjorde, de tror uten å vite.Har mangfold og nytenking trange kår i norsk helsevesen? Lars Monsen vil trolig mene det. Han dro til Tyskland, da Norsk Borreliose Senter ble stengt. Eksperter mente behandlingen kunne ha alvorlige bivirkninger. Hvorfor trosset Monsen likevel disse ekspertene? Visste han ikke sitt eget beste? Jo, han trosset dem fordi han kjente at behandlinga hjalp. Brukere av Traumeenheten har også trosset kritiske eksperter. Fordi vi ønsker oss et bedre liv og fordi vi kjenner at behandlinga hjelper. Jeg vet om overgrepsutsatte som har dratt utenlands fordi de ikke får tilstrekkelig hjelp her hjemme. Når Traumeenheten nå blir nedlagt, vil trolig flere gjøre det samme.Seksuelle overgrep er en studie i makt og avmakt. Jeg vet hva det vil si å være prisgitt en overmakt som setter seg sjøl foran alt. Mitt behov for trygghet ble ignorert, respekt for mine intimgrenser fantes ikke, og protester møtte døve ører. Lærdommen var at andres behov er viktigere enn mine.Jeg hadde en kontaktsykepleier ved Traumeenheten som stadig spurte; «Er det noe du trenger?» Den første tida var spørsmålet så urovekkende at jeg tok det opp med henne. Hun sa hun spurte meg for å sette meg på sporet av en viktig tanke i ethvert menneskes liv: Hva trenger jeg? Mot slutten av oppholdet klarte jeg å svare henne, i stedet for å bli vippet av pinnen. Miljøarbeideren Kirsten var en av mange meget kompetente fagfolk, psykodramalederen inkludert, som hjalp meg i bearbeidelsen og til å forstå meg sjøl. Det gjør godt å endelig forstå seg sjøl. Sjølforakten forsvant, skammen også, og jeg begynte å føle at jeg var et bra menneske. Jeg ble derimot dårligere en periode. Å rense gamle, betente sår gjør vondt. Men forverring gir mening, når du får renset ut det som er livshemmende. Kreftbehandling gjør folk sykere den også, men det er allment kjent og derfor godtatt.Avmakt er ingen stor følelse i livet mitt lenger. Men den dukker opp når jeg med ujevne mellomrom møter unyanserte framstillinger av Traumeenheten. Hjelper det å by på motstand, når overmakta er så stor? Møter jeg døve ører når jeg sier at mennesket er sammensatt og traumer etter seksuelle overgrep er komplekse, og at noen derfor trenger mer enn poliklinisk behandling for å få et bedre liv? Jeg vet ikke.Jeg vet at alt jeg ønsket var et bedre liv, og det fikk jeg. Takket være Traumeenheten. Wenche Rothaug, hjemmeværende adjunkt
a-onske-seg-et-bedre-livI over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter.
Read MoreWenche Rothaug
145/ I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen. Der er imidlertid lett å være enig om at på noen områder utfordrer konsekvensene av arbeidsinnvandringen standarden arbeidsmiljøloven sier vi skal ha på norske arbeidsplasser. Kampen om håndhevelsen av arbeidsmiljøloven handler også om kampen mot organisert kriminalitet. Sist uke hadde jeg anledning til å følge en av Arbeidstilsynets dyktige inspektører på uanmeldt besøk på en byggeplass. Det hadde startet med tips fra forbipasserende som hadde sett stillaser som åpenbart ikke var i tråd med reglene. Det kunne vi bekrefte før bilmotoren var slått av etter ankomst. Hvis så elementære ting ikke er i orden, er det som regel mer. De polske arbeiderne på stedet manglet ID-kort de er pålagt å ha. Besøket påviste også en del andre ting som måtte rettes. Dessverre er dette ikke det verste som avsløres på tilsyn. Arbeidstilsynet gjennomførte i 2013 hele 16000 tilsyn på norske arbeidsplasser. 65 prosent av besøkene endte med en reaksjon. Det tallet er ikke representativt for hele arbeidslivet, siden bedriftene som får besøk velges ut fra en grundig vurdering av i hvilke bransjer det er størst sjanse for å finne feil. Innen bygg, renhold, servering og transport er det erfaringsmessig mange utlendinger og ofte mye ureglementert. Arbeidstilsynet og andre tilsynsmyndigheter som skatt og politi erfarer nå at kriminaliteten innen arbeidslivet knyttet til utenlandske arbeidstagere er økende i alvorlighetsgrad og kompleksitet. Kampen mot sosial dumping handler om at utenlandske arbeidstagere ikke skal ha dårligere lønns- og arbeidsforhold enn norske ansatte mens de jobber i Norge. I første fase av kampen handlet dette blant annet om å sørge for at arbeiderne hadde arbeidskontrakter basert på norsk lønn, at de ikke jobbet mer enn tillatt, og at norske krav til helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt. Selv om det også på disse områdene er mye som gjenstår, er det nå i tillegg nye utfordringer. Spesielt komplisert er det når virksomheter tilsynelatende har alle papirer i orden, men hvor det for eksempel finnes to sett med arbeidskontrakter: En å vise frem i Norge, og en reell hvor for eksempel lønnen er mye lavere ved at arbeidsgiver «spiser av lasset». Denne typen juks er selvfølgelig betydelig vanskeligere å avsløre og er derfor mer ressurskrevende. Den stiller også større krav til samarbeid mellom tilsynsmyndighetene. Årsaken til behovet for samarbeid er at de hver for seg ikke har nok brikker til å få frem hele bildet. Du trenger for eksempel å kombinere både arbeidskontrakter, timelistene og skatteopplysninger for å avsløre juks. Derfor må Arbeidstilsynet og skattemyndigheter opptre sammen. Både den forrige og den nåværende regjeringen har hatt disse problemene høyt på dagsordenen. Det samme har fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene. Problemet med sosial dumping er økende. Skal vi klare å løse utfordringene mens det fortsatt har et håndterbart omfang, krever det stor innsats fra myndighetene de neste årene. Mye av sosial dumping er bare mulig hvis den som bestiller tjenestene lukker øynene og aksepterer at utenlandsk arbeidskraft i vårt land har forhold vi aldri ville akseptere at norske arbeidstagere skulle ha. Norske privatpersoner og bedrifter som ikke holder seg på rett side av loven er derfor ansvarlige for utenlandske arbeidstagere som er invalidisert uten å få hjelp, skatteunndragelser og uakseptable lønninger. For noen er dette kanskje til å leve med for å få badet pusset opp billig. Men jeg tror veldig få nordmenn er interessert i at ren mafiavirksomhet skal få fotfeste i landet. Etter at fagbevegelsen har vært toneangivende i kampen mot sosial dumping i startfasen, er arbeidsgiversiden nå mer på banen etter hvert som flere bransjer merker usunn konkurranse fra virksomheter som ikke følger spillereglene. Før finanskrisen i 2008 hadde Norge 1/3 av arbeidsinnvandringen fra de østeuropeiske EU-landene til Norden. I dag har vi i følge Fafo halvparten, og antallet mennesker stiger fortsatt. Veksten i norsk økonomi er tiltrekkende. Spørsmålet er hvilke forskjeller Norge tillater mellom nordmenn med ordnede forhold og utenlandsk arbeidskraft som har forhold vi ikke ville akseptert selv. Trygve Bragstad, spaltist
