Uka som varte i 24 dager

Detaljer

Publisert tirsdag 29. oktober 2013 15:52

Skrevet av George Ofori

En liten oppsummering av Norges største kulturfestival fra (stort sett) første rad. 
Jeg har alltid vært ekstremt glad i Trondheim, både som oppvekstby og i de siste par årene spesielt som studentby. Her kan man puste, utfolde seg, lære og sosialisere seg på best mulig vis som ung mann/kvinne i søken på kunnskap og bensin for å kjøre på inn i de voksnes rekker. Alt fra frisørsalongene som rikelig tilbyr studentrabatter, til butikkene som er villige til å gi slipp på en fin Mac til deg for en billigere penge – denne byen fikser biffen.

Alt er nok ikke paradis for Studenten™, det må jo sies. Skrekkhistoriene om studenter som må bo i telt de første dagene i semesteret er ingen pluss på CV'en, men med storsatsninger på Lerkendal og Teknobyen samt mange andre steder i byen vitner om at denne trenden er på bedringens vei. Ja, faktisk, så bra er studentbyen i Trondheim at vi kan koste på oss LANDETS største kulturfestival. Av, med og for studenter.

UKA-festivalen har alltid vært en artig affære for min del. Riktignok var jeg for ung i 2009 til å skjønne konseptet, men klarte nok allikevel å ergre meg for å ikke kunne delta på Jay-Z og Franz Ferdinand sine kanonkonserter i byens svetteste (og deiligste) telt. "Om to år SKAL jeg på dette" sa jeg innbitt mens jeg gikk hjem fra Risvollan Senteret og kunne skue UKAs famøse lyskastere belyse nattehimmelen. To år senere var jeg å finne på (en meget impromptu) konsert i Dødens Dal, fast plantet på første rad i Golden Circle med John Olav Nilsen og Gjengen gaulende foran meg, tett etterfulgt av min favoritt partysvenske Robyn – som denne gangen ikke nøyde seg med 2, men kjørte på med hele 5 belter. Det er dama si det. Snoop Dogg i RBK-drakt, David Guetta 2 måneder etter slippet av hans beste album til nå og UKE-Revyen var nye, fine minner som fulgte etter. Det var rett og slett lykke å kunne delta på disse arrangementene.

Så, to år senere: 2013. Da første headliner Macklemore ble annonsert i mai tenkte jeg at tiden hadde kommet for litt billettjakt. Jeg hev meg over Mac'en med kodebrikken og alt av kort rett ved. Fem minutter senere var billetter for meg selv og en kompis sendt på mail, og jeg visste at oktober kom til å bli en vill, vill måned. Dette var før jeg visste at Calvin Harris, Röyksopp, Truls, AutoLaser, The National og flere skulle komme. Så lurer man på: hva skiller UKA fra andre festivaler? Hvorfor skal man ville dra hit? Og hvorfor har de t.o.m. malt om kanskje byens mest fremtredende byggvegg til en UKA-13 vegg? Her er svaret: Studentene.

I de mange månedene som ledet opp til UKA var styret og andre rekrutteringsansvarlige fra festivalen stadig å finne på NTNU i et forsøk på å få med flere til å delta og organisere denne festivalen. Så mange frivillige mennesker som ønsker å oppnå et felles mål – magi kan bare skje av det. Man har en revy som var fantastisk å se på, og som virkelig fikk frem det beste i forestillingssjangeren. Man har konserter med lokale og internasjonale storheter i et massivt telt plassert oppå en fotballbane. Man har kurs, KURS! Drinkkurs, whiskykurs, massasjekurs. Man har speed dating, fotballkamper, barneforestillinger og temakvelder. Disse er aktiviteter som er beregnet på målgruppen som allerede trives godt i en flott by – og disse er igjen arrangert av studentene. Den ungdommelige gleden og energien som står bak gjennomføringen av dette enorme prosjektet er å føle på alle arrangementene, og de uforglemmelige minnene man sitter igjen er som et stoff man bare vil ha mer av – så drar man til UKA-15.

