Det «nye» Rosenborg

Detaljer

Publisert onsdag 31. oktober 2012 09:11

Skrevet av George Ofori

For nesten nøyaktig sju måneder siden skrev undertegnede en heller dyster avhandling om Rosenborg Ballklubbs fotballfremtid denne sesongen. Hver lagdel ble analysert, rost og kritisert gjennom det som var en liten preview mot sesongstarten i årets Tippeliga-sesong. Sju måneder senere, og det er nesten en helt ny 11'er som inntrer Lerkendal-matta til kamp hver fredag/søndag, og med fremgang i årets Europa Liga er de jammen meg der på torsdagskveldene også. Da er spørsmålet: Hva har SKJEDD dette halvåret? Hva kan vi forvente oss av disse gullkandidatene? Er det bare bra med disse gutta? Let's go.

Etter en, vel, trasig og treg start på sesongen for Rosenborgs del kom man sakte inn på de viktige sommermånedene. Mange av kampene endte uavgjort (omtrent hele mai). De antatte toppscorerne Rade Prica og Steffen Iversen var blyge foran mål, og stabiliteten bakover var vaklende. Jönssons menn ble sittende igjen med merkelappene "kjedelige" og "forutsigbare" på bakgrunn av de mange kampene i serien uten seier. Laget hadde mye: Unge talenter, en god trener, solid keeper og godt offensivt spill; men ble kjennetegnet ved at de ikke hadde det lille ekstra; forskjellen mellom 1 poeng og 3. De fleste ekspertene hadde begynt å avskrive laget fra kampen om seriegullet (om ikke mange hadde gjort det allerede) – og mange spådde en lang og vanskelig høst for trønderne.

Rett før EM-pausen var det ikke mye å glede seg over som RBK-fan. Det var derimot et par lyspunkt fortsatt til stede i alt det gråe. Laget skulle fortsatt ute og prøve seg i Europa takket være den heroiske innsatsen til å redde noe fra fjorårets heller magre sesonginnsats. Tredjeplassen hadde sikret muligheten til Europa Liga-kvalifisering, og etter de første par kampene mot nordirske Crusaders og en dramatisk sammenlagt seier over kazakhstanske Ordabasy ble man mer og mer sikker på at Europa i høsten 2012 var en mulighet. Trenden var på vendingens vei med tanke på storformen til vingen Borek Dockal. Tsjekkeren gjorde det Prica, Iversen og Chibuike ikke maktet – å score trutt og jevnt, samt å sette ballen i nota de gangene det virkelig trengtes (2-1 mot Ordabasy borte, 3-3 målet mot Godset hjemme).

Selvfølgelig, RBK kunne ikke bare stole på at Dockal skulle redde dem hver gang, til tross for hans store vilje til å gjøre det. De trengte ikke bare én, to (eller tre) nye fjes på laget, men de trengte en endring i mentalitet. I løpet av sommeren begynte en ny, gyllen optimisme å blomstre fra brakka på Lerkendal og ut til tribunene: RBK holdt på å vinne kamper igjen, anført av Dockals briljanse på banen gang på gang. Det var derfor med et halvtungt hjerte å innta faktumet at Jim Larsen ble solgt til Club Brügge. Belgierne, som allerede hadde forhandlet til seg spissen Mushaga Bakenga, og var nære ved å skaffe Markus Henriksen óg tidligere, var nå fornøyde med enda et kupp fra Lerkendal. Det fansene så var en stor, stor spiller forlate Lerkendal-portene i jakt på nye eventyr og karrierefremgang. Det Erik Hoftun så, var en livslinje.

I løpet av tre nærmest surrealistiske uker hadde hele fem (!) nye spillere ankommet Lerkendal. Det var ikke hvilke som helst spillere, men spillere som hadde utmerket seg over flere år i Norges eliteserie. Pengene var på plass etter mange år med overskudd i spillertransaksjoner og lure investeringer. Først inn i porten kom lynvingen fra El Salvador, Jaime Alas. I ettertid har mange stilt spørsmål ved kjøpets hensikt, da han har til gode å virkelig spille seg varm i RBK-trøya per dags dato; men det er ikke noe tvil om at Alas var starten på mye bra på Lerkendal. Kort tid etter fulgte mannen som hadde blitt utnevnt som Brede Hangelands fremtidige makker i det norske midtforsvaret, men som hadde sett fremgangen sin blitt brutalt sakket ned med skader og litt underlige karrierevalg: Tore Reginiussen. Rett og fersk fra tyske Schalke gled Reginiussen inn i Jönssons bakre firer som en stabil, taklingssterk og ikke minst klok midstopper. Allikevel kom gleden som størst da den norske landslagsspissen Tarik Elyounoussi omsider ble klar for RBK. I en overgangssaga som ærlig talt hadde pågått i årevis, Elyounoussi kom med et frisk pust og med auraen av en mann med noe å bevise i Norges største klubb. En spiller av hans talent ble naturligvis litt lei av middelmådighet med et Fredrikstad-lag som hadde variert kraftig i prestasjonene; og da RBK for alvor kom på banen med et godt tilbud må det ha vært vanskelig å si nei.

