Middels middelaldrende
- Detaljer
- Publisert tirsdag 17. januar 2012 16:06
- Skrevet av Marit By Rise

Det er noen år siden jeg oppdaget det nå, så jeg burde ha kommet over det. Det har jeg altså ikke. Oppdagelsen gjorde jeg på badet en kveld da nettoen åpenbarte seg i helfigur-speilet vi hadde satt opp på veggen i et ubetenksomt øyeblikk under siste oppussing.
Speilet består riktignok av fliser, men gir et meget tydelig og helhetlig bilde av tingenes tilstand. Og der kunne jeg helt tydelig se at bakdelen hadde forsvunnet. Den var så godt som borte. Ved nærmere ettersyn hadde bakdelen sunket ned mot gulvet, og var nærmest blitt en del av lårene. Det er absolutt ingenting å sutre over, for det finnes langt verre ting å finne i feil høyde på legemet. Men akkurat da ble jeg så betuttet at jeg husker det krystallklart fremdeles – flere år senere.
Hele livet har jeg hatt høye forventninger til mennesker som er eldre enn meg, rett og slett fordi de er eldre og dermed burde være mer fornuftige, fattede, balanserte og veloverveide. Derfor var det sjokkerende å oppdage at det fysiske forfallet skjer nokså uavhengig av det psykiske. Personlig føler jeg meg vekselvis som 5, 17 og 24 år – alt etter dagsform og aktuell motstand i livet, men aldri en dag over 30. Og absolutt ikke 45. Jevnt over føler jeg meg forvirrende ung og barnslig i det psykiske. Dersom jeg lar være å se meg selv i speilet har jeg ingen følelse av å være omtrent midt i livet. Det er bare fysikken som slår fast at årene går. Og da er det forunderlig å oppdage at kroppen har sin egen logikk. Det eneste som kryper oppover er tannkjøttet - alt annet synker. Men psyken forblir like ung. Jeg hater fortsatt å tape, blir fortsatt bitteliten når jeg mislykkes, og er fortsatt misunnelig på de som allerede har noe jeg gjerne vil ha. Det hjelper bare marginalt å bli eldre. Det fysiske og psykiske henger altså ikke sammen lenger. Fysikken gjør det klinkende klart at årene går – mens innsiden fortsatt oppfører seg like barnslig og følsomt som den gjorde for flere tiår siden.
De siste årene, nå når middelalderen har kommet, har jeg også opplevd å bli behandlet på en annen måte enn før. Verst er det å være i USA. Der blir man titulert med "ma'm" i tide og utide. Eller "frue" – for oss som snakker norsk. Jeg hadde gleden av et kort besøk i USA i høst, og kom til å spise lunsj alene i en hotellrestaurant der det etter hvert viste seg at jeg var den eneste gjesten. Det resulterte i en meget omhyggelig service som snart fikk meg til å føle meg som en formuende, gammel enke som når som helst kunne få apoplektisk anfall på grunn av et lite feiltrinn fra servitørens, kokkens eller etablissementets side. "Velkommen til oss, frue", "Her er menyen, frue.", "Hva vil De ha å drikke, frue?", "Ja, den paien er et meget godt valg, frue!", "Vi har en aldeles deilig dressing til den salaten i dag, frue", "Smakte maten, frue?", "Litt mer vann, frue?", "Ønsker De dessert, frue?", "Hva med litt kaffe, frue?", "Er de helt sikker på at De ikke vil ha litt dessert, frue?", "Tusen, hjertelig takk for besøket, frue!", "Velkommen igjen, frue!". Det tar noen dager å riste av seg sånt.
Samtidig som man fra tid til annen blir behandlet som meget middelaldrende øker også oppmerksomheten på hvor urimelig unge en del mennesker har blitt. Forleden var jeg inne i en relativt ungdommelig butikk for å finne en dongeribukse. (Fordi jeg er så ung på innsiden synes jeg de buksene man får kjøpt i butikker for damer i min alder i hovedsak stopper alt for høyt over navlen. Derfor er de mer ungdommelige butikkene langt å foretrekke.) Den meget forekommende ekspeditøren hadde bart under nesen og lue bakerst på hodet og var ung nok til å være min aller yngste sønn. Han ga meg ypperlig service slik at jeg en times tid senere vandret glad og fornøyd ut med dobbelt så mange bukser som jeg hadde planlagt å kjøpe. Og jeg takket pent for god og oppmerksom service da jeg gikk. Men under hele prosessen kunne jeg ikke fri meg fra tankene om at han var så veldig, veldig ung. Det har - sakte, men sikkert - blitt sånn at verdensbildet rister bittelitt hver gang jeg oppdager at til og med ansvarlige mennesker (les: leger, politi, lærere, politikere) er så utrolig unge. Og så jeg, som smilte hoderistende hver gang min salige mormor lurte på om den nervøse, unge legen virkelig hadde gått hele "medisinskolen" og nå hadde lov til å skrive ut resepter. Alle de smilene må jeg nå bite i meg.
Det er ikke lett å bli middelaldrende. Det er så lite sammenfall mellom det som vises utenpå og det som befinner seg på innsida, og det skjønte jeg ikke før jeg selv kom til midten. Jeg har etter hvert innsett at forventningene til de som er eldre enn meg må justeres. Psyken endres tilsynelatende ikke nevneverdig med årene, og godt voksne mennesker kan være like barnslige, usikre og sårbare - selv om de ser ut til å bære all slags livserfaring både foran og bak. Det er urettferdig å forvente at framskreden alder skal medføre et balansert, veloverveid og fornuftig indre. Dessuten har jeg fått langt større respekt for mennesker som eldes med all mulig verdighet – selv når tyngdekraften har fått virke lenge. Ved årsskiftet hadde jeg derfor to mulige nyttårsforsett. Det første var å trene så hardt, ofte og lenge at bakdelen skulle vinne den seige og urettferdige kampen mot tyngdekraften. Slike forsetter varer som regel i 72 timer. Jeg lander nok derfor på forsett nummer to; å fjerne speilflisene på badeveggen og la livet gå sin skjeve og middelaldrende gang.
Marit By Rise, stipendiat, NTNU samfunnsmedisin
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.