Spaltistene

-

228/I over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter. At behandlingstilbudet alltid har hatt venteliste betyr at det er etterspurt, at det dekker et behov. Kritikk fra Helsetilsynet og tendensiøse avisoppslag har ført til nedleggelse av tilbudet. Familien til ei jente som tok livet sitt ett år etter innleggelse, mente Traumeenheten hadde opptrådt uansvarlig. Det er forståelig. Siden 2011 har 16 personer tatt livet sitt mens de var under behandling ved Stavanger Universitetssjukehus. Det er mest i landet. Helsetilsynet har krevd tiltak, ingen har krevd nedleggelse. Det er også forståelig. Skulle en helseinstitusjon bli nedlagt når alvorlige avvik forekommer, ville vi hatt få slike institusjoner igjen her til lands.Med etableringen av Traumeenheten, stakk Betania hånda ned i minst fire store vepsebol. Det første er fagtradisjon. En ny tilnærming fra en privat aktør ble ikke møtt med åpne armer av institusjonen som før hadde vært enerådende om å definere den rette veien til et bedre liv. Tradisjonell psykiatrisk døgnbehandling er opptatt av symptomer og symptombehandling med bl.a. medikamenter. Den har liten erfaring med symptomforverring. Det anses som uønsket fordi det skaper uro og uro betyr merarbeid for lavt bemannede avdelinger. Traumeenheten har fokus på hva vi har opplevd og lar opplagrede følelser og uro få komme til uttrykk. Der finnes heller ingen regler for hva vi brukere kan snakke om, hvor og med hvem. Vi får snakke fritt. Og uansett tid på døgnet, får vi først tilbud om å snakke med en ansatt om vi trenger det. Pille er andrevalget. Jeg tok ingen piller.Det andre vepsebolet, er økonomi. Døgnbehandling er dyrt og landet over legges sengeplasser ned. Målet er mest mulig poliklinisk behandling. Men når utrygghet er den største følelsen i livet, er tid og ivaretagelse viktig for å få trygghet til omgivelsene og tillit til behandlerne. Jeg turte å skru opp lokket ned til vonde minner fordi jeg visste at jeg ikke måtte ut i hverdagen etterpå.Det tredje er tabuet. Nær familie kan synes det er problematisk å ha en av sine innlagt ved traumeenheten. Det blir så tydelig hva som er årsaken. Ved innleggelse i ordinær psykiatri kan man ymte om nerver og ferdig med det. Og overgriperne? De trives med et fortsatt tabu og fokus på falske minner.Det fjerde vepsebolet er psykodrama. Utøyaoverlevende fikk tilbud om eksponeringsterapi. De kunne besøke øya på nytt, eller bli med politiet på skytetrening. Mange så det som en mulighet til å møte sin egen angst. Hvordan la en overgrepsutsatt få møte sin egen angst? Etter brukernes ønske, valgte Betania psykodrama. Jeg møtte engang en sterk motstander av metoden, vedkommende satt i styret til Helse Midt Norge HRF. Han vedgikk at han aldri hadde deltatt, eller sett et psykodrama. Metoden har vært til god hjelp i min prosess.Før trodde jeg ukritisk på negative medieoppslag om Traumeenheten og forsto ikke hvordan noen kunne søke seg dit. De kunne umulig vite sitt eget beste. Helt til jeg sjøl fikk nok av år med poliklinisk behandling som ikke hjalp. Jeg stolte på legens anbefaling, ventet 1 ½ år og fikk utvidet min horisont på mange vis de ti ukene jeg var der. Men de tre psykologene og psykologspesialisten som skriver i Adressa (11.03.14:) «Slik fagmiljøet ved Betania Malvik har vært beskrevet gjennom media de siste årene er vi i økende grad bekymret for at dette traumetilbudet ikke fungerer slik det burde», har nok ikke behov for innleggelse. De vil derfor ikke få utvidet sin horisont. De gjør slik jeg gjorde, de tror uten å vite.Har mangfold og nytenking trange kår i norsk helsevesen? Lars Monsen vil trolig mene det. Han dro til Tyskland, da Norsk Borreliose Senter ble stengt. Eksperter mente behandlingen kunne ha alvorlige bivirkninger. Hvorfor trosset Monsen likevel disse ekspertene? Visste han ikke sitt eget beste? Jo, han trosset dem fordi han kjente at behandlinga hjalp. Brukere av Traumeenheten har også trosset kritiske eksperter. Fordi vi ønsker oss et bedre liv og fordi vi kjenner at behandlinga hjelper. Jeg vet om overgrepsutsatte som har dratt utenlands fordi de ikke får tilstrekkelig hjelp her hjemme. Når Traumeenheten nå blir nedlagt, vil trolig flere gjøre det samme.Seksuelle overgrep er en studie i makt og avmakt. Jeg vet hva det vil si å være prisgitt en overmakt som setter seg sjøl foran alt. Mitt behov for trygghet ble ignorert, respekt for mine intimgrenser fantes ikke, og protester møtte døve ører. Lærdommen var at andres behov er viktigere enn mine.Jeg hadde en kontaktsykepleier ved Traumeenheten som stadig spurte; «Er det noe du trenger?» Den første tida var spørsmålet så urovekkende at jeg tok det opp med henne. Hun sa hun spurte meg for å sette meg på sporet av en viktig tanke i ethvert menneskes liv: Hva trenger jeg? Mot slutten av oppholdet klarte jeg å svare henne, i stedet for å bli vippet av pinnen. Miljøarbeideren Kirsten var en av mange meget kompetente fagfolk, psykodramalederen inkludert, som hjalp meg i bearbeidelsen og til å forstå meg sjøl. Det gjør godt å endelig forstå seg sjøl. Sjølforakten forsvant, skammen også, og jeg begynte å føle at jeg var et bra menneske. Jeg ble derimot dårligere en periode. Å rense gamle, betente sår gjør vondt. Men forverring gir mening, når du får renset ut det som er livshemmende. Kreftbehandling gjør folk sykere den også, men det er allment kjent og derfor godtatt.Avmakt er ingen stor følelse i livet mitt lenger. Men den dukker opp når jeg med ujevne mellomrom møter unyanserte framstillinger av Traumeenheten. Hjelper det å by på motstand, når overmakta er så stor? Møter jeg døve ører når jeg sier at mennesket er sammensatt og traumer etter seksuelle overgrep er komplekse, og at noen derfor trenger mer enn poliklinisk behandling for å få et bedre liv? Jeg vet ikke.Jeg vet at alt jeg ønsket var et bedre liv, og det fikk jeg. Takket være Traumeenheten. Wenche Rothaug, hjemmeværende adjunkt