For å servere Tarik med disse strøkne pasningene mot mål ble Stabæks Mikkel Diskerud hentet inn. Mix, som er en miks av norsk og amerikansk kultur valgte også å slå til da Rosenborg med en større plattform meldte interesse. I RBK ble hans posisjon og spillestil endret litt. Han trengtes ikke for å kunne bevege seg i rommet mellom midtbane og spiss – men ble flyttet til en mer defensiv rolle på midtbanen. Med fysikk, overblikk og taklingsferdigheter har han vist seg å være en åpenbaring som første angrepspunkt i Rosenborg-laget, og det er ikke feil å anta at mange en RBK-tilhenger krysser fingrer og tær for at Diskeruds kontrakt på 4 måneder forlenges ut til et par år. Med lure kjøp tvers over laget var det fortsatt ett problem Hoftun og co. måtte ta tak i: høyrebacksplassen. Med kún Jon-Inge Høiland som ren høyreback trengtes det forsterkning av friske, gode backer. Ingen ringere enn Christian Gamboa ble da hentet inn; og hvilken spiller han også har vist seg å bli. Den lynraske backen med god innleggsfot har spilt seg inn i trøndernes hjerter; og tanken på at costaricaeneren ikke ble ansett som god nok verken i Fredrikstad eller Danmark må være en gudommelig velsignelse for Jan Jönsson. Hjemvendingen til keeper Alexander Lund Hansen har også vist seg å være god business for RBK. En kriminelt god redning i bortekampen mot Odd Grenland var matchvinnende; og Lund Hansen vil være en god konkurrent til Daniel Örlund om keeperplassen.

Hva skjedde da alle disse spillerne begynte å spille sammen? Vel, vi lar tabellen tale for seg selv. Med fire kampen igjen å spille ledet RBK nå på målforskjell og à poeng med Molde på 52. Neste kamp? Mot Molde, hos Molde. Det er ikke noe tvil om at gullkampen lever i beste velstående, og søndagens storkamp vil definitivt være en stor indikator på hvor gullmedaljene henger ved sesongslutt. For å komme hit, til punktet der slikt i det hele tatt har vært mulig å snakke om, må vi se på hva som har skjedd innad i laget. Simen Wangberg og Jim Larsen forlot midtforsvaret; og siden har Stefan Strandberg spesielt vokst seg stor i rollen som Reginiussens makker. Per Verner Rønning har også tatt formen til et nytt nivå med imponerende forestillinger i forsvarsrekken. Kaptein Micke Dorsin har også holdt fortet, og viser igjen at han er svært farlig foran mål med mange avgjørende scoringer.

Endringene har vært voldsomme på midtbanen. Markus Henriksen forlot "Troillan" til fordel for nederlandske AZ Alkmaar, og det har åpnet en god plass på midtbanen for imponerende Jonas Svensson til å fortsette RBKs trend om å la unggutter få prøve seg på laget ved å spille seg fast inn. 94'er Ole Selnæs har heller ikke gjort seg bort med imponerende spill såvel som innhopp (hvem glemmer det frisparket mot Vålerenga på Lerkendal?) Daniel Fredheim Holm er en ny spiller som har blitt transformert til en helt ny spiller: solid og hardtarbeidende ving/offensiv midtbanespiller. Oslogutten har omsider kommet forbi skadeplagene som har hindret RBK-fremgangen hittil, og har spilt seg fast inn på en midtbane med mange fantastiske spillere å velge i mellom. Ellers har den nesten ekstremgode formen til Borek Dockal slukket litt etter de nye spillerne kom inn, men Borek er fortsatt å finne på scorings- og assistlister, og spiller fortsatt som en mann med mål og mening i alt han gjør. Mohammed Awal-Issah er en ny spiller som ikke har fått det helt til i Rosenborg etter de nye guttene kom inn, og det stilles mange spørsmålstegn om hans fremtid i klubben.

På topp er ting virkelig på topp for tiden. Evigunge Rade Prica har begynt å bøtte inn med målene som gjorde han fryktet over hele Norge, og viser styrken og viljen til en mann som vil vinne gull i år. Steffen Iversen har også holdt seg mer i skyggene ved sommerens revolusjon; men med tanke på hans alder er det noe som kanskje ble forventet ved sesongstart. Allikevel kan vi ikke undervurdere den viktige jobben og funksjonen Iversen har i garderoben og på treningsbanen med de yngre guttene. John Chibuikes form har vært en liten berg-og-dal bane denne sesongen; men mot innspurten begynner ting å se bra ut for den nigerianske spissen med scoringer, assists og godt spill. Vi kan med andre ord se at ikke bare har nyguttene kommet inn og forbedret laget; men de får andre spillere til å prestere godt også, en god psykologisk effekt som Jönsson kan like.

Allikevel må vi huske på at dette spennende RBK-laget fortsatt er "nytt" i den forstand at de bare har spilt med hverandre i 4-5 måneder. Dette kan forklare et par glipper i en høst som størst sett har bestått av gode seiere i både serien og i Europa Ligaen. Senest i går kom et noe uheldig hjemmesmell mot ukrainske Metalist Kharkiv, 3 poeng som Jönsson vil være bitter over å ha gått glipp av. Den kampen minte vagt om kampen mot Brann i Bergen i september der alle 3 poeng gikk tapt på grunn av lite fokus i sluttminuttene. Om disse feilene blir kostbare i serieinnspurten og håpet om europeisk avansement gjenstår å se, men det er ikke noe som helst tvil om at dette nye RBK-laget er et godt lag som er kommet for å bli. Fotball-Norge, pass dere for dette trøndertoget.

George Ofori, SFO-arbeider

PS: Redaksjonen beklager at artikkelen ikke ble publisert da den kom, før kampen mot Molde.