Den som kuttes

Detaljer

Publisert lørdag 02. februar 2013 15:15

Skrevet av Tone Mørkved

Les Tone Mørkveds ord til Hellkonferansen, trøndelagsjournalistenes viktigste arena for journalistfaglig debatt, der hun i går innledet til debatt om temaet «Hva skjer med journalistikken når konsernene kutter?».:

«Rapport fra rasjonaliseringspotensialet
Nedenstående innlegg holdt jeg fredag 1. februar 2013 på Hellkonferansen i Stjørdal, trøndelagsjournalistenes viktigste arena for journalistfaglig debatt. Første post på programmet ved årets konferanse var debatten «Hva skjer med journalistikken når konsernene kutter?», med et panel av sjefer for administrasjon, innhold eller begge deler i mediebransjen samt en journalist. Innlegget «Hva skjer når man er den som skal kuttes vekk?» var innledningen til debatten.

«Krisa slår inn i mellomlaga»
Jeg skal ikke klandre noen hvis de tenker «krisa slår inn i mellomlaga» når de leser innlegget nedenfor. Er det egentlig så synd på journalister som blir tilbudt AFP med kompensasjon for tapt opptjening av pensjonspoeng – attpåtil som en frivilling ordning?

Nei, det er det ikke. Hva folk føler inni seg er heller ikke så interessant i det store bildet. Derfor viser innlegget også til det store bildet. Da handler det plutselig om mer enn sutring fra mellomlaga over ikke å kjenne seg verdsatt.

Som journalister bør vi ta våre personlige følelser rundt de sterke strukturendringene i vår bransje som en tilleggskompetanse, og huske hvordan det kjentes å bli bedt om å gå, neste gang vi skriver om strukturendringer, og om nedskjæringer på andre arbeidsplasser.

Rasjonaliseringspotensialet har ordet
Først noen begrepsavklaringer: Istedenfor «brukere» eller «kunder» sier jeg lesere. Istedenfor «hybrider» sier jeg unge journalister. Istedenfor «print» sier jeg papir eller papiravisen. Istedenfor «rasjonaliseringspotensial» sier jeg eldre journalister. Ordet «klikk» bruker jeg derimot, men ikke som synonym for ordet innhold.

Første runde: 2009
Det er ikke moro når arbeidsplassen din lar deg høre at det ville vært best for alle om du sluttet. Ledelsen viste oss grafer og kurver, bl.a. for å fortelle at redaksjonen hadde altfor høy gjennomsnittsalder. På grunn av oss. Av meg.

Jeg ble fortalt hvor leit ledelsen syntes det var ikke å kunne tilby fast jobb til unge journalister som gikk på vikariater, med små barn og høye studielån. Ja, enig. Men på grunn av meg? Mitt ansvar?

Kolleger med 30 og 40 års fartstid i redaksjonen kom ut fra møte med ledelsen, sprutrøde i ansiktet og vantro over at arbeidsplassen som de hadde nedlagt så mye av tiden sin og livet sitt i, helst så at de sluttet.

Det var sannhetens øyeblikk.

Flere kolleger sluttet år før de hadde forestilt seg at de skulle. Enkelte orket ikke hule takkeord i offentlighet. De pakket stille sammen og smatt ubemerket ut bakdøra.

Neste runde: 2012
Å «tjene inn på gyngene (nettet) det man taper på karusellen (papiravisen)» er ikke mulig i bransjen. Nå var det nye årskulls tur til å bli røde i ansiktet av sinne, skuffelse og ydmykelse.

Det ble mer skånsomt taklet denne gang. Ledelsen hadde forberedt seg bedre, ga grundige økonomiske forklaringer og var høflige. Ingen forsøkte denne gangen å gi oss skylda for at unge journalister ikke får jobb. Den er vel også for tjukk, alle kan se at det handler om en strukturendring omtrent på linje med Gutenbergs oppfinnelse, bare mye mer hurtigvirkende.

