På kino nå: Blue Jasmine

Detaljer

Publisert tirsdag 20. august 2013 08:39

Skrevet av Sverre Aune

Siden 1982 har filmikonet Woody Allen skrevet og regissert en spillefilm i året, med noe varierende hell. Årets verk, «Blue Jasmine», er definitivt en av de mer heldige.

«Blue Jasmine» starter med å introdusere oss for Jasmine French (Cate Blanchett), som nettopp har mistet ektemannen Hal (Alec Balddwin) og all eiendom. Hal ble arrester for skattesnylting, og muligens annen hvitsnipp-kriminalitet, og tok selvmord i fengsel. Vi møter Jasmine på vei til San Fransisco, hvor hun skal bo med søsteren Ginger (Sally Hawkins), inntil hun kommer seg på bena igjen. Livet med søsteren byr på flere utfordringer, og en tilværelse utenfor den vante riking-boblen byr på større utfordringer enn Jasmine er klar for å takle.
Historien er fortalt igjennom to tidslinjer: fortid og nåtid. Filmen starter i nåtid, og kjører små flashbacksekvenser med fortid. I fortid-tidslinjen tas vi med igjennom Jasmine French' lykkelige, pengesterke liv med ektemann Hal, og frem til hans arrest. I nåtiden følger vi hennes forsøk på å gjenreise seg selv og finne ny mening i livet. En periode er det annenhver scene fortid og nåtid, men for det meste holder vi oss i nåtiden.
Det første som slår meg med Woody Allens siste bidrag til filmhistorien er at den er elegant og på et vis mer voksen enn hans forrige filmer. Voksen, i den forstand at den skildrer voksnes liv, psyke og problemer, uten å ty til klisjeer. For det meste. Man kan vel argumentere for at hovedkarakter Jasmine French virker nærmest satirisk til tider, spesielt med sitt syn på «vanlig» arbeid, «de mindre privilegerte» og sløsete livsstil, men denne karakteren har også sine øyeblikk som er ordentlig interessante rent psykologisk. Måten hun unnskylder seg på, hvordan hun ser den andre veien tvert ting blir ubehagelige, navneskiftet og hennes vanvittige besettelse av fasade. Nesten alt filmen har å si om klasseforskjeller sies igjennom Jasmine, og det sies godt. Hvordan hun bedrer selvtilliten sin ved å drive veldedighet, slik at hun kan leve et jetsettliv med god samvittighet. Hvordan hun beskylder søsteren for å ha lave ambisjoner og ikke prøve hardt nok, og at det er derfor hun ikke har «blitt noe». I flashbacksekvensene ser vi hvordan Jasmine avskyr å tilbringe tid med søsteren sin, fordi det tar henne ut av boblen hun lever i. Hun ser noen som står henne nær, men som ikke er styrtrik, ikke vet hvordan man skal te seg og ikke kjenner de rikes lingo. Det blir for nært og ubehagelig. Søsteren blir litt som synet av tiggere kan bli for oss nordmenn. En ubehagelig påminnelse om hvor bra vi har det, og hvor lite vi egentlig trenger å gjøre for at også andre skal ha det bedre. Det tar oss ut av boblen vår.
Woody Allen gjør narr av de rike, men hedrer dem litt samtidig. Han viser forståelse for hvordan rike mennesker tenker og lever. Rike mennesker som mister formuen og må venne seg til et «vanlig» liv er ikke veldig originalt, og forekommer i en rekke filmer og bøker, men Allen gjør det grundig og realistisk. Og viktigst av alt: fullstendig i sin egen stil. Han tar utgangspunkt i Jasmines opplevelse av omveltingene og bytter på å holde seg i hodet hennes og å se henne utenfra. Et veldig klokt valg. Det er noe uanstrengt og uforutsigbart over formen, hendelsesforløp og karakterer i denne filmen, men aldri noe usannsynlig.