a-onske-seg-et-bedre-livI over ti år har Traumeenheten ved Betania gjort det som offentlig psykiatri har unnlatt å gjøre: De har latt voksne som ble seksuelt misbrukt som barn få bearbeide traumene sine under forutsigbare rammer som døgnpasienter.
Read MoreWenche Rothaug
145/ I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen. Der er imidlertid lett å være enig om at på noen områder utfordrer konsekvensene av arbeidsinnvandringen standarden arbeidsmiljøloven sier vi skal ha på norske arbeidsplasser. Kampen om håndhevelsen av arbeidsmiljøloven handler også om kampen mot organisert kriminalitet. Sist uke hadde jeg anledning til å følge en av Arbeidstilsynets dyktige inspektører på uanmeldt besøk på en byggeplass. Det hadde startet med tips fra forbipasserende som hadde sett stillaser som åpenbart ikke var i tråd med reglene. Det kunne vi bekrefte før bilmotoren var slått av etter ankomst. Hvis så elementære ting ikke er i orden, er det som regel mer. De polske arbeiderne på stedet manglet ID-kort de er pålagt å ha. Besøket påviste også en del andre ting som måtte rettes. Dessverre er dette ikke det verste som avsløres på tilsyn. Arbeidstilsynet gjennomførte i 2013 hele 16000 tilsyn på norske arbeidsplasser. 65 prosent av besøkene endte med en reaksjon. Det tallet er ikke representativt for hele arbeidslivet, siden bedriftene som får besøk velges ut fra en grundig vurdering av i hvilke bransjer det er størst sjanse for å finne feil. Innen bygg, renhold, servering og transport er det erfaringsmessig mange utlendinger og ofte mye ureglementert. Arbeidstilsynet og andre tilsynsmyndigheter som skatt og politi erfarer nå at kriminaliteten innen arbeidslivet knyttet til utenlandske arbeidstagere er økende i alvorlighetsgrad og kompleksitet. Kampen mot sosial dumping handler om at utenlandske arbeidstagere ikke skal ha dårligere lønns- og arbeidsforhold enn norske ansatte mens de jobber i Norge. I første fase av kampen handlet dette blant annet om å sørge for at arbeiderne hadde arbeidskontrakter basert på norsk lønn, at de ikke jobbet mer enn tillatt, og at norske krav til helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt. Selv om det også på disse områdene er mye som gjenstår, er det nå i tillegg nye utfordringer. Spesielt komplisert er det når virksomheter tilsynelatende har alle papirer i orden, men hvor det for eksempel finnes to sett med arbeidskontrakter: En å vise frem i Norge, og en reell hvor for eksempel lønnen er mye lavere ved at arbeidsgiver «spiser av lasset». Denne typen juks er selvfølgelig betydelig vanskeligere å avsløre og er derfor mer ressurskrevende. Den stiller også større krav til samarbeid mellom tilsynsmyndighetene. Årsaken til behovet for samarbeid er at de hver for seg ikke har nok brikker til å få frem hele bildet. Du trenger for eksempel å kombinere både arbeidskontrakter, timelistene og skatteopplysninger for å avsløre juks. Derfor må Arbeidstilsynet og skattemyndigheter opptre sammen. Både den forrige og den nåværende regjeringen har hatt disse problemene høyt på dagsordenen. Det samme har fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene. Problemet med sosial dumping er økende. Skal vi klare å løse utfordringene mens det fortsatt har et håndterbart omfang, krever det stor innsats fra myndighetene de neste årene. Mye av sosial dumping er bare mulig hvis den som bestiller tjenestene lukker øynene og aksepterer at utenlandsk arbeidskraft i vårt land har forhold vi aldri ville akseptere at norske arbeidstagere skulle ha. Norske privatpersoner og bedrifter som ikke holder seg på rett side av loven er derfor ansvarlige for utenlandske arbeidstagere som er invalidisert uten å få hjelp, skatteunndragelser og uakseptable lønninger. For noen er dette kanskje til å leve med for å få badet pusset opp billig. Men jeg tror veldig få nordmenn er interessert i at ren mafiavirksomhet skal få fotfeste i landet. Etter at fagbevegelsen har vært toneangivende i kampen mot sosial dumping i startfasen, er arbeidsgiversiden nå mer på banen etter hvert som flere bransjer merker usunn konkurranse fra virksomheter som ikke følger spillereglene. Før finanskrisen i 2008 hadde Norge 1/3 av arbeidsinnvandringen fra de østeuropeiske EU-landene til Norden. I dag har vi i følge Fafo halvparten, og antallet mennesker stiger fortsatt. Veksten i norsk økonomi er tiltrekkende. Spørsmålet er hvilke forskjeller Norge tillater mellom nordmenn med ordnede forhold og utenlandsk arbeidskraft som har forhold vi ikke ville akseptert selv. Trygve Bragstad, spaltist
ti-ar-med-fri-arbeidsinnvandring-fra-ost-europa-norske-arbeidsforhold-under-press I ti år har arbeidstagere fra en rekke østeuropeiske land gjennom EØS-avtalen hatt tilgang til Norge. Det er ulike meninger om EØS-avtalen.
Read MoreTrygve Bragstad