ti-ar-med-fri-arbeidsinnvandring-fra-ost-europa-norske-arbeidsforhold-under-press I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen.
Read MoreTrygve Bragstad
188/ De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.mai har vært arbeidernes internasjonal demonstrasjonsdag siden 1889. De første kampsakene var alminnelig stemmerett og 8 timers arbeidsdag. Etter den industrielle revolusjonen som skapte arbeiderklassen hadde arbeiderne ingen innflytelse i bedriftene og i samfunnet. Arbeidstiden var lang, det eksisterte ikke sosiale ordninger, og arbeiderne hadde ikke stemmerett. 1. mai ble derfor en viktig, og den eneste dagen arbeiderene kunne markere sine krav.Selv om 1. mai ble en internasjonal og lovlig kampdag for arbeiderne, var arbeiderbevegelsens motstandere forarget. Før 1. mai ble høytidsdag i 1949 hadde ikke arbeiderne fri, men de tok seg fri en del av ettermiddagen for å delta.Kamp mot krig, for fred og frihet har alltid vært et tema, og er fortsatt krav som stilles, og ser vi ut i verden forstår vi at 1. mai fortsatt er aktuell. I mange land er det fortsatt svært aktuelt å kjempe for det vi kaller vanlige menneskerettigheter.Men hva med vårt eget land? Ja vi har kommet langt i det norske velferdssystemet, men vi må fortsatt minnes på kravet om full sysselsetting. Utvidelse av bedriftsdemokrati og medbestemmelse i samfunnet er viktige krav. Og ikke minst må vi verne om de rettighetene vi har oppnådd. Frie forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår, streikeretten som er en viktig del av vårt demokrati.Vi ser også i dag et angrep på arbeidstakeres rettigheter, krav om et mer fleksibelt arbeidsliv, en svekkelse av permitteringsloven, dyrere barnehage, og mer i kontantstøtte som er et tilbakeskritt i familiepolitikk og likestilling.For fagbevegelsen har det alltid vært viktig å skape grunnlag for likhet og likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet.Det er således fremdeles mange krav å stille i en demonstrasjon på 1. mai, i tillegg til at vi skal kjempe for å bevare det vi har oppnådd. Dagen skal brukes til å minne om at mye står igjen å utrette for rettferdig fordeling og trygghet i arbeidslivet. Kristine Svendsen, faglig ungdomssekretær LO Nord-Trøndelag
1-mai-en-dag-for-arbeiderrorsla De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.
Read MoreKristine Svendsen
159/Er du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse. Endelig, etter måneder med utsettelser, er Eskil Vogts (manusforfatter bak "Reprise" og "Oslo 31.August") regidebut klar for norske kinoer. De siste par månedene har den blitt vist under to av verdens største filmfestivaler (Berlin og Sundance) og vunnet prestisjetunge priser. Den har også høstet strålende omtale internasjonalt, blant annet fra tungvekteren indieWIRE.Jeg er litt usikker på hvor mye jeg faktisk skal skrive, siden filmen er som skapt for lange og rablende analyser, og jeg egentlig bare ønsker å få flest mulig til å se filmen selv. Så jeg foreslår at du leser denne artikkelen frem til jeg har overbevist deg om å kjøpe en billett. Vil nødig avsløre for mye. Vi får vel begynne med en trailer:https://www.facebook.com/photo.php?v=438138769649135&set=vb.214341908695490&type=2&theater"Etter nylig å ha mistet synet, trekker Ingrid seg tilbake til leiligheten sin. Et trygt skjulested hvor hun har kontroll på omverdenen. Her sitter hun dag ut og dag inn, fordypet i tanker og fantasier, mens hun venter på at ektemannen skal komme hjem fra jobben." "Blind" er en original og sjelden miks av sjangre og visuelle virkemiddel. Man kan lett skrive en tisiders analyse, både tematisk og filmatisk, eller bare tømme hodet, lene seg tilbake og nyte. Historien er sterk, karakterene interessante, og tross seriøs tematikk er det humor som hele tiden driver filmen fremover. Eskil Vogt utnytter Ingrids handikap til å bygge et unikt subjektivt filmunivers rundt henne. Elementer flyttes rundt og endres, ut fra hennes fantasi. Når hun sitter alene inne er rommet ofte helt nakent. Hun kan ikke se mange av elementene der inne, så hun fokuserer ikke på dem, og derfor kan heller ikke vi se dem. Straks ektemannen kommer hjem, spretter mange objekt tilbake på plass. Idet føttene hans møter teppet, vet Ingrid at teppet er der. Slik manipuleres virkeligheten gjennom hennes subjektive opplevelse av den hele filmen igjennom. Høres kanskje tungt og abstrakt ut, men det flyter lett og underholdende i klippen, og publikum er med hele veien.Det er noe Knausgård-aktig over samtaler og detaljer til tider. Det er f eks en scene med to gamle venner, den ene fullstendig fiktiv, som møtes igjen for første gang på årevis. Den fiktive kommer plutselig på en hendelse fra ungdommen, som muligens kan ha fått kompisen til å tro han er en stor "Star Trek"-fan. Dermed forsøker han plutselig og uventet å motbevise dette. Scenen får en ytterligere twist, når den plutselig finner sted på en buss, for å illustrere den ene kompisens opplevelse av samtalen.Mange tema flettes inn i historien, etter hvert også 22. juli. Men da på en særdeles interessant og smakfull måte. Hvordan samholdet etter katastrofen kunne gi ensomme mennesker en følelse av tilhørighet. Å la seg påvirke av medias mantra om nordmenn som verdensmestre i sorg-mestring. Men så gikk det over, og ensomme mennesker ble mer ensomme enn noensinne.Ensomhet er generelt en gjenganger i Eskil Vogts verk. Og denne gangen har han nok tatt det lenger enn noensinne før. Men også nå på en original og underholdende måte. Man både ler av, føler med og identifiserer seg med ensomheten de ulike karakterene føler. Og vi utvikler flere bånd til sjelelivet deres enn handlingene de gjennomfører.Mot slutten av filmen braker fantasi og virkelighet sammen, på en "Eternal Sunshine of The Spotless Mind"-aktig måte. Jeg skal ikke røpe for mye om disse scenene, annet enn at denne sammensmeltingen av ulike univers er gjennomført på et slikt detaljnivå rent teknisk, at den etterlatte undertegnede nesten siklende.Om du enda ikke har bestemt deg for å gå og se det som etter min mening er en av de klart beste norske spillefilmene noensinne, så sjekk ut dette klippet:https://www.facebook.com/photo.php?v=479390808857264&set=vb.214341908695490&type=2&theater Gå og se! Sverre Aune, filmnerd
blindEr du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse.
Read MoreSverre Aune

