Kjære Gerd Kristiansen
- Detaljer
- Publisert onsdag 19. mars 2014 21:18
- Skrevet av Wenche Rothaug
Kvinner og deltid har blitt viet spalteplass og forklaringer. Og helt siden du uttalte til Aftenposten i mai i fjor at kvinner må slutte å bruke morsrollen som unnskyldning for å jobbe redusert, har jeg hatt lyst til å dele noen tanker med deg. Fra mitt ståsted.
Vold i hjemmet gir lite trygghet i livet, det har jeg kjent på kroppen. Det at jeg vokste opp i stor utrygghet, tappet meg for arbeidsevne, og Norge for min arbeidskraft. Norge mister mye arbeidskraft på grunn av et bredt spekter av krenkelser fra manipulative kontrollregimer og stalking, til voldtekt og drapsforsøk. Daglig frykt bryter ned mennesker, enten de er barn eller voksne.
Hva vet du om skam, Gerd? Min skam var en slags lapskaus av utilstrekkelighet, sjølforakt, mindreverd og urenhet. Den var en slags stank som hang rundt meg og fikk meg til å holde avstand til andre. For frykten for å bli avslørt som det udugelige mennesket jeg følte meg som, frykten for fordømmelsen som da ville komme, var stor og destruktiv. Behovet for å skjule skammen, eller kvitte seg med den, kan overskygge det meste. Skam, vanære og tap av kontroll er ofte forklaringen på partnerdrap. I perioden 1991-2010 ble det begått 166 partnerdrap i Norge - 144 av ofrene var kvinner. Partnerdrap utgjorde ca. en fjerdedel av alle drap i Norge i tiden 2000-2009 (forskning.no). Skam kan også få en kvinne til å lyve om hvorfor hun ikke arbeider fulltid. Vi kan ikke vite, Gerd, hvor mange av de deltidsarbeidende kvinnene som du har rettet pekefingeren mot, som er voldsutsatte. Det er nok ikke få. Har du tenkt på det?
Det du sikkert vet, er at en blodfersk undersøkelse fra NKVTS, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, viser at omfanget av vold mot kvinner er stort. Hver tiende kvinne her i landet har opplevd voldtekt (menn 1,1 %), halvparten av dem hadde opplevd dette før fylte 18 år. En av tre hadde aldri sagt noe om overgrepet. Flere kvinner (8.2 %) enn menn (1.9 %) har vært utsatt for alvorlig vold fra partner. Partnervold betyr ofte jevnlig vold. Og hvor tror du de gjør av seg disse voldsutsatte kvinnene? Jo, noen befinner seg i arbeidslivet som «frivillig» deltidsarbeidende.
Jeg kjenner ganske mange kvinner som har vokst opp med krenkelser. Enkelte gikk fra vold i oppvekst til vold i voksenlivet. Du kjenner sikkert noen du også, og helt sikkert flere enn du vet. Vi voldsutsatte er flinke på fasade, til å late som om alt er bra, forstår du. Relativt mange av kvinnene jeg kjenner er yrkesaktive, noen på fulltid. De trenger jevnlig kortere sykemeldinger for å holde koken. Og noen er deltidsansatte. De har kjempet seg opp, og syns deltid smaker av seier. Fordi vi har gått i terapi sammen vet jeg hvorfor de ikke er i stand til fulltidsarbeid. Men utad sier de kanskje at de jobber redusert for å få mer tid til hjem og barn. For en utenforstående kan det være fristende å si at de klamrer seg til morsrollen for å slippe å jobbe 37.5 timer i uka. Slike utsagn kan ramme, de kan styrke følelsen av å ikke strekke til. Alle ønsker vi å strekke til, Gerd.
WHO anser vold mot kvinner som en like stor helsetrussel som Hiv/Aids og kreft. Og Vista Analyse har regnet ut at omkostningene her til lands er store. Flere milliarder årlig går blant annet til sykemeldinger, helsetjenester, juridisk bistand, krisesentre, voldsalarm og trygdeytelser. Voldsutøverenes ugjerninger koster samfunnet dyrt, men aldri har jeg hørt en samfunnstopp anklage dem for å svikte likestillingsarbeidet, eller velferdsstaten. I stedet tordner dere topper om at vi kvinner må komme oss ut av deltidsfella, vekk fra cupcakes og hjemmekos og ut i fulltidsarbeid for å bli nyttige samfunnsborgere.
Se for deg ti-prosent-kvinnene, Gerd. For alt vi vet, kan det være en halvstilling som hjelper flere av dem å holde hodet over vannet der de står på badet og demper angst med piller, blåmerker med sminke eller velger høyhalset genser også denne morgenen. De klamrer seg trolig mer til håpet om bedre tider, enn til morsrollen. Og har de barn, lider også barna. Men vi ser dem ikke, vi hører dem ikke, og det blir så lett å glemme at de finnes.
Du har sagt at en av dine viktigste kamper som LO-leder er kampen mot deltid. Da håper jeg LO også stiller de ubehagelige spørsmålene i møte med temaet. For eksempel: Er det en sammenheng mellom voldserfaringer og arbeidslivsdeltagelse? Å undersøke den problemstillingen vil være å ta tallene fra NKVTS på alvor. Jeg tror jeg hadde svart ærlig på en slik undersøkelse i mitt «forrige» liv, da skammen var stor. Jeg kunne til og med følt en slags lettelse over at noen endelig spurte. Men hadde jeg vært i et voldelig forhold, ville det vært enklere å være ærlig utenfor rekkevidde av partneren, for eksempel om jeg hadde fått spørreskjema utdelt på arbeidsplassen. Dessuten, du skal ikke se bort fra at noen enkle spørsmål kan sette i gang prosesser som etter hvert gir flere mot til å komme seg ut av ødeleggende forhold.
Og hvem vet, kjære LO-leder, kanskje vil kampen mot vold peke seg ut som et vesentlig tema i LO's viktige arbeid for å fremme likestilling og bevare velferdsstaten. Vold er et skjult samfunnsonde som også angår arbeidslivet. Mindre vold, vil gi bedre folkehelse og flere heltidsarbeidende hender!
Wenche Rothaug, hjemmeværende adjunkt
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.