188/ De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.mai har vært arbeidernes internasjonal demonstrasjonsdag siden 1889. De første kampsakene var alminnelig stemmerett og 8 timers arbeidsdag. Etter den industrielle revolusjonen som skapte arbeiderklassen hadde arbeiderne ingen innflytelse i bedriftene og i samfunnet. Arbeidstiden var lang, det eksisterte ikke sosiale ordninger, og arbeiderne hadde ikke stemmerett. 1. mai ble derfor en viktig, og den eneste dagen arbeiderene kunne markere sine krav.Selv om 1. mai ble en internasjonal og lovlig kampdag for arbeiderne, var arbeiderbevegelsens motstandere forarget. Før 1. mai ble høytidsdag i 1949 hadde ikke arbeiderne fri, men de tok seg fri en del av ettermiddagen for å delta.Kamp mot krig, for fred og frihet har alltid vært et tema, og er fortsatt krav som stilles, og ser vi ut i verden forstår vi at 1. mai fortsatt er aktuell. I mange land er det fortsatt svært aktuelt å kjempe for det vi kaller vanlige menneskerettigheter.Men hva med vårt eget land? Ja vi har kommet langt i det norske velferdssystemet, men vi må fortsatt minnes på kravet om full sysselsetting. Utvidelse av bedriftsdemokrati og medbestemmelse i samfunnet er viktige krav. Og ikke minst må vi verne om de rettighetene vi har oppnådd. Frie forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår, streikeretten som er en viktig del av vårt demokrati.Vi ser også i dag et angrep på arbeidstakeres rettigheter, krav om et mer fleksibelt arbeidsliv, en svekkelse av permitteringsloven, dyrere barnehage, og mer i kontantstøtte som er et tilbakeskritt i familiepolitikk og likestilling.For fagbevegelsen har det alltid vært viktig å skape grunnlag for likhet og likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet.Det er således fremdeles mange krav å stille i en demonstrasjon på 1. mai, i tillegg til at vi skal kjempe for å bevare det vi har oppnådd. Dagen skal brukes til å minne om at mye står igjen å utrette for rettferdig fordeling og trygghet i arbeidslivet. Kristine Svendsen, faglig ungdomssekretær LO Nord-Trøndelag
1-mai-en-dag-for-arbeiderrorsla De siste årene har flere spurt seg om det fremdeles er grunn til å gå i tog. Vi har jo kommet så langt i vårt velferdssamfunn at det vel ikke kan være stort mer å slåss om? 1.
Read MoreKristine Svendsen
159/Er du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse. Endelig, etter måneder med utsettelser, er Eskil Vogts (manusforfatter bak "Reprise" og "Oslo 31.August") regidebut klar for norske kinoer. De siste par månedene har den blitt vist under to av verdens største filmfestivaler (Berlin og Sundance) og vunnet prestisjetunge priser. Den har også høstet strålende omtale internasjonalt, blant annet fra tungvekteren indieWIRE.Jeg er litt usikker på hvor mye jeg faktisk skal skrive, siden filmen er som skapt for lange og rablende analyser, og jeg egentlig bare ønsker å få flest mulig til å se filmen selv. Så jeg foreslår at du leser denne artikkelen frem til jeg har overbevist deg om å kjøpe en billett. Vil nødig avsløre for mye. Vi får vel begynne med en trailer:https://www.facebook.com/photo.php?v=438138769649135&set=vb.214341908695490&type=2&theater"Etter nylig å ha mistet synet, trekker Ingrid seg tilbake til leiligheten sin. Et trygt skjulested hvor hun har kontroll på omverdenen. Her sitter hun dag ut og dag inn, fordypet i tanker og fantasier, mens hun venter på at ektemannen skal komme hjem fra jobben." "Blind" er en original og sjelden miks av sjangre og visuelle virkemiddel. Man kan lett skrive en tisiders analyse, både tematisk og filmatisk, eller bare tømme hodet, lene seg tilbake og nyte. Historien er sterk, karakterene interessante, og tross seriøs tematikk er det humor som hele tiden driver filmen fremover. Eskil Vogt utnytter Ingrids handikap til å bygge et unikt subjektivt filmunivers rundt henne. Elementer flyttes rundt og endres, ut fra hennes fantasi. Når hun sitter alene inne er rommet ofte helt nakent. Hun kan ikke se mange av elementene der inne, så hun fokuserer ikke på dem, og derfor kan heller ikke vi se dem. Straks ektemannen kommer hjem, spretter mange objekt tilbake på plass. Idet føttene hans møter teppet, vet Ingrid at teppet er der. Slik manipuleres virkeligheten gjennom hennes subjektive opplevelse av den hele filmen igjennom. Høres kanskje tungt og abstrakt ut, men det flyter lett og underholdende i klippen, og publikum er med hele veien.Det er noe Knausgård-aktig over samtaler og detaljer til tider. Det er f eks en scene med to gamle venner, den ene fullstendig fiktiv, som møtes igjen for første gang på årevis. Den fiktive kommer plutselig på en hendelse fra ungdommen, som muligens kan ha fått kompisen til å tro han er en stor "Star Trek"-fan. Dermed forsøker han plutselig og uventet å motbevise dette. Scenen får en ytterligere twist, når den plutselig finner sted på en buss, for å illustrere den ene kompisens opplevelse av samtalen.Mange tema flettes inn i historien, etter hvert også 22. juli. Men da på en særdeles interessant og smakfull måte. Hvordan samholdet etter katastrofen kunne gi ensomme mennesker en følelse av tilhørighet. Å la seg påvirke av medias mantra om nordmenn som verdensmestre i sorg-mestring. Men så gikk det over, og ensomme mennesker ble mer ensomme enn noensinne.Ensomhet er generelt en gjenganger i Eskil Vogts verk. Og denne gangen har han nok tatt det lenger enn noensinne før. Men også nå på en original og underholdende måte. Man både ler av, føler med og identifiserer seg med ensomheten de ulike karakterene føler. Og vi utvikler flere bånd til sjelelivet deres enn handlingene de gjennomfører.Mot slutten av filmen braker fantasi og virkelighet sammen, på en "Eternal Sunshine of The Spotless Mind"-aktig måte. Jeg skal ikke røpe for mye om disse scenene, annet enn at denne sammensmeltingen av ulike univers er gjennomført på et slikt detaljnivå rent teknisk, at den etterlatte undertegnede nesten siklende.Om du enda ikke har bestemt deg for å gå og se det som etter min mening er en av de klart beste norske spillefilmene noensinne, så sjekk ut dette klippet:https://www.facebook.com/photo.php?v=479390808857264&set=vb.214341908695490&type=2&theater Gå og se! Sverre Aune, filmnerd
blindEr du blant dem som ikke synes det lages ordentlig god film i Norge? Stikk på kino NÅ og få med deg "Blind". Kvalitetsfilm av øverste internasjonal klasse.
Read MoreSverre Aune