Lenker

lo-trondheim

frifagbevegelse

new-internationalist

norsk-labourstart

manifest

res-publica

minerva

steiganblogger

monbiot

opplysningskontoret

Følg Arbeideravisa

Kvinnen fra landet som forsvant

WIB_Demo_000

En sang i tre deler. 
Solist: Biljana C. Fredriksen. 
Korstemmer: Berit Rusten, En kvinne fra Odda, representert i Kvinner Krysser spor og Zarana Papic.

Biljana C. Fredriksen. Tidlig i førtiårene. Langt, glatt hår. Kjemmet stramt bakover i en hestehale. I alle fall denne dagen. Brune, smale og livlige øyne. Et imøtekommende smil. Et stort sølvhjerte i halsen. Rutete, brun skjortebluse. Et tøft lærbelte med stor spenne. Brune bukser og korte cowboy- boots. Så korte i skaftet at de kan oppfattes som røffe, høyhælte, feminine sko. Stor klokke på arma. Korslagte bein, fra høyre til venstre. Hendene foldet i fanget, men på skrå mot venstre. Det er som om hun beskytter den siden av kroppen der hennes virkelige hjerte har bolig. Hun presenterer seg.

«Jeg kommer fra et land som ikke finnes mere.»

DEL 1:

Denne delen synger om Jugoslavia. Biljana C. Fredriksen har tydelige solopartier. Berit Rusten, med sin bakgrunn som datter av en NKPer, tenderer å overta med sin stemme. Hun projiserer inn det «drømmelandet» som hun er oppdratt til at Jugoslavia var.

Biljana Culibrk sitt hjemland var Jugoslavia. Dette landet ble grunnlagt som en konsekvens av et stort møte i regi av AVNOJ (The Anti-Fascist Council of the People's Liberation of Yugoslavia). I Jajce. I Bosnia. Fra 21.-29. november 1943. Her ble det vedtatt en rekke resolusjoner og proklamasjoner som la grunnlaget for Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. I vedtakene sto det bl.annet at Jugoslavia skulle være en føderal stat, der alle republikkene innenfor staten skulle være likeverdige. Serbia. Montenegro. Kroatia. Slovenia. Bosnia-Hercegovina. Kosovo.Vojvodina. Og...Josip Broz Tito skulle utnevnes til statsminister!

Biljana Culibrk vokste opp i Beograd. På 70 og 80 tallet. En by med puls. Livsglede. Åpenhet. Engasjerte samtaler på kaféene. En varm by. Hun bodde i et stort hus med 5 leiligheter. Sammen med sin familie og 4 andre familier. Familiene til hennes onkler og tanter.

«Min far kommer fra en stor familie som bodde på en gård i Bosnia. Da min farfar døde bestemte de seg for å flytte til Zemun (lillesøster til Beograd) og bygget en felles-hus /.../ Vi hadde egne leiligheter med felles inngang - det var ikke akkurat et kollektiv, men.....»

I leiligheten fantes en symaskin. Hun snik-sydde dukkeklær på den. Hun begynte å sy for andre da hun var 13 år. I 1982. Hun hjalp kona til fetteren sin.

«Vi prøvde oss frem og lagde en serie med bukser i ulike farger, til henne og meg. Etter det lagde jeg klær etter bestilling: familie og naboer hadde en ide eller et stykke stoff de ikke visste hva de skulle bruke til, så lagde jeg tegninger, tok mål og lagde et eller annet: skjørt, kjole, bukse, jakke...»

Dette med å skape sammen har kanskje noe med det sosialistiske Jugoslavia å gjøre? piper stemmen til Berit Rusten. Biljana C. Fredriksen relaterer sin forståelseshorisont til en «Jugoslavia-følelse». «Jeg tror at mitt forhold til andre mennesker på mange måter kommer fra min far som vokste

opp i Bosnia, i en liten landsby hvor serbere og bosnjaker (muslimer) levde sammen. Han har hele tiden vært åpen mot andre og er aldri fordømmende. Jeg er også farget av min deltakelse i Unge Pionerer. Fra jeg var 14 år, var jeg med i frivillige arbeidsgrupper. Brigader.»

Brigadene hadde oppdrag ulike steder i Jugoslavia, hvor ungdom ble samlet og jobbet gratis. Oftest i en måned om sommeren: plantet trær, bygget veier, gravde hull til strømstolper ol. Ungdommene på åttitallet svettet for J.B. Titos Jugoslavia. Han, som i perioden fra 1945-53 styrte landet som en Stalinistisk ett-parti stat. Han, som henrettet kanskje 100 000 politiske motstandere. «Klassefiender». Han, som løste spørsmålet om Jugoslavias grenser mot Italia og Østerrike ved å ta over Istria-halvøya. Uenighet om delingen mellom Italia og Jugoslavia førte til en internasjonal krise som først ble løst i 1954, da Italia fikk byen Trieste og Jugoslavia byens omland.

Biljana Culibrk sin familie kjente også duften av Italia. I feriene. Da dro de til Adriaterhavet.

«Vi dro om kvelden og far kjørte hele natta. I en liten Fiat 500. Det vakreste var fjellovergangen til Montenegro. Det første synet av havet langt, langt der nede. Det skinte i morgensola. Fra nesten 2000 meters høyde. Kystlinja, som på et kart. Den svevde i en tåkeaktig dis. Helt over til Italia.»

Hun bodde i Beograd til hun var 18 år. I 1987 fikk faren hennes jobb for det jugoslaviske utenriksdepartementet. På den jugoslaviske ambassaden i Oslo. Drammensveien 105.