Når dører lukker seg
Jeg er inne i livsfasen der man skal legge av seg forestillingen om at alle dører står åpne og livet står åpent, og tilpasse meg den motsatte mentale situasjon. Det er en mental manøver å venne seg til at dører lukkes, ikke bak deg, men foran deg. For eksempel har jeg sluttet å søke om å få bli med på kurs. Ingen vits i, bedriften vil ikke subsidiere meg, som faller for aldersgrensen allerede om ett og et halvt år. Sånn sett er jeg litt død allerede.

Det går rykter om at bedrifter i andre bransjer for eksempel, har en seniorpolitikk: Tilbud om gradvis nedtrapping eller andre tiltak som tar sikte på myk overgang fra arbeid til pensjon.

En ordentlig seniorpolitikk hjelper på den mentale, menneskelige prosessen enhver må igjennom. Det motvirker følelsen av at man helst burde ha ryddet plassen sin for lengst og gått.

Teknologipresset og sinnets munterhet
For å møte opplagt på jobb hver dag og stå i denne situasjonen trengs klare forestillinger hos den enkelte senior om legitimiteten i lovfestede og framforhandlede arbeidstakerrettigheter, og en daglig dyrking av sinnets munterhet.

For det er noe som skurrer:

Skal jeg med min kropp, og i mitt siste livsavsnitt – og det kan bli langt - betale for en lite forutseende personalpolitikk og manglende seniorpolitikk? Skal jeg vike plassen for at bonuser og andre påslag kan bli utbetalt der oppe på toppen?

Jeg har ingen illusjoner. Sådan er kapitalismen. Men jeg har vel fortsatt rett til å sette meg til motverge.

Likevel er det som om presset fra teknologien, og det kommersielle svaret på dette presset fra organisasjons- og økonomiplanet i medieverdenen – er så selvsagt at man risikerer å avsløre mangel på endringsparathet hvis man stiller spørsmål, for eksempel om hva det nå egentlig var vi ville med å lage et redaksjonelt produkt.

Ny muntlighet med sosiale medier
Omveltningen som foregår i vår bransje deltar vi i selv. Akkurat som leserne våre har vi nettbrett og smarttelefon, vi deltar heftig på sosiale medier. Den virkelige overtrumferen i dramaet om mediebransjen er nettopp sosiale medier. Vi har vanskelig for å ta konsekvensen av at leserne er blitt skribenter, og at kulturen etter århundrer med skriftlighet sklir over i en ny æra med muntlighet. Vi blir utmanøvrert bl.a. fordi vi ikke har tatt inn over oss dette, at kulturen igjen er blitt muntlig.

De uten deadline kommer oss i forkjøpet med sitt innhold, noen ganger ganske tvilsomt innhold, men innhold. De setter dagsorden, skal de få være alene om dagsordenfunksjonen og meningsdannelsen? Hvordan skal vi utforme journalistikkens samfunnsoppdrag når det skriftlige er blitt hurtig og muntlig?

Teknologien er en stram premissleverandør både for format og innhold, hvis vi lar den få lov. Vi kan fort bli opphengt i antall klikk og glemme å se etter andre kjennetegn ved situasjonen.

Harde fakta, harde konsekvenser
Men hvordan skal vi kunne si imot triumviratet av teknologi, organisasjon og økonomi? Det kommersielt interessante, hvor var vi hen hvis vi ikke skulle bry oss om det? Og hvem er vi hvis vi ikke innser at vi må bøye oss for det?

Det er slik man blir stilt sjakk matt før man overhodet får sagt noe i debatten. Derfor sitter kritikken så langt inne hos mange av oss. For sier du noe, er det er bare deg som ikke er endringsvillig. Særlig hvis du er over 45 år. Eller 50.