Lenker

lo-trondheim

frifagbevegelse

new-internationalist

norsk-labourstart

manifest

res-publica

minerva

steiganblogger

monbiot

opplysningskontoret

Følg Arbeideravisa

Utdanning i vater?

Jeg underviste i Engelsk fordypning på 10. trinn. Elevene jobbet hver for seg med prosjektet "The Book of Me". Boka skulle bygge på personlige fremstillinger, som My favourite dish, My favourite place, My favourite book, My family tree, med mer. Når elevene kom til "My favourite film" var oppgaven å skrive en selvvalgt filmanmeldelse. I en av øktene nærmet Hamid seg stille, og spurte om det var greit at han brukte den moderne versjonen av "Romeo and Juliet", med Leonardo Di Caprio? Men den filmen har jo hele trinnet allerede skrevet om, svarte jeg, det går jo ikke an! (Prøvde han å komme billig unna, eller?) Men, hvisket Hamid, han lente seg forover for ikke å høres, jeg har ikke sett noen andre filmer...

Det gikk opp et blendahvitt lys for meg, der og da. Noe som var en selvfølge i min verden var altså ikke det for denne karen. Jeg lærte Hamid bedre å kjenne, før han dro videre. Han kom fra en teltleir i Afghanistan via, via, til innføringsklassen, og så til oss på ungdomsskolen. Det var meget Hamid ønsket å delta i og bidra til, men kulturmøtene og systemene la gjentatt kjepper i hjulene hans. Hans historie var ikke enestående, men fordi han var modig nok til å dele den, lærte jeg mer om de kulturelle og sosiale utfordringer han representerte enn noe direktoratrundskriv ville ha vært i nærheten av.

Sett i lys av egen sosial og kulturell selvtilstrekkelighet kan episoden over brukes som utgangspunkt for å ta opp prinsippet om likeverd i utdanningen - med vekt på verd; et prinsipp det er enkelt å være enig i, men ikke like enkelt å praktisere. Helt siden slutten av 1800-tallet har nemlig målet med den norske grunnskolen vært å skape en skole for alle. Det har vært et politisk mål at enhetsskolen skulle bidra til et mer likestilt og rettferdig samfunn. Lik rett til utdanning skulle skape økt sosial mobilitet og sosial utjevning. Fordi skolen er blitt brukt som middel til å skape likhet, har skolen vært nødt til å håndtere ulikhet. Den utfordringen strever skolen med den dag i dag.

Vi lever i en urolig tid. Sterke krefter jobber for å svekke velferdsstatens demokratiske rettigheter. Andre jobber for å skape demokrati og velferd der hvor dette ikke eksisterer. I boka "The Spirit Level" (2009), eller "Ulikhetens pris" på norsk (2011), viser forskerparet Wilkinson og Pickett hvorfor likere fordeling enkelt og greit er bedre for alle. Tittelen "Spirit level", vater på norsk, skaper i følge Wilkinson assosiasjoner til utjevning, som forutsetning for høy grad av opplevd livskvalitet. Norge fremstår her som et vellykket eksempel på dette.

Men... Det velferdssamfunn vi i dag tar for gitt er et produkt av 1900-tallets økonomiske vekst. Tiden etter 2. verdenskrig ble preget av utviklingsoptimisme og nyskaping. Samfunnet skulle bygges opp igjen, og på grunnlag av en sterk entreprenørånd resulterte utviklingen av teknologisk kompetanse i sterk økonomisk vekst i hele den vestlige verden. Økonomisk vekst er nå et mantra som preger alle områder av samfunnet, og den viktigste indikator på hvordan et land utvikler seg. Markedet går foran alle andre hensyn.