Jeg kan ikke skryte på meg av at jeg var på alle arrangementene i år, eller at alt jeg var på var perfekt. Det vil alltid være noen småsure ettersmak etter dytting og knuffing i publikum i Dødens Dal, eller de overveldende lange køene inn på Samfundet på temakvelder (og inn på Sesam. OG inn på 7-Eleven). Men det er småting – og heldigvis saker som glemmes raskt når man husker tilbake til de fantastiske arrangementene. Så, hva så jeg der? (Jeg vet at dere vil vite.)

Macklemore på 3. oktober var en fin måte å starte det hele på for min del – jeg har sansen for fyren. Det eneste som var dumt var forholdet mellom småsnakk på scenen og sangene vi er blitt så glade i. Macklemore er stor, don't get me wrong, men han har ikke et hav av materiale å velge imellom riktig enda, og det vises i konsertene. Ekstremt dyktig og energifullt live, med et flott band – men imellom sangene (og da etter siste sang i setlista) ble det litt vel mye triviell prat. Men men, album nummer to medfører nok flere godbiter å bryne seg på for Seattle-rapperen. UKE-revyen som nevnt tidligere var en solid latterøkt, og da spesielt en sketch om Eurovision som sitter best i godminnene.

Calvin Harris, som var mitt personlige høydepunkt, var en liten skuffelse. Jeg hadde regnet med at han stilte på Dødens Dal som hovedsakelig DJ og ikke artist, men jeg bare følte at han ikke matet et sultent publikum nok. Her var det hoppende og ravende glade studenter i hytt og pine, og hans eneste interaksjon med dem var den sjeldne "Thank you Trondheim" og "takk". Men igjen, når du kan skryte på deg å kunne lage fest, og å ha sanger sammen med Rihanna, Ne-Yo, Florence Welch og Kelis så er ord kanskje overflødige – selv om han godt kunne ha lånt et par ord fra Macklemore.
Calvin-kvelden ble endt på storslått vis da det franske klubbkonseptet Kitsuné gjestet Samfundet. Med seg hadde de sine DJ's som var mestere i nu-disco, glam pop og deep house, og de forvandlet Storsalen til Paris 1980 med fengende melodier og dansbare rytmer. En overraskende glede ble også møtt opp i Klubben på samme kveld med danske electroindiebandet Rangleklods som leverte et fyrverkeri av en konsert for de fremmøtte. Bra kveld.

De øvrige konsertene gikk meget pent for seg. En albumutsluppet Truls var rå på scenen som han vanligvis er, AutoLaser tok musikalsk innovasjon til nye høyder med elektroniske beats i samarbeid med Samfundets symfoniorkester (og dermed oppfylte drømmen til ALLE elektronisk musikkartister) og nydelige Ine Hoem fremførte låter fra hennes nydelige EP "The Island" ved midnatt på torsdag på Samfundet. Men. Det var siste sprell i alles kjære Dødens Dal som kommer til å sitte best i hukommelsen. Stikkordene for kvelden var: gitar, karismatiske vokalister, stagediving/klemming og rumpetafsing. Inn på scenen, The Tallest Man On Earth + The National.

