Om sårbarhet og raseri

Detaljer

Publisert tirsdag 12. november 2013 14:40

Skrevet av Marit By Rise

Noen ganger i livet er vi svært små og sårbare. Jeg husker fortsatt den dype takknemligheten etter at et hvitkledd menneske på barselavdelingen hadde bragt meg en meget ordinær sykehus-lapskaus på en papptallerken like etter at jeg hadde født mitt første barn. Jeg husker at hun var verdens snilleste menneske.

Det er 24 år siden. Og fortsatt kan jeg huske hvordan jeg en ukes tid senere stod hjemme på kjøkkenet og gråt over en gryte med hvit saus som bare ville bli til klumper. Jeg var helt overbevist om at jeg ville bli verdenshistoriens mest håpløse mor og at jeg, som ikke en gang kunne få skikk på en hvit saus, ikke hadde noe som helst å tilby min flunkende nye familie. Mange år etter dette var jeg innlagt i to døgn på sykehus. Det hele var temmelig udramatisk og handlet om en utredning, men siden flere klinikker skulle involveres mente alle det var mer praktisk dersom jeg var innlagt. Og ved innleggelse følger sykehuset prosedyrene, må vite. Jeg fikk innlagt en veneflon i venstre håndbak - «vi gjør alltid det, skjønner du» - og jeg fikk et flunkende nytt enkeltrom med en oppredd seng og TV. Heldigvis var rommet utstyrt med et lite skrivebord og en stol, så jeg rigget til min bærbare PC og fikk unna litt arbeid. Med jevne mellomrom kom det hyggelige mennesker innom og lurte på hvordan jeg hadde det. Mange av dem lurte på hvorfor jeg ikke lå i sengen. Jeg svarte som sant var at jeg ikke var spesielt sliten, trøtt eller syk. Dessuten var det midt på blanke formiddagen. De fleste forventet at jeg skulle oppføre meg som en ekte pasient ved å ligge i sengen de hadde redd opp til meg. Jeg hadde mest lyst til å spørre om jeg kunne hjelpe til med å vaske eller rydde noe mens jeg allikevel var der.

Det var en selsom opplevelse å spasere inn som en frisk person i det ene øyeblikket og så plutselig være pasient. Dag to av innleggelsen skulle jeg til undersøkelse ved en annen klinikk på sykehuset. Da kom det en portør og hentet meg – med en rullestol. Først etter at jeg hadde forsikret den meget hyggelige mannen om at jeg absolutt kunne gå selv og at jeg tok det hele og fulle ansvar dersom jeg skulle falle om kull i løpet av spaserturen, fikk jeg slippe rullestolen. Han insisterte imidlertid på å følge meg gjennom de gangene og trappene jeg ukentlig vandrer mellom ulike undervisningsrom og mitt eget kontor. Pasientrollen er en merkelig og sårbar posisjon. Til og med jeg, som verken hadde vondt eller var nevneverdig syk, følte meg svak, liten og maktesløs. Jeg fikk på alle måter en utmerket behandling. Ingen overså meg, ingen bestemte noe uten at jeg var blitt spurt, og jeg fikk all nødvendig informasjon hele tiden. Allikevel følte jeg meg som en liten og passiv brikke i et stort maskineri. Trygt, men samtidig skummelt og uforutsigbart.

De siste årene har jeg syslet med forskning på noen av disse tingene. Jeg har blant annet gravd litt i hvordan pasienter deltar i beslutninger i forbindelse med sin egen behandling. Og det er én ting vi finner igjen og igjen og igjen. Det å bli sett, hørt, tatt på alvor og respektert er fundamentet for all god kommunikasjon mellom helsepersonell og pasient - og dermed grunnmuren for all god behandling. Ikke en sjokkerende nyhet, akkurat. Eller som min mormor ville ha sagt: «Det kunne jeg da ha fortalt deg på forhånd.» For det er jo noe vi alle vet. Det å bli anerkjent og sett på som et menneske som har rett til å bli tatt på alvor er helt nødvendig i alle forhold mellom mennesker. Respektløs behandling av pasienter kan være så mangt. Det kan være at legen stirrer mer inn i dataskjermen sin enn på deg mens du snakker. Det kan være at helsepersonell henvender seg til din ektefelle fordi du selv har hatt et slag og derfor sliter med å snakke. Og det kan være å oppleve at noen med mer makt enn deg tar beslutninger du ikke er enig i fordi du sliter med psykisk sykdom. Noen ganger holder det å riste på hodet av det hele etterpå. Andre ganger setter slike opplevelser seg under huden og blir værende der. Og det er mange årsaker til at pasienter føler seg små og sårbare. En av fagpersonenes viktigste oppgaver er da å trøste og støtte - samtidig som man behandler pasienten som et eget, selvstendig menneske.

Det kommer aldri til å være et fullstendig likeverdig forhold mellom et menneske som trenger hjelp og et menneske som forvalter denne hjelpen. En hjelper sitter alltid med mer makt enn den som ber om hjelp. Og det er derfor jeg blir så rasende. For nå skal mennesker som er i en av de aller mest sårbare fasene av sitt liv risikere å møte en fastlege som har fått myndighetens velsignelse til å sette seg på sin høye hest, stirre dypt og lenge inn i dataskjermen og utsondre med hele sin tyngde og makt at pasientens valg er forkastelig, feil og grusomt. Fastlegens rett til å mene noe blir ansett som viktigere enn pasientens rett til å bli respektert og tatt på alvor. Og ikke nok med det. En leges rett til å være fastlege blir også ansett som viktigere enn pasientens rett til å bli behandlet med respekt. Fastlegene er i all hovedsak selvstendig næringsdrivende leger som har inngått en individuell avtale med kommunen. Leger er altså ikke pålagt å være fastleger, men har mange andre jobbmuligheter. På tross av dette skal en fastlege nå få lov til å velge om han eller hun har så sterke etiske kvaler at de simpelthen er nødt til å behandle sårbare kvinner respektløst.

Og jeg blir ikke mildere stemt av at dette er en del av en politisk hestehandel mellom partier som har tenkt å tvinge sine stortingsrepresentanter til å stemme for dette respektløse forslaget – koste hva det koste vil. Det er mange hester man gjerne må handle med, men pasienters rett til å bli behandlet med respekt er ikke en av dem. Man trenger ikke være forsker for å se at dette skriker mot alle festtaler om pasienters autonomi og rett til god behandling. Det er ikke fastlegene som er den sårbare parten i dette scenarioet. Og om jeg ikke bryr meg om fastlegenes samvittighet? Nei, det gjør jeg ikke. De bør finne seg en annen jobb dersom de har så vonde følelser at de er nødt til å opptre respektløst!

Marit By Rise, hyttenabo