Sentrale økonomer som Adam Smith ga for så vidt tidlig en viktig begrunnelse for økonomisk vekst; å fjerne fattigdom og å bedre menneskers liv. Men fordi (bi)effektene av den økonomiske aktiviteten, "eksternalitetene", er blitt oversett som irrelevante, eller ikke kvantifiserbare, står samfunnet i dag overfor trusselen om at klodens biosystem vil være ødelagt om få år.

Med dette som bakteppe vet vi at samfunnet er i ferd med å avvikle de institusjoner som ble opprettet nettopp for å fjerne fattigdom og å bedre menneskers liv. Vestlige velferdsland har brukt store deler av BNP på så kalt risk-sharing; prinsippet om at samfunnet lager nye institusjoner når nye problem oppstår. De offentlige systemene har gjennomsyret samfunnet i så måte at samfunnet har definert problemene, og institusjonene har vurdert løsningene (sykehus, skoler, sykehjem, fengsler). Dette forhold er man nå i ferd med å forlate, fordi det blir hevdet at det er grenser for hvor mange "problemløsningsinstitusjoner" samfunnet kan drifte uten å gå konkurs. Det offentlige går derfor i større grad over til å strukturere problemene rundt programmer, jf. EUs utdannings- og helseprogrammer, gjerne med forankring i privat næringsliv. I disse programmene forhandler klient og agent (bestiller -utfører) om selve resultatet, ved flytende begreper som "forsvarlig" og "tilstrekkelig". Programmer koster mindre enn institusjonelle løsninger, og de er enklere å administrere. Tidligere samfunnsbaserte løsninger omdannes til individuelle strategier, dermed defineres sosiale problemer ikke lenger som samfunnsproblemer, men som individproblemer.

Sistnevnte passer dessverre dårlig inn i utdanningssystemet, siden vi vet at familiebakgrunn er den viktigste faktoren for både skoleprestasjoner og forhold senere i livet. I tillegg til familiebakgrunn vet vi også hvor avgjørende egne og andres vurderinger og forventninger er for skoleprestasjonene. Wilkinson og Pickett viser til flere forskere som har bevist at "prestasjoner og atferd i utdanningen blir sterkt påvirket av hvordan vi føler at vi blir oppfattet og bedømt av andre" (Wilkinson og Pickett, 2011, s. 158). "Når vi forventer å bli ansett som mindreverdige synker ferdighetene våre", i følge W&P.

Videre viser W&P til ny nevrologisk forskning, som gir biologiske forklaringer på hvordan evnen til å lære påvirkes av våre følelser. "Vi lærer best i stimulerende omgivelser, der vi føler oss trygge på at vi kan lykkes", sier de. "Når vi føler oss glade eller selvsikre, drar hjernen nytte av at det frigjøres dopamin – belønningsstoffet, som også styrker vår hukommelse, oppmerksomhet og evne til problemløsing. Vi drar også fordel av serotonin, som setter oss i bedre humør, og adrenalin, som hjelper oss til å gjøre vårt beste. Når vi føler oss truet, hjelpeløse og stresset, blir kroppen vår oversvømt av hormonet kortisol, som hemmer både tenkning og hukommelse". (Wilkinson og Pickett, 2011, s. 158).

Opplevelsen av likeverd har altså en betydelig effekt både på læreevne og skoleprestasjoner. Det er intet nytt for erfarne skolefolk, men et styrende prinsipp i læreplanens generelle del: "Innebygd i forståinga av likeverd ligg føresetnaden om fellesskap mellom menneske. Likeverd er grunnlaget for prinsippet om lik rett til opplæring i ein felles skule utan omsyn til bakgrunn eller føresetnader. Likeverd er ikkje noko ein har – det er noko ein skaper".

Pedagoger og politikere er altså enig om dette. Likevel legger dagens utdanningspolitikk opp til motsatt praksis - i de instrumentelle målformuleringene og det teoretiserte innholdet i Kunnskapsløftet, i karaktersystemet, i de standardiserte testene og i kravet om minimum 13-årig grunnutdanning for alle. Alt dette virker kontraproduktivt på likeverdsprinsippet, vil jeg hevde. Hvorfor? Fordi verktøyene som brukes er utviklet med hensyn til mantraet og målet om økonomisk vekst, ikke med hensyn til at den enkelte elev skulle være et mål i seg selv.

Politikken begynner nå å sette tydelige spor, både i form av frafall i ungdomsskolen og i videregående skole, og i form av frafall blant etablerte lærere og rekrutteringsproblemer til lærerutdanningene og til rektorstillinger. Det gjøres forsøk på å lappe på konsekvensene på flere fronter, ved GNIST, ved ny innretning på lærerutdanningen, ved ny rektorskole, ved prosjekter som NY GIV og ved den siste Ungdomstrinnsmeldingen, hvor behovet for en mer praksisrettet ungdomsskole anerkjennes. Men fortsatt gjenstår spørsmålet om hva skolen skal være og hva/hvilke som skal definere dette – pedagogikken, politikken eller markedet?

Enhver våken leser vil innvende at alt er politikk, "som angår staten", også pedagogikken. Selvfølgelig er det slik. Men den utdanningspolitikk som føres angår snart ikke staten, kun konjunkturene på børsen. Fagopplæringen i videregående skole er kanskje det tydeligste eksempelet, siden et uttalt mål her er å fremme mobiliteten på det europeiske markedet og etablere EU som en konkurransedyktig region - den fremste i verden. Her gir man ikke en gang skinn av å sette elevens behov fremst, siden utviklingen av et nytt felles europeisk kvalifikasjonsrammeverk har som mål å skape et bedre samsvar mellom opplæringstilbud og arbeidslivets etterspørsel og å gjøre elever på yrkesfag mest mulig "ansettbare" innen Europa.