«Da vi første flyttet til Oslo bodde vi i en leilighet øverst på ambassaden i Drammensveien.

Jeg forundret meg at det var så få mennesker å se i gata... som om ingen andre bodde der. Senere skjønte jeg at dette var et ambassadestrøk og at det kanskje ikke var mange som opphold seg i bygningene om ettermiddagen. Det var uansett så annerledes og litt trist i forhold til det jeg var vant med.»

Hun lærte seg norsk. Hun tok utdannelse som faglærer i forming.

DEL 2:

Denne delen synger om krigen. Krigen som bidro til at Jugoslavia forsvant. Sangen er skjør. Biljana C. Fredriksen sin stemme blander seg med to andre kvinnestemmer fra Jugoslavia.

Den ene kvinnen ble intervjuet av Berit Rusten i 1993, på et konditori i Odda. Kvinnen var serbisk og fra Sarajevo. Det intervjuet ble grunnlaget for en teaterforestilling «Kvinner Krysser Spor». Stemmen er tydelig markert. Innskutt og med uthevet tekst. Den andre kvinnen heter Papic Zarana. Serbisk. Født i Sarajevo. Oppvokst i Beograd. En pioner i feministbevegelsen i Jugoslavia. Hun var tydelig i opposisjon til Slobodan Milosevic sin aggresjon i Kroatia og Bosnia-Herzegovina og støttet aktivt Serbia's modige «Kvinner i sort-bevegelse». Hun har satt ord på erfaringene som denne delen av sangen handler om, gjennom bøker og foredrag. Hennes ord har fått en kursiv form.

Sommeren 1991 vendte Biljana Culibrk og familien tilbake til Jugoslavia. Lastebilen med tingene deres havnet midt i barrikadene...barrikadene som ble bygd i forbindelse med Tidagerskrigen eller Slovenia-krigen. Fra 26. juni til 7. juli 1991.

I hennes fødeland er det krig.

Det er krig blant hennes venner.

Flyttebilen med eiendelene deres kom seg igjennom krigsområdene. I Beograd var det ikke direkte krigskonflikter mens hun bodde der.

Vi hadde en verbal og en visuell, en horisontal og en vertikal forberedelse til krig. (Zarana Papic)

De påbegynte Jugoslavia-krigene hadde konsekvenser for mulighetene for videreutdannelse.

«Det var og er en skole i Kroatia som har tilsvarende utdanning som jeg tok i Norge 1988-1991, men dit kunne jeg ikke dra eller sende dokumenter til, da Kroatia var i konflikt med Serbia.... og hadde blitt et «fremmed land».

Biljana Culibrk fikk ikke jobb. Broren ble sendt i militærtjeneste til Makedonia og Kroatia. I 1992 kom FN til Kroatia. Dit kom det norske politifolk. Hun øynet sjansen til å skaffe seg en jobb som tolk. Hun ble innkalt til et møte på hotell Jugoslavia i Beograd.

Hun ler skyldbevisst

når hun sier det var frihet i Jugoslavia.

Hotell Jugoslavia ble åpnet i 1969, og var et et de største og mest luksuriøse hotellene i regionen. Det ble brukt for statsbesøk. Richard Nixon, Jimmy Carter, U Tant, Willy Brandt, Maharishi Yogi, Tina Turner med flere, besøkte dette hotellet. Da Nato bombet Jugoslavia i 1999, ble hotellet truffet av to bomber og vestfløyen ble ødelagt.

Biljana Culibrk fikk jobben som tolk for de norske politimennene i FNs politistyrke. Hun dro til Kroatia. Til et selverklært serbisk område innafor Kroatia. Krajina. Den serbiske republikken Krajina var på 1990-tallet en ensidig erklært serbisk dominert stat innenfor grensene til Kroatia og med innflytelse over tilstøtende serbisk-kontrollerte områder i vestre Bosnia. Krajina ble etablert i 1991, men ble aldri anerkjent internasjonalt.

Det som forenet folk var ikke så mye visjonen om framtidige serbiske «bragder» som frykt. Frykt for Berlinmurens fall, Jugoslavias oppløsning, «tomrommet» som ble innvarslet gjennom sammenbruddet av den hegemonistiske, jugoslaviske nasjon. ((Zarana Papic)

Et sammenstøt mellom kroater og serbere ved Plitvice startet krigen i Kroatia i april 1991. I juni 1991 ble den jugoslaviske obersten Ratko Mladic stasjonert med en hærstyrke i Krajina, og aksjonerte mot kroatisk politi i byene Knin og Sibenik.

En tunnel av historier.

Hun var 23 år. Hun var den første og eneste tolken i området i tre måneder. Etterhvert ble de 60 tolker. Situasjonen var skjør og på stupet til noe verre. Hun reiste rundt og tolket bl.annet møter med ordførere. Hun dro til Knin. I Knin finnes en festning fra høymiddelalderen på en høyde. Knin er et knutepunkt for jernbane, med linjer i fire retninger, bl.annet vestover til Zadar og nordøst til Banja Luka.

En krig om økonomi og makt.

På stolene var det ikke bra folk.

Dette året, som tolk for det norske FN-politiet, var det viktigste året i hennes liv, forteller hun oss. Det fantes ingen infrastruktur for oppdraget hun var en del av, men etterhvert fikk de et kontor. Hun hadde jobb en måned om gangen. FN. Folk fra mange ulike land. Innsats. I landsbyene bodde bare gamle mennesker som var adskilt fra resten av sine familier. De unge hadde flyktet eller var innrullert i hæren. De gamle hadde lite mat. Det var miner overalt. Hun hadde en hund. Den var en kontaktskaper. Kanskje på tvers av de etniske konfliktene? Familier med blanda ekteskap hadde det svært vanskelig. Hun prøvde å hjelpe. Hjelperne. FN. De forsto ikke. De kunne ikke språket. Derfor kom folk om natta for å få hjelp. De visste hun kunne skaffe ulike saker.

Vi har levd sammen i 50 år.

At hun hjalp gamle mennesker, ble brukt mot henne... Av serberne. Rett over grensa ble serbiske gamle mennesker drept eller sultet. Dem hadde hun ingen mulighet til å hjelpe. De gamle menneskene hun kunne hjelpe, var kroatere.

Jeg snakker om turbo-fascisme fordi den, som all fascisme, også innbefatter en nedsettende omtale, tilsidesettelse og i siste hånd fjerning av «de Andre»: kroater, bosnere, albanere./.../Du forbyr alle relasjoner med «den Andre». /.../Uten denne aversjonen mot «den Andre» ville ikke massakrene og drapene på så mange kroater, bosnere og albanere vært mulig. (Zarana Papic)

Biljana C. Fredriksen understreker at hun er jugoslav.

