Vis meg en god taper...
- Detaljer
- Publisert onsdag 11. desember 2013 23:03
- Skrevet av Marit By Rise
Det er fint å ha søsken. Da jeg var et middels stort barn ønsket jeg derimot inderlig at jeg var enebarn. Da ville jeg muligens få ha tingene mine i fred og foreldrene mine ville kanskje ha tid og overskudd til å bry seg om bare meg og ingen andre. Fordi jeg vokste opp i steinalderen (70-tallet) var det nemlig mye som måtte deles.
Hver lørdag vanket det for eksempel en hel liter brus. Den måtte deles på fem barn, så det var jammen bra at kjøkkenglassene var ganske små også. Det ble ikke satt skåler med godteri eller potetgull ubevoktet på noen overflate i mitt barndomshjem før jeg var fylt 15 år. En slik skål ville vært kjemisk renset etter noen få sekunder. Alt måtte telles og deles på forhånd. Slik kunne kaoset holdes noenlunde i tømme.
Jeg tror det er riktig å si at vi vokste opp i et trygt og godt, men nøkternt hjem. Den minste broren min påstår fortsatt hardnakket at han brukte hyssing rundt livet for å holde buksa oppe siden han ikke eide noe belte før han begynte på ungdomsskolen. Faren min kjøpte ski med kvantumsrabatt og eltet brøddeig i en vaskebøtte ved hjelp av en modifisert elektrisk bormaskin. Matvarer - unntatt poteter og brød - ble porsjonert slik at ingen skulle stappe i seg alle kjøttkakene, leverposteien eller hvitosten. Og det var bra at vi ikke var så opptatt av å dusje og vaske håret på 70-tallet, for ellers ville det vært knapt med bare ett bad for husstandens sju personer. På vei hjem fra ti dagers påskeferie på den strømløse hytta på fjellet var det riktignok om å gjøre å bestille plass i rengjøringskøen («tikka dusj først»). Ellers kunne det fort bli kalde avrivninger i stedet. På sett og vis var det fint at vi var så mange. For når vi hadde fått stappet alle fem inn i baksetet på den lyseblå Taunus-en og smelt igjen dørene hadde vi absolutt ikke bruk for bilbelter. Jeg tror ikke engang et smell rett i fjellveggen ville ha fått oss løs fra det setet, så trangt satt vi.
Det var ingen kjære mor å ha mange søsken. De minste måtte bare skjerpe seg for å henge med, for alle konkurranser innebar å gi full spiker. Ferie på hytta innebar timevis med kortspill – som regel amerikaner og spardame. Og den som tapte – den tapte. Sånn var det. Noen vil vel si at med ti års strekk i laget fra eldstemann til den yngste burde noen ha fått hjelp og andre stilt med handikap, men sånt holdt vi ikke på med. Den påskeaftenen min yngste bror var fem år tapte han så mange ganger i spardame at grensen etter hvert var nådd. Da han satt igjen med spardama og alle hjerter-kortene for sjette gang den kvelden sprakk det. Han spratt opp fra benken, trampet de to skrittene bort til kjøkkenbenken, grep tak i det første og beste (et halvt brød) og slengte det i veggen så smulene spratt. Da faren min bryskt spurte hva han trodde han egentlig drev med ropte minstemann av sine lungers fulle kraft: «Skal jeg ikke få ha noe ferie, jeg da?». Vi har ledd veldig mye av det – både da og etterpå.
Det er mye hyggeligere å ha søsken når man slipper å bo sammen med dem. Da kan man treffes som voksne folk. Skjønt voksne og voksne. Det er ikke alltid søskenflokker forblir helt voksne når de treffer hverandre, selv om de alle er rimelig middelaldrende. I min søskenflokk er det konkurranser som tar rotta på oss. Det er visst noe som heter å være en god taper. I min familie blir sånne påstander raskt besvart med «Vis meg en god taper og jeg ser en taper!». Av og til prøver noen seg med selskapsleker og tror det skal bli en selskapslek. Gjerne en spørrekonkurranse. Når man setter i gang et slikt tiltak bør man være forberedt på konsekvensene. Det årlige lutefisklaget ender som regel med dyp og langvarig kritikk av: Temaet for spørrekonkurransen, spørsmålene, svarene, sammenhengen mellom spørsmål og svar, mangelen på flere mulige svar (siden det svaret noen kom med var mye bedre enn det som stod i fasiten), feige lag, dårlig eller feil utregning av skårene samt usportslig feiring blant vinnerne. Noen ganger må et voksent barn gå seg en tur ute på gata for å få litt luft. Andre ganger må et par voksne barn google resten av kvelden for å påvise og diskutere hvordan spørsmålene og svarene egentlig skulle ha vært. År om annet sitter et voksent barn hoderystende og sammenbitt i sofaen en times tid etter at tapet er et faktum. Det året temaet var «norske ordtak» ble det riktig ille. Der finnes det nemlig geografiske og språklige variasjoner som gir rom for usedvanlig mange diskusjoner og protester. Etter det holder vi oss til tema hvor svarene kan verifiseres (byer, stedsnavn, gater, forfattere, bøker etc.).
Mennesker som ikke er født inn i denne søskenflokken, men som av ulike grunner har blitt hengende ved en av oss gjør klokt i å tilpasse seg tingenes tilstand så raskt og smertefritt som mulig. Jeg tror kanskje det vil være en fordel å være sosialantropolog. Da kan man late som om søskenflokken er en ukjent stamme innerst i en dyp skog som har sine uforståelige skikker. Så kan nykommeren betrakte oss med den nøytrale observatørens blikk og kanskje ta noen feltnotater som kan bli nyttige ved neste korsvei. Når vi forlater hverandre går vi nemlig ganske raskt tilbake til våre middelaldrende jeg - og forhåpentligvis blir vi igjen til å leve med.
Marit By Rise, hyttenabo
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.