Er det da ikke mulig for skolen å kombinere skolens rolle som markedets forsyningsskip for nyttig arbeidskraft med et sosiologisk motivert behov for å fremme kollektive, egalitære holdninger? Wilkinson & Pickett viser at framveksten av den nyliberale økonomiske tenkningen i 1980- og 1990-årene medførte at de egalitære ideene forsvant ut av den offentlige debatten. Folk som bevarte en sterk rettferdighetssans ble i virkeligheten "skap-egalitære". Det er på høy tid, hevder de, at de egalitære vender tilbake til den offentlige arena.

Gledelig nok er det også tegn til dette. Ungdomstrinnsmeldinga erkjenner som sagt at man har gått for langt i teoretiseringen av grunnskolen (uten at man for den saks skyld avsetter midler til tiltakene). Forfatter Magnus Marsdal har i boka "Kunnskapsbløffen" vist oss grelle eksempler på hvordan Nasjonale prøver i praksis fjerner skolesamfunnet fra de egalitære verdiene. I Danmark går forfatter Lars Olsen enda lenger med boka "Uddannelse for de mange. Opskrift på en kulturrevolusjon", hvor han tar et oppgjør med akademiseringen av skolen. Men det holder ikke at samfunnsdebattantene påtaler problemene, det er på tide at også profesjonen tar seg selv på alvor. Hvordan skolen skal forholde seg til ulikhet er kjernen i alle pedagogisk motiverte handlinger. Enhver unge bør bli behandlet som et mål i seg selv, ikke et middel. Ethvert møte mellom den voksne pedagogen og den enkelte elev er et møte med et individ som vil bli møtt med respekt og omsorg, med tro, håp og kjærlighet - og med tillit til egne evner. Det er hele saken. Først da kan vi med hånden på hjertet si at utdanningen er i vater. Først da kan vi virkelig tro på framtiden.

Share

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode

For å skrive kommentar til innlegget må du være registrert og innlogget.

Alberts blogg

281/Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London. Den omhandler saken til The Cuban Five, på Cuba kjent som Los Cinco Heroes, De fem heltene. Femten år har gått siden de ble arrestert i USA og dømt til fengselsstraffer fra 15 år og oppover for spionasje. Det skjedde etter at de på oppdrag fra cubanske myndigheter hadde infiltrert eksilmiljøene i Miami og avdekket planer om terroraksjoner på Cuba. De varslet Havanna, som igjen varslet myndighetene i USA. I stedet for å gripe inn mot de som planla terror, gikk USAs myndigheter på jakt etter kildene for opplysningene, og fant de fem. Svært mange har protestert mot dommene. Amnesty International og åtte Nobelprisvinnere, derav tre fredsprisvinnere, fordømmer dommene. Det samme gjør en mengde organisasjoner, parlamentarikere og andre enkeltpersoner fra hele verden. LO i Trondheim og andre deler av norsk fag bevegelse har for lengst stilt seg bak kravet om frigivelse. Irma González, datter til René, har vært i Norge for å tale fangenes sak. René var den første av fangene som slapp fri. Før helga ble også Fernando Gonzalez satt fri, men de siste tre har fengselsstraffer opp i 35 år. Arbeideravisa intervjuet Irma González sist i Havanna i november, og er på veg for å dekke høringen i London. Høringen er et nytt høydepunkt i støttearbeidet for de fem. Den blir arrangert av juristforeningen i London. Der vil dommen mot de fem bli belyst av internasjonalt kjente jurister, inkludert Indias tidligere høyesterettsjustitiarius Yogesh Sabharwal, tidligere dommer i grunnlovsdomstolen i Sør-Afrika Zac Jacoob, og USAs tidligere justisminister Ramsey Clark. En rekke vitner vil bli avhørt. Dommene vil bli vurdert opp mot både USAs og internasjonale lover og regler. Resultatene av høringen vil bli lagt fram for president Barack Obama. I denne situasjonen er det altså engelske myndigheter finner ut at de ikke vil gi visum til det mest sentrale vitnet av alle, René González. Arbeideravisa sitter på avslaget. Der står det i klartekst at avslaget kommer fordi han har vært dømt til mer enn fire år i fengsel. Dermed synes det klart at vedkommende som i sin tid ga Nelson Mandela innreiseløyve må ha begått en alvorlig tjenesteforsømmelse og bør straffes. Avgjørelsen om å nekte González adgang er selvsagt utelukkende basert i gjeldende regelverk. Å antyde at dette skulle ha noe som helst med politikk å gjøre, enn si press fra USA, ville ikke ramle oss inn. God Jul!
Etter at engelske myndigheter har nektet cubanske René González innreise fordi han har sonet en dom på mer enn fire år i fengsel, er spørsmålet: Hvem lot Mandela komme til London? Er vedkommende pågrepet og straffet? Denne helga går en stor høring av stabelen i London.Les mer