Vi befinner oss i et terreng der vi må famle oss fram, journalister og hele mediehus, alle famler. Mer famling er det likevel ikke i bransjen enn at etter tidenes store nedbemanning i Aftenposten, ser vi skriften på veggen: DU er veid og funnet for lett, vi trenger 17 NYE journalister. De skal kunne noe annet enn det vi tror at DU kan tilby. De skal ha teknologien i fingrene og i ryggmargen, og de skal BO på sosiale medier. Hele døgnet. For det gjør vel ikke du? Du logger deg vel av, og leser romaner på papir og spiller cd-er.

Si det som det er!
Jeg anerkjenner fullt ut at det må omstilles, og jeg godtar at mediebedriftene oppretter frivillige ordninger og spør meg om jeg har tenkt tanken at det går an å slutte - og leve på AFP. Men jeg liker ikke mas – nye møter og spørsmål, helt til vi gir etter og «svarer riktig». Heller ikke godtar jeg innpodingen av dårlig samvittighet i eldre arbeidstakere for noe som burde ha vært et lederansvar å takle.

Og jeg synes ikke om triksing eller pene omskrivninger av begrunnelser. Vi er inne i en omstilling, journalistene må kunne noe annet, eller noe mer, enn før. Ja - men så si det, da. Si at det er utskifting av arbeidsstokken, utskifting av kompetanse, dere driver med. Det er snakk om ny satsing, og da tror vi mer på unge folk. Si det, da, sånn at vi får begynt å snakke om hva dette egentlig handler om, og hvordan vi skal handle adekvat.

Journalisten og samfunnsoppdraget
Jeg mener ikke at etter oss gamle kommer syndfloden. Unge folk er også kompetente, unge folk kan også tenke og skrive og være kritisk instans på vegne av fellesskapet, hvis de får lov. Men journalistyrket vil bli utsatt for påkjenninger som man bare har sett begynnelsen på. Jeg skal bare stikkordmessig vise til resultatene av NJs (Norsk journalistlag) journalistundersøkelse som ble offentliggjort i går, jeg tenker på punktene om det grenseløse arbeidet: Det er vanskelig for journalistene å skille mellom arbeid og fritid. Med ny teknologi er vi tilgjengelig hvor som helst og når som helst, og ledelsen venter også at vi skal være det.

Hvordan skal innholdsprodusentens rolle være i den nye virkeligheten? Jeg vet det ikke. Det snurrige er at det vet ikke du heller. Vi ligger på været og gjetter oss fram, mens vi venter på at teknologien og økonomien og antall klikk skal vise oss veien.

Store ord i munnen
Jeg skal slutte snart likevel - har atten måneder igjen til aldersgrensen - derfor vil jeg tillate meg å være naiv og ta store ord i munnen: Jeg skulle ønske at vi snakket om hvorfor vi lager et redaksjonelt produkt. Hvordan ser samfunnsoppdraget ut i dag og i morgen, når vi alle er med i en evig vox populi-debatt?

Jeg vet iallfall hva slags innholdsprodusent jeg foretrekker. Det er bruk for kritiske hoder som rydder og sorterer. En journalist som holder opp bilder og alternative bilder. Som har vært på stedet og undersøkt selv. En som peker på sammenhenger mellom løsrevne informasjoner. En som kan reflektere over hva et samfunn er, og ikke faller for allslags avhumaniserende new speak - for ordet skaper hva det nevner. Jeg ønsker meg en innholdsprodusent som står stødig og urokkelig på rettsstatsprinsipper og ikke går seg bort i kulturrelativismen. Som møter konspirasjonsteorier, hysteri, brautende løgn, urimeligheter, krenkelser av andre, liksåvel som ærlige og redelige argumenter og motargumenter, med klar bevissthet og evne og vilje til konstruktive motspill. En kritisk instans på vegne av oss alle sammen som basker der ute på verdensveven.

Dette er en innholdsutfordring for oss allerede i dag. Og det er IKKE nok å telle antall klikk.»

Tone Mørkved, journalist i Adresseavisen