Alle barn er våre barn
- Detaljer
- Publisert tirsdag 24. januar 2012 08:28
- Skrevet av Sissel Trønsdal
Artikkel 3 i FN's barnekonvensjon slår fast at: "Alle barn skal vokse opp med det vern og den omsorg som er nødvendig for hans eller hennes trivsel."
For at barn skal kunne vokse opp med det vern og den omsorg som er nødvendig for å følge en naturlig utvikling, for å føle trygghet og forutsigbarhet, må man ha trygge forutsigbare omsorgspersoner rundt seg.
I dag opplever dessverre altfor mange barn å vokse opp i en hverdag preget av utrygghet og uforutsigbarhet på grunn av foreldrenes rusmisbruk, med vold eller omsorgssvikt.
Barnevernstatistikken viser at 16% av barnevernsbarna hadde foreldre med psykiske lidelser – 14% av barna hadde foreldre med rusmiddelproblemer, og 61% oppgir bekymringer om "forholdene hjemme".
Vi kjenner alle viktigheten av å bli sett – og verdsatt for den vi er. Vi vet at det gjør godt når noen bryr seg om oss, når vi får et klapp på skulderen, får ros for godt utført arbeid, eller rett og slett viser oss litt mellommenneskelig interesse.
For barn og unge som sliter med en vanskelig hjemmesituasjon er det særlig viktig å bli sett, og Øyvind Kvello, som er førsteamanuensis i utviklingspsykologi ved Psykologisk institutt ved NTNU, og har bred erfaring med utredning i barnevernssaker og fra det kommunale hjelpeapparatet har sagt at:
"Mange barn klarer seg bra, tross risikofaktorer som foreldre med psykiske problemer eller rusmisbruk. Grunnen til dette er at det finnes beskyttelsesfaktorer, for eksempel at barna blir sett og at det er voksne som bryr seg."
Mange barn strever for å holde på hemmeligheten om rusmiddelavhengighet, vold, overgrep og omsorgssvikt i hjemmet. Barn er utrolig lojale mot sine foreldre uansett, og mange strever med å ikke skille seg ut ved å komme fra et "annerledes hjem".
Har vi ikke av og til kjent på en urolig magefølelse over å møte et søkende blikk fra enten det litt for stille barnet, eller over møtet med urokråka som gjør hva som helst for litt oppmerksomhet fra en voksen?
Har vi ikke av og til undret oss i det stille, og stusset på oppførsel og væremåte til en av barnas venner?
Da er det vi må tørre å stille noen spørsmål og våge å bry oss litt ekstra. Når barn sender signaler må vi våge å ta imot dem og følge dem opp.
Siden Gro i sin nyttårstale i 1996 fremhevet "nabokjerringa" s viktige innsats har heldigvis mye skjedd.
Vi har fått full barnehagedekning som er et svært viktig ledd i det å fange opp barns familiesituasjon.
I 2007 startet regjeringen en flerårig satsning på tiltak for barn og unge som lever i familier der foreldrene sliter med rusproblemer eller psykiske lidelser – eller begge deler. Denne satsningen går på tvers av departementer, etater og ulike tjenester på alle nivåer og handler om holdninger, åpenhet, strategier og gode tiltak.
Vi har kampanjer som Unicefs " Den ene", som fremhever betydningen av at det av og til er avgjørende med en eneste voksenperson - enten det er en trener, en lærer, mor til en venninne, eller ei nabokjerring- som tar seg tid til å se og lytte. Karita Bekkemellom har gitt denne kampanjen et ansikt ved å fortelle historien om ridetreneren Andreas' betydning i hennes oppvekst med en alkoholisert far.
Vi har kampanjer som " De usynlige barna" – som fokuserer på at barn og unge som sliter skal både sees og høres.
Pål Andre Grinderud er en av dem som har gitt "de usynlige barna" et ansikt. I hans barndom med en alkoholisert mor fantes det også ei betydningsfull nabokjerring – nemlig Anna, som ble både trøst og redning for ham.
Kampanjen " Vennligst forstyrr" handler om vårt felles ansvar for å bry oss – og for å si fra dersom vi vet at barn blir utsatt for overgrep.
Som et lavterskeltiltak er det etablert en landsdekkende alarmtelefon for barn og unge.
Trondheim kommune har stort fokus på – og mange tiltak overfor barn som har vanskelige hjemmeforhold.
Det å ha god kompetanse på risikoblikk for de som jobber med barn og unge er uhyre viktig for å avdekke vanskelige oppvekstforhold, og er derfor et innsatsområde innenfor kommunen.
Men alle har vi et ansvar – enten vi er fagpersoner, politikere, familie eller nabokjerringer.
Vi har alle et ansvar for å sørge for at barn og unge blir ivaretatt på en måte som gjør at de kan vokse opp med det vern og den omsorg som er nødvendig for han eller hennes trivsel.
Enten ved å være "Den ene" for noen – eller ved å forstyrre privatlivets ufred når det er nødvendig.
Det å bry seg på en god måte betyr å ha omsorg for hverandre. Vi må alle ha et kollektivt engasjement i forhold til barnas oppvekstkår – enten vi er naboer eller har unger i samme barnehage eller på samme skole.
Alle barn er våre barn.
Sissel Trønsdal, medlem av formannskapet i Trondheim, representerer Arbeiderpartiet
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.
Please wait...