Innsendt

124/Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook. En innsender reagerte med å spørre: "Hva er galt med parlamentarisme i kommunen når vi har det nasjonalt?" Et relevant spørsmål. Det er derfor nødvendig å si noe om hva som er forskjellen på en nasjonal parlamentarisme og kommunal parlamentarisme.Selv om det høres ut som det samme er det i virkelighetens verden det motsatte. For å forklare det må vi gå litt tilbake i tida.Da Grunnloven ble skrevet i 1814 (som vi i disse dager feirer) medførte det ingen forandring i embetsmannstyret i norske byer og bygder. Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som en svakhet nå som nordmenn skulle fri seg fra diktat fra svenskekongen og hans embetsmenn som var plassert ut i byer og bygder.Det ble fremsatt krav om lokalt selvstyre – en inspirasjon fra idealene i den franske revolusjonen og fra grunnlovens ånd. Utgangspunktet var at de som finansierte lokale tiltak gjennom skatt også måtte styre bruken av dem, ikke embetsmenn oppnevnt av svenskekongen. I 1833 brukte kongen sin vetorett til å stoppe ny lovgiving på dette området, men i 1837 fikk Norge nye lover om formannskap – formannskapslovene.Disse lovene gav folkevalgte (selv om bare menn med eiendom hadde stemmerett) kimen til et lokalt folkestyre som ble viden kjent som progressivt og brøt radikalt med embetsmannsstaten og elitistiske styreformer.Formannskapslovene i kommunal forvaltning fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 1884 da Norge gjennomførte sin nasjonale variant ved at Den norske Storting ikke lenger aksepterte at kongen i Sverige skulle ha vetorett eller utsettende virkning på de lover og forordninger den norske regjeringa vedtok.Da Norge i 1905 gjennom folkeavstemning stemte for oppløsning av unionen med Sverige, ble endelig Norge et sjølstendig land uten innflytelse fra den svenske kongen. I stede importerte de en prins fra Danmark som aksepterte denne formen for parlamentarisme, der Stortinget, ikke kongen, oppnevner regjering."Parlamentarisme" er betegnelsen på en politisk styreform der parlamentet står sentralt. Litt vanskeligere kan vi si at basis for den politiske autoritetsutøvelsen ligger i et parlament.I parlamentarismen skal regjeringen velges fra parlamentet, og etter at det er valgt, står den samme regjering til ansvar for parlamentet. Med andre ord er regjeringen en slags utøvende komité for nasjonalforsamlingen.I den norske diskusjonen om kommunal parlamentarisme handler det om å frata det folkevalgte organet (bystyret) makta etter at de har valgt et byråd. Formannskapslovene av 1837 og innføringen av parlamentarismen av 1884 var å frata kongen og embetsmennene makta, mens den moderne kommunale parlamentarismen er å frata det folkevalgte kommunestyret eller bystyret makta og føre den over til et byråd som sikrer seg all makt.I min første artikkel skrev jeg at dette er å gjenopprette embetsmannsveldet, altså å gå bakover i bakstreversk retning. Kjernen i parlamentarismen er "all makt i denne sal", altså i det folkevalgte organ. I virkelighetens verden er kommunal parlamentarisme det motsatte.Kjernen i demokratiet er at flertallet ikke skal ha alle fullmakter. Flertallet skal sikre mindretallet rett til å kritisere, rett til å komme med forslag og ytringer, og også retten til å mobilisere folkelig kamp mot flertallet. Demokrati er ikke flertallsdiktatur eller flertallstyranni, men en styringsform som sikrer at flertallet til syvende og sist kan ta avgjørelser etter at mindretallet har fått kommet med sine synspunkter.Kommunal parlamentarisme kan medføre flertallsdiktatur ved at flertallet overfører alle fullmakter til et elitistisk byråd, som i hemmelige møter kan kjøre over og tilsløre overfor offentligheten. Formannskapsmøtene i dag, der både flertall og mindretall er representert, er et åpent forum for både beboere og media. Dette er et viktig demokratisk prinsipp. Et lukka byråd representerer ei tid som våre nasjonale strateger rundt 1814 ville bekjempe. Det er de vi feirer i år, ikke de som vil innføre kommunal parlamentarisme. Svein Olav Aarlott
350/Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak. Det gjelder vedtak både på nasjonalt og kommunalt plan. Som kommune utmerker Trondheim seg med å unnlate å følge opp både nasjonale føringer, og ta i bruk de økonomiske ressurser staten stiller til disposisjon. Dette er føringer og midler gitt for å sikre utviklingshemmede et verdig liv. Gruppen utviklingshemmede er ofte et resultat av livets lotto. Fødselsskader, arvelighetsfaktorer og tilfeldige genfeil rammer blindt. Det kan ramme alle familier som velger å få barn. Gruppen utviklingshemmede - barn og voksne - utgjør et større mangfold enn andre grupper. Utviklingshemmede og deres familier er helt avhengig av politiske vedtak i bystyret for å få et verdig liv. Det handler om å tilføre ressurser og tjenester- Gruppen barn er avhengig av et kommunalt tjeneste-/støtteapparat som setter barns utvikling i fokus i barnehage og skole. Samtidig skal resten av familien – voksne og søsken – få anledning til å delta i det ordinære samfunnsliv. Dette krever målrettede tiltak innenfor områdene avlastning og tilbud før og etter skoletid gjennom hele skoleløpet fra 6-20 år.- Ved overgangen skole-voksenliv svikter kommunene i stor grad. I flere sammenhenger har Norsk forbund for utviklingshemmede pekt på kommunens manglende bo-tilbud for utviklingshemmede. Avlastningstilbudet i Trondheim har gjennomgått kommunens knallharde effektivisering. Begge dissse faktorene gjør det tungt, ikke bare for brukerne, men også for deres familier.- Det har også vært en dramatisk nedgang i ressursene til området dagaktiviteter. Kommunens effektiviseringsprogram har ført til en så redusert kvalitet at det nå nærmest må beskrives som oppbevaring. Utvilsomt har antall brukere som mottar tilbudet økt, men ingen ressurser har fulgt med. Dette har forsterket den uforsvarlige situasjonen. Politikernes vedtak om å redusere de individuelle tiltakene, har ført til at flere pårørende merker at deres voksne sønn eller datter har hatt dramatiske funksjonsfall. Det utvikles etter hvert en kultur i Trondheim kommune der dagtilbudene på grunn av ressursmangel ikke satser på målrettede funksjonsforbedrende/-bevarende aktiviteter. Dette fører ikke bare til funksjonstap for den utviklingshemmede, men også manglende kompetanseutvikling for de ansatte som skal gi tjenester til brukere med et mangfold av behov. For de enkelte som rammes, er dette dramatisk. I flere år har det vært en dramatisk nedbygging av tjenesten.De politiske vedtak i formannskapet rundt høringen om "Brukerstyrt personlig assistent"- BPA - tyder på en positiv holdning til funksjonshemmede generelt. Det er derfor skremmende at politikerne gjennom budsjettet vedtar "å redusere støtten til følge til arbeidsplassen for utviklingshemmede". Det må ikke bli slik at IQ bestemmer hvem som skal få eller ikke få individuell hjelp med offentlig støtte.Trondheim kommune mottok i 2013 nesten 600.000 kr til hver utviklingshemmed over 16 år, som har et vedtak om kommunale tjenester. I alt er det ca 500 utviklingshemmede i denne gruppen. Levekårsreformen for utviklingshemmede - HVPU-reformen på 90-tallet - la opp til statlige overføringer som var gunstige for kommunene. Overføringer gjennom rammetilskuddsordningen, særtilskudd for tunge brukere og andre innbyggertilskudd er gode ordninger for kommunene. Dette er ordninger som har ført til at Trondheim kommune har et regnskapsmessig overskudd i forhold til sin innsats for utviklingshemmede. De utviklingshemmede betaler skatt av sin uføretrygd. Det gjør også de ansatte innenfor tjenestetiltakene for utviklingshemmede. Resultatet er at Trondheim kommune isolert sett har et overskudd i det totale regnskapet på mer enn 100 mill kr på tjenestene til utviklingshemmede. Alle nedskjæringer og såkalt effektiviseringstiltak innenfor dette området er derfor en skamplett for det styrende flertall i Trondheim kommune. Hvert år siden 2009 har kommunen hatt en merinntekt i forhold til det budsjetterte statstilskuddet for tunge brukere. Det er en skam at denne merinntekten ikke tilbakeføres til tjenestene for de utviklingshemmede når regnskapsoverskuddet disponeres. Trondheim 21.03.2014Norsk forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag Steinar Johnsen
Det har kommet noen reaksjoner på mitt innlegg om parlamentarisme, riktignok ikke her på denne nettsida, men på Facebook.Les mer
Krisen fortsetter og forsterkes for utviklingshemmede i Trondheim kommune til tross for at kommunens inntekter øker. Årsmøtet i Norsk Forbund for utviklingshemmede, Trondheim lokallag vedtok å sende dette åpne brevet til Trondheim kommune: Mennesker med psykisk utviklingshemming er en av gruppene som i dag er mest prisgitt politiske vedtak.Les mer

