Tariffavtaler en uting?
- Detaljer
- Publisert onsdag 27. februar 2013 15:02
- Skrevet av Dag Seierstad

Fram til finanskrisa blanda EU seg i liten grad inn i lønnsforhold, nå er parolen: Landsomfattende tariffavtaler må erstattes av avtaler på bedriftsnivå!
Landsomfattende tariffavtaler er undergravd på mange måter. Det er også ordningene med å allmenngjøre tariffavtaler slik at de også dekker uorganiserte arbeidsplasser og arbeidstaker.
Etter 2010 er reallønningene pressa nedover i 18 av 27 EU-land. Mest dramatisk er utviklingen i Hellas, der lønningene er redusert med hele 20 prosent. I andre kriseland er de redusert med mellom fem og ti prosent – alt etter påbud fra Brussel.
Angrepene er i påfallende grad retta mot de lavest lønte. De fleste EU-land praktiserer ordninger med en offentlig minstelønn fordi fagbevegelsen er for svak til å sette effektive standarder for lønn og arbeidsvilkår. Disse minstelønningene ligger i de fleste EU-land til dels langt under den fattigdomsgrensa på 60 prosent av medianinntekten som EU har fastsatt.
EU-kommisjonen har vært den mest brutale pådriveren for å senke minstelønningene. Også her er grekerne mest utsatt. Hellas er pålagt å senke minstelønna med 22 prosent. For arbeidstakere under 25 år var kravet å sette minstelønna ned med 32 prosent. Den eneste trøsten unge grekere har, er at halvparten av dem ikke har noen jobb.
Når den greske minstelønna måtte kuttes så mye, var det ikke fordi den var urimelig høy. I 2010 var den bare på 33 prosent av gjennomsnittslønna til greske lønnstakere – også relativt langt lavere enn i de fleste andre EU-land.
Det hjalp ikke at minstelønna i Hellas er tariffbestemt. Heller ikke at både fagbevegelsene og arbeidsgiverforbundet sto sammen om å advare mot lavere minstelønn. Men hva betyr en tariffavtale når makthaverne i Brussel syns den er uansvarlig?
De fleste land i Sør-Europa har på ett punkt hatt et effektivt mottiltak mot generell lønnsdumping. Ordninger med allmenngjøring av tariffavtaler har vært så godt utbygd at 80-90 prosent av arbeidstakerne har nytt godt av tariffavtaler uten å være organisert og uten å ha jobb på en arbeidsplass der arbeidsgiveren er organisert.
Slike allmenngjøringsordninger rives nå opp på ulike vis. Landsomfattende tariffavtaler erstattes i stigende grad av avtaler på bedriftsnivå. Det er et krav som EU-kommisjonen stiller til land i krise.
Det skjer ofte ved at såkalte «åpningsklausuler» tas inn i tariffavtalen. Åpningsklausulene gjør det mulig for en lokal fagforening å forhandle med egen arbeidsgiver om at deres medlemmer skal ha lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår enn det som fastlegges i den tariffavtalen som er inngått. EU og IMF har også krevd at pensjonsordningene må svekkes.
Den krisepolitikken som påtvinges EU-land forsterker en utvikling som har pågått i snart 20 år. Krisekrava til EU og IMF har ført til et veritabelt velferdskred i Sør-Europa.
Men når lønninger og velferdsytelser svekkes i sør, undergraves fagbevegelsen også i andre deler av Europa. Den frie flyten av arbeidskraft gjør at lønnsdumping blir en stadig mer påtrengende utfordring også i land som har hatt såkalt «ordnede forhold i arbeidslivet. Det er ikke bare i EØS-landet Norge at EU-systemet truer tariffavtaler.
Den dramatiske utviklingen i Sverige og Tyskland er et varsel om hva som kan hende også her i landet hvis vi får en blå regjering som kan gå til angrep på fagbevegelsen med ryggdekning i EUs markedsfriheter.
Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.