Ugrei ukultur
- Detaljer
- Publisert tirsdag 28. januar 2014 09:51
- Skrevet av Marit By Rise
Jeg har også spilt fotball. Det varte ikke så mange år, men jeg rakk å trene veldig mange ganger, bli kjørt på mange kamper, sitte på utallige busser, svette mye og fryse på et par dusin benker. Da jeg ble omtrent 17 år tok jeg til vettet og fant hobbyer jeg både mestret bedre og hadde mer moro med. På den tiden var damer som spilte fotball enten veldig gode eller veldig lesbiske, begge deler eller ingen av delene.
Ganske som nå, med andre ord. Men på den tiden var det relativt få jenter som spilte fotball, og det var absolutt ingen jenter eller damer som var trenere. Bortsett fra det kom trenerne i alle farger og fasonger. For eksempel den unge mannen med ganske mye gele i håret som ble potte sur fordi vi jentene ikke ga nok uttrykk for hvor fantastiske de var – han og bilen hans. En annen av trenerne var en lubben og veldig hyggelig småbarns-pappa med kronisk søvnunderskudd. Jeg har fortsatt mistanke om at han tok på seg treneransvaret fordi han da kom litt hjemmefra og innimellom kunne stå og lene seg litt mot stanga på målet og late som han ikke duppet av. En tredje var også grei og sikkert flink nok, men allerede fra starten litt for hyggelig og jovial etter min smak. Han stod som regel litt for nært og ville ha klem litt for ofte.
Når jeg leser i avisen om trakasseringssak i fotball kommer jeg også i tanker om en relativt ubetydelig episode fra denne tiden. Noen av oss jentene stod på sidelinja og så på at de andre spilte kamp. Ganske plutselig kommer treneren bak oss og klapser to av oss på rompa. Vi protesterte ganske høylytt, men han lo godt og sa «Jøss, er dere så slappe i ræva!? Da må dere trene mer.» Så gikk han humrende tilbake til sin trenergjerning. Hæ-hæ-hæ... Begge vi som ble klapset på ble ganske sure. Da han skjønte det kom han med den klassiske «Dere må jo ha litt sans for humor. Det var jo bare en spøk.» Når jeg skriver dette – mer enn tretti år etter - tenker jeg: «J... gjøk!» Han hadde faktisk ikke forstått mye – verken om sin rolle som trener eller hvordan slike «uskyldige» og «spøkefulle» berøringer oppleves for jenter. I tillegg sørget han behendig for å kommentere at det var vårt problem hvis vi reagerte, og at vi verken hadde humor eller skjønte spøk. Uskyldig? Antagelig. Ubehagelig? Definitivt. Ugreit? Jeg synes det.
Når mennesker i ulike sammenhenger blir trakassert, er det vanlig at trakassøren sier: «Dersom hun føler eller opplever seg trakassert, så beklager jeg det.» Mange har påpekt at slike beklagelser for det første stiller spørsmål ved om trakassering virkelig har funnet sted (det er kun noe hun føler/opplever). For det andre er det denne følelsen/opplevelsen av å bli trakassert som blir beklaget – ikke trakasseringen i seg selv. Så dersom jeg hadde tatt denne klapsen som en morsom spøk så hadde vært greit? Fyren var tretti, jeg var femten-seksten og han var treneren vår. Man skal være rimelig tett i pappen for ikke å synes dette er ugreit – spøk eller ikke. Dersom han umiddelbart hadde lagt seg helt flat, beklaget tydelig og sagt at han skjønte at dette ikke var greit, hadde saken vært ute av verden. Da blir episoden et feiltrinn eller kanskje et utslag av klønete usikkerhet eller dårlige sosiale antenner. I stedet la han ansvaret på oss jentene for ikke å kunne «ta en spøk» og beskyldte oss dermed for å være pripne eller «fine på det». Jeg sluttet ikke å spille fotball på grunn av denne episoden. Jeg tror heller ikke klapsingen ville ha gjentatt seg, for jeg var rimelig tydelig på at dette var over grensen og at jeg syntes han oppførte seg som en dust. Men etter dette hadde jeg alltid oversikt over hvor denne karen befant seg når han var med oss på trening eller kamp. Og jeg tok heller bussen hjem fra trening enn å sitte på i hans bil, selv om vi var flere.
De fleste jenter og damer jeg kjenner har opplevd ett eller annet som ligner på dette. Ikke farlig, absolutt ikke katastrofalt, men allikevel veldig ubehagelig og ugreit. Og jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig å skjønne at dette ikke er OK. Hvorfor vi må ta den samme diskusjonen om og om igjen og krangle om noen faktisk ble trakassert eller ikke trakassert? Hvis dere menn er det minste i tvil, så la være å klapse eller sende «gavekort» eller slenge med leppa eller berøre. Eller spør på forhånd om det er greit, da. Og så får vi kvinner og alle de mennene som har fungerende sosiale antenner og påslått respektfilter sørge for å oppdra neste generasjon gutter og menn til å skjønne det som fortsatt er så fryktelig utfordrende for en del – å holde labbene unna og kjeften lukket til man har fått en soleklar og utvetydig invitasjon.
Marit By Rise, hyttenabo
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.