Eg har bare hjerte.

Hun ville hjelpe dem hun kunne. Uansett. Hun ville arbeide forsonende.

Kvinnen køer, skaffer mat (slektninger fra landsbyen spilte en uvurderlig rolle her), koker, passer barn og gamle, arbeider/.../De påtar seg den Store Mors rolle.(Zarana Papic)

Biljana Culibrk følte seg truet. Hun ble stoppet på gata. Hun ble anklaget. En gjeng kunne gå fordi henne og si høyt at «henne må vi bli kvitt!».

Mannlig identifisering med den Store Leder ga også rom for å trakassere kvinner: Det som teller er hva mennene på det lokale verthuset tenker. Kvinnene er overhodet ikke viktige.(Zarana Papic)

Høsten 1993 ble Krajina-republikken stadig mer presset av den kroatiske hæren, og S. Milosević gikk med på å sende Arkans paramilitære styrker til unnsetning. I denne perioden skjedde det krigsforbrytelser. FN-politiet. De var ubevæpnet og skulle passe på at det lokale politiet ikke bedrev overtramp. Slike overtramp var vanskelig for folk å få rapportert.

Mister pusten.

Det verste foregikk på landsbygda.

Kvinnene forholdt seg tause og sensurerte seg selv for å unngå å utsettes for vold. Taushet ble en universell norm: Sønner og fedre forholdt seg tause overfor sine døtre, brødre overfor sine søstre, kvinner overfor andre kvinner. (Zarana Papic)

Biljana Culibrk dro bort fra krigssonen. Til Beograd. I 1993. Samme år reiste hun igjen til Norge. Krigene på Balkan utviklet seg i en serie med voldelige konflikter mellom 1991 og 2001. De omfattet to perioder med påfølgende kriger som påvirket alle de tidligere republikkene i Jugoslavia. Det var bitre etniske konflikter mellom folkegruppene. Krigene var også de blodigste i Europa siden 2. verdenskrig og resulterte i totalt ca 300 000 døde og millioner av flyktninger.

Eg vil aldri drepe.

Vi er forskjellige men ikke så forskjellige?

Hennes statsborgerpapirer fra Jugoslavia forsvant.

Min fødsel var registrert i Bosanska Krupa (altså i nord-øst Bosnia). Nå kan jeg ikke si helt sikker om papirene brente, eller om folkeregistret i den lille byen (som var bare et lite kontor uten datasystemer ol.) ble bombet, eller det kun var slik at folkeregistret befant seg på muslimsk side av byen som ble delt i to... uansett var beskjeden som kom derfra at de ikke hadde noen opplysninger om meg... og det var det eneste stedet i Jugoslavia som kunne utstede en fødselsattest for meg .

DEL 3

I denne siste delen trer bildet av Urkvinnen frem. Sangen har resonans gjennom uminnelige tider. Sangen om kvinnen(e) som trosser krigen, sår frø i umulige jordsmonn og dyrker fremtiden. Kvinnen fra konditoriet i Odda, stemmen i «Kvinner krysser spor», er med og holder oppe dette bildet. Biljana C. Fredriksen er en tydelig solist.

Biljana Culibrk hadde en plan. Hun ville videreføre sin formingsutdannelse fra forrige opphold i Norge. Hun var papirløs. Hun var ikke asylsøker. Det var ikke krig der hun kom fra, i følge norske myndigheter.

Hun kan av og til høre krigen i sitt hjemland

gjennom telefonen.

Hun fikk midlertidig opphold i Norge. Etterhvert ble hun Biljana C. Fredriksen. Måtte selv skaffe bolig og penger. Hun var morsmålslærer og lærer i engelsk. Hun tok tolkeoppdrag for politiet. Hun fikk hjelp av gode venner. Hun tok sin master. Siden 1998 har hun arbeidet på HiVe, på førskolelærerutdanninga. Hun gjorde en doktorgrad mellom 2008-2011. Hun disputerte 1. november 2011.

Eg vil bruke mitt liv.

Eg har ikkje nådd målet.

Biljana har gjort en doktorgrad. Hun har en visjon forbundet med den.

Min doktorgradsavhandling har mye å gjøre med at jeg ønsker å være med på å skape et land hvor mennesker respekterer hverandre, tar ansvar for fellesskapet, er ikke-fordømmende, er mer opptatt av samhold enn penger, bryr seg om hverandre....

Kunnskap. Gjennom kunstuttrykk. Art based experiences. Læring. Gjennom handling. Learning by doing.

Hennes forskningsmetode er forbundet med kroppslige opplevelser. Med kroppen kan man forstå med innsida.

Inni sirkelen, innestengt.

Du kan ikke åpne deg.

Du kan åpne deg.

Hvor åpen hun er til andre fra eks-Jugoslavia, må hun revurdere hele tida. Hun forteller om et faglig møte mellom to kvinner. Hun presenterte seg. Biljana C. Fredriksen. Navnet røper hennes serbiske herkomst. Kvinnen ble opprørt og henviste til et avisoppslag dagen før. I avisene sto det at noe skrekkelig hadde skjedd i hjemlandet. Kvinnen betvilte at Biljana C. Fredriksen virkelig ville snakke med henne om hun leste dette oppslaget. (Hvilket oppslag det dreide seg om, fikk vi aldri vite denne torsdagen i januar). Hun sa til kvinnen at hun ikke var opptatt av nasjonalitet og uansett ville snakke med henne, ut fra faglig interesse.

De hun treffer

er kanskje ikke de hun vil treffe.

Offer for krigsforbrytelser. Offer fra begge sidene. Overgripere. Fra begge sidene. Krigsforbrytere. De reiser alle fra krigen og søker en havn i Norge! Jeg ser for meg møter mellom disse ulike «kategoriene» som har havnet her. En frykt strømmer opp fra magen. Jeg tenker meg et møte på gata mellom en kroatisk kvinne/et offer og krigsforbryteren Damir Sireta. Om han skriver Kjetil Mæland:

«En av 14 personen som dømmes for drapene ved Vukovar i Kroatia i 1991. Han er dømt til 20 års fengsel, og er dermed blant dem som har fått streng straff for krigsforbrytelsene i Vukovar. I løpet av tre måneder herjet serbiske soldater i byen. På farmen Ovcara utenfor byen ble 200 soldater og sivile skutt. Likene ble dumpet i massegraver. Etter krigen på Balkan flyktet Sireta til Norge der han levde et stille liv. I 2000 ble han dømt in absentia til 12 års fengsel for krigsforbrytelser av en kroatisk rett. Han ble da kjent skyldig i et drap og mistenkt for en rekke andre. I flere år jobbet serbiske myndigheter for å få Sireta utlevert fra Norge. Han ble arrestert i 2006, og utlevert til Serbia i 2008.»

