Mammakrig
- Detaljer
- Publisert onsdag 06. november 2013 11:47
- Skrevet av Wenche Rothaug
Stemmerettsjubileumsåret for kvinner er snart over. Og hva sitter jeg igjen med? At vi har mye å juble over, at kvinner og valg fortsatt vekker sterke følelser. Samt en litt flau smak.
Før i verden ble kvinner først og fremst definert som døtre, hustruer, mødre eller enker, og de måtte kjempe for å kunne delta i arbeidslivet på like linje med menn. En viktig kamp for økonomisk uavhengighet. I dag, 155 år etter at kvinner fikk lov til å være offentlig ansatte (telefon- og telegrafetaten), virker det som om vi må kjempe for å ha «lov» til å være helt eller delvis ute av arbeidslivet utover tilmålt fødselspermisjon. I vår viktige bestrebelse på å oppnå likestilling mellom kjønnene, har i alle fall en uheldig bivirkning gjort seg gjeldende: Det har blitt nærmest stuerent å rakke ned på kvinner som av ulike grunner velger å være deltidsarbeidende. Enkelte deltagere i samfunnsdebatten anser valget for å være et svik mot både velferdsstat og likestillingsarbeid, jfr. blant andre Gerd Kristiansen og Hanne Bjurstrøm.
Mammakrig er et begrep som stammer fra USA og handler om «å skyte hardt på andre mammaer og dømme deres valg», sier blogger Karianne Gamkinn som har skrevet boka "Beklager, jeg må være mamma». Hun fikk sjøl mange negative tilbakemeldinger fra andre mødre da hun jobbet redusert for å ha mer tid til barna. Tilbakemeldingene kan riktignok gå begge veier. Gamkinn mener ettåringer i barnehage og full jobb versus deltid, er temaer som vekker sterkest følelser her til lands. Under det hele ulmer usikkerhet rundt egne valg. Vi ønsker jo alle det beste for våre barn.
En undersøkelse gjort av det amerikanske magasinet Parents viser at 63 prosent av de spurte mente mammakrigen er reell, og at en av tre har opplevd den i sin omgangskrets.
Jeg er hjemmeværende, men jeg har aldri hatt direkte befatning med noen mammakrigere. Ytringen «Jeg ville aldri klart å være bare hjemme», har jeg derimot hørt noen ganger. «Bare hjemme», lyder som noe annenrangs, og kanskje er det slik mange ser på oss hjemmeværende.
I mitt tilfelle er det helsa mi som har «valgt» at jeg skal stå utenfor arbeidslivet, og jeg har måttet bestemme meg for å trives med det. Hadde jeg fokusert på savn av kolleger og faglige utfordringer, kunne det fort blitt et par ekstra depresjoner å hanskes med. Jeg får i stedet mye langsom tid med barna, tid til hjemmelagd ertestuing og null rushtrafikk. Tid til skriving, bøker og en folketom Ladesti midt i uka. Men noe av det jeg liker aller best, er å høre barna rope «mamma» idet de kommer inn ytterdøra etter endt skoledag. Det er kanskje ikke helt i tråd med tidsånden, men jeg liker det.
Nylig leste jeg noe på et venterom som minner om mammakrig. Det var et intervju med nyhetsanker i TV2, Mah-Rukh Ali i bladet Stella (4/2013) hvor stemmerettsjubileet var tema. Jeg må bare anta at hun er riktig sitert i bladet: «Noen sier de har valgt en redusert stilling fordi de har lyst til å være hjemme, men ingen har lyst til å være hjemme». Nei vel. Folk har lyst til å gå alene til Sydpolen, tatoverer og piercer hele kroppen, eller vier livet til stille bønn i et kloster. Er det da utenkelig at noen har lyst til å være helt eller delvis hjemme med barn en periode i stedet for i full jobb?
«For unger er det viktig å ha en mor og en far som jobber for levebrødet i stedet for å være hjemme og bake brød (...) Å komme hjem til en mor på kjøkkenet tror jeg ikke et barn har godt av», sier Mah Rukh. Det er så mye som er viktig for barn, eller som barn ikke har godt av, som heller fortjener oppmerksomhet, at mor på kjøkkenet blir ... jeg vet ikke helt. Flaut?!
For hundre år siden ble det av mange ansett som politisk ukorrekt at kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn. Motstanderne fryktet blant annet at kvinnen ville forlate hjemmet for å drive med politikk slik at barnet ville «gråte i vuggen og grøten koke over». I dag er det nærmest politisk ukorrekt å velge vugge og grøt: Kvinner skal være i jobb. Fullt og helt.
Men hvem vet best hvordan et kvinneliv skal leves? Jo, hver enkelt kvinne sjøl. Det er da en menneskerett å få bestemme over sitt eget liv og ta egne valg, er det ikke? Eller var det noe annet de kjempet for, de som skaffet kvinnene stemmerett og innpass i arbeidslivet i forrige årtusen?
Wenche Rothaug, hjemmeværende adjunkt
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.