Gratis

Skriv navn og e-post her, og få nyhetsbrev to-tre ganger i uka.



Helt kort

148/Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder. Det øvrige styret ser slik ut: Espen Andresen (Malvik) Kasserer / AURandi Reese (Trondheim) StyremedlemRakel S. Trondal (Malvik) StyremedlemJørund Leknes (Trondheim) StyremedlemMadeleine Mittet (Trondheim) Styremedlem Astrid Kjelsnes (Trondheim) 1.varaKjell Rønningsbakk (Orkdal) 2.varaAndreas Noteng (Melhus) 3.varaOttar Michelsen (Trondheim) 4.varaÅshild Tungen (Trondheim) 5.vara
160/Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag. Det ble servert av daglig leder Lasse Overgaard i Murarbeid AS. - Etter min mening er dette et ganske urimelig utsagn, og ikke minst at det blir satt på trykk. Murarbeid har aldri vært kunde hos oss. Vi jobber med kompetansebaserte prosesser, gir avlønning etter reglene i vikarbyrådirektivet, og har et nært samarbeid med både Arbeidstilsynet og Fellesforbundet, poengterer Berg Svendsen.- Våre medarbeidere behandles med respekt, og vi følger til en hver tid Arbeidsmiljøloven. Vi velger våre kunder med omhu og har kun samarbeid med seriøse aktører, sier hun.Berg Svendsen reagerer på at Jobzone blir trukket inn i en sak som ikke handler om dem.
152/Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka. Leder Tore Kristiansen i FO Oslo opplyser at fylkeslaget nå har trukket påmeldingen. Det samme opplyser fylkesleder Ingunn Strand Johansen i Akershus:- Vi meldte oss på tidlig fordi Trondheimskonferansen er et viktig politisk verksted. Nå velger vi å forholde oss lojalt til landsstyrets oppfordring, og har derfor trukket påmeldinga, sier Strand Johansen.
Årsmøtet i Sør-Trøndelag SV 8. februar valgte Bjørn Salvesen fra Røros til fylkesleder og Elin Kvikshaug Berntsen fra Trondheim til nestleder.
Daglig leder Gunn Iren Berg Svendsen i Jobzone reagerer på utsagnet «Da slipper vi å putte penger opp i rævva på Jobzone & Co» i Arbeideravisa onsdag.
Både Oslo og Akershus FO hadde meldt seg på Trondheimskonferansen før vedtaket i landsstyret om å boikotte konferansen på grunn av Byrkjeflot-saka.