Folk i det lille samfunnet har

hjertet bak ryggen.

Biljana C. Fredriksen har vært tilbake i Kroatia tre ganger. På en øy. På ferie. Hun har vært tilbake der hun arbeidet som tolk. I Krajina. Husene var de samme. Folkene som bodde der nå, var helt andre mennesker enn når hun var der. I 1991 var 70% av befolkningen serbere. I 2010 var 76% kroatere og 21% serbere der. Hun måtte være svært påpasselig med hva og etter hvem hun spurte om.

Blande hår

Se hverandre i øynene.

Hun sier at vegen til egen forståelse går gjennom engasjement. Bygging. Med ulike materialer og strategier. Hennes interessen for søm lever. Hun driver et designfirmaet på fritiden. Her lager hun klær til ulike anledninger. Forskjellige. Former. Størrelser. Et bilde på designerfirmaets hjemmeside viser henne ikledd sin egen modell. En lang silke/satengkjole i dus grønn og beige tapetblomstmønster. Klassisk skåret. Empirisk snitt. Solide sølv-sko på beina. I bakgrunnen. Små sommerfugler. Et godt tak i et hundebånd med venstre hånd. Hunden. En mørk skygge. Hun har hodet litt på skakke, i retning hunden. «Dette plagget har tre ulike bruksmåter», skriver hun på vaskeseddelen. Plagget bærer navnet Kameleon. I følge Wikipedia er Kameleoner /.../kjent for sin evne til raskt å skifte farge/.../Lemmene flyttes langsomt og metodisk, og de slipper aldri taket i alle festepunktene samtidig.

Hun er på leting etter

livet i de små ting.

Biljana C. Fredriksen skaper lett forvirring blant oss studenter når hun understreker at hun respekterer toåringer for det de kan, som hun ikke kan. Toåringer? Toåringer som kan undre seg over om griser liker pannekaker. Hun tar dem på alvor. Sammen setter de i gang. De lager ulike typer pannekake. Med sukker. Salt. Syltetøy. Grønnsaker. Konditorfarge. Kanskje grisene bare liker enkelte typer pannekake? De besøker en grisefarm. De konkluderer forsøket: «Gamle griser spiser

alle typer pannekake. De unge grisene vil ikke ha pannekake, uansett smak, konsistens eller farge!».

Sosialt liv

kose

gå på på sant

gå på

stole på venner

prøve

få til litt.

Hun snakket ikke mye om seg selv anno 2012, denne dagen på HIVE. Hun forklarer.

«Dere (og du nå) fikk meg tenke på at alt dette. Fortid. Nåtid. På en eller annen måte henger det sammen. Tusen takk for det!/.../ Det vil være mest vanskelig for meg å få deg til å forstå de sterke, surrealistiske øyeblikkene hvor jeg selv ikke trodde på mine egne erfaringer/.../ Virkeligheten ble på en schizofren måte delt i en virtuell mediavirkelighet og en ordinær krigsvirkelighet/.../man lærer å bruke seilbrett rett utenfor skytesonen; sitter på veranda og teller, fra granater blir skutt ut til de faller ned, for å regne ut avstanden.»

Navnet Jugoslavia opphørte å eksistere i 2003. Frem til 2006 het restene av Jugoslavia offisielt Serbia og Montenegro.Fra 2006. Serbia. Montenegro. Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia er historie. Hotell Jugoslavia lever. I januar 2010 gikk greske investorer inn. Et rekonstruert hotell Jugoslavia på 157000 kvadratmeter er planlagt åpnet i 2013. For 2013 er hotell Jugoslavia fullbooket.

Prøve på noe nytt.

Akkurat som eg skal lage et hus

og begynne fra fjerde etasje.

Biljana avslutter:

«Jeg tror nok at det er flere i min generasjon som har nostalgisk forhold til Jugoslavia. Har diskutert dette med en kollega fra Slovenia jeg traff på en konferanse i Budapest sist sommer - hun uttrykte også et savn etter den tiden «da alle var venner med alle». Riktignok er det slett ikke alle som uttrykker slik nostalgi.... Jeg treffer i hvert fall ikke så mange av dem når jeg er på besøk i Serbia. De har levd videre og vært med på endringene underveis. For meg som har vært borte i så mange år, har bildet av mitt land på en måte frosset til, slik det var den gang.»

Alle fargene hun prøver å samle

Hun virrer seg inn i dem

Etterhvert finner hun ut av det...

Berit Rusten, scenekunstner med utgangspunkt i Panter Tanter

Kilder:

Andersen Merete Morken, HIVE 12/1 2012 Biljana Fredriksen, svarmail 18/1 2012 Biljana Fredriksen, svarmail 11/3 2012 Biljanna C Fredriksen, svarmail 12/3 2012 Dagsavisen.no 21/5 2006

Haug K. Mona, En følelse av hjemløshet, Balladen om Biljana fra landet som sprakk, fra Monas blogg, Biografi 2. samling mars 2012.

Kollektivt intervju med Biljana C. Fredriksen 12/1 2012 på HIVE, i regi av masterprogrammet for faglitterære studier. Notater av Berit Rusten og Jorunn Dugstad

Manus Panter Tanter Produksjoner sin iscenesettelse Kvinner Krysser Spor fra1997, basert på intervju med en serbisk kvinne bosatt i Odda fra 1993 og tekster av en cubansk skuespillerinnene som kom til Norge på grunn av kjærligheten. Manuset ble laget som en creacion colectiva, med Berit Rusten som regiansvarlig og manusansvarlig.

Nettavisen, Kjetil Mæland. 23/8 2009 Papic Zarana (2000), Hvordan man skaper et schizofrent samfunn. Et intervju hentet på http://

www.peacelink.nu/Jugoslavia/index.html

Wikipedia www.sculturing words.bloggspot.com, Biljana Fredriksens egen blogg. www.biljanadesign.no

Samtaler med Jovan Pavlovic fra desember 1999. Store Norsk Leksikon, nettutgave.

Share

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode

For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.