Skuespillmessig er filmen top notch fra begynnelse til slutt, slik vi er blitt vant til i Allens filmer. Cate Blanchetts prestasjon har allerede mottatt en god slump ros fra både publikum og kritikere, så jeg tenkte heller å kaste litt glitter på Sally Hawkins. Jeg har enda til gode å se henne gjøre en dårlig rolle, og må nok vente en stund til. Det hun gjør i «Blue Jasmine» står det respekt av. Karakteren er der stort sett som en motvekt til Jasmines livsstil, og for å symbolisere de av oss som ikke «driter penger». Hun er der for å gi Jasmine motstand, og for å få fram de sidene av henne vi ellers ikke ville sett. Men Ginger har også sin egen personlige delhistorie, og er en vital brikke for at puslespillet «Blue Jasmine» skal gå opp. Hawkins spiller Ginger med overbevisning og humor, og tar akkurat så mye plass som en slik bi-karakter må ta. Ellers så gjør mennene, Alec Baldwin, Peter Sarsgaard, Andrew Dice Clay og Bobby Cannavale, en solid innsats, selv om de har en god del mindre å spille på enn kvinnene. Baldwin spiller mer et symbol på sjarmerende, rike menn, som jukser og bedrar på alle livets plan, enn et sammensatt enkeltindivid. Men fokuset ligger på Jasmine, som var mer enn villig til å forelske seg i en fantasi, så Baldwins karakter funker godt tross manglende dimensjoner. Vi ser bare fantasien, akkurat som Jasmine gjorde.
Kamera og det visuelle er noe det legges lite vekt på når det snakkes om Woody Allen, hvilket er synd. Det visuelle tar sjeldent hovedfokuset i filmene hans, men er ofte verdt å nevne. Det samme gjelder for «Blue Jasmine». Filmen domineres av vakre bilder og rolig klipperytme. Pen lyssetting og et par gode, lange tagninger. Til forskjell fra noen tidligere Allen-filmer kommer vi noen ganger tett, tett på ansiktene til skuespillerne. Noe av dialogen foregår i vinkler som kan minne om den japanske mesteren Yasujiro Ozus vinkelbruk. Karakterene stirrer et sted like ved kamera. Nesten rett på oss. Dette får oss som publikummere til å føle oss tettere opp i samtalen og ikke kun som passive observatører. Blanchett filmes også noen ganger i svært lite flatterende vinkler, tett nedenfra og opp. Dette er for å illustrere noen av karakteren hennes mer gale øyeblikk, og funker veldig godt. Foto brukes også til å idyllisere Jasmines minner fra de glade, rike dager. Pene føringer og pent lyssatte rom. Store rom. Fylt med luksusartikler og vakre mennesker.
Lydmessig kjører «Blue Jasmine» for det meste klar og fin diegetisk lyd. Med unntak av noen pene, små montager, akkompagnert av jazzmusikk, og noen av Jasmines galere øyeblikk, hvor hun drømmer seg tilbake til hennes første møte med ektemannen Hal, og sangen «Blue Moon».
«Blue Jasmine» oppleves helt klart som Woody Allen av nyere merke, men et snev av «gammel» Allen lurer seg inn her og der. Han greier blant annet å klemme inn en kjapp omvisning i et romantisert New York, selv om filmen visstnok skulle være satt i San Fransisco. Noen av Jasmines monologer føles også som klassisk Allen, men får en ny giv og energi igjennom fantastiske Cate Blanchett.
Woody Allens siste film føles ikke så leken og magisk som hans forrige ordentlig gode verk «Midnight in Paris», men tar igjen med eleganse og dybde. Der «Midnight in Paris» kun hadde en eller to ting den ville si, og smurte på med filmatisk hygge for å få oss dit, tar «Blue Jasmine» oss med dypere ned i et menneskes sinn, og tar for seg en rekke tema på veien. Å måle disse filmene opp mot hverandre er ikke noe jeg skal forsøke nå, men «Blue Jasmine» er helt klart på høyde (og vel så det) med Woody Allens forrige suksessfilm. Så man skal ikke se bort ifra at det fort kan vanke nok en Oscar-nominasjon på den 77 år gamle filmskaperen.
«Blue Jasmine» er en rolig og vakker film, med mye humor og et solid budskap. Den kan sees som en studie i egoisme, klasseforskjell og selvbedrag, eller bare som ren underholdning. Jeg foreslår at man finner en gylden middelvei, siden filmen fungerer flott til begge deler.

Tittel: Blue Jasmine
Varighet: 1t 38min
Regi: Woody Allen
Manus: Woody Allen
Hovedroller: Cate Blanchett, Sally Hawkins og Alec Baldwin
Sverres dom: 3/3
Gå og se!

Avslutningsvis kan jeg informere om at Woody Allen allerede er i gang med innspillingen av sin neste spillefilm. I rollene finner vi blant annet Emma Stone, Colin Firth og Marcia Gay Harden. Med andre ord: Det er bare å begynne å glede seg!

Sverre Aune, filmnerd