The Tallest Man On Earth (som forøvrig er svensk, dyktig og høy nok) var en åpenbaring. Jeg har alltid stilt meg skeptisk til solokonserter i frykt for at de fort kan bli kjedelige – men ikke hvis de gjøres slik jordas høyeste mann gjorde det. Allerede fra første entré på scenen gikk han ut til kanten av scenens utstikker og så meget forvirret ut i publikum. Jeg (fra første rad, ofc), og de andre to tusen publikummerene som møtte opp, var med. Så begynte han å spille gitar, Og synge samtidig. Dette er jo ikke uvanlig, veldig mange mennesker klarer dette – men ingen klarer det som han. Den råe, raspete stemmen, de energiske bevegelsene frem og tilbake på scenen mens han sparket vekk den ene stolen han hadde og GITARSPILLINGEN. Som jeg kommenterte til venninna mi ved siden av meg: det hørtes rett og slett ut som jordas 4 høyeste menn stod med 4 gitarer og spilte fire forskjellige rytmer i samme sang. Men det var nok bare den ene – den høyeste. Jeg har aldri hørt så melodisk og vakkert gitarspill i hele mitt liv – og hadde ihvertfall ikke sett det heller før den kvelden. Ikledd de trangeste jeansene noensinne og en hvit t-skjorte tok han hele teltet med storm på en måte Calvin Harris bare kunne drømme om (om han er interessert i slikt, that is). På to sanger dukket en dame på scenen og sang med han, og måten de intimt sang til hverandre mens de delte mikrofon foran 2000 folk i det som egentlig er et partytelt, ga følelsen av at vi som så på forstyrra litt. Men kanskje vi ville forstyrre? Vi ville jo ha han tilbake til å inngå i den intime konserten med han! Damen, som forøvrig heter Amanda, er kona til The Tallest Man On Earth og er visst en ganske (sinnsykt) brukbar vokalist hun også. Svensker assa.

Så forsvant vår høye mann. Nedriggingen fra hans konsert (som helt ærlig talt ikke var all verdens innsats – en stol og en klut liksom) ble raskt erstattet med opprigg til The National – en av mine all time favorittband. Nasjonalen er classy, sofistikert, grått og nesten borderline depressivt. Slikt indie skal være? De begynte ihvertfall med noen bombende klassikere fra deres nyeste album, Trouble Will Find Me. Så begynte de gamle slagerne fra albummene High Violet og Boxer å pryde scenen, og nå var guttene varm i trøya. Bandets fem medlemmer, pluss deres to live musikere på trompet/trombone har en rar måte å spille depressive sanger på en glad måte, og den gleden smittet. Så begynte vokalisten Matt Berninger å komme i godformen (alkoholinntak hovedsaklig, men også at han vennet seg bedre til teltets scene). Det som kjennetegner Mr. Berninger er tre ting: vinglass (gjerne med champis/vin/whisky i) på scenen, en mørk stemme som rister jordas kjerne og en evne til å fremstå voldelig aggressiv og leken glad på en og samme gang. På The Nationals tekniske rider står det 5 mikrofonstativer – TIL Matt. Hvorfor? Han har en liten tendens til å knuse dem i løpet av showet. Sangen Mr. November, som er bandets mest spilte livesang, er ofte slutten på livet til flere mikrofonstativer gjennom tidene. Matt skriker ut vokalene (av og til), og det ender som regel opp i fint smadrede stativer og vinglass som tømmes ut av scenen. Ikke at vi har noe imot det, vi ELSKER det! (Deres konsertarrangører og booking selskap? Not so much.)

Så har vi kommet til siste sang: Vanderlyle Crybaby Geeks. Rett før denne har Matt tatt sin rutinemessige gåtur ut i publikum, håpet over noen gjerder og gitt vekk en flaske vin eller to til en heldig (og sjokkert) 22-årig jente. For å roe det hele ned forlater bandet sine musikalske stasjoner og møtes fremst på scenen med gitarer, trompet og tamburin. Når Matt omsider kommer seg tilbake til scenen hvor han hører til, tar de Vanderlyle som om de var født syngende på den sangen. Det er en akustisk godbit verdig den uforglemmelige kvelden, som forøvrig var en slags avslutning på 25 dager av UKA-mani og herlighet. Fra første rad er disse minnene enda ferske, og vil forbli det helt til neste UKA-festivalen og en annen godbit tar deres plass. Dette er hvorfor UKA er stort – dette er hvorfor Trondheim er så heldige for å ha det, og for å ha studenter som er villige til legge innsatsen for at det skal skje. Mine damer og herrer, om du gikk glipp av årets festival må du bekymre deg ei – tiden vil opphøre til neste gang.

George Ofori, SFO-arbeider