Alberts blogg

281/Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London. Den omhandler saken til The Cuban Five, på Cuba kjent som Los Cinco Heroes, De fem heltene. Femten år har gått siden de ble arrestert i USA og dømt til fengselsstraffer fra 15 år og oppover for spionasje. Det skjedde etter at de på oppdrag fra cubanske myndigheter hadde infiltrert eksilmiljøene i Miami og avdekket planer om terroraksjoner på Cuba. De varslet Havanna, som igjen varslet myndighetene i USA. I stedet for å gripe inn mot de som planla terror, gikk USAs myndigheter på jakt etter kildene for opplysningene, og fant de fem. Svært mange har protestert mot dommene. Amnesty International og åtte Nobelprisvinnere, derav tre fredsprisvinnere, fordømmer dommene. Det samme gjør en mengde organisasjoner, parlamentarikere og andre enkeltpersoner fra hele verden. LO i Trondheim og andre deler av norsk fag bevegelse har for lengst stilt seg bak kravet om frigivelse. Irma González, datter til René, har vært i Norge for å tale fangenes sak. René var den første av fangene som slapp fri. Før helga ble også Fernando Gonzalez satt fri, men de siste tre har fengselsstraffer opp i 35 år. Arbeideravisa intervjuet Irma González sist i Havanna i november, og er på veg for å dekke høringen i London. Høringen er et nytt høydepunkt i støttearbeidet for de fem. Den blir arrangert av juristforeningen i London. Der vil dommen mot de fem bli belyst av internasjonalt kjente jurister, inkludert Indias tidligere høyesterettsjustitiarius Yogesh Sabharwal, tidligere dommer i grunnlovsdomstolen i Sør-Afrika Zac Jacoob, og USAs tidligere justisminister Ramsey Clark. En rekke vitner vil bli avhørt. Dommene vil bli vurdert opp mot både USAs og internasjonale lover og regler. Resultatene av høringen vil bli lagt fram for president Barack Obama. I denne situasjonen er det altså engelske myndigheter finner ut at de ikke vil gi visum til det mest sentrale vitnet av alle, René González. Arbeideravisa sitter på avslaget. Der står det i klartekst at avslaget kommer fordi han har vært dømt til mer enn fire år i fengsel. Dermed synes det klart at vedkommende som i sin tid ga Nelson Mandela innreiseløyve må ha begått en alvorlig tjenesteforsømmelse og bør straffes. Avgjørelsen om å nekte González adgang er selvsagt utelukkende basert i gjeldende regelverk. Å antyde at dette skulle ha noe som helst med politikk å gjøre, enn si press fra USA, ville ikke ramle oss inn. God Jul!
Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London.Les mer

