Nye partier på venstresida – hysteri eller realisme?

Detaljer

Publisert onsdag 06. november 2013 12:03

Skrevet av Harald Reppesgaard

For en gangs skyld vil vi inkludere Ap i begrepet «venstresiden» siden alle medier gjør det. Skjønt det høyresosialdemokratiske Arbeiderpartiet ligger langt nærmere sentrum i dag enn på mange ti-år. Ap gjorde sitt nest dårligste valg i år, noen sinne, men trøster seg med at det ble valgets største parti. De kunne bli en kraftfull opposisjon med SV mot høyrepolitikk, men det tror vi ikke noe på.

Erna Solberg og Siv Jensen har allerede kjørt så forsiktig i høyresvingene at det blir lite merkbart i forhold til de rødgrønnes svingteknikk i åtte år. Man kan vanskelig kritisere den nye regjeringen for å stå for en arbeiderfiendtlig politikk når forgjengeren gjorde mye av det samme innen helse, omsorg, undervisning, samferdsel og miljø. Friheten skrev før valget at det ikke vil bli store endringer i norsk politikk med en ny regjering, noe politiske kommentatorer og valgforskere også har uttrykket. SVs nesten utradering fra Stortinget og Rødts fiasko var ventet da man ikke ustraffet prøver å innbille arbeiderklassen at det er god arbeiderpolitikk å tilpasse seg folden til høyresosialdemokratiet eller å kalle seg «revolusjonær» fordi man avslører milliardærenes villaer på beste Oslo Vest. Som om vi ikke visste dette fra før. Miljøpartiets inntreden tok mange stemmer fra venstresiden. De presenterte en sterk og kravfull visjon for en grønnere framtid som slo an. At de ikke har en seriøs politikk på andre områder er en annen sak. De Grønne vil være blokkfrie, mellom blått og rødt. Hva det vil si, skal bli interessant å se når valget står mellom kapital og miljø.
Nederlaget til «arbeiderpartiene» skyldtes regjeringsslitasje og behovet for nye, fräsche ansikter på tinget. Slikt uttalte bl.a. Aps sekretær Raymond Johansen seg dagen etter valget, og flere kommentatorer med. Dette er upolitisk tøv som plasserer velgerne i en bås med tanketomhet og kjedsommelighet. Men dersom det var slik, har de rødgrønne mislykket totalt i kampen om gjenvalg. De sviktet sin egen parole om at nå var det et «retningsvalg». Da har ikke velgerne fått med seg trusselen om økte forskjeller, mer til dem som har mest fra før, rasering av distrikter og landbruk, samt den overhengende faren for vanskjøtsel av en solid økonomi. Johansen bekrefter med utsagnet at det finnes ingen viktige politiske forskjeller mellom partiene. Det er bare de slitne og de uthvilte. Ja mange har kjedet seg i svadaen av den politiske retorikken, særlig i valgkampen. Svadaen med selvskryt og selvforsvar av den rødgrønne politikken har dominert Ap og SV før og etter valgdagen. Selvkritikken mot mangelen på en fast og prinsipiell holdning og praktisk politikk til arbeiderklassens beste er slående. De lot være å gjøre noe med den usosiale pensjonsreformen, de underbemannede sykehjem, nedlegging av nærsykehus og nærskoler, nedlegging av tusenvis av jord- og fiskebruk, anbudspolitikken innen omsorg, helse og skole som medfører dårligere tjenester, og miljøforsøpling, kriger m.m. Lista er lang av uløste oppgaver der folk på tvers av yrker og bosetting kjente seg igjen krevde handling. Forgjeves!
NKP gjorde heller ikke noe strålende valg i disse Høyretider. Men båten bar. Kommunistene kan ikke trøste seg med at NKP selvfølgelig har den beste politikken, når den ikke syns. Ikke rart. Halvparten av partiene i valget ble utestengt fra de offentlige og private media. En skam for demokratiet og ytringsfriheten. Men kommunistene må ikke la seg lamslå av at overbygningen, særlig media, i det kapitalistiske samfunn fungerer på kapitalismens premisser. Vi må bli langt bedre på å nå fram i sosiale medier og på alle måter ta opp kampen mot kneblingen.
Nå fremmes det tanker om å slå Rødt og SV sammen i et nytt parti. Den siste iden er fra nestleder i SV, Solhjells utspill om å slå MDG og SV sammen. Det er utrolig at man intet har lært av samlingsprosessen mellom NKP, SF og utbryterne fra AP (AIK) i 1975 hvor man ville tvinge en ideologisk plattform på deltakerne for å få til et parti. Samlingsforsøket sprakk. NKP sto utenfor. Men Valgalliansen - SV - med selvstendige partier og grupper på en felles politisk plattform ble en suksess. Hvorfor? Der var enigheten i forsetet. Uenigheten i grunnleggende ideologiske ulikheter og divergenser i politiske prinsipper ble skjøvet i bakgrunnen. Folk på venstresiden krevde samarbeid gjennom valg og aksjoner; ikke ett parti. Hva skal eventuelt disse «nye» partiene stå for? Skal Rødts tanker om et «revolusjonært arbeiderparti» - men for all det ikke et kommunistisk parti - bakes inn i SVs «demokratiske sosialisme»? Er Rødt enig i SVs engelske guru, Anthony Crosland, som gir til beste om at vi har aldri hatt en mer «godartet» kapitalisme som etter den 2. verdenskrig og det er ikke behov for en «fundamental økonomisk transformasjon». Skal MDG som er «fristilt» fra blokkpolitikken gå inn i SV med sine nyslipte «skarpe klør» mot kapitalismen? Slike hurtige, frenetiske partidannelser pga. valgnederlag vil heller ødelegge og demoralisere venstrekreftene enn å styrke dem. Det som er mulig og viktig for venstresiden nå, er felles aksjoner, felles politiske utspill og eventuelt valgsamarbeid i et valgforbund. En slik allianse vil skape oppmerksomhet, motivasjon og begeistring. Kommunistenes oppgave i dette fellesskapet vil være å bidra konstruktivt i debatter, i uttalelser, programmer og i teoretisk arbeid og med våre praktiske erfaringer gjennom 90 år.
Vi må trekke fram klassesamfunnet, dets funksjon og forskjeller mellom de som selger arbeidskrafta for lønn og de som beriker seg på andres arbeid og slit. Det ekte demokrati er all makt til arbeiderklassen. Bolignød og fattigdom kan bare fjernes gjennom et økonomisk demokrati med statlig styring av bank- og finanskapital og bekjempelse av det hårreisende faktum at 80 % all kapital i Norge eies og forvaltes av 10 % av befolkningen. Vi må sterkt framheve hva sosialisme er, og ha framtidsvyer i den retning. Si klart i fra hva slags samfunn vi vil ha for neste generasjoner.
Nesestyveren fra høyresiden må være en vekker for de som kaller seg venstreradikale. Nå må det drives arbeiderpolitikk, ikke høyrepolitikk light, i opposisjon.

Harald Reppesgaard, redaktør for Friheten, avisa til Norges Kommunistiske Parti