Risavika og solidariteten
- Detaljer
- Publisert torsdag 19. desember 2013 16:21
- Skrevet av Dag Seierstad
Havnearbeideres enerett til lossing og lasting er avgjørende for arbeidsvilkåra til havs. Konflikten i Risavika kan se ut som en bagatell, men har store dimensjoner. Den dreier seg i utgangspunktet om den eneretten til å utføre losse- og lastearbeid som er fastsatt i tariffavtalene til havnearbeidere, en enerett som har vært viktig for å verne om havnearbeidernes lønns- og arbeidsvilkår.
Transportarbeiderforbundet (NTF) krever å få opprette tariffavtale med Risavika Terminal AS i nærheten av Stavanger. Risavika er ei privathavn, og eierne vil ha vekk eneretten slik at det kan bli konkurranse om å losse og laste skip.
En slik enerett har vært så viktig at den er sikra gjennom ILO-konvensjon nr. 137. Norge ratifiserte denne ILO-konvensjonen i 1974.
Men konflikten i Risavika er ikke bare kamp for en tariffavtale i ei lita norsk havn. Den er samtidig del av en verdensomspennende kamp for noenlunde anstendige lønns- og arbeidsvilkår i internasjonal skipsfart. I den kampen er havnearbeideres enerett til lossing og lasting avgjørende for arbeidsvilkåra også til havs.
Det eneste som kan bidra til noenlunde anstendige lønns- og arbeidsvilkår i internasjonal skipsfart, er nettopp de maktmulighetene som eneretten gir havnearbeidere i Europa, Nord-Amerika og Australia.
På de sju hav fins det ingen internasjonal regulering av lønns- og arbeidsvilkår. Store deler av skipsfarten er uten tariffavtaler, og få steder er det vanskeligere å starte fagforening enn på skip under bekvemmelighetsflagg med eiere som gjemmer seg bak stabler av holdingselskap. Det er derimot lett å finne arbeidsvillig mannskap rundt om i verden.
Sjøfolk er organisert i samme internasjonale forbund som havnearbeiderne, i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). ITF har bygd opp et nett av inspektører som varsler hvis et skip bryter de minstereglene for lønns- og arbeidsvilkår som ITF sjøl har satt. Et slikt skip blir boikotta i alle havner der havnearbeiderne er godt nok organisert. Last blir ikke lossa og ny last blir ikke brakt ombord før det blir orden på lønns- og arbeidsvilkåra.
Denne solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk er det eneste som har hindra full rasering av standardene i internasjonal skipsfart. Det er denne solidariteten som undergraves når eneretten til havnearbeiderne faller bort.
*
I EU har eneretten til lossing og lasting vært en skikkelig torn i øyet på alle som vil drive fram konkurranse for enhver pris. EU-kommisjonen la i august 2001 fram et forslag til havnedirektiv som krevde at det skulle være konkurranse om lasting og lossing av skip i alle større havner. Det skulle for eksempel være lov å bruke mannskapet ombord på skipa til å losse og laste.
Men hvis skip kunne lastes og losses av skipets eget mannskap, ville det ha åpna for en lønnsdumping uten nedre grense. På skip med bekvemmelighetsflagg er lønningene ofte en brøkdel av havnetariffen.
Den europeiske transportarbeiderføderasjonen (ETF) mobiliserte derfor kraftig mot havnedirektivet og organiserte en serie aksjonsdager mot det i flere år. Alt i september 2001 var det politisk streik ved alle større havner i Europa. I Norge sto arbeidet stille i 45 havner.
Transport- og havnearbeiderforbund over hele Europa gikk i flere år til aksjon i havnene, og jobba for å få breiest mulig støtte fra andre forbund, fra landsomfattende fagbevegelser og fra Euro-LO. Fra denne mobiliserte fronten satte en så press på medlemmene i EU-parlamentet.
To ganger klarte disse breie kampanjene å stoppe havnedirektivet, første gang i 2003 og andre gang i 2005. Begge ganger stemte knappe flertall i EU-parlamentet ned direktivet til tross for at de aller fleste EU-regjeringene ville ha direktivet vedtatt.
Uten godt organiserte havnearbeidere med enerett til lossing og lasting ville det ikke vært mulig for ITF å stille sine minstekrav til lønns- og arbeidsvilkår i internasjonal skipsfart. EUs havnedirektiv ville ha fjerna grunnlaget for denne solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk ved å slippe konkurransen løs i hver eneste europeiske havn og ved å sette havnearbeidere opp mot besetning når skip skal losses eller lastes.
Forslaget til EU-direktiv faller dessuten inn i et større mønster. Havner konkurranseutsettes og privatiseres over hele verden, mens fagforeninger undergraves og presses vekk. Kampen om Risavika fortjener all støtte vi kan gi.
Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe
For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.