Innsendt

124/Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook. En innsender reagerte med å spørre: "Hva er galt med parlamentarisme i kommunen når vi har det nasjonalt?" Et relevant spørsmål. Det er derfor nødvendig å si noe om hva som er forskjellen på en nasjonal parlamentarisme og kommunal parlamentarisme.Selv om det høres ut som det samme er det i virkelighetens verden det motsatte. For å forklare det må vi gå litt tilbake i tida.Da Grunnloven ble skrevet i 1814 (som vi i disse dager feirer) medførte det ingen forandring i embetsmannstyret i norske byer og bygder. Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som en svakhet nå som nordmenn skulle fri seg fra diktat fra svenskekongen og hans embetsmenn som var plassert ut i byer og bygder.Det ble fremsatt krav om lokalt selvstyre – en inspirasjon fra idealene i den franske revolusjonen og fra grunnlovens ånd. Utgangspunktet var at de som finansierte lokale tiltak gjennom skatt også måtte styre bruken av dem, ikke embetsmenn oppnevnt av svenskekongen. I 1833 brukte kongen sin vetorett til å stoppe ny lovgiving på dette området, men i 1837 fikk Norge nye lover om formannskap – formannskapslovene.Disse lovene gav folkevalgte (selv om bare menn med eiendom hadde stemmerett) kimen til et lokalt folkestyre som ble viden kjent som progressivt og brøt radikalt med embetsmannsstaten og elitistiske styreformer.Formannskapslovene i kommunal forvaltning fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 1884 da Norge gjennomførte sin nasjonale variant ved at Den norske Storting ikke lenger aksepterte at kongen i Sverige skulle ha vetorett eller utsettende virkning på de lover og forordninger den norske regjeringa vedtok.Da Norge i 1905 gjennom folkeavstemning stemte for oppløsning av unionen med Sverige, ble endelig Norge et sjølstendig land uten innflytelse fra den svenske kongen. I stede importerte de en prins fra Danmark som aksepterte denne formen for parlamentarisme, der Stortinget, ikke kongen, oppnevner regjering."Parlamentarisme" er betegnelsen på en politisk styreform der parlamentet står sentralt. Litt vanskeligere kan vi si at basis for den politiske autoritetsutøvelsen ligger i et parlament.I parlamentarismen skal regjeringen velges fra parlamentet, og etter at det er valgt, står den samme regjering til ansvar for parlamentet. Med andre ord er regjeringen en slags utøvende komité for nasjonalforsamlingen.I den norske diskusjonen om kommunal parlamentarisme handler det om å frata det folkevalgte organet (bystyret) makta etter at de har valgt et byråd. Formannskapslovene av 1837 og innføringen av parlamentarismen av 1884 var å frata kongen og embetsmennene makta, mens den moderne kommunale parlamentarismen er å frata det folkevalgte kommunestyret eller bystyret makta og føre den over til et byråd som sikrer seg all makt.I min første artikkel skrev jeg at dette er å gjenopprette embetsmannsveldet, altså å gå bakover i bakstreversk retning. Kjernen i parlamentarismen er "all makt i denne sal", altså i det folkevalgte organ. I virkelighetens verden er kommunal parlamentarisme det motsatte.Kjernen i demokratiet er at flertallet ikke skal ha alle fullmakter. Flertallet skal sikre mindretallet rett til å kritisere, rett til å komme med forslag og ytringer, og også retten til å mobilisere folkelig kamp mot flertallet. Demokrati er ikke flertallsdiktatur eller flertallstyranni, men en styringsform som sikrer at flertallet til syvende og sist kan ta avgjørelser etter at mindretallet har fått kommet med sine synspunkter.Kommunal parlamentarisme kan medføre flertallsdiktatur ved at flertallet overfører alle fullmakter til et elitistisk byråd, som i hemmelige møter kan kjøre over og tilsløre overfor offentligheten. Formannskapsmøtene i dag, der både flertall og mindretall er representert, er et åpent forum for både beboere og media. Dette er et viktig demokratisk prinsipp. Et lukka byråd representerer ei tid som våre nasjonale strateger rundt 1814 ville bekjempe. Det er de vi feirer i år, ikke de som vil innføre kommunal parlamentarisme. Svein Olav Aarlott
350/Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak. Det gjelder vedtak både på nasjonalt og kommunalt plan. Som kommune utmerker Trondheim seg med å unnlate å følge opp både nasjonale føringer, og ta i bruk de økonomiske ressurser staten stiller til disposisjon. Dette er føringer og midler gitt for å sikre utviklingshemmede et verdig liv. Gruppen utviklingshemmede er ofte et resultat av livets lotto. Fødselsskader, arvelighetsfaktorer og tilfeldige genfeil rammer blindt. Det kan ramme alle familier som velger å få barn. Gruppen utviklingshemmede - barn og voksne - utgjør et større mangfold enn andre grupper. Utviklingshemmede og deres familier er helt avhengig av politiske vedtak i bystyret for å få et verdig liv. Det handler om å tilføre ressurser og tjenester- Gruppen barn er avhengig av et kommunalt tjeneste-/støtteapparat som setter barns utvikling i fokus i barnehage og skole. Samtidig skal resten av familien – voksne og søsken – få anledning til å delta i det ordinære samfunnsliv. Dette krever målrettede tiltak innenfor områdene avlastning og tilbud før og etter skoletid gjennom hele skoleløpet fra 6-20 år.- Ved overgangen skole-voksenliv svikter kommunene i stor grad. I flere sammenhenger har Norsk forbund for utviklingshemmede pekt på kommunens manglende bo-tilbud for utviklingshemmede. Avlastningstilbudet i Trondheim har gjennomgått kommunens knallharde effektivisering. Begge dissse faktorene gjør det tungt, ikke bare for brukerne, men også for deres familier.- Det har også vært en dramatisk nedgang i ressursene til området dagaktiviteter. Kommunens effektiviseringsprogram har ført til en så redusert kvalitet at det nå nærmest må beskrives som oppbevaring. Utvilsomt har antall brukere som mottar tilbudet økt, men ingen ressurser har fulgt med. Dette har forsterket den uforsvarlige situasjonen. Politikernes vedtak om å redusere de individuelle tiltakene, har ført til at flere pårørende merker at deres voksne sønn eller datter har hatt dramatiske funksjonsfall. Det utvikles etter hvert en kultur i Trondheim kommune der dagtilbudene på grunn av ressursmangel ikke satser på målrettede funksjonsforbedrende/-bevarende aktiviteter. Dette fører ikke bare til funksjonstap for den utviklingshemmede, men også manglende kompetanseutvikling for de ansatte som skal gi tjenester til brukere med et mangfold av behov. For de enkelte som rammes, er dette dramatisk. I flere år har det vært en dramatisk nedbygging av tjenesten.De politiske vedtak i formannskapet rundt høringen om "Brukerstyrt personlig assistent"- BPA - tyder på en positiv holdning til funksjonshemmede generelt. Det er derfor skremmende at politikerne gjennom budsjettet vedtar "å redusere støtten til følge til arbeidsplassen for utviklingshemmede". Det må ikke bli slik at IQ bestemmer hvem som skal få eller ikke få individuell hjelp med offentlig støtte.Trondheim kommune mottok i 2013 nesten 600.000 kr til hver utviklingshemmed over 16 år, som har et vedtak om kommunale tjenester. I alt er det ca 500 utviklingshemmede i denne gruppen. Levekårsreformen for utviklingshemmede - HVPU-reformen på 90-tallet - la opp til statlige overføringer som var gunstige for kommunene. Overføringer gjennom rammetilskuddsordningen, særtilskudd for tunge brukere og andre innbyggertilskudd er gode ordninger for kommunene. Dette er ordninger som har ført til at Trondheim kommune har et regnskapsmessig overskudd i forhold til sin innsats for utviklingshemmede. De utviklingshemmede betaler skatt av sin uføretrygd. Det gjør også de ansatte innenfor tjenestetiltakene for utviklingshemmede. Resultatet er at Trondheim kommune isolert sett har et overskudd i det totale regnskapet på mer enn 100 mill kr på tjenestene til utviklingshemmede. Alle nedskjæringer og såkalt effektiviseringstiltak innenfor dette området er derfor en skamplett for det styrende flertall i Trondheim kommune. Hvert år siden 2009 har kommunen hatt en merinntekt i forhold til det budsjetterte statstilskuddet for tunge brukere. Det er en skam at denne merinntekten ikke tilbakeføres til tjenestene for de utviklingshemmede når regnskapsoverskuddet disponeres. Trondheim 21.03.2014Norsk forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag Steinar Johnsen
Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook.Les mer
Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak.Les mer

Gratis

Skriv navn og e-post her, og få nyhetsbrev to-tre ganger i uka.



Helt kort

148/Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder. Det øvrige styret ser slik ut: Espen Andresen (Malvik) Kasserer / AURandi Reese (Trondheim) StyremedlemRakel S. Trondal (Malvik) StyremedlemJørund Leknes (Trondheim) StyremedlemMadeleine Mittet (Trondheim) Styremedlem Astrid Kjelsnes (Trondheim) 1.varaKjell Rønningsbakk (Orkdal) 2.varaAndreas Noteng (Melhus) 3.varaOttar Michelsen (Trondheim) 4.varaÅshild Tungen (Trondheim) 5.vara
160/Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag. Det ble servert av daglig leder Lasse Overgaard i Murarbeid AS. - Etter min mening er dette et ganske urimelig utsagn, og ikke minst at det blir satt på trykk. Murarbeid har aldri vært kunde hos oss. Vi jobber med kompetansebaserte prosesser, gir avlønning etter reglene i vikarbyrådirektivet, og har et nært samarbeid med både Arbeidstilsynet og Fellesforbundet, poengterer Berg Svendsen.- Våre medarbeidere behandles med respekt, og vi følger til en hver tid Arbeidsmiljøloven. Vi velger våre kunder med omhu og har kun samarbeid med seriøse aktører, sier hun.Berg Svendsen reagerer på at Jobzone blir trukket inn i en sak som ikke handler om dem.
152/Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka. Leder Tore Kristiansen i FO Oslo opplyser at fylkeslaget nå har trukket påmeldingen. Det samme opplyser fylkesleder Ingunn Strand Johansen i Akershus:- Vi meldte oss på tidlig fordi Trondheimskonferansen er et viktig politisk verksted. Nå velger vi å forholde oss lojalt til landsstyrets oppfordring, og har derfor trukket påmeldinga, sier Strand Johansen.
Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder.
Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag.
Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka.